7 Blogganbefalinger + 7 Stalkingfacts

Okei. Så. Jeg hadde store planer om å skrive en ny "Maren Goes Un-nellik"-post (du vet, en sånn der jeg synser om ting som ikke bare er kaffe og/eller revy, og så ender jeg opp med å få kjeft), men så fant jeg ut at det er skikkelig ulurt når man forsvinner fra nett i en uke.

I mellomtiden kan jeg jo ta noe helt ufarlig og som kan ligge her og være koselig og random.

Uansett.

Jeg har fått en bloggpris. Fra fine Klisjee, som jeg er så glad i.

Det er en sånn pris som man egentlig skal sende videre, men jeg gjør det vanligvis aldri, for jeg er en dårlig, liten, utakknemlig blogger som glemmer ting og når jeg kommer på dem igjen så er det allerede gått for lang tid og så blir jeg sittende og spille Zelda istedenfor. Og dessuten så hater jeg å si takk for når jeg sier takk så ser jeg for meg Regina i Mean Girls som sier "Oh, so you agree? You think you're really pretty?", så jeg er livredd for at når noen sier noe hyggelig og jeg sier "takk" så høres det ut som en "takk, jeg vet det" og da virker jeg innbilsk, men så kan jeg jo ikke si "nei, det stemmer ikke" heller, for da er det ikke noe hyggelig å gi komplimenter, og dét vil jeg ihvertfall ikke. Så jeg prøver å dodge fine kommentarer og bloggpriser, for de gjør meg utilpass.

Men nå sier jeg TAKK KLISJEE, også sender jeg bloggprisen videre, for det er så mange som fortjener den, og det blir for dumt om jeg ikke kan rose andre bare fordi jeg har sett litt for mange fjortizfilmer på ungdomsskolen.

Okå.

Denne prisen har visst regler. De er som følger:

1. Skriv 7 interessante ting om deg selv (kan vi droppe dette? Jeg er ikke interessant. Bare spør mamma. Like srsl. Senest i dag uttrykte hun sin forbauselse over at noensomhelst gidder å følge meg på twitter.)

2. Velg 7 bloggere som du har lyst til å skryte av. Link dem og fortell dem at de er linket og generelt spre kjærleiken som en nymfo på speed. Huhei.

(Også legger jeg til en "Ikke gi prisen tilbake igjen til den du fikk den av for da får folk vite alt for mange kjipe randomfacts om samme person og det er begrenset hvor mye sånt man kan lese før man begynner å fantasere om cyberdrap." Takkformeg.)

Syv "Dette vet du hvis du har stalket meg"-fakta.

(1. Hvis du har det (stalket meg, altså) så antar jeg at du synes at jeg er kul og da foreslår jeg at du ringer meg sånn omtrent nå for jeg får ikke sove og jeg kjeder meg. 2. Hvis du ikke har det (stalket meg, altså) så foreslår jeg at du gjør det, sånn omtrent nå, for da kan du gå inn under kategori 1. )

1. Da jeg var liten, innbilte noen meg at for å kunne spille i Jungelboken så måtte jeg kunne bære ting på hodet, sånn som Mira gjør. Og det holdt ikke å bare ha noe på hodet, jeg måtte ha full kontroll og kunne bære så langt jeg ville og helst mens jeg sang og danset. Dette har ført til at jeg ofte bærer ting på hodet, med hendene frie til å sende sms. Det er blitt en slags sær vane. Og med ting så mener jeg alt mulig rart; farrisflasker, tallerkener, skolepc-en, bøker osv. (Men tror du jeg har fått noen rolle i Jungelboken av den grunn? Neiiida.)

2. På interrail løy jeg og sa at jeg var Guds sendebud (riktignok på oppfordring fra en som var kjent som erkeengel der i området, så jeg var ikke aller verst, men likevel.) Jeg ble trodd. Folk gjorde som jeg ba dem om. Det eide.

3. Jeg forbinder lakrissnører med ulydighet. (På barneskolen fikk vi streng beskjed om å ikke leke i vannet over fossen. Så en venninne og jeg lekte naturligvis i vannet over fossen. Vi mistet kontrollen og ble dratt ned. I fossen. Særs traumatisk. Fikk lakrissnører til trøst av en gutt som går på naboskolen min nå. Jeg stod og tvinnet lakrissnører mellom fingrene mens jeg ringte mamma for å fortelle hva jeg hadde gjort.)

4. Jeg sover med vinduet lukket på barnesikring, for å 1. unngå at jeg, i halvsøvne, kaster Jonas (iPhonen) ut av vinduet fordi han er vekkerklokken min og jeg vil at han skal holde kjeft, og 2. unngå at jeg, i søvne, klatrer ut og faller ned.

5. Jeg har aldri sett Paradise Hotell (det holder lenge med reklamene.)

6. Om en måned ser håret mitt sannsynligvis sånn her ut igjen:

.. Også er det forhåpentligvis blondt igjen til sommeren. Hvem vet.

7. Jeg eier ikke konkurranseinstinkt. Bortsett fra om jeg spiller amerikaner eller stress. Men da er det ikke konkurranse. Da er det krig.

Så kommer vi til den hyggelige delen:

Syv blogganbefalinger. Mange av dem er sånn kjempekjente fra før. Men det får dere bare leve med.

- Tankefjas skal jeg gifte meg med en dag. Han vet det bare ikke ennå. Når jeg skal vise folk at gutter også kan blogge, trekker jeg alltid frem han der. Fordi han skriver som en Gud. Med stor G.

- Ask For Answers. Ulrikke er rett og slett helt fantastisk. Jeg blir så glad av å lese bloggen hennes! Den er fin og gjennomført og hun har sånne kjempefine tips, og så er hun original uten å bli påtrengende sær. Også skriver hun bra. Og jeg ser for meg at når hun sover så drysser det glitter fra håret hennes. Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg er nesten sikker. Bare se på håret hennes, liksom. Løp og sjekk. Og så leser du tankene hennes. Som garantert glitrer. Og så kan du bare prøve å fortelle meg at den jenta ikke er magisk. Går ikke? Nei, nemlig. Ulrikke er en sånn en som du vil gi muffins til. Bare fordi hun fortjener det.

- Tine Katrine. Den dagen hun slutter å fôre meg med bilder så dør jeg. Hun både tar og finner så mye fint! Også virker hun så søt. Og er en av de eneste blogg.no-bloggene jeg faktisk går inn og sjekker om har oppdatert selv om blogglovin' sier at hun ikke har gjort det.

- ElisabethIC er min yndlingsbergenser. Egentlig så bør jo dét holde i massevis, for bergenserne er jo yndlingsmenneskene mine. Hun er en sånn en som jeg er utrolig stolt av at jeg kjenner. Og jeg gleder brokk på meg til å lese boken hennes.

- Eightparenthesis er et eksempel på hvor bra blogging kan være. Og på at media er totalt ute på tur. Hvorfor de intervjuer titusen rosabloggere og ingen eightparenthesis, det er mer enn jeg kan fatte og begripe. Hun skriver så fint. Man kan ikke slutte å lese før man er kommet ned til kommentarfeltet. Og da ønsker man at hun hadde skrevet mer.

- Kollektivt svekka fant jeg tilfeldigvis her forleden. Og jeg elsker den!! Den er så enkel. Og morsom! En perfekt nå-skal-jeg-kose-meg-og-bli-i-godt-men-ikke-sukkersøtt-humør-blogg.

- Guro. Fordi hun er så kul som jeg skulle ønske jeg var. Hun er kjempekreativ, og hvis du klarer å lese bloggen hennes uten å le så synes jeg utrolig synd på deg. For da ler du jo åpenbart ikke av noenting. Noengang. Guro er dessuten på listen over verdens kuleste twitrere også. twitter.com/gruo

- Denne har dere naturligvis lest alle som en, men så er den vel mer eller mindre yndlingsbloggen min for tiden og dessuten så hadde det vært sykt kult å høre syv randomfacts om den, såe: 4 x Bærepose and bop to the beat. En blogg om butikk. Den har fått meg til å ALLTID smile til kassadamene. Og alltid være så hjelpsom som mulig. Den har rett og slett gitt meg et nytt perspektiv på life, universe and everything. Også er den jo helt sinnsyk, da, selvfølgelig. Og dét er jo alltid et pluss.

Nei, heisann, det ble visst åtte. Det var da fryktelig leit. Huffognei. (Regler er til for å brytes. Jeg er hardcore. Take a walk on the wildside. Osv.)

Jeg liker dere veldig godt, alle sammen! Derfor så skal dere få slippe å skrive om dette på deres egen blogg dersom dere ikke gidder. Bare lov meg at dere klapper dere litt på skulderen og spiser litt sjokolade.

Sånn!

Dét var en lang post, det, tenker jeg.

Og når vi først er inne på sånt med priser og sånt så kan dere jo kikke litt på den filmen her, for den fikk meg til å smile fra øre til øre, og jeg er jo sånn i slaget når det gjelder å poste youtubefilmer for tida. Justin Bieber, ta deg en kringle.

God helg, da, dere! Og god påske, om jeg ikke rekker å skrive noe før etter ferien.

Husk å bruke solkrem!

Om å ikke være enige part drei

Faste lesere husker muligens at jeg og han som min mor hevder at er min far ikke akkurat deler den samme begeistringen for Vestlandet og alt som følger med det.

(Om du ikke er fast leser, så kan du jo lese Om å ikke være enige og Om å ikke være enige part deux, så skjønner du hva jeg mener. Og om du ikke gidder, så kan jeg bare gi deg en rask oppdatering: Jeg elsker stort sett alle som snakker vestlandsdialekt. Spesielt stavangersk og - gahh, kjærleik..! - bergensk. Mitt faderlige opphav, derimot, snakket bergensk selv engang, og sluttet med det antakeligvis utelukkende for å irritere menneskeheten. For det er sånt han gjør. Irriterer menneskeheten altså. Anywho: han er altså ikke noen superfan av mine helter på vestlandet.)

Forhistorie: Jeg har noen geniale lærerstudenter i yndlingsfaget mitt på skolen. Hun ene av dem snakker bergensk. Så når hun "forsker på" meg (hun skal jo liksom prøve ut læringsteknikkene sine på oss), så forsker jeg tilbake. Jeg prøver å finne ut hvilke ord som er de aller, aller fineste på bergensk. Til nå har studiene vist at "Bergen", "supert" og "imorgen" (særlig sistnevnte!) eier verden.

Maren: Jeg skal lage en liste over de fineste tingene en bergenser kan si, og så -

Pappa (på bergensk): - "jeg dørrr!"

Maren(bebreidende/sjokkert): PAPPA!

Pappa (på bergensk): "Det errr ute med meg!" ?

Maren: PAPPA!

Pappa: Hm?

Maren: Dust..! Jeg mente som i "imorgen" og -

Pappa(på bergensk): - "Jeg drrrar min vei imorrgen"?

Og sånn går no dagan.

"Når livet passerer revy på revy" eller lignende klein tittel

Okei. Har du sett den scenen i musikalen Hair, hvor Berger, en søt og uskyldig hippie, blir tvunget til å marsjere - forkledd som sin venn Claude - ombord på et fly som skal frakte ham til Vietnam, bare fordi Claude, som faktisk er soldat, er ute og har det gøy? Vel. Spoileralert. Berger dør. Og folk kan synge "Let the sunshine in" til krampa tar dem; i denne analogien er det jeg som er Berger, og de der solstrålene kan vi se pokker så langt etter. Her er det nemlig helt bekmørkt. Klokka er halv tre, må vite.

Jeg vet at som dramaelev så bør jeg ikke sammenligne det å dø i Vietnamkrigen med det å gå på scenen. Men akkurat i dag så var det veldig vanskelig å la være.

La meg vise deg.

Vi spoler tilbake filmen.

Den jenta du ser der med håret til alle kanter og kaffen i vrangstrupen, er meg. Akkurat nå tryner hun ned en bakke og pådrar seg noen heftige, spedalsklignende blåmerker på knærne fordi hun har forsovet seg og - oups, nei, heisann, der spolte jeg visst for langt tilbake. Dette var jo i dag morges. Beklager, det er irrelevant.

Vi spoler fremover.

Der er jeg igjen. Nå står jeg på et dårlig utested og gnir et eller annet underlig ut av mitt høyre øye mens jeg forbanner all verdens hankjønn og dessuten norske alkoholpriser og dårlig musikk og .. nei, herregud, unnskyld. Jeg får visst ingenting til å fungere i dag. Nå har jeg spolt for langt fremover.

Vi skal naturligvis se fra sånn ca klokken fem på tre. Ettermiddagen.

Der, foran Sentrum Scene, står det to jenter. Den ene, hun med langt, mørkt hår og fine klær, er dessverre ikke meg. Det er Maria. Men hun andre, hun som ser ut som om hun nettopp har blitt tvunget til å dele godteriet sitt med en irriterende lillebror.. hallo. Beklager temperamentet.

Grunnen til at vi står med hver vår telefon klistret til våre respektive ører, er at det bare er et par minutter til tre av skuespillerne fra Rudrevyen skal stå på scenen - revykavalkaden settes snart i gang; en forestilling der skolerevyer fra hele Oslo, Asker og Bærum skal bidra - og ingen av Rudskuespillerne er til stede. Hvorfor vi bryr oss? Fordi det står "Rudrevyen Revysjef" på genserne våre. Vi er de ansvarlige. Når alle de andre skolene må vente fordi Rud er først ut med prøvene og Rud ikke er klare/tilstede, så er det vårt ansvar.

Selv lirer jeg av meg en tirade av skjellsord til Skuespiller #1s telefonsvarer, uten helt å legge merke til alle de andre revysjefene (med revyskuespillere! Deres skuespillere kommer nemlig i tide!!) som kommer, kikker nysgjerrig på oss, før de forsvinner ned trappene til hovedsalen.

Hvorfor telefonsvarer? Fordi skuespiller#1 har besluttet å skru telefonen av. I over en time har vi ingen anelse om hva han driver med eller hvor han er (bare at hans bestevenn mener at skuespiller#1 er av debn oppfatning at han ikke skal møte før klokken åtte, enda han har fått tydelig beskjed om å komme klokken tre. Det er altså litt panikk i Rudbrakkene, kan du si.) Han presterer altså å komme over en time for sent. Vår hovedrolle. Nervene våre er frynsete. Jeg er dødsflau. De andre skolene må vente på oss. Heretter kan jeg omtales som "Maren - Revysjeffail."

Maria snakker i telefon med skuespiller #2 og #3. #2 er heldigvis på vei, men toget hans er forsinket og han kommer ikke til å komme før halv fire. (HALLO, pinlig. Alle de andre revyskolene sitter pent og pyntelig på rad og ler og har det hyggelig og selv vil jeg helst bare brekke meg.)

#3 spiller i et stykke selv, men skal komme så fort hun kan. Det kan ta litt tid.

Det viser seg etterhvert at med "litt tid" så menes det egentlig "til 20 min før forestilling". Det bestemmes derfor at undertegnede skal markere #3s rolle i sketsjen på prøvene. Dvs vandre rundt og vise hvor det er fint om det er lys på under forestillingene. Ikke at jeg egentlig vet hvor hun går på scenen (som liksom er poenget), men hey. En kan jo alltids prøve.

Frem til noen dytter på meg en mygg og sier at "joda, joda, bare spill hele sketsjen, du, heia. Dere trenger jo gjennomganger."

Og slik har det seg altså at jeg plutselig befinner meg i en garderobe backstage, med en hel masse revyskuespillere.

Om det ikke var for at jeg har så lyst til å besvime så ville jeg sikkert ha elsket det. Elvebakken har garderoben ved siden av. Jeg leker med tanken om å gå og stalke dem (jeg har jo tidligere røpet mitt forhold til elvebakkenrevyen), men kommer frem til at jeg ikke tør. Jeg er jo tross alt på death row her.

Du må forstå at det å spille revy og det å spille teater, det er ikke det samme. Jeg spiller teater. Og egentlig så gjør jeg ikke dét engang. Jeg søkte drama fordi en inkompetent studieveileder lovet meg at der ville noen lære meg å skrive manus.

Jeg finnes ikke morsom.

Så det å plutselig bli dyttet ut på scenen og skulle være med på en sketsj og stå der og stirre ut i salen på en hel masse mennesker som jeg beundrer - vel, jeg vet at det ikke var noe å være redd for, ikke egentlig, det var jo bare prøver der alle hadde nok med seg selv, men jeg, jeg liker det ikke.

Spesielt mye bedre blir det heller ikke når det går opp for meg at skuespiller #3 ikke kommer til å rekke generalprøven heller. Så blir det til at jeg står stiv som en pinne og med frykt i blikket badet i lys på sentrum scene nok en gang, mens jeg lurer på hvordan i all verden dette skjedde med meg.

Og når jeg etterpå står i garderoben, som det på dette tidspunkt bare er gutter i, og jeg oppdager at jeg er blitt.. jente, som i jeg-trenger-sjokolade-NÅ-jente (kan virke irrelevant, men tro meg, magevondt hjelper ikke på en gryende angst), så begynner en randomgutt å snakke om at "jammen, Rudjente, hvis hun skuespiller #3 ikke har kommet ennå - hvordan vet du egentlig at hun rekker forestillingen?", og så går det opp for meg at det faktisk er mulig at jeg må spille forestillingen enda jeg ikke har noe kostyme eller lyst og jeg kjenner at krampene i magen&ryggen er det eneste som forankrer meg i virkeligheten og hindrer meg i å ta total tilflukt i mitt aller første tilfelle av sceneskrekk noensinne.

Jeg slipper heldigvis å spille forestillingen. Når skuespiller #3 endelig kommer, etter å ha stresset som et lite helvete, stakkar, er jeg lykkelig.

Kavalkaden går sin gang.

Folk er veldig flinke.

Mot slutten har jeg følgende scoreboard til Aftenpostens Revypris:

1. Delt mellom Elvebakkenrevyen ("den har jo allerede vunnet. Det har vært bestemt i et år. Den er genial!!! Hurra!!! Heia elvebakken!") og Rud ("Det er oss! Vi er nominert! Det er jo.. sykt!)

2. Manglerud (de var bergensere!! Morsomme bergensere!!)

- Men tror du ikke Lambertseter vinner? Absurd! Det gir ingen mening. Altså, det er jo sikkert en flott revy, men jeg nekter å tro at den er elvebakken.

Jeg er fremdeles litt sånn semisjokkskada.

Nå skal jeg gå og lage et foredrag om Jens Bjørneboe.

Jeg mistet nettopp yndlingsøredobben min i sluket i vasken og ser ikke noe poeng i å fortsette med denne posten, enda så hyggelig den er.

Adjø.

P.S bryt sammen og tilstå: hvem har logget seg ut av hotmailen på macen min?! Nå må jeg jo prøve å komme på passordet igjen..! Gahh mitt liv er et helvete.

Dette var Rudrevyen2010s themesong. Jeg savner revyen vår veldig, veldig mye. Bare ikke akkurat i dag.

RSVP ASAP

Herregud, her var det da veldig fullt? Jeg visste at jeg burde ha tatt en annen vogn..! Nåja. Der er det forsåvidt et ledig sete. Jeg kan jo sette meg der. Uæ, nei, vent. Jeg kan jo ikke sitte DER. SE på de menneskene. Eller.. ER det der mennesker, egentlig? Eller er det pappfigurer av skuespillerne i Gossip Girl?

Jeg liker å ta banen alene om natten i byen.

Bussen kan jeg styre min begeistring for (jeg får litt klaus), men banen er fin.

Jeg kan høre på fin musikk og se på menneskene og prøve å gjette meg til hva de tenker på, hva de snakker om.

Hælene på disse skoene kommer til å ta livet av meg om jeg må stå hele veien. Det får så være at jeg ser ut som om jeg nettopp har dødd og at jeg må sitte med de vakreste menneskene på kontinentet. Just .. look busy. Så ignorerer de deg. Dette er det eneste ledige setet.

Jeg liker at man kan se alle ansiktene på t-banen. Alle panneluggene, hvert eneste smokey eye, alle guttene med tredagersskjegg, hver eneste piercing og alle leppene, alle som smiler og alle som gjesper fordi de ikke tenker over at noen ser dem.

Den gutten der kan da umulig komme fra Norge..? Vi produserer ikke sånne her. Å, faen, så han at jeg stirret nå? Pokker, hvorfor måtte jeg sette meg rett foran ham?! Okei, fort!, skift fokus. Wow, for noen fine sko den jenta ved siden av ham har. Jeg stirrer på dem istedenfor. .. Virkelig sykt fine.

Ja, vanligvis liker jeg altså banen godt. På fredag, derimot, var jeg, som den observante leser kanskje har registrert, noe utilpass. Jeg skrudde musikken min på så godt som fullt volum, og prøvde å ikke forestille meg hvordan jeg så ut etter en uke med omgangssyke og forestillinger, avsluttet med en søvnløs natt, nok en forestilling med tilhørende hårspraytsunami, en revy (elvebakken!!) og en tur på byen.

Som de ler. Og alle sammen har sånne perfekte smil. Om de viser seg å være vampyrer så blir jeg ikke det minste overrasket. Men hvorfor lener de seg inn mot meg..? Hvorfor ser de så spørrende ut..? Hvorfor, hæ, hva..?

Jeg tok ut den ene øreproppen. Pink Floyd fortsatte å berolige mitt venstre øre. Fyren jeg nettopp hadde nistirra på la hodet på skakke.

"Vil du, eller?", spurte han.

"Hæææ?", sa jeg. Velformulert som jeg jo er.

Kan de slutte å smile? Jeg blir paranoid av sånt.

"Komme på den festen? Kom igjen, a, det blir jo dritkult!"

Han luktet alkohol. Såpass mye, faktisk, at nok en fest ikke var spesielt tilrådelig.

"Fest? Hæ?"

Vennene hans lo hjertelig. Det var åpenbart at de hadde forsøkt å fortelle meg om festen mens jeg fremdeles var i musikktransen min.

Jenta med skoene lente seg fremover og nikket.

"Du måååå komme! Du må! Også må du kle deg ut!"

Kle meg ut..?

"Ja, og vær noe kult!", sa gutten. "Ikke bare sånn.. katt eller noe. Skjønner? Jeg var Darth Vader i fjor. Det var sykt fett."

Den latterlig pene fyren har et godt forhold til Star Wars? Dette bare bekrefter min teori om at jeg drømmer. Nå mangler det bare at jenta spør om jeg vil ha skoene hennes.

"Hva sier du, kommer du, eller?", sa Leighton Meester-lookaliken ved siden av meg. Jeg visste jo at jeg skulle hjem og i seng, men alle var så glamorøse og pene og morsomme, og jeg var med ett blitt svært nysgjerrig.

"Ehm.. Altså.. Kanskje..? Hvor -"

"- i [sett inn stedsnavn her.]! Vet du hvor det er? Flott! Okei, for da er det like ved [sett inn kjennemerke], i [sett inn gateadresse.]"

Selvfølgelig skal jeg ikke dra dit. Disse menneskene er sikkert.. treogtyve eller noe. Jeg kan jo ikke bare.. dra hjem til dem? Kan jeg vel? .. Eller..? Selvfølgelig ikke. Hysj, Maren. Du er liten. Gå og dø.

"Ja, også må du ta med deg stjerneskudd!", sa Leighton Meester.

"Stjerneskudd?"

Hun nikket, men Wonderboy foran meg ristet på hodet.

"Haha, neida, det skal du få slippe. Jeg utnytter da ikke folk jeg nettopp er blitt kjent med på den måten. Du trenger ikke ta med deg noe som helst."

"Jammen", sa jeg, "hva skal du med stjerneskudd uansett?"

Gutt nummer 2, som hadde vært stille til nå, trakk hendene ut av bukselommene, og begynte å gestikulere med dem. "Alle gjestene har alltid med seg stjerneskudd. Det er tradisjon."

"Ja, for det er så lett å glemme å kjøpe stjerneskudd før nyttårsaften, og da er det så greit å ha liggende et lite lager", sa jenta med skoene.

"Øh, okei..?", sa jeg. "Såe.. Du skal bare ha femti pakker med stjerneskudd liggende fra mars til januar?"

Er det virkelig nødvendig å le av dette? Jeg er jo ikke morsom. Og jeg synes forresten det er et ganske godt spørsmål. Jeg mener.. hallo? Begynne å samle opp stjerneskudd i begynnelsen av mars?!

"Mars!", lo penegutten med innbydelsen. "Festen er da ikke i mars!"

Okei, nå skjønner jeg offisielt ingenting.

"Man feirer da ikke Halloween i mars!"

"Halloween?!"

"Ja? Eh. Vi sa jo at du skulle kle deg ut!"

Rettelse. NÅ skjønner jeg ingenting.

"Halloween er jo den beste dagen i verden. Det er viktig å være tidlig ute med planlegginga. Synes ikke du?"

Jeg nikket.

Ikke se himmelfallen ut ikke se himmelfallen ut ikke se himmelfallen ut.

"Flott. Så da ser vi deg da, da? Den 31.Oktober?"

Noen ganger så tenker jeg at livet mitt hadde blitt en interessant film.

All the thousand unfinished paintings

Til de av dere som har lurt på hvorfor jeg har vært så fraværende den siste perioden:

Sånn. Jeg har vært opptatt med det der. Ikke bare med å tegne plakaten, altså, men med å spille stykket den reklamerer for, også. Jeg er altså ikke blitt lat, sånn som noen insinuerer. Så vet dere dét. Ikke lat, bare sosete og distré og kosestresset.

Premieren var i kveld. Gikk strålende, hvis vi ser bortifra at fem av ti skuespillere har/har hatt omgangssyken. Undertegnede inkludert. Kos å gå i skytteltrafikk mellom scenen og toalettskålen. Ironisk nok spiller jeg rollen som lege.

Etterpå hang vi på Prammen i Sandvika (Bærum Sentrums sjarmerende forsøk på et utested - it's kinda cute) i pysj og kostymer og prøvde å ikke spy i sofaen.

Nå skal jeg gå og legge meg og prøve å drømme meg inn i lørdagsdrømmen min igjen (kort oppsummert: parallellt univers. Helt som dette. Bortsett fra at alle snakket bergensk. Hater meg selv for at jeg våknet opp igjen. Skulle gitt hva som helst for å ligge et år i koma og få beholde den drømmen der, liksom.)

Forresten så var det kvinnedagen i går og jeg gikk med røde strømper. Bare så det er nevnt. Jeg håper så mange som mulig gikk i tog. Og at så få som mulig meldte seg inn i den dustete "vi som støtter Romøren"-gruppa på facebook. Pokkers gjøker.

P.s Tittelen er Susanne Sundfør ("All the thousand unfinished paintings; were you worth it?" - Moments). Jeg er i en ganske intens Susanne Sundfør-periode.

Hør:

Godnatt, alle små bloggbarn. Drøm om piker&sang og sand under varmt håndkle og å se ut av vinduet på et fly idet det letter og du skal til et sted du elsker.
Så kan du svare på alle de viktige mailene dine i morgen.
Det skal jeg også gjøre. Må bare få vasket ut all hårsprayen av håret mitt først.

Bloggspionasje

På denne tiden for et år siden fikk jeg en ny venn.
La oss kalle ham Traktor (for det kjenner jeg ingen som heter og da unngår jeg pinligheter ved senere anledninger.)
Traktor og jeg møttes helt tilfeldig i en kø på en konsert, og det viste seg ganske fort at vi hadde helt identisk musikksmak. Og boksmak. Og filmsmak. Det var flott. Det var genialt.
Jeg kunne sende en sms med stort sett hva som helst, og straks etterpå få tilbake nøyaktig det sitatet jeg hadde i tankene.

Dette førte naturligvis til at jeg sendte ganske mange smser.
Han likte bedre å ringe.
Av og til sendte vi mail fordi jeg elsker å få mail, men som regel sendte vi meldinger på lengde med basketballspillere på facebook.
Nå lurer du sikkert på hvor jeg vil hen med alt dette.
Vel.
Hold deg nå inderlig fast i tastaturet, Frank, og følg med videre.

Traktor var en ekstremt opptatt gutt.
Han drev et eller annet håpløst oppussingsprosjekt (få liv i et lilleputtfotballag, eller noe i den stilen), skulle på død og liv gjøre det bra på skolen (for å få gå på en bestemt skole i LA, som ryktene skal ha det til at han nå har kommet inn på), han jobbet i klesbutikk og laget middag til lillebroren.

Selv var jeg den jeg alltid har vært: hun der som drukner seg i prosjekter og som feilprioriterer og aldri har tid til noe som helst.
Dette førte til at vårt vennskap mer eller mindre begrenset seg til den digitale verden.
Og for all del: jeg har mange venner jeg bare har møtt på nett, jeg - det er jo dét som er så fantastisk med sosiale medier - men når du først har startet et vennskap der ute i verden med narvesenkiosker og minibanker og trikkeholdeplasser, så er det litt underlig å aldri møtes der. "Vår arena" var et konsertlokale - ikke et msnvindu. Det var der vi hørte hjemme. Ikke på facebook.

Så, etter å ha vært skriftlige bestiser i noe sånt som en måned, bestemte vi oss for å leke sammen på en kafé.

Jeg tenkte ikke over muligheten for at det kunne bli pinlige tausheter.

For det første fordi jeg alltid snakker (og med alltid så mener jeg virkelig "alltid" - tro meg), så om det blir pinlig, så er det isåfall fordi jeg sier noe dumt, ikke fordi det ikke blir sagt noe i det hele tatt. For det andre fordi jeg kjente ham: vi hadde møttes før, han var ikke en gammel mann som utga seg for å være en 18-åring, og jeg var ikke en gammel dame som hevdet at jeg var en glamourmodell. Vi likte de samme tingene, vi tenkte likt, vi snakket jo til og med på samme måte.

Hvis du er flink til å fange opp frampek, kjære leser, har du nå allerede gjettet deg til hvordan vårt kaffemøte gikk.

Men ettersom det selvfølgelig er en mulighet for at du ikke er så flink til akkurat dét (vi har alle våre kvaliteter), så skal jeg forklare i korte trekk.

Vel.

Han sa ikke et ord.

Jeg sa altfor mange ord.

Jeg drakk fire kopper kaffe.

Han spiste en tekake.

Jeg spurte om han skulle på Hove.

Han trodde jeg mente på Hove med meg, og ble straks rød (se! Han til og med rødmet sånn som jeg gjør! Han var meg!) og perpleks.

Jeg fikk fnatt.

Han ble irritabel, og enda mer innesluttet.

Han skulle ta trikken hjemover, jeg skulle ta toget.

Vi klemte ikke (han husket visst at jeg ikke var noen stor klemmeentusiast), vi sa "hadebra", "lykke til på eksamen" (som det var tre-fire måneder til..) og "skulle ønske togstasjonen minnet mer om London" - men ingen av oss sa "dette var hyggelig", ingen sa "dette må vi gjøre igjen en gang". Jeg tror ingen av oss kunne komme seg bort fort nok.

Etter den dagen sendte jeg ingen meldinger til Traktor. Jeg skrev noen av og til, men rett før jeg sendte dem, så jeg for meg hvordan ansiktet hans trakk seg sammen bak den lille tekaken, hvordan han ikke så meg i øynene, hvordan det aldri kom noen andre lyder fra ham enn enstavelsesord. Og så slettet jeg meldingene.

Han sendte ingenting, han heller. Kanskje så han for seg hun der slitsomme som aldri holdt kjeft. Hvem vet.

Vi går alltid på hverandre på konserter - det er det som er problemet med å elske nøyaktig de samme bandene. Og vi har jo aldri faktisk kranglet, så vi ender som regel med å måtte stå sammen og glise som tullinger mens vi håper i vårt stille sinn at noen kommer og redder oss.

Vi møtes tilfeldig på busser og sånt.

Men vi kjenner hverandre ikke mer. Vi har tatt et valg. Vi kjenner hverandre ikke.

Og nå nærmer jeg meg hovedpoenget med denne posten:

Traktor har en blogg. Traktor liker å blogge om hvilken musikk han hørte på på toget og hva han tenker og føler om Tarantino og hvem han møtte i København. Sånne ting.

Traktor blogger ofte.

På en skala fra én til ti: hvor sært er det at jeg fremdeles leser bloggen hans?

Jeg føler meg som en stalker.

Og på en skala fra én til .. null?.. hva er sannsynligheten for at han leser bloggen min fremdeles?

Er dette et innlegg som kommer til å gjøre ham vettskremt, mon tro? Jeg antar at hvis bloggen hans blir passordbeskyttet i kveld så vet jeg hvorfor. Men jeg tror nok ikke det.

Er det bare jeg som fortsetter å lese om livet til folk etter at jeg har stoppet å kjenne dem?

Det å lese bloggen til noen du ikke kjenner, det er liksom akseptert. Å kjenne hver eneste tanke, hver følelse og drøm hos et menneske du ikke aner hvordan ser ut eller hvor kommer fra, det er helt naturlig. Jeg føler faktisk at jeg er oppriktig og genuint glad i visse bloggere. Mennesker jeg ikke kjenner som noe annet enn et pseudonym. Jeg tenker på dem og håper at de har det bra og husker å krysse fingrene for dem når de har jobbintervju. Og dét er helt okå.

Men å lese tankene til en som du bevisst ikke har noe forhold til lenger, det.. det er så rart. Det blir spionering, det, på en måte. Det er som å gå inn på facebookprofilen til noen og bla seg gjennom bildene og statusfeltene deres, uten at de vet det og uten at du egentlig har noen offisiell grunn til det. Dette gjør jeg selvsagt aldri, forresten. Noensinne.

Jeg synes det er dødsskummelt at folk jeg kjenner leser dette. Det skremmer vannet av meg.

Paranoid android er bare fornavnet.

Særlig fordi de tydeligvis ikke ser poenget i å gjøre meg klar over det (hallo, tenk om jeg baksnakker dere også leser dere det! Hvordan skal jeg tørre å være slem nå, da?! Egoister.)

Enda skumlere er det at folk som ikke liker meg, leser den. Jeg fôrer dem med grunner til å le av meg.

Nei, huff.

Nok nå.

Takke seg til fremmede.

Tragikomedie i to akter

Noen dager er bare så episk katastrofale at det nesten blir komisk. Komisk, fordi det blir så mye på én gang at det bare ikke kan stemme. Gårsdagen er et ganske fint eksempel. Hadde jeg ikke vært så opptatt med å synes intenst synd på meg selv så ville jeg sikkert ha ledd, jeg også.

Jeg har tenkt mye på dette (du vet, "lære av sine feil"; hvor gikk det galt, hva kunne jeg gjort annerledes osv), og jeg har kommet frem til at jeg bare ganske enkelt ikke burde ha stått opp i går.

Rett og slett.

Det fantes ikke noen "riktig fot", ei heller noen "riktig side av senga".

Å forlate dynehimmelen var en av mine dårligere idéer her i livet (og dét sier endel; jeg har hatt mange "gode" idéer i min tid, og de fleste av dem har resultert i ødelagte mikrobølgeovner. Ja, mikrobølgeovner i flertall. Nei, jeg vil ikke snakke om det.)

Lørdag formiddag/ettermiddag (første akt) var bare sånn middels forferdelig.

Jeg våknet klokken ni om morgenen badet i svette og med hodeputen trukket i mascaratårer, som en toastskive dyppet i brun saus.

Mareritt har en tendens til å bli sittende igjen i kroppen hele resten av døgnet.

Jeg følte meg som en hamster i Sibir da jeg forsøkte å løpe til bussen med snø til halsen (okei, muligens litt overdrevet, men det er neimen ikke langt unna). Så antakeligvis ut som en også - en hamster, altså. Spesielt da jeg omsider kom inn på bussen og med et kort blikk i speilet til sjåføren kunne fastslå at all sminken min hadde dratt på ekspedisjon sørover, og dessuten at håret var så gjennomvått at det neppe kunne ha blitt våtere om jeg så prøvde med dusjhode og badekar og det hele. (Jeg rakk forresten bussen med ett minutts margin, som vokste til en halvtimes margin, grunnet anleggsarbeid hos nsb. Ikke at det bryr deg, men har man først et klageinnlegg så har man et klageinnlegg.)

Omsider fremme i Sandvika viste det seg at mine åndssvake venninner av ulike idiotgrunner ikke hadde klart å holde avtalen vår. Men for all del, jeg liker å vente alene i sandvika i tre kvarter, jeg.

Ingen busser kom resten av dagen, ingen tog, ingen trikker, ingenting, nada, niks, jeg hater kollektivtrafikken i Norge. Et lite lysglimt kom da vi fant ut at vi kunne synge Pokémonsangen flerstemt for å slå ihjel litt tid på Skøyen stasjon, men det ble fort borte igjen da det gikk opp for oss at "flerstemt" og "flere forskjellige melodier" ikke nødvendigvis går under samme greia og jeg tror at de andre passasjerene fantaserte om å hive oss på skinnene (ikke at det ville hjulpet dem - togene kom jo ikke uansett.)

Og dessuten så knakk jeg hælen på skoen min og raknet yndlingsstrømpebuksen.

Så kommer vi til det som kan regnes som "pausen" i denne forestillingen: de fire minuttene Twilight og jeg lå på en dyne på stuegulvet til Pink Floyd, med alle lysene skrudd av, og stirret opp på en roterende discokule mens vi hørte på "Min kvite russer" med Kaizers.

Kveld/natt (andre akt) var Døden.

Jeg orker ikke engang å gå inn på detaljene, jeg har bare sittet i en stol for meg selv i hele dag og vibrert med angst/frustrasjon/depresjon/andre negative følelser.

Det hele startet fint med at jeg mistet mappen min; en sånn liten rød plastlomme som du får av SL, hvor du, hvis du er like idiot som undertegnede, oppbevarer alt av verdisaker; bankkort, busskort, treningskort, skolekort, kontanter, lykkefrosken fra Amsterdam, konsertbillett osv.

Resten av kveldens ubehageligheter er av den typen som helst ikke skal skrives om i det hele tatt, da en aldri vet hvem som leser bloggen ens og er det noe jeg ikke orker nå så er det "HVAH? BLOGGET du meg?! Din lille kakkerlakk, gå og slå hodet mot en stein."

Og det er jo litt synd, det at jeg ikke kan utdype denne delen av kvelden, altså, for det er vel egentlig disse samtalene som er hovedårsaken til at jeg har inntatt en mental fosterstilling.

Vi får nøye oss med å si at noen folk sa ting man ikke skal si om man har passert barnehagealderen, mens andre igjen ikke sa det selv femåringene vet at man skal si: Sannheten. (Oh, the almighty truth etc.)

Jeg klabbet til noen på byen for første gang i hele mitt liv. Jeg følte meg veldig macho.

Da vi beveget oss i retning bussen (som jeg ikke hadde råd til, forresten), var jeg farlig nære ved å gi bort Jonas (iPhonen) til en utesover. Deprimerende telefonsamtaler hadde visst en stor kveld.

Kort oppsummering av stykket: Jeg var stygg, verden var enda styggere, jeg mistet alt jeg eier, folk var slemme, jeg var heller ikke noe hyggelig, og den neste personen som sier ordet "karma" får et nakkeskudd. Seriøst. Jeg kjøper jo =Oslo. Så hvorfor skjer dette med meg?!

Sånn. Greit. Fint. Takk. Jeg måtte bare få det ut av systemet, nå skal jeg aldri tenke på denne dustedagen igjen. Nå kan jeg ha intensivuke og bo på skolen og bare tenke på teater, istedenfor på drama. Aldri mer en tanke til lørdag 27. februar.

Bortsett fra i morgen klokken åtte, da, for da skal jeg finne mappen min.

Jeg vet at dette innlegget er omtrent like dårlig som kvelden var, men det var strålende terapi å skrive det. Jeg liker det faktisk litt, dessuten, det at teksten er så rotete; jeg vet at jeg kommer til å lese dette innlegget (for første og siste gang) om et år, og da kommer jeg til å le, forhåpentligvis, av hele kvelden og av at jeg faktisk klaget til fremmede uten å si nøyaktig hva som var galt.

Hei, 19-årige Maren: av dette kan du lære at det er lurt å passe på tingene dine (deriblant "passe dine egne saker"). Værsågod.

Nå er det mars!