I plan on sleeping in

Alle tankene mine har for liten skrift i dag.

Bokstavene er så altfor små, og setningene så altfor lange.

Det er forferdelig frustrerende. Jeg prøver å blokkere alt annet, prøver å konsentrere meg, jeg kniper øynene hardt, hardt igjen og forsøker å lese én tanke av gangen - uten annet resultat å vise til enn fine mascaramerker under øynene, som små, sorte spor etter fugleføtter.

Øyenvippene har vært klemt mot huden litt for lenge.

Da jeg var yngre, forestilte jeg meg en liten fugl, et fint, lite fjærkre som trippet lett over ansiktet mitt hver gang jeg la hodet bakover og prøvde å forstå alle ordene som kolliderte og køet seg opp under det blonde håret. Jeg brukte ikke mascara dengang, det var ingen synlige beviser på at fuglen fantes, men det var likevel enklere å tro på den da.

Fugleteorien ville kanskje forklare hvorfor de uendelige tankeavsnittene i hodet mitt ser ut til å være i skriftstørrelse 7.

Fuglen trekker meg opp, opp, opp. Jeg ser alt sammen ovenifra. Tankene er for langt unna, de er helt der nede, i snøslaps og surr, rørt ut i alle andres tankesammensuriumer. De andre tankene er skrevet på fremmede språk. Av og til forstår jeg bruddstykker, når jeg ser mine egne tanker innimellom dem, det blir annenhver setning på swahilitanke og annenhver på Marensk, jeg finner opp en sammenheng, en kontekst jeg kan putte mine egne ord inni og som forhåpentligvis passer med tankene til de andre menneskene.

Som regel passer det ikke i det hele tatt, forresten, jeg gjetter kanskje riktig ord, men ikke riktig betydning.

"Gå", for eksempel, er et ord jeg kan plukke ut. Det er stort, jeg kan se det selv når jeg er fryktelig høyt oppe. Jeg kan se at du tenker "gå".

Og det er så forvirrende, det kan jo bety så mangt.

Alt avhenger av den sammenhengen du lager i hodet ditt. De ordene rundt "gå", ordene som er for små til at jeg får ordentlig tak i dem.

"Vil du at jeg skal gå?", for eksempel. Hadde jeg bare sett at det var dét du mente, så kunne jeg ha sagt "nei - nei, jeg vil ikke det, bli her litt til, du må jo spise opp salaten din, du må fullføre setningen, du må.. må være her. Jeg er litt ensom, skjønner du. Hodet mitt vil ikke leke med meg i dag."

"GÅ!"

Også en mulighet.

Det er en kortere og mer effektiv versjon av "nå er jeg faenmeg lei av at du snakker så mye, av at du klager, av at du ikke bestemmer deg, at du er feig, at du drikker kaffe sakte og kverulerer og ikke skjønner hva jeg mener med vilje, jeg orker ikke mer, nå holder det, nå synes jeg du skal gå!"

GÅ!, kunne du si.

Så kunne jeg ha trukket stolen min dramatisk ut fra bordet, børstet kjekssmuler av skjørtet og dratt vesken demonstrativt opp etter remmen, "det er greit", kunne jeg si, "hvorfor sa du ikke bare det med en gang?!"

Eller "dette kan gå."

Dette kan gå. Dette kan løse seg. Dette kan bli zen og en smak av honning og såpebobler som virvler så høyt at vi ikke kan se at de sprekker engang. Dette kan gå.

Det rare er at for at noe skal gå, bør ingen av oss gå. Skjønner?

For ting går ikke uten kommunikasjon, og kommunikasjonen er svært dårlig når den bare finner sted i eget hode, nesten ikke-eksisterende, det blir oppramsing, ikke samtale. Spesielt når nevnte hode er langt, langt oppe og stirrer ned på ord som er for små. Det blir ikke oppramsing engang, det blir stamming. Jeg prøver å lese for meg selv, sånn som jeg gjorde da jeg var liten og endte med å tegne fugler istedenfor. Ordene er for små.

Ordene er for små.

Jeg klarer ikke å skrive hormoner, jeg klarer ikke å veie forvirring eller følelser i utropstegn, jeg klarer ikke å formulere kulde i ryggmargen og sitring i fingrene og hår som alltid ligger foran øynene.

Jeg ligger på magen på et stupebrett, ti meter oppe i luften, fuglen har fløyet fra meg - tankene, forstanden - (her skriver jeg følelsesladet igjen enda jeg vet at folk sitter og ler av det) - og der nede, på bunn, under metervis med klorvann, har noen strødd ut noe sånt som seksti sider. Seksti uleselige sider, med tankebokstaver som glir inn i hverandre og får hodet mitt til å gå rundt.

De seksti siste sidene i en bok jeg ikke får sove før jeg vet hvordan ender.

So happy that you love me

Jeg har så lyst til å være en Tamagotchi.

Det slo meg i dag da jeg hostet på bussen (fordi jeg er syk og egentlig ikke burde tatt bussen i det hele tatt; jeg burde ligget i en seng og hørt på Kent og drukket te), og han som satt ved siden av meg sa "prosit", og jeg, som visste at jeg hadde hostet og ikke nyst, tok det for gitt at så dum kunne han ikke være at han faktisk sa "prosit" (alle vet jo at når man hoster så holder det i massevis å si "skal jeg slå deg?", for du står nemlig ikke i noen umiddelbar fare for å miste sjelen din, sånn som du gjør når du nyser), så jeg tenkte så det knaket på hva han ellers kunne ha sagt, og kom frem til at "Tamagotchi" og "Prosit" faktisk er i samme gate. Okei, så innrømmer jeg at det ikke høres kjempelikt ut, men når du er litt ør i hodet etter mye hosting og du sitter på en lydeksplosjon av en buss (mobilmusikk går visstnok aldri av moten), som dessuten lukter som om Paris Hilton nettopp døde (noen må si til Bærums niendeklassepiker at det ikke er meningen at man skal bruke hele parfymeflasken på én dag), da blir tomato og potato to sider av samme sak, om du skjønner.

Uansett.

Jeg bestemte meg altså for at han sa Tamagotchi.

"Nei", sa jeg derfor. For jeg verken er eller har en tamagotchi. Jeg var barnepasser for en i tiendeklasse (og jeg elsket det, se bare her), men det gadd jeg ikke greie ut om, fordi det er en historie som ikke ender så godt, for å si det sånn. Så jeg sa bare nei. Kort og kontant.

Han så litt forvirret ut, "men det gjør han jo som regel, nå når jeg tenker over det", så jeg tok det ikke så tungt.

Og så kjørte vi en stund i stillhet, og så gikk han av, og jeg ble alene med hostingen min og alle tankene om tamagotchier.

Jeg vil være en tamagotchi. Eller en furby. Jeg vet egentlig ikke forskjellen, bortsett fra at den ene har pels, og du kan få den i barnemenyen på mcdonalds (men det fikk jo aldri jeg, for jeg boikottet/r mcdonalds). Jeg vil være et lite dyr som kan si veldig klart ifra om hva det skal være, veldig frekt og direkte og rett fram, og alle vil bare tenke at det er søtt og morsomt og ingen vil ta det ille opp. "Nå skal du gi meg mat", "nå skal jeg sove", "nå skal du være med meg ut og leke", "nå skal du holde kjeft og la meg være i fred", "nå skal du ut og brenne all verdens rucola for hvis jeg må spise ett eneste rucolablad til så spyr jeg i lomma di", "nå skal du hente en bergenser til meg" (okå, greit; de siste der fant jeg kanskje på, men husk at jeg ville vært en ekstremt kul tamagotchi/furby.)

Jeg vil at når jeg glemmer å svare på smser/tweets/mail/meldinger på facebook, så er det fordi jeg ikke har fingre og/eller hjerne. Ikke fordi jeg er slem.

For jeg glemmer sånt. Hele tiden. Det er mer en regel enn et unntak. Og om jeg var en furby så ville det vært helt okei.

Jeg vil at når jeg er ute så lar folk meg gå i de klærne jeg vil, så lenge jeg ikke klager selv. Jeg vil ikke at de skal komme løpende etter meg og si "du må ta på deg mer hjelp jeg fryser av å se på deg uæææ verden går under ta på deg denne døde ilderfarmen nå straks og med engang uten ugrunnet opphold heia heia jeg er kald ergo er du kald" - for jeg varmer jo alltid ihjel! Jeg er så lei av å bære jakken min rundt omkring!

Hadde jeg vært en furby eller en tamagotchi så ville folk sagt "å, hør, den lager koselyder. Da er den nok fornøyd. Aw. Maren-tingen har det fint i det fine været."

Jeg vil ikke at folk skal føle at de kan drikke seg så dritings de vil på fest fordi "Maren er der og hun passer alltid på folk så jeg kommer neppe til å dø."

Hadde jeg vært en furby så ville de ha tenkt "hm. Kanskje jeg bør passe på at jeg ikke havner på blackout-stadiet. For ingen kommer til å være der til å hjelpe meg. Bortsett fra furby, men det er jo litt begrenset hva hun kan gjøre, da."

Jeg vil kunne gjøre det kjempedårlig på skolen.

Hadde jeg vært en tamagotchi, ville alle syntes det var helt greit om jeg ikke kunne noe som helst om modernismen.

Men jeg er ikke en tamagotchi.

Og folk forventer at jeg skal være ansvarlig.

De forventer at jeg skal studere.

Ingen forventer at en furby skal studere.

Jeg vil kunne ta så lite plass at jeg kan sovne i en skuff.

Jeg har alltid hatt lyst til å sove i en skuff.

Da jeg var yngre, sovnet jeg i en lukket koffert. Og gjemte meg i vaskemaskinen.

Men nå er jeg stor og skummel og kan bare glemme hele drømmen.

Jeg er stor og kan ikke gjemme meg i et smykkeskrin når verden er enda større.

Jeg vil at alle jeg kjenner skal være teddybjørner og barbiedukker og brødristere og lyspærer som ikke fungerer fordi lyspærene på rommet mitt alltid går fordi det er noe gæærnt med strømmen. Jeg vil ha en kjæreste som er en liten kaffemaskin. Og en lillesøster som er en rubikskube.

Men istedenfor er alle sånne tenkende (som regel, iallefall) vesener som føler ting og forventer ting og håper ting og som misforstår når jeg sender "gå og dø"-smser.

"Det er ikke lett å være ung", sa en venninne i dag.

"Jeg tror ikke det blir enklere når man blir eldre", sa jeg, og så lo vi, mens businessmannen bak oss mistet kofferten sin i bakken og viktige dokumenter la seg som nysnø over hele togperrongen.

Og da jeg kom hjem, chattet jeg på facechat, fordi det er dét mennesker gjør, spesielt når de er syke og har fritidsproblemer og ikke er tamagotchier, og en annen venninne sa at hun hatet stort sett alt og alle, og jeg nikket for meg selv og var egentlig ganske enig.

"Jeg forstår ikke", sa hun, og jeg tenkte at om vi var furbyer så hadde ingen forventet at vi skulle forstå noenting som helst.

"Livet", sa hun. "Jeg suger i det."

Når insomniakids får venner

"Har du sovet i natt, Maren? For du ser ikke like jævelig ut i dag som du gjorde i går."

"Å. Eh. Ja. Litt, faktisk. Takk.. eller noe..?"

"Værsågod."

..

"Du? Husker du at du sa det der med at jeg hadde sovet en natt og at jeg ikke så like jævelig ut som dagen i forveien?"

"Gjorde jeg virkelig det?"

"Jepp."

"Haha. Oi."

"Mhm."

"Men man kan faktisk se det, altså."

"Å?"

"Ja. Jeg ser det med én gang du har vært våken hele natten."

"Auda."

"Jada. På panneluggen. Panneluggen din blir trist når du er trøtt. Den blir lang."

"Jeg får lenger pannelugg når jeg er trøtt?"

"Ja. Helt ned i øynene dine. Lang pannelugg."

"Å. Så det er derfor du alltid klapper meg på hodet når jeg er dødstrøtt? Prøver du å dytte den opp, eller sjekke hvor langt nede den er, eller..?"

"Noe sånt, kanskje."

"Og jeg som trodde du var utstyrt med en sånn radar som gir beskjed om når jeg har enda mindre lyst på kroppskontakt enn vanlig, men så kan du faktisk se det. Så feil kan man altså ta."

..

Halsen min er død, tentamen turned into silverglass and went into the west, hodet mitt skriker om feber (og kroppen skriker noe om "idiot! ikke gå en halvtime utendørs i t-skjorte når det snør!", men jeg overdøver den med Sondre Lerche), i morgen har jeg tidenes største prøve i teaterhistorie og jeg klarer ikke lese et kløyva ord fordi jeg er udugelig og when I'm king I'll be the first against the wall.

Jeg har prøvd å sove men det går ikke. Det går bare ikke. Jeg ser bare snøfnugg og stjerner og dansegulv hvergang jeg lukker øynene, enda jeg sov maks fire timer natt til i dag.

Natten kommer til å vare evig og forsvinne på et blunk på én og samme tid, sånn som netter alltid gjør når du ikke sover i dem.

Noe sier meg at panneluggen min kommer til å trenge en oppmuntring i morgen.

Dere er kulere enn jeg liker å innrømme

Noen ganger så tenker jeg at jeg kanskje undervurderer folk.

Når jeg møter en gutt jeg ikke har sett siden ungdomsskolen, for eksempel, og jeg skjønner at jeg må stoppe og si hei.

Allerede der har vi undervurdering nummer én; "må stoppe og si hei."

For for det første: Dersom jeg faktisk føler at det er en "må jeg stoppe..? Jeg mener, er jeg helt sikker på at han har sett meg..? Jeg. gidder. ikke. han. er. håpløs." - så føler nok han det samme. Det er ikke sånn at jeg nedverdiger meg til å snakke med ham. Hvis jeg ikke liker ham, så liker nok ikke han meg heller. Sånn er det som regel.

Og for det andre: det at jeg føler at jeg må stoppe, betyr vel egentlig at jeg tar det for gitt at han ikke har endret seg det spøtt siden tiendeklasse.

Men når jeg ser på bilder av meg selv fra tiendeklasse, eller leser smser (min kjære bestiz fra ungdomsskolen har vært så elskverdig å ta vare på noen av dem, nemlig), så ser jeg jo at jeg har endret meg en god del. La oss bare innse det. Jeg var ikke akkurat .. lydløs. (Ikke at jeg er det nå heller, men jeg vil så absolutt hevde at jeg har tatt et skritt i riktig retning.)

Så det å være sikker på at han er femten år i hodet fremdeles - det er kanskje ikke helt .. fair.

Og så, når jeg omsider har stoppet (fordi jeg "måtte"), så går samtalen sånn ca sånn her for seg:

Maren sier: Hei! Deg er det lenge siden jeg har sett!

(Maren tenker: Og dét er det vel strengt tatt en grunn til..)

Gutt sier: Hei! Hehe. Ja. Deg også.

(Gutt tenker, antakeligvis: Faen. Skal hun snakke lenge nå? Hun skal sikkert snakke lenge nå. Det er jo Maren. Rekker garantert ikke bussen. Just my luck.)

Maren sier: Hvilken skole var det du gikk på igjen..?

(Maren tenker: Hvorfor spør jeg om dette? Hvorfor, hvorfor, hvorfor?! Jeg bryr meg ikke. Bryr han seg? Han bør jo ikke bry seg. Hvorfor i all verden skulle han bry seg. Hvilken skole man går på har ingenting med noe som helst å gjøre. Det reflekterer hvem du var i tiendeklasse. Det var tross alt da du valgte. Og jeg vet jo hvem han her var i tiendeklasse. Han var en gjøk. Ergo går han på en gjøkeskole.)

Gutt sier: Ja, jeg går jo på [navn på skole], da. Dua?

(Gutt tenker vel: Careee. Du går sikker en eller annen freakeskole. Eller berteskole. Eller noe. Jeg vil rekke bussen min.)

Maren sier: Åja, så kos! Jeg går på rud, jeg, hehe.

(Maren tenker: Han kan da umulig få noe ut av denne samtalen? Lurer på hva jeg skal spise til middag.)

Gutt sier: Åja, stemmer det! Trives du?

(Gutt tenker: Buss. Buss, buss, buss. Buss.)

(Maren tenker: Hvis jeg sier "nei, de andre barna plager meg og dessuten er jeg utvist fra franskklassen fordi jeg var så sykelig forelsket i læreren at han fikk nervøst sammenbrudd; det viser seg nemlig at jeg hører ganske dårlig, og at han ville våkne med en hestehov ved øret - en vårblomst, ikkesant - ikke et hestehode, typ Godfather-style. Sykt skuff, egentlig. Men jaja. Alle kan jo gjøre feil" - slutter han å spørre da? Herregud, så sykt gøy det hadde vært å si noe sånt istedenfor. Men han vil bare tenke at jeg er rar. For han er så forbanna normal.)

(Gutt tenker: Skulle ønske hun sa noe gøy. Lurer på om hun har sett Star Wars. Vil snakke om den nye lyssabelen jeg fikk på lørdag. Men hun er sikkert for fjortiz til det fremdeles. Uæ, jeg har The Godfather-soundtracket på hjernen..!)

Maren sier: Jada! Og du da?

Gutt sier: Det er helt greit. Litt mye å gjøre, men.

Maren sier: Ja, kjenner til den. Hehe.

Gutt sier: Mhm. Og ellers da?

(Maren tenker: Er dette quet mitt til å fortelle om hvilken bok jeg leser for tiden? Eller hvilken film jeg så i går? Hvilken sang jeg har på hjernen? Det er jo dét som definerer hvem jeg er akkurat nå. Mer enn hva jeg driver med, iallefall. Hvilken bok jeg leser preger jo hele hverdagen min. Når jeg leser en bok, er jeg jo alltid litt i den verdenen. Så ved å si hvilken bok jeg leser, lar jeg ham jo vite hvilket univers jeg er i, på en måte. Akkurat nå, for eksempel, er jeg jo i Skottland. Maren i Skottland. Det er meg. Og jeg hører på The Times They Are A-Changin' med Dylan. Jeg er melankolsk som alle haugene. Men det er sikkert ikke det han vil høre.)

Maren sier: Nei, du vet.. Prøver jo å finne ut hva jeg skal gjøre etter skolen, da.

(Gutt tenker: Det sier meg da ingen verdens ting. Dødprat. Jeg kunne funnet ut mer om henne ved å stalke facebookprofilen hennes i to minutter.)

Gutt sier: spennende! Jeg også.

(Maren tenker: Husker at han var så flink til å tegne da vi var yngre. Og at han faktisk kunne være ganske morsom. Skal jeg si det til ham? Kanskje han kan bruke det? Kanskje han ikke har tatt ordentlig innover seg at han bør jobbe med noe sånt? Hmm. Nei. Han vil sikkert synes at det er for påtrengende. Jeg kjenner ham jo ikke lenger. Og dessuten er han alt for clean-cut til å drive med tegning og sånt. Det er for utrygt. Han er for streit.)

(Gutt tenker: Hun tenker sikkert at jeg skal bli et eller annet urkjipt. Det skal jeg sikkert også, nå når jeg tenker meg om. Skulle ønske jeg visste hva jeg ville. Ikke bare hva alle andre vil at jeg skal bli. Skulle ønske jeg kunne noe annet enn bare realfag.)

Maren sier: Lykke til, du finner sikkert på noe! Men du, jeg må stikke, jeg har så dårlig tid.

Gutt sier: Takk det samme. Hade, a.

(Maren tenker: Herregud, så kjedelig han er. Nei, nå drar jeg hjem og ser på V for Vendetta.)

(Gutt tenker: Rart å møte henne igjen. Oh well. Nå drar jeg hjem og ser på V for Vendetta.)

Skjønner?

Jeg tar det liksom for gitt at folk er "sånn-og-sånn", bare.. fordi.

Men når jeg selv hater denne typen småprat; hvorfor tror jeg at han liksom liker det?

Jeg går bare ut ifra at han er dust. Hvis jeg ikke kjenner folk, har jeg en lei tendens til å tenke at de er idioter. Ikke bevisst. Og ikke med vilje. Og jeg lar dem gjerne bevise at jeg tar feil. For folk flest er jo tøffe. Men sånn er jeg altså, og nå vet du det, kjære bloggleser, og gjett om jeg kommer til å angre på ærligheten ved en senere anledning, for nå hater du meg sikkert. (Se, nå gjør jeg det igjen: tar det for gitt at folk er negative og teite. Du tenker sikkert litt "æsj" i starten, men så er du kul nok til å skjønne at du leser denne bloggen av egen fri vilje, og at jeg sikkert ikke er direkte ondskapsfull og ekkel, bare litt teit.)

Uansett. Gutten. Hvorfor tror jeg han har noe mer lyst til å snakke om kjedelige, kleine ting enn det jeg har?

Han vil da sikkert synes det er mye morsommere å diskutere liv på fremmede planeter eller Kaspar Hauser, ("Vi hadde bursdag på samme dag!", kunne jeg si, og slik kunne vi glidd inn på neste tema: Russetiden, for jeg har bursdag natt til første mai), Harry Potter, sjøhester, Angelina Jolie eller irske drikkeleker.

Men siden jeg tar det for gitt at jeg er kul og han er teit, så blir det til at jeg snakker om noe ingen av oss vil snakke om også blir ingen fornøyde og det blir aldri noen endring.

Noen ganger overvurderer jeg sikkert også. For all del.

Noen liker sikkert småprat.

Kanskje tenkte faktisk gutten bare "lurer på hvilken skole hun går på."

Men som regel tror jeg altså ikke at det er sånn. Som regel tror jeg at jeg har mange meningsløse samtaler med folk jeg kunne hatt geniale dialoger med. Og alt sammen bare fordi jeg tenker at "sånn skal det være."

Jeg syns det er litt synd.

Blåmerker

Jeg hater at du puster ut de mest forferdelige fornærmelser i nydelige, giftige nikotinornamenter, som grå kaligrafi mot nattehimmelen.

Jeg hater måten du holder sigaretten mellom lange fingre på, hvordan du forankrer hele personligheten din i et produkt som ikke bare dreper mennesker over hele verden, det dreper deg også, og du klamrer deg til det som om det var et tegn på styrke.

Ser du ikke den lille logiske bristen?!

Jeg hater at du alltid puster meg i ansiktet.

"Slapp av'a", sier du, "er bare røyk."

Jeg hater måten du snakker på, som om du drar ordene etter deg; de kommer ikke frivillig - de har blitt misbrukt før - du trekker dem, som om de var i bånd. Det er så fordømt arrogant. Det er så vanvittig respektløst. Så provoserende. Doven stemme og slentrende setninger forteller en historie om nøyaktig hvor faen du gir.

De sier jeg bør skrive en bok om deg. Vennene mine. Jeg har fortalt dem om deg.

De vet om alle de sinnsyke tingene du foretar deg.

Kanskje har de aldri sett deg balansere på trikkelinjene, sånn som jeg har, men de vet at du gjør det.

"Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre", har jeg sagt. Egentlig bør jeg ikke gjøre noe som helst. Jeg er en tilfeldig observatør. En som ramlet inn en dag i mars og ikke har ramlet ut igjen siden.

Så det er ikke det at du er mitt ansvar. Takkgud. Dette vet både jeg og vennene mine utmerket godt.

Men jeg vil jo ikke at du skal dø heller.

(De har ikke sett deg gå i ett med snøen i 20 - og en enkel, hvit t-skjorte. Men det har jeg. Du er så dum, så inderlig dum. De har ikke sett deg klatre i fylla. Det har jeg.)

Og de har trukket på skuldrene.

"Skriv en bok", har de sagt.

Du skal bli en bok en dag.

En jævelig provoserende bok.

En sånn en som står på toppen av bokhyllen og samler støv i lange, lange tider, mens den venter tålmodig på sitt neste offer. En ung gutt blir et monster etter to intense timer med deg. Du lærer ham å trekke på skuldrene på en måte som sier at du er for kul for verden.

Eller kanskje blir offeret en pike.

Du kommer til å sluke henne. Blekket skal få fornyet farge gjennom blodet hennes. Håret vil gjøre sidene blanke og myke på ny. Øynene hennes, bildene, tankene, drømmene - alt skal gjøre deg frisk og spennende igjen. Hun vil ikke ane hva som traff henne, stakkars. For det er sånn du lever. Fra person til person. Du klatrer inn i fantasien vår og trekker ut alt vi har. Og så forsvinner du, samtidig som den siste resten av promille blir borte. Du er bakrus.

Jeg hater måten du går på.

Hater hvordan du står, faktisk. Det er noe direkte frastøtende med hvordan du svaier, med skuldrene presset fremover og haken vendt opp, forbi vennene dine, forbi alle, alle, forbi hustakene og videre oppover mot stjernene. Blikket er tilsløret av skyer. Jeg lurer på hva mennesker er for deg. Musikkapparater, kanskje. Nikotin og alkohol. Robåter og madrasser.

Jeg kan ikke fordra hvordan du smiler når du skjønner at du har lurt meg til å lytte nok en gang, enda jeg lovet oss begge sistgang at "aldri mer!"

Jeg hater at du ikke fullfører setninger.

At du går uten forvarsel, som en bortskjemt elleveåring med konsentrasjonsproblemer.

Og jeg hater å vite at jeg en dag skal sitte i en stol som kostet fjorten kroner på loppemarked, med syvhundreogsøttiåtte timer i søvngjeld (minst!), ingen gjenværende venner (de er alle gått lei av alt gnålet mitt), ingen penger og et kosthold utelukkende bestående av nudler og agurk, og endelig sette siste punktum i boken min, livet mitt, barnet mitt - og se at den handler om deg.

(Men neste bok skal handle om såpebobler og kaffe og gutter med blondt hår og folk som lyver. Og den skal du ikke nevnes i.

Ikke med et eneste semikolon, hører du?!

Ikke et komma.

Ikke engang et forbanna spørsmålstegn.)