Anything but

"Jeg gjør hva som helst", sier vi. Kanskje mener vi det akkurat idet vi sier det, "jeg gjør hva som helst, hva som helst!", men så går det liksom over. Vi gjør hva som helst, bortsett fra akkurat det som er nødvendig. Vi er underlige sånn.

Jeg gjør hva som helst for å bli ferdig med denne oppgaven, kan jeg tenke. Hva som helst, bortsett fra å faktisk gjøre den. For med "hva som helst", så mener jeg jo en eller annen vidunderkur som på magisk vis resulterer i innleveringsklar oppgave. "Jeg spurter gladelig fem ganger rundt sandvika storsenter i kosedress og med ankelsskader, eller tar meg en svømmetur under isen borte ved kalvøya, bare den oppgaven blir ferdig snart. Jeg spiser leverpostei, bare den oppgaven kan slutte å henge over meg!"

På den tiden jeg bruker på å finne på ting jeg heller ville ha gjort enn å faktisk gjøre oppgaven for at den skulle bli ferdig, kunne jeg ha rukket å gjøre den tre ganger.

Når man setter det å spise leverpostei opp mot det å skrive et par sider om noe semiinteressant, så er det jo litt underlig at sistnevnte ikke kommer på tale. Men sånn er det altså. Jeg gjør hva som helst annet enn det.

Det er det samme med alle andre ting også. "Jeg ville gjort hva som helst for å få snakke med ham", sier folk. "Jammen så gå bort og si hei, da?", sier venninnene deres. "Alt annet enn dét."

Men det er jo bare dét som kommer til å fungere? Det er ikke sånn at hvis du bare finner rette kombinasjon av absurde handlinger av typen "hinke fire ganger på et kumlokk, kaste et par pinjekjerner på en brannmann og synge en hel låt av Metallica baklengs", så kommer underbevisstheten til Gutt Man Vil Snakke Med til å skrike "å, jøyemeg Trond, hun borte i hjørnet der som du ikke kjenner og som nekter å møte blikket ditt og som rødmer konstant og som får vekselsvis fnise- og pusteanfall, hun bør du egentlig gå bort og fri til sånn nå med en gang." Det er liksom ikke helt sånn det fungerer. Å si hei, derimot, det kan funke. Og noen vil til og med hevde at det er enklere enn hinke-pinjekjerne-Metallica-sekvensen - men det kan naturligvis diskuteres.

Man gjør "hva som helst" for å bli tynn, unntatt å kutte ut cola- og mcDonaldsdietten. Når man sier "hva som helst", så mener man egentlig "fortell meg om en sånn plante som man gnager litt på to ganger om dagen også blir man supertynn, og så lover jeg å bruke den."

Man sier man gjør "hva som helst" for å gjøre det bra på "den prøven" - men man leser ikke til den.

Man gjør "hva som helst" for å få middag akkurat nå - hva som helst, bortsett fra å rive seg ut av sofaen med V for Vendetta på tv-en og komme seg til butikken.

Men gjør hva som helst for å komme i tide for en gangs skyld, bortsett fra å stå opp i riktig tid og faktisk rekke bussen. Det er liksom ikke så veldig vanskelig å få til, ikke egentlig. Det er bare det at man utvikler en slags sperre mot de tingene man vet at må til. Man vil ha flere alternativer. I en tidsalder der vi har så mange valgmuligheter at vi nesten blir tussete, så føles det uvant å plutselig måtte forholde seg til "den eneste måten."

Derfor sier vi heller at vi gjør hva som helst annet. For da innbiller vi oss at vi har en hel rekke alternativer. Som vi ikke har. Vi ender alltid opp med "den eneste måten" til slutt. Vi må bare kaste bort en hel masse tid først.

Selv gjør jeg "hva som helst" for å få jobbe i en avis eller et blad. Alt, bortsett fra å sende en mail og spørre. For det tør jeg ikke.

Derimot driver jeg mye med tankeoverføring, du vet, sånn "hallo, redaktør i (sett inn navn her), du har intenst lyst til å ansette hun der blonde fra Bærum. Jaaa. Jaaa. Jaaaa. Jeg vet du vil."

Jeg tror kanskje ikke det fungerer.

Og det er synd, for jeg gjør jo som kjent hva som helst.

Klining for Haiti

Det hender jeg føler meg litt creepy for den konstante spioneringen på fremmede menneskers samtaler. Da jeg gikk på Aker Brygge i går, for eksempel, og stoppet foran Haiti-iglo-saken, og et tydelig "vi er på andre date og vi er åpenbart skapt for hverandre men ingen tør å si et ord"-par sto der foran meg og så pinlig berørte nok ut med seg selv om ikke jeg skulle gi dem prestasjonsangst i tillegg, ja, da vurderte jeg å trekke meg tilbake til ensomheten på en kald og fuktig benk borte ved kaia. For noe selvinnsikt har jeg altså. Heldigvis valgte jeg nok en gang å ignorere den, og heller lytte.

Dette ble resultatet.. (Hvis du vil se tegningen så kan du klikke på den også blir den større. Fordel: du skjønner poenget. Ulempe: Du ser tegningen. For den ble kanskje ikke sånn.. kjempepen, egentlig. Tidenes underdrivelse. Kall det gjerne moderne kunst eller noe.)

De var så søte!
Jeg ville ta dem med meg hjem og gi dem kake, men det gikk ikke, for jeg skulle se Romeo og Julie, passende nok, (som forresten var døden og jeg er fremdeles sint på Nationaltheateret for at de stjal tre timer av min beste alder på den måten) og dessuten så hadde jeg dem mistenkt for å komme til å sette noe mindre pris på tilbudet enn hva jeg forestilte meg.

Og nå: soving (for Haiti?)

God natt.

Jeg sampler som regel titlene mine, tror jeg

Vi hadde gått ganske langt allerede.

Hun hadde fortalt og jeg hadde lyttet, og himmelen hadde gått fra mørk og dyster til rosarød.

"Er det ikke rart hvordan himmelen blir sånn om kvelden", sa hun, "når den har vært grå hele dagen? Hvorfor er det solnedgang når det ikke har vært sol? Ikke at det ikke er pent, men.."

Det var som om stemmen hennes var langt, langt borte. Som ringetonen når telefonen ringer og du ligger med bakhodet klistret til bunnen av badekaret fordi du holder pusten.

Jeg kikket på knærne mine. Smeltet snø hadde laget store, mørke ringer i strømpebuksen.

"Du er veldig stille i dag", påpekte hun.

"Mhm", sa jeg.

"Vil du at vi skal snu?"

Hun var sikkert kald. Hun er alltid kald. Jeg er alltid varm. Hvilket resulterer i at en av oss klager til enhver tid. Det er en del av sjarmen med vennskap.

"Jeg er bare trøtt", sa jeg. Og mutt, tenkte jeg. Men jeg var for trøtt og mutt til å si det.

"Hva tenker du på?" spurte hun til slutt.

Jeg måtte smile.

Noen ganger så får hun det visst for seg at jeg er veldig dyp og at jeg tenker filosofiske tanker, og da kanskje særlig når himmelen har en spesiell farge eller når noen nettopp har flyttet til Kongsberg eller Spania eller når Boromir dør i Ringenes Herre.

Det er fordelen ved å snakke så fort og fjortis som jeg vanligvis gjør; om du først holder kjeft, så tror folk at det er fordi du plutselig har fått noe viktig å tenke på.

"Sampling", svarte jeg.

"Hæ?" sa hun. Ikke uventet.

"Sampling", gjentok jeg, "vet du hva det er?"

"Nei."

Plutselig var hun ikke så interessert lenger, men nå var det for sent, for nå hadde hun åpnet alle slusene og fikk pent ta imot det monsteret hun hadde sluppet ut.

"Jeg er ikke helt sikker jeg heller", sa jeg så, "men jeg husker at vi hadde forfatterbesøk i norsken i fjor eller noe, av Steffen Sørum, han er en forfatter, jeg følger ham forresten på twitter-" (her kom det en høy snøftelyd fra min venninne; hun synes twitter er uutholdelig nerd på lik linje med WoW) "- men han følger ikke meg, da - " (fortet jeg meg å tilføye, som for å gjøre det hele mindre stakkarslig; heldigvis kan hun lite nok om twitter til at det kan ha fungert) "- og dessuten har han gått på skrivekunstakademiet i Bergen."

"Og hva har han med stæmpling å gjøre?"

"Sampling."

"Det jeg sa."

Vi var kommet frem til lekeplassen nå. Børstet snø av hver vår huske og satte oss ned.

"Han skrev en bok bare med sampling, hvis jeg husker riktig. Men det gjør jeg sikkert ikke, jeg satt bakerst og dessuten snakket han veldig pent så jeg ble distrahert og-"

"- kom til poenget!!"

"Eh, ja, nemlig. Sampling er å ta biter, samples, ikkesant, fra noe helt annet, og lime det sammen. Til din egen helhet. Tror jeg. Om jeg skjønte det riktig."

Hun så skeptisk ut.

"Så du bare tar arbeid fra alle andre? Og så bare "tadah, jeg har skrevet en bok", liksom?!"

"På en måte, men.."

".. Men da kan du jo bare ta masse sitater fra masse geniale folk også blir det garantert genialt!" sa hun. Delvis imponert. Delvis forferdet.

"Kunsten er å sette sammen riktig, da", sa jeg.

"Hva vil du sample da, Maren?"

Jeg så på henne igjen. Øyenbrynene hennes var utfordrende igjen. Skjønner ikke hvordan hun får det til.

"Hva? Jeg? Ingenting.."

"Særlig. Du bare filosoferte litt over begrepet sampling, da, eller?"

"Fryser ikke du nå?"

"Jo. Og kjeder meg, dessuten. Nå går vi hjem."

På veien hjem tenkte jeg at jeg ville sample fra sangtekster. Vamp sin "Forfengelig måne" skulle med, for den teksten er så nydelig. Og Ole Paus fra før han ble gal. "De Elendiges Baron" fra Garman skulle jeg bruke. Fra den delen på slutten, den om Dronning Glem-Meg av Ingensteds som ble stående igjen med én av hundre menn, og selv ikke han ville bli der, ikke egentlig. Det høres kanskje deprimerende ut, men det skulle det ikke være, for tonen skulle være munter, den skulle settes an i forordet, og det skulle være av Kaizers. "Alt du har hørt om oss er sant, vi begynner å bli mange, og har folk over hele landet. [..] Å, du har så mange ting i vente, bli med på suksessen! Si til venner og kjente: de kan bli med på prosessen! " Og så ville jeg godte meg over at sluttresultatet ville fortelle en historie om kvinner som velger å være single fordi de vil - og at historien i teorien er skrevet av menn, ikke av meg.

Kaizers, Ole Paus, Vamp. Deres ord. Jeg er bare en skarve videreformidler. En budbringer. Og sånne skal som kjent ikke skytes. Men gjerne betales.

Vi stod utenfor døren hennes og sparket snø av skoene våre da hun snudde seg mot meg.

"Jeg har bestemt meg for å bli sampleforfatter", gliste hun.

"Fint", sa jeg."Nevn meg i takketalen, a."

"Og han der Stian Sanders, kanskje?"

"Stianhvem? St- Å..! Å. Ja. Han óg, ja. Stian Sanders og meg."

Denne er til deg

"Er du Maren?" spurte han.

Jeg snudde på hælen.

Kanskje håpet jeg at det var den samme fyren som forrige gang; han der som visste at jeg het Maren og at jeg hadde mistet et manuskript på Møllers, uten at jeg visste hvem han var engang. Han som vet hvem jeg er og hvor manuset mitt er men som forsvant før jeg rakk å tvinge ham til å fortelle meg det.

Men det var ikke ham, det var en annen, han her hadde blå skjorte på og så litt sjenert ut.

"Mh?" sa jeg.

Han sa ingenting, bare stod der et øyeblikk.

"Unnskyld", sa jeg, "har jeg kanskje møtt deg.."

".. før?" fullførte han. Så ristet han på hodet, nei, vi hadde visst aldri møtt hverandre før. Så var det iallefall ikke jeg som var glemsk.

Jeg smilte beroliget. Hater å glemme folk som husker meg. Man virker så fordømt innbilsk.

"Du, nå synes jeg du må holde opp med den bloggpausen din, altså." Sa han.

Og jeg svelget nesten tungen min i sjokket.

"Den er bare tullete!", fortsatte han.

Nå hentet jeg meg endelig inn igjen; "den er nødvendig", sa jeg, "det ville bare blitt emoposter uansett."

Han så spørrende på meg. Emoposter? liksom.

"Ja, altså, jeg ser ikke helt poenget i å blogge når det bare blir sånn "og så så jeg etter en høy bygning jeg kunne hive meg fra", ikkesant? Jeg vil ikke assosieres med det der. Derfor vil jeg ikke skrive noe så lenge jeg føler det sånn."

Han fiklet litt med en lighter. Så ikke opp.

"Visste ikke at du følte det sånn.." mumlet han.

Jeg smilte.

"Nei, jeg vet det - det er jo litt rart egentlig. At jeg følte det sånn, altså. Jeg har det jo veldig bra, egentlig. Men små problemer kan bli så store, om du skjønner? Når man er sliten, mener jeg.."

Han forstod. "Det ble kanskje litt mye med revyen?"

"Kanskje det, ja."

"Og med skolen og sånt?"

Jeg nikket. "Litt overload, på en måte", sa jeg. "Og plutselig var bare alt i hele verden gæærnt og jeg ville bare sove for alltid. Og sånt blogger man ikke om."

Vi var stille en liten stund. Jeg stod forlegen og sparket i sølesnøen.

There's such a thing as oversharing, liksom.

En venninne kom og trakk meg bort, og snart var han så godt som glemt. Jeg ble kastet fra dialog til dialog, slik man ofte blir på en lørdag. Jeg var rastløs, jeg stod ikke stille lenge av gangen. Det var deilig å le med tilfeldige tyskere og dødskule jenter med hipsterklær og tøffe holdninger, å snakke om livet med en som først og fremst så seg selv som lillebror, ikke som eget individ, og å synge tostemt disney med en ukjent jente i dokø.

Jeg løy så det rant av meg i sikkert ett kvarter til to gutter på en trapp, og de løy tilbake, og alt var i det hele tatt ganske så storartet.

Plutselig var klokka rundt tre og jeg kunne ikke helt skjønne hvordan den var blitt det.

Jeg stod og speidet etter min venninne (som det siden viste seg at var blitt dyttet inn i en taxi og kjørt, mot sin vilje, til Bydgøy Allé!), da han med ett stod ved siden av meg igjen.

"Bra kveld?" sa jeg, noe åndsfraværende. Blikket mitt vandret fremdeles fra det ene blonde hodet til det andre, på jakt etter det hvis innhold tilhørte min følgesfrende.

"Absolutt!" sa han, "og din?"

"Veldig bra" sa jeg.

"Noen kule samtaler i kveld?"

Jeg nikket, "mange", sa jeg. Så trakk jeg på skuldrene og plukket vesken opp fra bakken.

"Drar du?" spurte han.

"Jepp", sa jeg, "du har ikke tilfeldigvis sett en jente med rød jakke, da?"

Han lo. "Jeg trodde du overdrev på bloggen, jeg", sa han, "med det der om at du alltid mister noe på byen."

Jeg ristet på hodet.

"Akkurat nå mangler jeg tre stykker. Men jeg har en viss formening om hvor to av dem er, da."

Han smilte, og trakk jakken tettere rundt seg.

Jeg veivet litt med den ene hånden, før jeg begynte å bevege meg i retning deli delucaen ved sentrum scene. Stemmen hans lød høy og håpefull bak meg.

"Skal du blogge noe fra i kveld?" spurte han.

Jeg snudde meg mot ham, og ristet på hodet mens jeg fortsatte å gå baklengs nedover bakken. "Jeg har pause, vet du."

Pausemusikk

When the beating of your heart echoes the beating of the drums

BLOGGPULS.

Fint ord?

Jeg liker det, iallefall.

Kanskje liker jeg det spesielt godt fordi jeg vet nøyaktig hva det betyr, hva det innebærer. For Bloggpuls skal nemlig bli det nye ledende nettstedet for blogg og sosiale medier, og jeg er hellig overbevist om at det kommer til å gjøre underverker for miljøet her i norske internettland.

I alle de årene jeg har blogget har det til stadighet dukket opp nye metabloggdiskusjoner. Man krangler om alt fra elitebloggere til "disse hjernedøde motebloggerne/rosabloggerne" og "vi på sonitus, mens de på topplisten.." osv. Det er så mange grupper man liksom skal forholde seg til. Små, semilukkede miljøer. Klikker, om du vil.

Jeg synes det er tullete.

Jeg tror at mange ville blitt positivt overrasket om de fikk muligheten til å lese noe utenfor sin vanlige sirkel. Det finnes så utrolig mye bra der ute i bloggnorge!

Problemet kan bli å finne det som er best.

Og det er derfor jeg er så glad for at Minneapolise og Undre har startet Bloggpuls. Og nå skal jeg slutte med å stresserøre (ja, for jeg har egentlig ikke tid til å skrive dette, jeg er jo egentlig på skolen), og heller komme litt ordentlig til saken. Dette er det de to tidligere nevnte geniene har skrevet om Bloggpuls:

I dag åpner prosjektbloggen til nettstedet Bloggpuls.no!

Bloggpuls blir lansert i begynnelsen av februar og skal bli Norges ledende nettsted for blogg og sosiale medier. Bloggpuls blir stedet man går for å finne ut hva som rører seg i den norske bloggsfæren og i det norske sosiale medier-samfunnet. Prosjektbloggen vår kommer til å handle om prosjektet og veien frem mot lansering.

Du kan lese prosjektbloggen på Bloggpuls.no

Hva er Bloggpuls?

Bloggpuls blir portalen man besøker for å få vite det som er verdt å vite om blogg og sosiale medier i Norge. Portalen skal fungerer som et utgangspunkt, et sted å starte, både for den som aldri har lest en blogg før, og som er nysgjerrig på hva dette dreier seg om, og den som har drevet med blogging i mange år, men man har lyst til å oppdage flere gode bloggere. En portal og et møtested i ett!

Vi har som mål å øke kunnskapen om den enorme bredden og gode kvaliteten som finnes i det norske bloggmiljøet og blant stemmene i de sosiale mediene både blant bloggere og andre. Mange bloggere og deltakere i de sosiale mediene fortjener ekstra oppmerksomhet – og det har vi lyst til å gi dem!

Hvorfor Bloggpuls?

Vi har gått inn i et nytt tiår og nå mener vi det er på tide med et lett tilgjengelig nettsamfunn av og med de menneskene som bruker blogg og sosiale medier aktivt i Norge. Det finnes mange ulike miljøer både innenfor norske blogger og andre sosiale medier og vi ønsker å være en brobygger mellom disse. For å få til dette har vi fått med oss noen av de beste folkene fra de forskjellige miljøene – og med deres kunnskap og kompetanse skal vi klare å lage et knallprodukt.

Hva er konseptet Bloggpuls?

Bloggpuls kommer til å bestå av forskjellige avdelinger og redaksjoner som spesialiserer seg på ulike områder innen blogg og sosiale media. Vi skal ha et eget magasin med artikler om blogging og sosiale medier produsert av vår faste redaksjon og andre bidragsytere fra det norske blogg- og sosiale medier-miljøet. Vi skal ha et eget ungdomsmagasin om blogg og sosiale medier og ikke minst; Vi har egne redaksjoner som til sammen leser et enormt antall blogger og som er meget aktive i andre sosiale medier, og disse menneskene skal velge innlegg fra mange av de mest interessante innleggene for deg – crème de la crème innenfor de ulike kategoriene.

Ideen til konseptet Bloggpuls.no springer ut fra et ønske om å ta det norske blogg- og sosiale medier-samfunnet på alvor og ta det hele til et nytt nivå. Vi mener rett og slett at internett og omverdenen er klare for blogg 2.0.

Vi gleder oss! Følg med – vi håper du blir fornøyd!

Beste hilsen,

Bloggpulserne

--

Bra, hæ? Herregud, jeg gleder meg noe helt vanvittig!

Undertegnede fungerer (ikke så godt som hun bør for øyeblikket, da er udugelig og stresset, men sånn ellers iallefall) som redaktør for ung-avdelingen med hun der søte - Reidun Beate. Jeg tror det blir et strålende samarbeid. Sammen skal vi forene alle rynkeløse bloggere, skape et fellesskap, dra gode poster fra alle krinkler og kroker frem i lyset - ja, generelt, gjøre det enklere og hyggeligere å være ung i Bloggnorge. Vi er her for deg! osv.

Send meg gjerne en mail om du lurer på noe eller har lyst til å hjelpe til eller har noe annet på hjertet (men ingen mobbing av mailadressen, takk!): evil-cookie@hotmail.com .

Og du? Du kan selvfølgelig følge Bloggpuls på Twitter. Her.

Jeg gleder meg jeg gleder meg jeg gleder meg

Hemmeligheten..?

Hemmeligheten var selvfølgelig det her.

Ja, jeg føler meg flink som har gått helt siden tidlig desember uten å fortelle noen at jeg har drevet og smset/ringt Alexander Rybak om Rudrevyen. Hvis noen lurer så er han profesjonell og flink og hyggelig.

Nå skal jeg bare si tusen, tusen takk for alle lykke til-meldinger og "gratulerer"-smser og store klemmer (....) og hurraing, og så skal jeg ikke snakke mer om revy før den 16. januar.

Jeg lever på lykke og melkesjokolade.

For de som bryr seg så kan jeg si at vi fikk femmer av både aftenposten og budstikka (personlig liker jeg aftenpostenanmeldelsen best, da jeg får litt treer-stemning av å lese budstikkaanmeldesen ("endelig kunne vi dra hjem", liksom?), så om du gidder å lese en av dem så gå for aftenposten er du grei), og jeg er så stolt at jeg tviler på at jeg er til å være i hus med.

Vi fikk til og med kjempeoppslag i papirutgavene i dag! Jøss. Unnskyld. Unødvendig skryting.

Jeg kan dra meg selv ned på jorda igjen ved å fortelle at jeg hadde en prøve i drama&samfunn i dag (etter en måned med intensivt revyarbeid, og en natt med premierefest!). Jeg spilte Kokkelimonke med meg selv - du vet, det spillet der du får utdelt et par sinnsyke ord/begreper eller personer med navn som er så sære at du har dem mistenkt for å ha blitt funnet opp av Frode Øverli, og så skal du finne opp en forklaring på dem som virker sannsynlig nok til at noen vil tro at det er sannheten. Eh, ja. Jeg hadde aldri hørt om noen av dem. Og visste iallefall ikke hva de drev med.

Jeg lurer på om dette muligens blir min første strykkarakter noensinne (unntatt den norskkarakteren i niendeklasse da jeg leverte blankt pga. en eller annen idiotisk prinsippsak, men det snakker vi ikke om.) Men når jeg får den, strykkarakteren altså, så skal jeg lene meg tilbake og smile og si "vet du hva? Care. Rudrevyen fikk fem."

Premierekveld

En revyforestilling er morsom, og har (som regel) en alvorlig undertone.

Det er glam og sang og glede og fest og huhei - også er det den siden som er kritikk, som er problemer og feil som bør rettes opp.

Problemet med å være revysjef, er at selve revyproduksjonen gjerne blir som en revyforestilling:

vi har det fantastisk gøy og vi synger og leker og føler oss glamorøse som ville søren når de siste fire anropene på telefonen vår alle er fra journalister, men fyfader, så mye det er av kritikk og problemer og feil som bør rettes opp i, også. Forskjellen er at i forestillingene, så pekes bare problemene ut; ingen forventer at skuespillerne skal komme opp med en løsning på klimaproblemene eller det at vi fremdeles har Siv Jensen løpende rundt på frifot. Det holder at de rett og slett påpeker at det er sånn.

I produksjonen, derimot, er problemene ofte ikke like åpenbare - vi har aldri gjort noe sånn her før, vi aner ikke hva som trengs eller hva som må gjøres eller hvem som er et problem at er på frifot (til neste generasjons revysjefer: skuespillerne. Ikke la dem være på frifot. Lenk dem gjerne fast til øvelseslokalet - ikke fordi de ikke øver nok, men fordi det er lite som ødelegger en stakkars revysjefs psykiske tilstand i så stor grad som følelsen "ånei, jeg har forlagt en av skuespillerne! Hvor ble den av?!")

Vi famler i mørket.

Av og til så treffer vi, og da blir vi egentlig nesten mer overrasket enn glade.

Andre ganger så tenker vi "hva i all verden var det egentlig vi drev med nå, mon tro?"

Og der er det situasjonen forkludrer seg og blir annerledes fra den du finner på scenen: hadde dette bare vært en sketsj, så kunne vi ha lagt på noe bra musikk også ville folk sagt "bra observert" og så hadde den saken vært ute av verden.

Bak scenen så får du kritikk.

Uansett.

U-an-sett.

Du skal løse problemene - uavhengig av om det er du som er skyld i dem eller ei.

Og du skal gjøre det med et smil - i ekte revystil.

Når du har vært våken i flere timer enn det er å finne i døgnet, du har spist to klementiner og en halv hvetebolle, du har stresset og fikset og mailet og snakket i telefon med folk du er livredd for og du har til og med turt å være bestemt og seriøs overfor sånne viktige businessmennvoksne og fått dem til å høre på deg, så må du ikke tro at du får lov til å sitte der og se sliten ut likevel.

Hvis du bare sitter der og ikke smiler så kan du banne på at det kommer tilbake til deg i form av en "revysjefene prøver å se bitch ut. Skjønner ikke hvorfor de er så sinte, er jo ikke de som skal stå på scenen."

Ikke fordi de som sier dette faktisk mener det, men fordi de har sovet lite, de også, de har jobbet fysisk i mange timer i strekk, de har ikke spist noe særlig, de heller, de har stresset rundt i sterkt lys (iallefall når teknikken har fungert..), de har husket tekst og dansetrinn og noter og engstet seg for pressen.

Man får derfor ikke bli sint på dem; de er ikke seg selv. De står ikke ansvarlig for utsagn eller oppførsel.

Og kanskje er det like greit; jeg er for stressa til å bli sint eller såret eller lei meg.

Og da er det sikkert ganskje kjekt at jeg ikke står ansvarlig, jeg heller.

Kostymesjefene har vært så stressa at de har mistet kontroll på soverommene sine helt og totalt, og de har nå flyttet ned til hver sin kjeller og sover der i stedenfor, da det er en fordel å sove i et rom hvor man kan finne gulvet.

Selv har jeg kommet til et punkt der jeg bare svarer på sms fra folk som kan drepe meg hvis jeg ikke svarer - jeg har ikke tid til å være skriftlig.

(Det har gjort underverker for telefonskrekken min.)

Maria har revytelefonen (45464527), og den har ringt til alle døgnets tider. Folk bestiller visst billetter på julaften og nyttårsaften også.

(Gud, som jeg gleder meg til det blir min tur til å få ansvar for den telefonen der om et par dager..)

Jeg er for øyeblikket omtrent like tiltrekkende som en kaktus i motvind, og gleder meg derfor stort til enda en intervju-og-bildesession i dag (pluss premierefest! Haleluja.)

Alt er fryktelig kaotisk.

Jeg tenker ti tusen ganger fortere enn jeg skriver og får ikke med meg en fjerdedel engang.

Jeg vet bare at jeg kommer til å savne dette ubeskrivelig mye.

Jeg har virkelig elsket å drive med dette, trass i alt stresset.

Premieren er i kveld og jeg gleder meg så mye at jeg kan ikke sitte stille og gruer meg så mye at jeg vurderte å drukne meg i dusjen i stad (dusjen! Jeg fikk dusjet! Jeg er ren! Og telefonen ringte bare elleve ganger mens jeg stod der inne! Hurra!)

Nå skal jeg gå og finne en bunad og ringe programfirma og hyperventilere litt og muligens sippe litt og dessuten så kommer Maria om to minutter for vi skal prøve bunad og telefonen min har ringt .. nitten ganger bare mens jeg har skrevet dette innlegget og dessuten så har jeg holdt noe frykelig, fryktelig hemmelig og jeg gleder meg sånn til å fortelle om det og jeg er så stolt av meg selv at det nesten er kvalmende for at jeg klarte å ikke blogge det, men enda mer stolt er jeg av alle revybarna, de er så flinke, jeg satt seriøst og var glad for at jeg hadde vannfast mascara på generalprøven i går og nå må jeg løpe like seriousy mer kaffe nå ellers dør jeg (bare fire kopper til nå i dag, skjønner ikke at jeg fremdeles fungerer.)

Jeg kan ikke tro at dette snart er ferdig

premiere i kveld

ønsk oss lykke til!

(Tjue. Nå har det ringt tjue ganger, ikke nitten.)

I finalen til Det Nye

Okei, nå har jeg egentlig ikke tid til å blogge for fem flate øre for det er revypremiere på onsdag (onsdag!!! Herregud!!!!), men dette er faktisk litt viktig (og med viktig så mener jeg selvfølgelig "usannsynlig kult"): På en eller annen helt uforståelig måte har jeg fått lov til å bli med i Det Nye sin beste-kvinnelige-twitrer-finale. Det er så tøft og rart at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg hoppet opp og ned og pep i sikkert ti minutter, bare spør Maria.

Enda tøffere og finere blir det jo av at mine "motstandere" begge er på min personlige favoritt-twitrere/bloggere-liste: Touretta (http://www.sjelsord.com/) og Plosiv (http://www.plosiv.net/). Selv om det er helt fantastisk gøy å være i selskap med disse to fordi de er så fine og flinke, så er det jo litt kjipt også; det er på en måte litt vanskelig å manipulere dere til å stemme på meg, når jeg selv heller ville stemt på de to andre.

Men det hindrer meg naturligvis ikke i å forsøke.

(Det som derimot kan tenkes å hindre meg, er om det viser seg at bloggstemmesankning ikke er lov, siden det er en twitterkonkurranse. Jeg er ikke helt stødig på disse reglene, kjenner jeg. Heh. Unnskyld, i så fall.)

Uansett:

Twitteren min finner du her.

Du kan jo lese litt på den, og hvis du bestemmer deg for at jeg duger, evt. at du bare rett og slett har lyst til å glede meg (jeg trenger glede: jeg har prøve på mandag, særemneinnlevering på tirsdag, premiere på onsdag, scenen falt sammen i går, programmet er ikke ferdig, hjemmesiden er ikke i orden, lydanlegget streiker og halsen min har dødd!), så kan du stemme "Gietlitevink"

-->HER.<--

Jeg har som personlig mål å bare tape med 14 prosent, istedenfor de 13 som jeg har nå. Da hadde jeg blitt så lykkelig at.. at.. å, det hadde vært fint. Veldig fint.

(Jeg vil forresten få si at jeg ikke blir sur og/eller vonbroten dersom stemmen din går i en annen retning. Det er to veldig gode retninger, nemlig.)

Nå skal jeg gå og filme danserne! (Hvis du har lyst til å se en-og-annen backstage-film fra rudrevyen så kan du bli venn med Rudrevyen på facebook. Her. Haleluja.)

Skal skrive et finfint innlegg i morgen tror jeg for jeg hadde en ganske brukbar nyttårsdialog i år igjen og sånt må jo huskes. Dessuten føler jeg en sterk og uhemmet trang til å skrive et litt ordentlig innlegg om revyen en dag også. It's my blog and I'll be boring if I want to osv.