Julekalenderen: Del 24

Den aller siste preposten: Tusen, tusen takk til alle som har giddet å lese helt til nå, og som har kommet med fine kommentarer og hyggelig ros - det er litt som å ha fått en kjempestor førjulspresang av hele internett, og det har gjort alle "åherregud dette går jo ingensteder!!"-sammenbruddene mine klokken fire om morgenen skikkelig verdt det.

God jul, alle sammen - jeg håper den blir fantastisk, at dere feirer med folk dere liker og at dere spiser så mye ribbe at dere må ligge helt, helt stille under gaveoppakning (men ikke så mye at dere begynner på treningsstudioet mitt for der ser jeg helst at det er så lite folksomt som mulig.)

Og nå, for siste gang:

Julekalenderen: Del 24

----

Oda og jeg blir stående og stirre på hverandre.

I hånden holder hun øredobben min, og på gulvet foran henne ligger den livløse kroppen til Lucifer.

Jeg glir langsomt mot henne, blir stående der og puste, rolig, stille, som et blad etter kraftig regnvær.

"Du lekker", smiler hun, og børster vekk en tåre fra under øyet mitt med ermet på genseren sin.

"Det gjør ikke noe", sier jeg, "vannfast mascara."

"Ikke i øret, vel", sier hun, og ser på blodet som pipler ut fra revnen med en bekymret mine.

"Faren din drepte moren min. Og du drepte faren din. Og du er redd for øret mitt?"

"Vel", sier hun, "aller reddest er jeg egentlig for bygningen."

"Bygningen?"

"Husker du ikke hva .. hva pappa sa? Så snart drømmen til moren din tar slutt, så vil hele bygningen falle ned i hodet på oss. På oss - og på alle fangene i kjelleren."

Jeg får vanskelig for å puste.

"Men.. Det er jo en hel by der nede! Vi rekker ikke å få ut alle sammen!"

Hun rister bedrøvet på hodet.

"Det er slett ikke sikkert at vi rekker å komme oss ut selv, engang. Du kommer til å dø, og vi blir fanget i ruinene - dømt til å lide i all evighet, for vi har evig liv."

Jeg synker sammen på gulvet, gir opp, klarer ikke mer.

Kvalmen bygger seg opp igjen.

Alle dagene uten søvn legger seg tett rundt skuldrene mine som et varmt, kløende teppe.

Moren min som ligger og blør ut sine siste rester med jævelskap i sengen ved siden av meg, familien min som jeg aldri skal se igjen, buldringen i veggene som vitner om avslutningen som nærmer seg.. Jeg gråter og gråter og gråter og hyperventilerer.

Oda setter seg på kne foran meg, legger armene rundt meg og vugger meg frem og tilbake.

"Shh", hvisker hun, "shh, vesle skaper, shh.."

Taket skjelver. Lysene på bordet rister, faller over ende og slukkes.

Alt vi kan gjøre er å vente.

"Det er noe du må vite", sier Oda.

Jeg ser henne ikke ordentlige gjennom våte øyne, men nikker likevel.

Og så forklarer hun alt sammen. Hun forklarer hvordan djevelen ikke kunne drepe meg for å hindre meg i å få brevet, fordi han ikke ville at Oda skulle lide slik guder gjør når skaperne deres dør.

Han sendte henne istedenfor for å hente meg, og planen var å holde meg fanget her, hvor jeg var utenfor rekkevidde for de andre gudene - slik at ingen kunne lese brevet, og ingen skade var skjedd.

"Men så", sier hun, "ble moren din presset inn i koma av Diuomo, og pappa fikk med ett mye dårligere tid. Han sendte sms - en jævla sms! - og ga beskjed om at du kom til å bli torturert inn i samme skjebne som Anita. Og så skulle jeg bringe deg hit. Jeg kunne ikke la det skje - jeg.. jeg liker deg jo. Veldig godt."

"Men jeg sov jo", sier jeg, "hvordan.."

"Jeg vet ikke", sier Oda, "jeg gamblet."

"Du kødder."

"Nei; jeg gjorde alt i min makt for å hindre deg i å sove, men da det kom til stykke var jeg avhengig av at det så ut som at du var i koma da du kom til byen - ellers ville faren min fått panikk og drept deg likevel. Så jeg pepret deg med positive tanker - en sterk, positiv sjel skal visstnok kunne stå imot tortur lenger enn en som har gitt opp - og så.. så håpet jeg det beste. Du aner ikke hvor redd jeg var. Og hvor fysisk vondt det gjorde for hvert eneste slag og stikk du tok imot."

Jeg smiler. "Faen så typisk", sier jeg.

"Hva da?"

"At du kommer her og er perfekt sånn akkurat på slutten. På slutten av alt sammen."

"Jeg har vært perfekt hele tiden, jeg", flirer hun, og jeg geiper til henne.

Med et plutselig brak knekker sengen til mamma sammen under henne.

"Den dagen moren min kom til meg i brevet", husker jeg nå, "da var hun .. snill. Hun var.. hun var sånn som mammaer skal være. Og nå er hun.. nå lever hun ikke mer."

"Det var ikke moren din, Cecilie", sier Oda, og griper etter hendene mine, "moren din var aldri sånn som mammaer skal være. Den kvinnen som kom til deg den dagen var bare det bildet av moren din som Ali laget for at du skulle ønske å komme for å redde henne."

"Men hun trengte jo ikke å reddes?"

"Nei, men han håpet at om du kom så kanskje du kunne vekke henne. Kanskje du kunne gjøre noe. Hva som helst. Han var desperat; han ville redde folket sitt."

Jeg nikker langsomt. Tårene renner fremdeles. Øret svir, musklene verker.

"Kom", sier jeg, "kanskje er det nytteløst, men vi må forsøke - vi må prøve å redde fangene fra kjelleren."

"Ali ga ikke opp", sier Oda, og nikker.

Og hånd i hånd styrter vi ned i kjelleren, ned i helvetes dypeste grop.

Ned i døden, tenker jeg.

"Cecilie!"

En stor, kald steinblokk ligger over brystet mitt og jeg kan ikke svare.

"Oda! Cecilie! Oda!"

Jeg kjenner at Oda klemmer hånden min. En gittervegg og noen planker gjør det umulig for meg å se henne.

Litt til, tenker jeg, litt til, jeg skal overleve litt til. Jeg trekker korte drag av luft, jeg teller til ti, en gang, to ganger, tre ganger, fire..

"Her er det flere!" roper stemmen, og jeg smiler, sånn som jeg har smilt for hver av de ni gangene han har ropt det til nå, "enda flere guder på denne siden av sprekken! Kom og hjelp meg med å flytte blokkene!"

Isbyenfolket blir reddet. Hadde vi latt dem forbli i fengselene så hadde de aldri blitt funnet, for cellene var det første som raste her nede, og alt der inne ble knust til pinneved og jevnet med jorden. Men vi rakk å låse dem ut, vi rakk å hjelpe dem ut i korridoren, og nå blir de funnet, og jeg er så glad, så glad. Jeg er så glad hver julekveld, tenker jeg, og jeg ler, jeg tenker på at hjemme så ser de på Kalla Anka og synger julesanger, og jeg ler.

"Hørte dere det?" roper Liam. "Latter!"

Og snart er han over meg, han smiler et fyfader den som bare var hetero-smil, steinblokken forsvinner fra kroppen min, "Oda!" puster jeg, og snart er hun fri, snart står hun, snart danser hun omkring i ruinene.

"Jammen flaks at dere fikk sendt den meldingen", sier Liam, "så snart forsvarssystemet falt ned sammen med bygningen så kunne vi rykke inn."

"Og nå", sier en dyp, varm stemme, "må du på sykehus, Cecilie, før noe går riktig ille."

Jeg skjønner straks hvem den høye, gamle mannen bak Liam er.

"Diuomo..!", sier jeg.

Han smiler.

"Ånei", sier Oda, "du må feire jul på sykehus..!"

"Jeg liker ikke jul", sier jeg. "Men du er jo ganske ok. Vil du.. vil du være med?"

Hun klapper meg på hodet, og jeg tar det som et ja.

"Om du skal feire jul på sykehuset..", sier Liam, "skal.. kommer Katja til å være der?"

Jeg nikker, og han lyser opp.

"Så gikk alt bra til slutt", sukker Oda idet sykepleieren har sagt at jeg kommer til å bli bra igjen og gått ut av rommet mitt.

Det er en snau halvtime til familien min kommer, og for første gang gleder jeg meg faktisk til å feire Julaften - selv fra sykesengen.

Det piper i telefonen min, og Liam plukker den opp fra nattbordet.

"Skal jeg lese den for deg?"

"Ja", ber jeg.

"Hei Cecilie", leser han, "du kom ikke på siste skoledag, så du fant aldri ut hvem som var hemmeligvennen din. Det var altså meg, håper du likte Lussekattene! Som en siste hemmeligvenngest så inviteres du selvfølgelig til nyttårsfest hos meg. Håper du kommer:) God jul, hilsen Petter."

Jeg ler. Hemmeligvennen og skolen og alt det der, det hadde jeg nesten glemt.

Petter - Petter som tror han er Drømmeprinsen, og som tydeligvis ikke er så verst allikevel.

"Nå", sier jeg, "gikk alt bra til slutt."