Welcome to England, he said.

Jeg har, siden forrige livstegn, tilbrakt litt kvalitetstid i London.

Jeg har ramlet rundt på høye hæler i våte gater, jeg har forelsket meg i et titalls briter, jeg har drukket så mye te at jeg sverger på at huden min fremdeles lukter svakt av Lady Grey, jeg har gnidd meg inntill fremmede på Oxford Street (mhh, ja, kroppskontakt, hurra..) og jeg har stirret henført på julebelysningen og latt som at livet mitt er en britisk julefilm, helst en sånn en med Stephen Fry og Hugh Laurie og den gjengen der.

Og apropos henført stirring så har jeg sett Harry Potter 7. Benytter herved anledningen til å skrike DIBS på han usannsynlig pene Snatcheren. Som backup. Bare sånn i tilfelle Vordende Ektemann Tom Felton (det er han som spiller Draco Malfoy, mamma) dør en tidlig død. Viktig å ha en slags plan b, ikkesant, en forsikring. Å tenke fremover.

Jeg tenker jo ganske så sjeldent fremover, egentlig.

Hvilket sannsynligvis er grunnen til at jeg presterte å gå meg vill to ganger i løpet av én liten ferie.

Hadde jeg tenkt "hm hvor skal jeg egentlig og hvordan kommer jeg meg dit?" så hadde jeg sikkert ikke endt opp med å valse hvileløst rundt med spørsmålstegn i øynene og utropstegn i mine spastiske håndbevegelser.

Men den første gangen var det altså slett ikke min feil.

Det var veiarbeid på stasjonen min så den var stengt og jeg måtte gå (!) til neste stasjon (finne den SELV liksom?!? Hallo!! Og GPS-en på iphonen funket ikke, og hadde den gjort det så hadde det ikke hjulpet for jeg ante jo ikke hva jeg lette etter).

På et tidspunkt så var alt jeg kunne tenke "hvor er jeg hvor er jeg hvor er jeg?!?!"

Jeg fant ikke ut hvor jeg var, men til gjengjeld fant jeg Willy, da. Skråstrek Willy fant meg.

Det var en viss trøst i dét, faktisk. Upåklagelig timing, Willy. Upåklagelig timing.

(Fant dem dessuten også på en restaurant på den andre siden av byen med min venninne Togalaundry et par timer senere på dagen. Hva er sannsynligheten, liksom. Underlige, utforutsigbare London.)

Jeg bodde i leiligheten til kjære Johanne. Det var noe av det koseligste jeg har gjort på årevis. Johanne og hennes romvenninner er fantastiske mennesker og de ga meg rødvin og spilte fin musikk for meg og var pene og delte vennene sine med meg, som forresten også var veldig pene og tilsvarende kule. Vi gikk på marked og vintagebutikker i Brick Lane og på verdens koseligste kafé, og vi så på Molièrefilm og vi spiste god mat. Alt var så utrolig fint og hyggelig. Følte meg veldig komfortabel der. Så komfortabel, faktisk, at jeg fant det naturlig å kle av meg alle klærne mine - i søvne - i sengen til stakkars husvertinnen. Og vekke henne med søvnsang. Og ta dynen hennes. Jeg er generelt en sykt bra overnattingsgjest. (Nå kommer vel invitasjonene til å flomme, tenker jeg.)

Jeg har blitt sunget for på tuben. En kjærlighetsballade, av en mann med hatt. Hadde mine medpassasjerer giddet å kikke opp fra avisene sine så ville det kanskje blitt pinlig, men som venninne Mara sa, "de tenker bare "så lenge det ikke er meg freaken synger for, så.."", så jeg fikk sitte i fred og, eh, nyte musikken.

Jeg har sittet på toget i retning Dalston og hørt på "Don't go back to Dalston" ("just come back to me!") med Razorlight og følt meg helt ubeskrivelig episk.

Jeg har vært på byen med tidligere nevnte Togalaundry og hennes venner fra Loring Hall.

Om du føler at jeg er blitt mer sexfiksert av denne turen så har du helt rett, og det skylder jeg på Loring Hall-menneskene for.

"Eksempel?", sier du?

Jeg ble møtt i døren av tidenes søteste jente, som med et glis som strakte seg herifra og til Trondheim kunne kunngjøre at hun i dag hadde gjort noe hun aldri hadde gjort før.

"JEG HAR VASKET BADET!!!"

Hurra?

"YES! WITH MY SEX TOY CLEANER!!! BRILLIANT, INNIT?!"

(Åh, heia, nå kommer jeg til å få en hel masse lesere som søker på "sex toy cleaner" på google. Jeg bare vet det. Score.)

Og nei, hun tullet ikke.

Jeg fikk se badet hennes. Det var veldig rent. "Sex toy-clean"-rent, liksom.

Planen var forresten å kjøpe så mange klær at jeg kunne kle meg i Londongevanter hver eneste dag frem til Ragnarok. Det feilet. Jeg kjøpte egentlig bare absurd mange øredobber, jeg.

Men har kjøpt én t-skjorte, da.

"Friday I'm in love", står det på den.

Så nå skal jeg høre på The Cure og se på bilder av Tom Felton og ha på meg t-skjorten min hver dag til verden går under og jeg har mistet alle øredobbene mine.

Åja, også må det nesten nevnes at alle på Heathrow var skremmende snille mot meg på vei hjem. Som om jeg var en seksåring som reiser alene. Alle bare "pretty shoes, love" og smil, smil, smil og null kø og "åh, ingen ledige plasser? Her, ta min, jeg kan stå."

Jeg vet ikke med deg, men jeg blir paranoid av sånt. Sjekket om jeg hadde glemt å ta på meg klær sikkert femti ganger.

Jeg savner London og nydelige Themsen og alle menneskene og skjerfene deres. Send meg tilbake. Helst NÅ. Tusentakk.