Navnerasisme

Det hele startet med at han helte et glass øl i vesken min. "Absolutt ikke med vilje!" (som han gjentok til det kjedsommelige), men likefullt irriterende og upraktisk.

"Jeg henter papir!", sa han.

Og jeg trakk på skuldrene, "la ham prøve", tenkte jeg, enda jeg visste utmerket godt at toalettene ikke hadde hatt papir siden i fjor eller noe, da de som jobber der antakeligvis hadde innført noe i retning av følgende avsnitt i arbeidskontrakten:"grunnet Høy Fare (radioaktivt avfall) skal ingen vedlikeholdere, vaskepersonell, baransatte eller andre folk vi faktisk liker krysse dørstokken (som forøvrig er blitt stjålet, men dere skjønner greia) til noen av bygningens toaletter. Dette for å forhindre dødsfall, ubehagelige brekninger og spying i ølen."

Så stod jeg der, da, og ventet. Venninne#1 mente at jeg burde drepe ham når han kom tilbake.

Hun hadde sett det hele, og tor banne på at han hadde gjort det med vilje - eller iallefall så godt som. Han kunne iallefall ha stoppet det!

Venninne#2 nøyde seg med en "når han kommer tilbake..? Hvis. Hvis er flott."

Og jeg må innrømme at jeg var mest tilbøyelig til å si meg enig med #2. "Han kommer nok ikke tilbake. Han stikker av. Den sniken. SE, all sminken min svømmer i øl!!", liksom.

Men så, akkurat idet jeg skulle til å stille meg opp på et bord og skrikespørre hele den derværende forsamling om noen av dem kunne tenkes å ha med seg Håndkleet sitt (det er en nerdebar. Noen av dem hadde garantert med seg Håndkleet sitt) - sånn at jeg kunne låne det og skitne det til - så kom han tilbake igjen.

Med papir.

Jeg var veldig imponert.

Men det sa jeg selvsagt ikke til ham.

"Papir", sa han.

"Stein, saks..", mumlet jeg, mens jeg trakk frem vesken min fra under bordet, der jeg hadde satt den på hodet, til "årelating". En liten dam av øl gjorde gulvet klissete rundt den.

"Okei, let's make magic."

Og så tørket vi veske, begge to.

"Hva skjer med neglelakken?" spurte han.

"Det er m&ms", sa jeg.

"Åja. Som sjokoladen."

"Smarting, du."

"Hvordan får du tid til å det, a? Å ta på alle de små m-ene, og alle de forskjellige fargene?"

"Tja", sa jeg, "når jeg ikke er opptatt med å vaske øl ut av veskene mine, så har jeg egentlig ikke så mye liv. Så da går det mye i neglelakk."

Han nikket, nesten som om han skjønte hva jeg mente og pleide å gjøre det samme. I et sekund blafret blikket mitt i retning av neglene hans. Neglelakkfrie. Sukk.

"Jeg heter Andreas, forresten", sa han.

"Selvfølgelig gjør du det", sa jeg.

Vesken var så tørr som vi kunne få den, og jeg gjorde mine til å forlate åstedet.

"Hva skal dét bety?" spurte han. "'Selvfølgelig gjør du det'?"

Jeg snudde meg mot ham igjen.

"All erfaring tilsier at ødelander, teitinger, raringer, slemminger og, ehm.. alle andre gutter på min alder. Heter Andreas."

"Øh.." sa han.

"Også er dere så sykt gode på comebacks. Kjennetegn så godt som noe."

Han himlet med øynene. "Hva er problemet ditt, egentlig?!"

Jeg svarte ikke, bare løftet litt på vesken.

"Det var ikke med vilje!!", gjentok han. Igjen. "Du trenger ikke bli navnerasist av den grunn!"

"Don't flatter yourself. Jeg er ikke navnerasist på grunn av deg."

Jeg hadde fortsatt å gå i retning utgangen, og han hadde fulgt etter, og nå stoppet vi av en eller annen grunn foran baren. Han benyttet anledningen til å kjøpe en ny øl, ettersom den forrige.. vel, du vet. Jeg grep instinktivt om veskereimene med beskyttende hender. Han ba meg "slapp av'a", og jeg fnyste.

"Hvorfor er du navnerasist, da?" spurte han.

Og før jeg visste ordet av det satt jeg ved et bord i halvmørket og fortalte ham om Navnegalskapen min.

"Andreaser er skumle", forklarte jeg. "For det første fordi de er over alt - man er omringet av dem! Kringsatt av fiender! - og for det andre fordi jeg alltid er blitt.. ehm.. spådd Andreaser."

"Hææ?"

"Ja, ikkesant, når folk skal spå deg på tivoli og sjetteklassefest og på Start.no-quiz og sånne ting? Da får jeg alltid det samme svaret: En Andreas blir viktig i livet ditt/ du skal gifte deg med.. Andreas! / jeg ser en mann som heter Andreas?. Og, ikkesant, jeg tror jo egentlig ikke på sånt tøv. I det hele tatt. Men når mange sier det etter, og totalt uavhengig av, hverandre.. Man kan jo ikke være for forsiktig. Hvis risken er ekteskap, mener jeg. Da er det best å bare holde seg litt på avstand fra dem. Dere. Bare sånn for sikkerhets skyld."

"Du er rar", sa han.

"Og du heter Andreas. Så da har vi vel sånn cirka samme grunnlaget."

"Jeg er redd for Marener", sa han. Jeg kjente at det gikk kaldt nedover ryggen på meg.

"Seriøst???" pep jeg.

"Nei", flirte han, "jeg hørte at venninna di kalte deg Maren. Da jeg.. ehm.. Ølen."

"Det er dét jeg sier", mumlet jeg, "Andreaser.. irriterende typer."

"Det er dét jeg sier", sa han, "Marener.. ingen sans for humor."

Og så kalte jeg ham navnerasist, og han sa "nei, ikke på Maren, iallefall! Jeg kjenner jo ingen som heter det."

"Hva er du navnerasist på, da?"

"Roger, Ronny, Roar.. R-forbryterne."

"Å, jeg også! R. Skumle bokstaven. Til og med jentene på R er skumle. Rihanna? Roxy? Rita? Ungdomsforbrytere hele bunten!"

Han tenkte seg om. "Norske folk som heter engelske ting. Jennifer. Sam. Joe. Sånne ting."

"Ragnhild og Margrethe", kvitterte jeg. "Og Julie og Ingrid. Fine navn, forsåvidt, men jeg blander dem alltid, alltid, alltid."

"Preben", sa han plutselig. "Jan Thomas. Yngve."

"Det er ikke navnerasisme, det er homofobi."

"Kanskje." sa han. "Jeg er som deg. Redd for mine potensielle ektemenn."

"Ahaaa, så du er.."

".. en ufarlig Andreas. Ja."

"Når du ikke går amokk med ølen, da."

-

("Det var ikke med vilje!!!")