"Og dessuten så tror jeg faktisk at jeg kanskje liker hun", forklarte han, og jeg kranglet med meg selv om hvorvidt mitt ønske om å snoke i hans privatliv faktisk var så sterkt at det trumfet mitt ønske om å lappe til ham og skrike "henne, henne, henne!"
Jeg er en nysgjerrig sjel.
"Men", tenkte jeg, "om han liker henne godt nok til at det faktisk er interessant så kommer det til å være mulig å finne ut av det på facebook."
Og slik hadde det seg altså at jeg rullet sammen gårsdagens VG og lot hans blondkledde pannebrask føle min vrede. "Henne!" rettet jeg. "Du liker henne!"
Han ble irritert. De blir alltid irriterte.
"Whatever" sa håndleddet hans, og så trakk han pusten for å fortsette der han slapp.
Jeg trakk pusten, jeg også, og gjorde meg klar for å bjeffe en lang og riktig så driftig reprimande, men så ombestemte jeg meg og sukket dypt istedenfor.
"..Wasted on the wicked", mumlet jeg. Han svarte med håndleddet sitt igjen, nå i samarbeid med hevede øyenbryn.
"Nå skal du høre her." Ville jeg si. "Det er språket ditt du himler med øynene til, din nepe. Språket ditt!
Kommunikasjon. Det er ganske fint, vet du. Magisk, til og med."
Kronk. Dette er faktisk litt viktig.
"Alt handler egentlig om språk.
Alt handler om å finne de riktige ordene og om å pusle dem sammen på en elegant måte, så de danser helt av seg selv. Alt handler om å finne den riktige rytmen. Rytmen i språket."
Tenkte jeg at jeg kunne si. Og det stoppet ikke der. Ånei. Det er ingenting som kan få meg til å føle meg så Marianergropendyp som språk.
"Å leve er litt som å skrive en dialog", tenkte jeg, og kjente hvordan stjernene vokste og formelig bykset ut av mine uskyldsblå.
"Du begynner med problemstillingen/konflikten/spørsmålet. Interessen.
Altså: spørsmålstegnet.
Som baby tufler du rundt med øyne på størrelse med Pokéballs, runde og vidåpne av pur undring.
Og så må du få litt energi inn i dialogen. Sånn at leseren gidder å lese videre.
Da er du et barn som løper rundt og bråker med overdrevent mange utropstegn.
Og så beveger vi oss videre til det stadiet i dialogen der du kan ta det roligere, filosofere mer, liksom, drøvtygge litt. Kan ofte føles litt som fyllstoff. Noe som må være der. Om enn litt motvillig, kanskje. Komma, komma. Ungdomsskolen. Til tider krampaktig. Tidvis koselig. Sjeldent spesielt utslagsgivende på noen måte. Bare komma. Innskutte setninger. Innskutte handlinger.
Og så tar det seg opp igjen med semikolon, semikolon, semikolon!
Videregående; alt skal prøves. Alt skal oppleves. Alt skal testes. Og alt skal droppes igjen. Man er liksom overalt på én gang!
Så kommer en liten periode der forfatteren kan.. free-style, liksom. En kort periode der du kan vise at du er et individ. At du tenker selv. Og viser hva det er som skiller deg fra de andre. Spørsmålstegn? Utropstegn! Komma igjen, kanskje, eller flere semikoloner. Kolon! Kanskje vil du vise deg fram? Kolon! Kanskje synker du sammen og blir nesten borte i paranteser, eller blir en freak i smileys. Det er den tiden der du liksom "finner deg selv", der dialogen blir "åja, den dialogen, ja, den har jeg lest, den husker jeg."
Og så reverseres det hele. Komma som ung voksen. Utropstegn i familielivet. Spørsmålstegn i rynkene og i skjegget.
Og så: finito. Punktum.
Språk er faktisk livsviktig."
Dét ville jeg si.
Men så nøyde jeg meg med å gjenta "henne" én gang til. Liksom furtent. "Henne."
Og så tenkte jeg med ett at herregud (komma) dette er sikkert grunnen til at han ikke liker meg (punktum punktum punktum spørsmålstegn) Ikke at han burde ha likt meg (strek) det ville jo vært fryktelig upraktisk i og med at jeg ikke liker ham heller (strek) men det er likevel noe å tenke over (punktum)
Det er derfor han liker hun (hun som alltid er hun og som aldri er henne) istedenfor meg.
Hun (hun som alltid er hun og som aldri er henne) retter sikkert aldri på ham.
"Hater du at jeg retter på deg?" spurte jeg.
"Ja", sa han.
"Retter hun på deg noengang?"
"Hvem?"
"Hun som du liker?"
"Hun som jeg tror at jeg kanskje liker?"
"Hun, ja."
"Nei. Nei, det gjør hun ikke."
"Okei", sa jeg.
Jeg innser at det kanskje er litt sånn Erasmus Montanus-logikk; 'Jenta han liker retter ikke på ham. Han er gutt. Altså liker gutter jenter som ikke retter på dem.' Men likevel.
Der og da så bestemte jeg at "hvis jeg noensinne finner Min Fremtidige Ektemann (Pål Sverre Valheim Hagen?) så skal jeg få noen andre enn meg til å rette på grammatikken hans. Just in case."
(Og når jeg likevel ender opp som crazy old catlady, alene med meg selv og strikketøyet mitt, så kan jeg si at "det er fordi jeg hadde integritet i min ungdom. Og ropte "henne!!" til jeg fikk vondt i halsen. Hver. eneste. gang. Jeg skjønte allerede som nittenåring at det ikke var noe lurt. Men jeg gjorde det allikevel. Integritet, hører du. Meow.")
15 livstegn:
Jeg er sikker på at drømmemannen er en som kjenner språket :) Tror du ikke?
Vi har faktisk lov til å snakke sånn som vi vil – vi har derimot ikke lov til å slå andre. I dette tilfellet stiller jeg meg på parti med HAN. Selv om det er irriterende. Det blir lett få igjen som tør å snakke med deg hvis du slår. Og det er teit å miste nye potensielle venner på grunn av fundamentalisme.
Når det er sagt, håper jeg du finner deg en fyr som allerede er interessert i språk, og som er interessert i å lære seg mer. Ingenting er som å få korreks og bli inspirert av noen man kjenner godt og respekterer.
Eirin: Hm. Ihvertfall hvis det er Pål Sverre Valheim Hagen. :)
Kristin: Haha! Jeg er selvfølgelig helt enig i at man ikke skal slå. Men jeg vil hevde at det der ikke faktisk kan kalles for slåing - man kjenner det ikke, fordi det er "for syns skyld". Bare tull, rett og slett.
Jeg tror generelt du har misforstått meg litt i dette innlegget.. Det var jo bare tøys! Men kanskje er det litt for lett å misforstå det.. Hm. Vi får se om det fremdeles får være her etter at jeg har fått meg noe søvn.
den dagen du gir ut en bok, kommer jeg til å kjøpe den med èn gang!
Ehehe. Jeg retter noen ganger på Robert over MSN med asterisk, men jeg prøver å begrense meg. Hvis jeg blar tilbake i MSN-loggen, så ser jeg at han gikk over til å bruke stor bokstav og tegnsetting (helt frivillig, altså) før vi ble sammen. Jeg har spurt ham i ettertid og han sier at han ville gjøre et godt inntrykk fordi jeg var så nøye på det selv.
Å, Maren da, du finner helt sikkert en fremtidig ektemann. Jeg ser for meg at han sikkert er like glad i og opptatt av språk som deg. (Men til da; å rette på hvordan folk formulerer seg muntlig er kanskje ikke det mest sjarmerende man kan finne på.)
Jeg er veldig flink til å tåle feil bruk av hun/henne. Eller, jeg dør innvendig. Men min tremening, som egentlig er mer som en søster, bruker konsekvent feil. Jeg har prøvd å rette på henne, men ga opp da jeg var 12. Innimellom merker hun at hjernen min eksploderer bak øynene, ser tankefull ut og retter på seg selv. Men noe må man tåle for kjærligheten. Søskenkjærligheten, altså, ikke sånn klinekjærlighet. Om man ikke kan snakke ordentlig får man ikke kline med meg. Men mindre man har en sjarmerende talefeil, kanskje. Sorry borry. Og folk som sender sånne "d r qlt, c u!" meldinger? ANGST. Han kjekke eksnaboen min gjorde det. Han ble mye mindre kjekk. D:
(...elsker å skrive kommentar om å hate dårlig grammatikk der jeg sier ting som "bruker konsekvent feil".)
Eg vil faktisk seie meg einig med deg. All interesse forsvinn frå mi side det sekundet eg ser ein orddelingsfeil. Rett og slett. Kunne aldri levd med nokon som gjorde dette feil heile tida, for det krøllar seg langt inne i kroppen min kvar gong eg ser/høyrer det. Eg slepp heldigvis hun/henne-feil der eg bur, men kvar gong eg høyrer det på tv, så får eg litt lyst til å slå av tven.
Det avsnittet hvor du bruker tegnsetting til å beskrive livet er noe av det vakreste jeg har lest. Seriøst.
Høh, reagerte kanskje litt mye. Men jeg brukte så mye av tiden min før på å rette på folk, og jeg måtte lære at det ikke er noe kult. Så beklager!
i vårt hus er det han som retter på meg. og han er ikke norsk en gang! hmpf.
Enig med Anon #1 her. Den dagen du skriver bok, så kjøper jeg den med én gang.
Og neste gang jeg er på Sandvika Storsenter...Ser deg der. :)
Anonym: Haha, å, takk! Hvis jeg gir ut bok så skal jeg si ifra!:P
Gitte: Å, jeg elsker at du faktisk har hatt den effekten på ham. Hurra! Change the world, one by one. Etc.
Johanne: Det er en grunn til at jeg liker deg, altså. Og: hahaha!
Isabel: Sukk. Eg vil óg bu der du bur.
Letmeshowyou: Tusen, tusen takk!
Kristin: haha, det er helt greit; du var ikke den eneste som reagerte. For å si det sånn.
Tinekatrine: HAHAHA! Genialt. Det minner meg på at vi fremdeles har en ncisdate, forresten.
Anonym: Hvorfor er de som bor i nærheten av jobben min alltid anonyme?! Dere BØR presentere dere når dere dukker opp, altså. Ellers blir jeg jo paranoid! (Men for all del: kom, kom, kom!:D)
Og tusen takk! :D
Mye interessant lesing her, både innlegg og kommentarer.
Kristin, du kan få lov til å rette på meg! (Eller blir dette som å tilby en alkoholiker én drink?)
Jeg har mann som jeg både kan rette på, og som retter på meg. Det liker jeg.
Legg inn en kommentar