Vi tar tak i røret, og slenger den rundt som en slegge.

Det er et par ting her i verden som opphavet sannsynligvis aldri kommer til å bli enige om.

Hvor det er best å feire jul (mamma vil ha hvit snø, pappa vil ha hvit sand), hvor det er best å bo (pappa vil bo i byen, mamma ville flyttet til Valdres om hun fikk sjansen, banna bein), hvorvidt man skal eller ikke skal høre på musikk mens man spiser frokost (pappa er positiv, mamma lider), og om vi skal eller ikke skal ha hustelefon (mamma er for, fordi det er "koselig" eller noe, pappa er imot, fordi det er "unødvendig".)

For øyeblikket har vi fasttelefon.

Typ, fem stykker av dem.

Pappa har gitt dem hver sin sinnsyke ringetone, så når noen ringer til oss så rister hele huset i et infernalsk soundtrack 3.verdenskrig verdig.

Og så løper man rundt og leter som en panisk galing, da, for de er jo bittesmå og ligger alltid gjemt under en eller annen pute eller jakke eller, når mamma er hjemme og litt for stressa, gjerne i kjøleskapet eller noe. Neida. Joda.

Og man rekker som regel ikke å finne noen av dem før de slutter å ringe, så man kan egentlig bare droppe å lete etter dem i utgangspunktet. Noe pappa regelmessig oppmuntrer til.

"Vi har da mobiltelefoner", sier han, "er det noe viktig så kan de ringe til dem. Så ikke ta den når den ringer, du."

Problemet er bare det at når jeg er hjemme alene så går jeg litt sånn halvveis på veggen når telefonen ringer et utall ganger mens jeg prøver å konsentrere meg om dårlige tv-serier og å lakke neglene.

Så ender det opp med at jeg tar telefonen likevel, da.

Og jeg angrer alltid like etter.

For ettersom familien driver en konsekvent "her har du mobiltelefonnummeret mitt og du kan få lov til å ringe til dét"-politikk, så er det bare følgende mennesker/roboter som ringer oss på hjemmenummeret:

1. Spørreundersøkelser.

2. Telefonselgere (jeg tar aldri telefonen når jeg ser at noen ringer fra 55-nummer for da er det garantert en telefonselger fra Bergen, og sistgang jeg tok telefonen da en bergenser ville selge meg noe så endte jeg nesten opp med å kjøpe stekepanner bare fordi han snakket så forbanna pent og jeg ville ikke at han skulle legge på.)

3. Folk som spør etter "Daglig leder."

Sistnevnte er det vanligste.

7 av 10 av de som ringer (okei, oppdiktet statistikk, men sikkert ikke langt fra fakta!) er menn som ikke presenterer seg og som vil snakke med "daglig leder."

Pappa ser helst at jeg svarer at "han er død", for da slutter de å ringe.

Men det skal ikke mamma ha noe av. Og jeg er ikke så altfor fan selv heller, om jeg skal være helt ærlig, sånt tuller man ikke med, liksom, plutselig kan the force høre meg og så snur vinden og så blir det sånn. Grøss. Neitakk.

I starten svarte jeg bare helt enkelt og høflig at "nei, han er nok ikke her, dessverre" og "ha en fin dag!", og dét var det.

Som så utviklet seg til en "dette er faktisk et privat hjem. Så, eh, nei, det er ikke noen leder her."

Som i sin tur ble til en "du, eh.. mannen som ikke presenterte deg. Jeg tror du har fått feil nummer. Det er ikke noen leder her. Ikke et firma engang. Jeg er den eneste her i huset, og her har jeg alltid kaffepause! Hele tiden, faktisk! Eheheheh. Heh. - Hade, ja."

I det siste har jeg begynt en ny strategi.

Da går samtalene sånn her:

"Jahallo, det er Maren?"

"Ja, hei. Jeg vil snakke med daglig leder."

"Det er meg!"

"Det er.. deg?"

"Jess."

"Men du er ikke Erik..?"

"Hv- åh? Åh. Nei. Neida. Jeg er hans tenåringsdatter! Husets eneste tenåring, faktisk. Så om noen kan sies å være daglig leder og sjef i dette huset så må det jo nesten være meg."

".."

"Ja, for det er jo ingen som får viljen sin så ofte som jeg!"

"Jeg ringer igjen i morgen, jeg."

"Jeg kommer til å være daglig leder i morgen også."

".. Eh, ok. Hadebra."

"♪ Hade, ja! Snakkes i morgen! ♪"

Det fine med disse samtalene er jo at de hjelper litt på telefonskrekken som jeg har jobbet så hardt for å bli kvitt.

Jeg vet liksom at den som ringer er mer idiot enn meg. Og dét er jo en betryggelse. Takes some of the pressure off, ikkesant.

I neste omgang akter jeg å begynne å stille filosofiske spørsmål.

"Hvorfor er vi her?"

"Hvor er her?"

"Hvem er vi?", og

"Når føler vi oss egentlig for gamle til å være å høflige og presentere oss?"

Den typen ting.

Og sånn går no dagan.