Jeg sikler på bøker i en bokhandel. Ja, ikke bokstavelig talt, da. (Det er viktig å legge til den der "ikke bokstavelig talt"-greia, synes jeg, for det hender at folk fra jobb kommer over blogger og hvis bøker får fuktskader nå så får jeg sikkert skylda. Man kan aldri være for forsiktig når man blogger.)
Altså.
Bokhandel.
Da jeg begynte å jobbe der så fikk jeg fra flere hold høre noe i retning av dette:
"Skal DU jobbe i butikk?? Hahahhaa! Herregud. Du kommer til å hate alt og alle etter to dager. Menneskeforakt, thy name is Misantrop-Maren."
Og om jeg skal være helt ærlig, så trodde jeg vel egentlig at de kom til å ha ganske så rett.
Jeg mener, jeg er jo ikke akkurat Kjærleikssentralen.
Det har hendt, ved opptil flere anledninger faktisk, at jeg er blitt omtalt som "noe kynisk".
Men så viste det seg jo ganske så fort at de tok feil.
Jeg liker faktisk kundene mine.
De er søte og fine og smiler og har god tid og spør om jeg har lest bøker, og om jeg ikke har lest dem så sier de "åh, det bør du gjøre, den er så fin!", og jeg kan høre at de virkelig mener det. De vil at jeg skal lese den, for da blir jeg glad og får noe fint i livet mitt. Også kommenterer de neglelakken min.
Bra folk.
Jeg liker dem, jeg liker dem veldig, veldig godt. Som regel.
Men så er det bare dette med regler og unntak, da.
For noen kunder kan være riktig så håpløse.
Du skal nå få høre historien om den ene kunden som har irritert meg mest i historien. Med mulig unntak av det eldre, japanske ekteparet som forsøkte å mime "printerfarge", da.
ENGELSK, gutta, ENGELSK!!
Anyways.
Irriterende kunde #1.
Hun som har fått meg til å sette pris på alle dere andre.
Jeg stod ved disken og ante fred&ingen fare da Hun dukket opp.
Hun virket som et helt vanlig eksemplar av arten Middelaldrende Kvinnekunde.
De pleier å være enkle og greie. Jeg pleier å like dem. Og da hun sa "unnskyld?" og "tror du du kan vise meg et par bøker?", så var ikke akkurat "SHE-DEVIL!" noen umiddelbar assosiasjon.
Dette fordi jeg er en elendig menneskekjenner. Åpenbart.
Så jeg smøg meg sånn passelig grasiøst ut fra kasseområdet og trådde ut på scenen, der store, fine bord fulle av bøker utgjør kulissene.
Jeg spurte henne om hva hun likte å lese.
Hun sa at det var det samme.
Sjanger? Forfatter? Hadde hun noen yndlingsbøker? Så hun etter noe spesielt?
Nei. Hun ville bare vite hva jeg likte å lese. For jeg jobbet jo i bokhandel. Det ville utvilsomt være interessant.
"Bare vis meg de du synes jeg bør lese!"
"Drømmekunde!" tenke jeg. Neidaså. Har jeg nevnt at jeg sover dårligst i verden - og drømmer deretter..?
Så jeg viste henne yndlingsbøker. Jeg fortalte henne om alle skattene mine.
(Vel, alle de jeg har i førsteetasje, da, iallefall - Ringenes Herre og sånt er i en annen avdeling.)
Jeg viste henne Boktyven, Vindens Skygge, No og jeg. Jeg viste henne Erlend Loe og Gaarder. Jeg vugget meg selv inn i en trygg entusiasmetranse idet jeg lot skravla gå om Dorian Gray og Wuthering Heights. Jeg snakket litt om Wodehouse. Jeg sa at jeg savnet å lese krim av Agatha Christie. Jeg klemte Haruki Murakami til mitt bryst. Jeg foreslo alt fra Bjørneboe til Hornby.
Jeg snakket og snakket og jeg følte at "Dette. Dette er grunnen til at jeg elsker å jobbe i bokhandel!!!" og "å få formidle denne kjærligheten, ai, det er nesten bare for fantastisk" og tilsvarende, selvhøytidelig tøv.
I en ti minutters tid var jeg på en alle tiders natural high.
Det var magisk.
Det var ubeskrivelig.
Jeg elsket livet.
Jeg følte virkelig at jeg nådde igjennom. At ting ga mening. At jeg trivdes med meg selv og omverdenen og at bøkene var her for meg og i oss alle, litt som The Force.
Jeg kunne snakket om bøker herifra og til dommedag.
Om ikke hun hadde avbrutt meg, da.
"Eh, du?" sa hun.
"JA?" strålte jeg.
"Jeg tror egentlig ikke.."
"Hm?"
"Det er bare det at jeg egentlig ikke var på utkikk etter.. ungpikebøker."
WHAT???
Hun smilte til meg. På en sånn der jeg-er-voksen-og-synes-at-det-er-søtt-at-du-prøver-lillevenn. Patronizing, patronizing, patronizing. Fortsett-å-prøve-kjære.
"Ehm.. Hæ?!"
(Ja. Det var en "hæ". En sjokkert, forferdelig, jeg-har-nettopp-falt-ned-fra-denne-flyvende-grisen-hæ. No more miss velartikulert salgsjente.)
Og så gjorde damen et poeng av å mønstre meg fra topp til tå - der "topp" var ugredd, blondt hår over litt for mye sminke, "til" var en lilla, noe utringet kjole og "tå" var sko med regnbuer, muffins, kattepuser og borrelåser på.
= UNGPIKE.
Jada, jada. I get it.
Men seriøst? Kunne hun ikke se dét FØR hun spurte meg om å greie ut om alle yndlingsbøkene mine?
Eller i det minste avbrutt meg litt tidligere?
"Jeg tror ikke vi har samme boksmak, gi meg en som har passert Johnny-Depp-er-heitest-i-verden-stadiet i livet!" - er dét virkelig så vanskelig å si?!
Og hvis hun først hadde bestemt seg for at noen som ser ungpike ut, nødvendigvis leser ungpikebøker - og hun selv ikke ønsket å lese ungpikebøker - så burde hun jo spurt noen andre enn meg i utgangspunktet - eller hva? Og kom ikke her og si at hun ikke så at jeg var ungpike! Om jeg var i et venndiagram så ville jeg vært i skjæringsfeltet mellom "Ung" og "pike"!!
Jeg er så ungpike som du får dem, goddamnit!!
Det var ikke akkurat som at jeg startet ut som en tredveårig litt.vit-mann, og gradvis ble om til en nittenårig blondine fra Bærum mens hun så en annen vei.
GAH. (Unnskyld overdreven bruk av utropstegn, kjære leser, jeg har visst som mål for kvelden å skrive på meg magesår.)
Og dessuten: Vindens Skygge? Kafka på stranden? Oscar Wilde? Når ble dét din typiske "ungpikelitteratur"?!
Og enda et dessuten; hallo? "Det er det samme"? "Vis vei!"? "Jeg leser hva som helst", sa hun. "Hva som helst - bortsett fra alle bøkene i hele butikken fordi de er jentebøker, som jeg glemte å nevne at jeg hater"??
Så jeg ble jo sånn passelig satt ut, naturligvis. Og mumlet noe i retning av "janei da kan jeg nok dessverre ikke hjelpe deg og kanskje du får lete litt selv vil du at jeg skal hente en eldre kollega til deg ikke det nei neivel hadebra", før jeg satte stø kurs mot Tryggesonen i Kasseland.
Der stod jeg og furtet og skulte ned i kaffen min mens jeg håpet at min søte kolleger ikke skulle merke at jeg fremdeles var i live. Jeg ville hate verden i fred. Jeg skulle stå der og føle meg urettferdig behandlet helt til stengetid. Jeg ville mumle "ungpikelitteratur.. HAH.. jeg skal gi deg ungpikelitteratur, jeg..!" og hytte med nevene til alle saksene og gavepapirrullene.
Men tror du ikke damen kom tilbake og spolerte furtingen min også?
Jooooda.
Da blodtrykket mitt omsider var begynt å nærme seg normalt, var damen plutselig foran kassen igjen.
Denne gangen medbringende bøker.
Bøker hun hadde funnet selv.
På egenhånd.
Uten undertegnede ungpike.
Og hun så riktig så fornøyd ut da hun la dem på disken. Jeg gjorde store øyne og visste ikke om jeg skulle le eller gråte eller bare be noen andre ta over kassa.
".. Ma.. Mar.." stotret jeg. Jeg kunne bare ikke tro det. Jeg kunne bare ikke si det!
"Da ble det.." prøvde jeg. Men ordene satt fast i ganen.
Hun så på meg.
Jeg klarte ikke møte blikket hennes.
"Så da ble det.." Herregud.
Herregud, herregud, herregud. Hun ville ikke ha Vindens Skygge fordi det var "ungpikebok" - hun ville heller ha..
"Så da ble det Marian Keyes, altså..?" halvhvisket jeg.
'Altså'-en lød mest som et lite klynk.
"Ja", kvitret hun.
"Pose?" foreslo jeg. "Kvittering?"
- Et lite tupp i skinnleggen..?
"Jatakk", sa hun. "Haaadeeee!"
Jeg stod målløs og så på at hun forlot butikken, med en pose full av Marian Keyes-bøker dansende om leggene hennes. Jeg visste ikke hva som hadde truffet meg. Bare at jeg var blitt truffet hardt.
Og dette, mes amours, er grunnen til at jeg har lyst til å klemme sånn cirka alle andre kunder i hele verden. Til enhver tid.
Og gi dem kaffe.
Og si "aldri, aldri forlat meg."
Aldri.
30 livstegn:
HAHAHAH! Ågud. Jeg DØDE av avslutningen. :D Kan jeg og få jobbe i bokbutikk? Please? Jeg har søkt på samtlige i sentrum, men ingen vil ha meg. :( Tears! Sikkert fordi jeg bare leser ungpikebøker, altså.
Maren. Hadde jeg bodd i Bærum hadde jeg danset på besøk og ropt "Gi meg Wodehouse!" og viftet med minn venn Visa. Takk for at du har gitt meg noe som får meg gjennom dagen! :D
Haha, fantastisk. :)
Du er kremen av underholdning :) (og den damen burde gå i skammekroken...)
Herregud jeg døde. HAH.
Men ja jeg er med metallicatrollet her, søkte på alle bokhandler i byen jeg, men tydeligvis er alle fulle eller opptatt med teite mennesker.
Haha, det er det verste kunden jeg noen gang har hørt om! :P Jeg hadde blitt glad når hu kom med drittbøkene sine jeg, da kunne jeg tenkt "åja, du er helt idiot, det er derfor du ikke satte pris på noe av det jeg sa, ja..."
Jeg. finner. Ikke. Ord. Det er ufattelig at det finnes mennesker som har null, nada, niks idé om hva litteratur er. Gurimalla. En dag skal jeg komme på besøk og gjøre deg glad!
Priceless! Lenge siden jeg har ledd så høyt. :D
Lol. Jada, jeg bruker "lol" - rett og slett fordi det omtrent beskriver intelligensnivået til damen (som jeg virkelig, virkelig håper får med seg denne posten, tenker seg bittelitt om og så går inn i "oooooooooh...." fasen og rødmer dypt - det er da lov å håpe?)
Jaja. Litt merkelig at jeg har lest så mye ungpikebøker - jeg hadde egentlig ikke trodd at det var DET jeg satte høyest. Men man lærer noe nytt hver dag!
Keep up the entertainment, Maren ;)
Skulle jeg anbefale EN bok å lese, ville jeg nevne Robert Heinleins "The Moon is a harsh Mistress". Bare et tips.
Herlig lesning! Boktyven er en av favorittene mine, hun aner ikke hva hun går glipp av... Men jeg fikk meg ihvertfall en veldig god latter, tusen takk for det!
Les Ray Bradbury! Virkelig.
Jeg elskehater teite kunder. Kan hende de skaper mye styr og bry, men de er gode historier (som din!), fine å le av bak på kjøkkenet, og oftest får de meg til å føle meg som et fortreffelig menneske. Sammenlignet med dem, føler jeg meg både smart, voksen og fornuftig.
Som jeg kjenner meg igjen! For jeg kan love deg, at den gang da jeg var 19 år gammel med hennafarget hår og røde Dr Martens med stål, så fantes det også sånne damer i bokhandelen. Men de snakket bergensk.
Og jeg kan love deg at det ikke var til min fordel å snakke østlandsdialekt!
"hon dærrr va bare missunnelig forrr at du e så ong" sa en kollega (på ca 50) til meg etter en sånn episode. Og det ligger noe sannhet i det. Merkelig nok er det kun damer i en viss alder som oppfører seg på den måten i en bokhandel.
Da må man, akkurat som du sier, huske på at de aller fleste kundene i en bokhandel er hyggelige, trivelige og bokinteresserte mennesker! Som har vett til å ta imot tips om sånne perler som du serverte denne tullete damen på en snor.
Husker man på det, så husker man også på å kose seg i den fine jobben. For min del betyr det at jeg 16 år senere fortsatt jobber med bøker. Lykke!
Jeg har aldri hørt om forfatteren som din favorittkunde endte opp med å kjøpe og mister kanskje med det poenget med historien - og uten å forsøke å fornærme noen - men jeg tror også jeg kunne ha vært tilbøyelig til å tenke at bøkene du først nevnte nok kanskje først og fremst leses av den yngre garde.
Mann 32: Tenker heller at grunnen til at du aldri har hørt om Marian Keyes er akkurat fordi DET er lettleste bøker av typen kioskroman, og leses kanskje primært av dem som kun vil ha underholdning men helst ikke tyngde.
Mens bøkene som blir nevnt av den oppvakte bokhandlersken er gode litterære perler, både av nyere og mer klassisk art. Bøker av den typen som blir med deg lenge, lenge etter at du har lest dem ferdig.
Så nei, helt uten at noen bør føle seg fornærmet, bøkene hun nevner leses ikke kun av den yngre garde. Personlig veldig glad for at hun nevner No og Jeg, som er en av mine personlige favoritter.
Metallica: Det virker litt vanskeligere å få jobb i bokhandel i sentrum enn her ute i Bærum, av en eller annen grunn:/ Es tut mir leid, Schatz!
IC: I dag brukte jeg deg som referanse i Wodehouse-sammenheng i samtale med Evindelminn-Sabine:)
Helene Kristin: Domo arigato!
Josefine: Takk! Og enig. Om damen, altså.
Karin: Jeg skjønner det bare ikke? Flesteparten av de som jobber i bokhandel i byen virker jo komplett udugelige - så hvorfor får ingen av de folka jeg har tiltro til jobb?!
Lady Netta: Ja, da hun var gått så tenkte jeg noe i retning av "ah.. bitene faller på plass. Ååå,ja."
Ithil: HURRA, jeg gleder meg!!
Bea: Glad for å kunne glede deg;)
PoP: Haha, ja, er det ikke rart hvor mye ungpikelitteratur vi faktisk sluker, helt uten å vite det? Godt at det finnes folk der ute som kan opplyse oss;)
Og tusentakk!:)
GoG: Det er notert! OG JEG HAR FÅTT POSTKORTET DITT!
Ohlalacestlavie: Jeg forguder Boktyven. Den er så ubeskrivelig nydelig. Så jeg trøster meg med at hun virkelig går glipp av noe;)
Et merci!
Tapochki: Takk for tips, skal sjekkes opp!
Og ja; det er jo alltid fint å ha .. noen man kan føle seg litt bedre enn. Iblant. ;P
Bokdama: Å, for en fin og oppmuntrende kommentar! Jeg ser deg skikkelig for meg. I bergen. (Bergen! Fine, fine Bergen.) Og med en betraktelig kulere stil enn meg, I might add.
Godt å se at de ikke bare er jeg som får ut det verste i visse folk - men at noen kunder bare rett og slett er sånn. I alle tider og byer. Og No og jeg er helt fantastisk. Den ga meg faktisk noe av det samme som Boktyven, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor, hvordan eller hva. En følelse, bare. Veldig fint.
Mann 32: Fine Bokdama har visst allerede svart deg:)
Hahaha! Fantastisk! Jeg vil også jobbe i bokhandel (ikke for å oppleve akkurat den type situasjon, altså..)
Fantastisk! Jeg sendte det jo bare i begynnelsen av august! Hurra for det franske postvesenet!
Stakkars! Så utrolig fæl kunde.. Har så lyst til å jobbe på bokhandel. Får håpe at (om jeg får jobbe i en bokhandel en gang!) jeg aldri får en slik kunde.
Hahahahahaha! Dette er det morsomste jeg har lest på lenge :) Du skriver utrolig godt. Og ja, kunder er noe ræl og det mest fantastiske som finnes. Gleder jeg til å følge bloggen din :)
Haha.. er det mulig!? For en kunde.. ;) Kjenner meg litt igjen i hele kunde-situasjonen, da jeg også jobber i bokhandel. Det er mange spesielle kunder rundt omkring, men heldigvis er de fleste koselige folk :)
Marian Keyes er da ikke så forferdelig..? (Og jeg lo godt da jeg så at du hadde etikettet "Perhaps a stranger she could love!")
Jeg elsker forresten bloggen din og må innrømme at jeg har sniklest den i månedsvis uten å gi livstegn fra meg. (Livstegn, plopp!)
ooh - maren? betyr dette at det er lov å levere tilbake boken læreren min lånte meg i tiendeklasse med kommentaren "denne liker du nok, litt din stil" uten å ha lest den ferdig? jaa - det er en marian keyes bok, og jeg har ikke klart å lese mer enn ett kapittel. og jaa, jeg ble litt fornærmet da det liksom skulle være min stil.
Sånne mennesker får meg til å lure på om enkelte er ute etter å tråkke på andre eller om de har evnen til å gjøre det helt ubevisst. Jeg tror det er sistnevnte - fascinerende egenskap i grunn.
Hahhaha, fy søren. FY søren.
Lena: Jobb i bokhandel! Det blir koselig, jeg lover!
GoG: Eh, vel, egentlig så er det hurra for min mor. Hun har visst fått det med seg på jobben og hatt det liggende der en stund.
Helene: Hm, jeg tror alle får en kunde av det slaget på et eller annet tidspunkt (iallefall har jeg hørt maaange venner si "å, det er jo INGENTING i forhold til.." i det siste;))
Vib: tusentakk! Så hyggelig at du likte det, og velkommen som fast leser!:D
Lindi: å! Fellow Bokhandel-Friend! Hurra! Da tenker jeg du har opplevd ditt, du også. Men som regel er det fint, altså.
Charlee: Hurra for livstegn! Og har du hørt Oren Lavie-sangen "Her Morning Elegance"? "Perhaps a stranger she could love" er hentet derifra. Hør på den. Den er nydelig!!
Juliet: Hahahha. Ha. Ha... Jeg vet ikke hva jeg skal si engang..!
Gitte: Sant. Håper noen slår meg i hodet om jeg utvikler en tilsvarende egenskap noengang.
Oda: Santnok, santnok.
Hahaha, så utrolig bra. Nå kom det en liten tåre nedover øyet mitt... Stakar kundene i min butikk. Jeg ble mer opptatt av å lese bloggen din en å ekspidere, og nå sitter jeg her og ler høyt!!! ;)
Jeg elsker deg! Jeg vil gifte meg med deg. Uffda, dette ble litt for personlig, la meg begynne på nytt:
Jeg har svært sterke følelser for deg nå..
ehm..
Du er tøff!
Beste innlegg! De finnes på bibliotekene også :) Takk noen for at det finnes mange andre gode kunder og brukere :)
The perfect considered unmitigated gears to consolidation in owed the alter shooting duel, news choosing
included, there is a gigantic deliver as a restorative in kind deed of studying English communication in those parts of the quiddity, where English is not a main language. This conclusion leads us that there is brobdingnagian demoiselle in leaning abandon the treatment of English-speaking tutors, who are specializing in teaching English. South Korea is interchangeable of most translucent countries in terms of genital betterment, which means teaching English in Korea would be incomparably profitable. Teaching English in Korea
Legg inn en kommentar