Leopardsnegler

Jeg har en venninne som kan alt man ikke nødvendigvis lurer på her i verden.

For tiden setter hun visstnok sin ære i å lære alt som er å vite om kvinnelige seriemordere fra Storbritannia på 1800-tallet. Gudene vet hvorfor. Kamerat Zedong var fremdeles et stort, lyserosa spørsmålstegn så sent som i tiendeklasse, men absurde, eksakte statistikker om alt fra BNP til sykdommer og folketall i Somalia og Sierra Leone, se, dét kan hun. "Selvfølgelig!"

Sånn ellers så er hun dessuten en kløpper på alt som har med naturmedisin å gjøre.

Det burde derfor ikke ha kommet som noen stor overraskelse på meg at hun i det siste også har lært seg Hagetriks. Jeg føler det stiller litt i samme kategori, liksom, natur/hage.

Det er bare det at sistgang hun "visste" noe nyttig i forbindelse med hage, så var det hvor hagestigen var - som vi trengte til å bryte oss inn i huset hennes, da hun hadde glemt nøkkelen på soverommet. Som vanlig.

Men joda.

Nå har hun altså lært seg hagetriks.

Dette trikset har hun vært så elskverdig å lære videre til undertegnede, som i sin tur har besluttet å dele det med deg, o' elskede leser. (Hei, nå følte jeg meg nesten litt sånn semikongelig. "Sin", liksom. Ikke min. Sin. Min kongelig høyhet.

Min kongelige høyhet er overtrøtt.

Aaaand now she's moving on.)

Som du sikkert har skjønt av tittelen så dreier det - trikset, altså - seg om snegler.

Sånne ordentlige, store snegler, sånne som ikke har hus.

Og ja, jeg vet hva du tenker (hvis du er normal, da. Hvis du er franskmann så tenker du sikkert "namnam" og "send osten", og isåfall: dette er ikke en sånn type blogg. Jeg beklager. Virkelig. Og, eh.. æsj. Kom skal du få kake istedenfor.) Hvor var jeg? Åjo, jeg leste tankene dine: Snegler? Eeeekkeeeelt.

Og ja, jeg skal være den første til å innrømme at jeg også har latt assosiasjonen "ekkelt" hvile en god stund på samme hylle som sneglene.

Men det var før jeg leste tegneserien Aldo Monrad i Aftenpoften.

Det skal sies at jeg som regel kan styre min begeistring for AM, men noen ganger så klinker han til, altså.

Og dette tilfellet var en sånn gang.

Der nektet nemlig Aldo å salte (drepe!!* Vi snakker utspekulert, kaldblodig drap!!) sneglene, fordi han så dem som - waaaait for it -- BABYSELER.

Det er det søteste jeg har hørt i hele mitt liv, og jeg elsker det! Babyseler, altså, dere. Iiiih. Sukkersjokk.

Uansett.

Jeg ser nå alle snegler som seler. Bitte, bitte små seler. (Alle de som ikke har hus, vel og merke - de med hus ser jeg som scotch tape. Takk, Wulffmorgenthaler.)

Men jeg synes fremdeles at tanken på å tråkke på dem er uhyre lite apetittvekkende. Faktisk en anelse brekningsfremkallende.

Derfor ser jeg absolutt problemet med å ha en hel masse sånne brunsnegler i hagen sin. Gjemt i gresset som geriljasoldater, klare til å slenge seg foran dine nakne føtter og begå kamikaze for the cause når som helst. (Nei, jeg vet ikke hva "the cause" er, men det betyr bare at jeg er sunn og frisk og tenker normalt, og ikke som en selvmordssnegleterroristfaen. Nemlig.)

Et par snegler er greit.

Et par som du vet hvor du har og som du kan gi navn. Et par faste snegler, liksom. Dine snegler.

Frem til nå trodde jeg at det ikke var mulig.

Men så gjorde min elskede venninne meg klar over følgende geniale skapning:

Leopardsneglen.

Leopardsneglen, dere.

Den ligner skuffende lite på en leopardsel, dessverre (men det er egentlig litt okå, for leopardseler er faktisk for skumle til at man kan ha dem i hagen sin), til gjengjeld ligner den ganske så mye på en blanding av en leopard og en vanlig sel. En sel med leopardmønster. Og, velger jeg å tro, leopardtenner.

Leopardsneglen er flott. Den gjør seg til herre over sitt eget territorium. Stort territorium. Som i "hagen din-territorium".

Som den vokter med sitt liv.

Den spiser brunsnegler. Onde, onde, fantastiske leopardsneglen.

Brunsnegler får du uendelig mange av. Leopardsneglene jager vekk eller fortærer alle som ikke hører til i territoriumet deres - inklusive nye leopardsnegler.

Hvilket vil si at om du har fire-fem leopardsnegler i hagen din, så er det de eneste sneglene du har i hagen din! Det er viktig at du har mer enn én, for de blir ensomme og dessuten vil de gjerne ha eksperimentalfysikk iblant. Sånt blir det leopardbebiser av. Som tar over territoriumet til mamma og pappa en vakker dag. Sånn at når du først har skaffet deg noen så trenger du ikke skaffe deg nye igjen med det første.

Du kan kalle dem Brutus og Nero og Lucifer og Medusa og Siv Jensen.

Du kan ha VAKTSNEGLER.

Og sette opp skilt med "Vokt Dem for Leoparden"!!

Hvor fantastisk, genialt, ekstremt kult er ikke dét?!

Det er nesten så jeg får lyst til å jobbe i hagen!!

Men bare nesten, altså. Er jo ikke gal heller.


Forresten pappa: tenk hvor mye kulere den illustrasjonen der ville blitt om vi hadde scanner og jeg ikke måtte ta bilde av den i Photo Booth?
Jeg bare nevner det..
Glad i deg!

P.s: Dersom disse opplysningene viser seg å være rubbish så ser jeg helst at dere skyter min venninne, og ikke Budbringeren. Hun sa hun hadde lært det av "noen på jobben" og at de sa at det funket helt herlig for dem, så det skal funke - men nå jobber hun jo faktisk i barnehage, da. Og gudene skal vite at ikke alle samtalepartnere du finner i barnehagen er like tilregnelige. Noen av dem spiser sand, liksom. Og noen av dem liker barn.