Sitting in a fancy garden waiting for the sun

Jeg har vært på Aschehougs hagefest.

Nei, jeg tuller ikke.

Og nei, jeg brøt meg faktisk ikke inn. Da trenger man mer praktiske sko enn mine, tror jeg. Og smidighet.

Nok om det.

Jeg vant en konkurranse, og plutselig fant jeg meg selv i en sånn halvfin kjole på vei inn i en sånn veldigfin hage med en Ida på hver arm (henholdsvis Ida/Hello Kitty, som var min +1, og Ida/Virrvarr, som var, vel, mentor.)

Ja, livet mitt er faktisk akkurat så absurd.

Og hvis du er et av de menneskene jeg møtte og som jeg formelig presset bloggadressen min ned i halsen på (unnskyld) og som derfor leser av høflig nysgjerrighet/nysgjerrig høflighet:

nå følger en kort oppsummering av festen du var på. Du kommer til å kjede deg. Tenk på noe morsomt så lenge. Tenk på komboen Christine Koht/Unni Lindell. Eller, hvis du er en av dem som jeg klarte å innbille at jeg egentlig er sykt dyp og som derfor har kommet for å få det bekreftet, så kan du jo lese litt her eller noe.

Så. Festen.

Se for deg et sted der du tror at du kjenner alle, men egentlig så kjenner du ingen.

Om du mister en person i mylderet så er det bare å gi opp å finne henne igjen, for hver gang du snur deg så ser du et menneske du kjenner igjen og så tenker hjernen din "hurra! Gotcha!", for den vet jo bare at du leter etter en du kjenner, også blander den "kjendis!" med "kjentfolk". Så den gir beskjed til magen din opp at den skal gjøre et lite, lykkelig hopp fordi du har "funnet noen", og så oppdager du plutselig at det er feil "noen", og så blir du skuffet (og litt flau over hjernens noe begrensede søkeferdigheter. Og over det faktum at du nettopp vinket som besatt til Vendela Kirsebom fordi du har sett henne på tv.)

Se for deg et sted som "flommer av honning og melk", bortsett fra at du ikke må gå førti år i ørkenen først (bare førti minutter i regnvær), og du slipper å drikke honning og melk og får lov til å drikke vin og øl istedenfor (fortrinnsvis ikke i den rekkefølgen, da alle vet at dét blir krøll. Vel, nesten alle, da. Noen ble faktisk påfallende slitne utover kvelden..)

Se for deg jordbær og druer overalt.

Hagen er stor og fin og hvis du er flink nok til å sirkulere så belønnes du med stadig nye funn, i form av f.eks en kjempegrill og et ostebord og en kul benk og en enda kulere Lars Lillo-Stenberg. Du vet. Alt det der som en fest trenger for å slå an.

Det er kameraer overalt. O-VER-ALT.

"Vi må prøve å komme oss unna alle VG-kameraene", sa jeg til Hello Kitty.

"Man blir aldri fri fra VG-kameraene" sa en mann. Med dyp røst og et lite sukk, som for å understreke at "det er en kjensgjerning at i det øyeblikket du er inne så er det no way out. Redd deg selv. Vg-kameraene er kommet for å tære på hjernen din."

Ved matbordet står det høytalere som spiller musikk. Idet jeg skulle til å plukke med meg en sånn søt liten pai så besluttet høytalerstemmen å synge "don't let yourself go!", og så så jeg en veldig pen, slank jente som het Iselin (tror jeg), og så bestemte jeg meg for å ta det som et hint. "Nei, nå spiser jeg ikke mer i dag", liksom. (Kjempeidé! Gratis alkohol, og Maren spiser ikke fordi hun ikke skal "let herself go". Hvorfor var jeg invitert igjen..?)

Men sånn bortsett fra dét så tror jeg faktisk ikke at noen brydde seg noe særlig om hvem som var tynne og hvem som ikke var det. Til dét var alle altfor voksne.

Å, ja, det har jeg glemt å nevne:

hei, unge lesere, se for dere å være på fest med 1000 voksne.

1000 viktige, kule, dette-er-mitt-idol-voksne. Voksne i kategori med Jo Nesbø.

Du kan liksom ikke bare lire av deg sånne vanlige, vilkårlige trivialiteter sånn som du kan med andre voksne; disse er "super-voksne", det holder ikke å si at du fikk god karakter på eksamen eller at du gjerne vil ha en katt. Eller, altså, det holder sikkert. For dem. For er det noe jeg har lært i løpet av kvelden så er det at de faktisk er mennesker sånn som alle sier at de er (ja, jeg går herved inn i rekken av folk som hevder at "Tom Egeland er også et menneske!"), og de vil sikkert virke entusiastiske og glade på dine vegne rett og slett fordi de er hyggelige, men det er ikke poenget. Poenget er at du ikke føler at det holder. Det hjelper ikke at du kan håndtere vanlige voksne. Dette er ikke læreren din som du må overtale til å like deg. Dette er forleggere og forfattere og det er fordømt vanskelig å være god nok for dem når du ikke klarer å puste normalt engang.

Hovedproblemet mitt på hele festen var selvsagt det at jeg er omtrent like god på navn som jeg er til å spille fotball.

Dersom du skulle befinne deg utenfor Bærum (for er du Bæring så har ryktene om min totale, rystende mangel på ballfølelse utvilsomt alt nådd deg), så kan jeg fortelle deg at ordet "inkompetent" ikke er i nærheten av å dekke nøyaktig hvor dårlig jeg faktisk er. Det er helt hårreisende.

Når jeg da i tillegg er ganske dårlig på ansikter og enda dårligere på smalltalk (hallo? Smalltalk? Når skal folk innse at ingen egentlig bryr seg om været?! Det regner alltid, vi er i Norge! Fortell meg en historie eller noe. Nå!), så skulle man jo faktisk trodd at hele festen var totalkatastrofe for mitt vedkommende. Det var den absolutt ikke. Jeg hadde det kjempegøy. Men det ble jo litt pinlig iblant.

Jeg vet gjerne hva stykket ditt handler om, jeg har som regel lest en av bøkene dine og jeg har nesten alltid hørt et radiointervju med deg, men ikke søren om jeg klarer å gjenkjenne deg i virkeligheten. Det hjelper ikke at du har det mest gjenkjennelige ansiktet i verden. Jeg tror det henger sammen med at jeg ikke tror på at du eksisterer før jeg har møtt deg i virkeligheten, dersom du er forfatter.

- Det kom til et punkt der jeg faktisk vurderte å kysse alle jeg kjente igjen ansiktet på, bare for at noen skulle komme løpende og skrike "Hva i all verden!!!! Man kan da ikke bare kysse Lars Saabye Christensen sånn helt uten videre!!! Gid!" (Ikke at den godeste Lars var der, såvidt jeg vet, men.. ikkesant. Du skjønner greia. Det der må vel være en effektiv måte å finne ut hvem folk er på.)

Uansett; jeg har meg selv mistenkt for å ha fornærmet en liten skokk av mennesker som jeg ser opp til. Noenganger kan jeg være litt håpløs. Ganske ofte, faktisk.

Hello Kitty og jeg endte med å synke sammen i et hjørne og la folk komme til oss istedenfor.

Funka overraskende bra. En gammel, morsom mann gjorde et tappert forsøk på å spleise oss med noen italienere som han ikke kjente, "og hvis ikke så kan dere jo bare bli med meg og spise hamburger istedenfor."

Jeg har, i hele kveld, introdusert meg selv med en "hei, jeg er.. internett".

Til varierende reaksjoner.

En av forfatterne klarte knapt slutte å fnise gjennom hele samtalen, og da en venninne av ham spurte ham om hvem Hello Kitty og jeg var, så svarte han straks at "ikke snakk til dem, de er bloggere!!!!"

Neidaså.. Ikke at jeg ikke spionerte fra jeg kom til jeg dro, men altså. Alvorlig talt. Hvorfor skulle jeg gidde å blogge noe som VG allerede har skrevet side opp, ned og bort om - hvilket de garantert alt hadde, dersom det kvinnen hadde å si var "juicy", for å bruke fagsjargongen..

Man har da integritet og, sannsynligvis, et underbevisst ønske om så få lesere som mulig. Man skriver da ikke om ting som selger. Så skjønner virkelig ikke hva folk uroet seg for.

Sånn ellers så brukte jeg store deler av kvelden på å prøve å bli kjent med menn med hatt og/eller skjerf, bare fordi jeg tenker at dersom man gir dem nok oppmerksomhet (og med "man" så mener jeg naturligvis alle av hunkjønn - kvinne, kjenn din plikt!), så kanskje de andre mennene ser at hatt/skjerf er fantastisk og plutselig så sprer det seg og alle blir lykkelige.

Det gikk også en del tid på at jeg funderte på sannsynligheten for at jeg turte å tvinge en forlegger til å høre om romanplanene mine dersom jeg stjal en valiumpille av en eller annen, men jeg kom frem til at den ikke var spesielt overhengende (sannsynligheten, altså, ikke valiumen), så jeg droppet det.

Og jeg har vært litt trist for at verken Erlend Loe eller Jostein Gaarder eller Lena Niemi var der, men det ble veid opp igjen med det at jeg ikke drepte noen med paraplyen min (jeg tror ikke jeg skadet noen engang?!), og med at jeg møtte så utrolig mange andre hyggelige mennesker. Jeg er faktisk fremdeles litt sånn halvveis i lykkerus.

For eksempel så møtte jeg en gutt som heter Mats (Mads?), som er tjueto og dødskul. Han skriver dikt. Jeg skal lese dem, har jeg bestemt. Om ikke annet så iallefall fordi denne Mat/ds er ganske så pen.

Og en jente som var en god blanding av pen, morsom og overalt. Tilgjengelighet er alltid fint. Åshild Irgens het hun. Ja, jeg har øvd meg på navneskills. Jeg ville huske navnet hennes fordi hun var tøff. Jeg synes alle bør gå ut og kjøpe barnebøker illustrert av Åshild Irgens. Nå har jeg stalket henne på google og hun tegner skikkelig fint, bare se her.

Og så traff jeg en koselig mann som kan ha hett Jon og som har skrevet "Vannmerker". Nå skal jeg lese Vannmerker på jobb kjenner jeg. Neida, kjære sjef, slapp av, ikke "på jobb" som i bak kassa eller - gud forby! - på ryddevakt i lyrikkavdelingen. Bare på pauserommet. Alt har sin plass, som kjent. Privatlesing på pauserommet, kjendiser på hagefest og undertegnede i en kinkig situasjon som følge av et lite gjennomtenkt utsagn. Gjerne også på hagefest. Jeg er jo også kjendis. Har jo vært hyklersk og spilt inn mcdonaldsreklame mens jeg boikottet mcdonalds, må vite.

Så; Tusen, tusen takk, fine Aschehoug! I love you, kjærleik på hele hurven, hjerter og rosa muffins til folket og hipphurra, jeg har aldri følt meg så Askepott før i hele mitt liv. Sånn seriøst. Merci. Fantastiske folk. Jeg koste meg.

Og alle var enige om at det var en sær, absurd, fin, rar, morsom, spennende, litt skummel og bra dag.