Oppfølger/I'd rather dance than hide

Enda så gøy det er å være med i De Tristes Forening i en måned eller to (derav det særs informative guideinnlegget Depression for Dummies), så kommer det faktisk til et punkt der du tenker at "da har vi prøvd dét, og det var fint, men nå prøver vi noe annet."

Og joda, det er naturligvis litt hardt å gi avkall på den svært behagelige, trygge tilstanden stillstanden som heter "nå kan jeg ligge sykt lenge i sengen min og bare høre på Bright Eyes", men det er faktisk en hel del som er bra med det også.

For eksempel har jeg fått mye mykere hår.

Dette skyldes min eldgamle regel som går som følger:

"Dersom man kommer hjem etter klokken fire om natten, må man umiddelbart gå rett i dusjen og vaske håret utelukkende med balsam før man tusler i seng."

(En dag jeg er mer kreativ så skal den regelen der omformes til rim. Jeg lover.)

Og når man er opptatt med å hate livet så er det ikke så ofte man er ute til etter fire, og så glemmer man hele balsamopplegget og plutselig glir man inn i en permanent bad hair-day som bare varer og varer og varer, Duracell-style. Og det hjelper jo ikke akkurat på humøret det heller, da, ikkesant.

Men så, når man bestemmer seg for å like livet litt igjen, så er man plutselig ute til etter fire hele tiden (til Opphavets store ergrelse), og plutselig er man på fornavnsbasis med balsamen (også til noe begrenset entusiasme fra den eldre garde, da balsam faktisk er latterlig overpriset.)

Og så, når man våkner morgenen etter og man husker at man skal på jobb, så kjenner man at "jøss, dette var da en usedvanlig myk pute?", men så er det egentlig ikke det, det er håret ens, og det er jo veldig praktisk, spesielt om man har en uvane med å våkne på gulvet. Neidaså. Det går framover. Obviously.

Det er faktisk litt sjokkerende hvor enkelt det er å bli sånn ordentlig glad igjen. Nå, for eksempel, regner det masse. Da er jeg jo glad hele tiden!

Jeg er jo ikke akkurat noe sommerbarn. ("Og det sier jeg i aller beste mening.")

Varme kan egentlig bare gå og dø i et lite hjørne. Og ta halvnakne, eldre menn og gressklipperne deres med seg.

Høst, derimot. Nå snakker vi. Det blir kaldere og folk begynner å gå med fine klær igjen og jeg blir aldri solbrent (elsker livet mitt!!!) og man varmer ikke ihjel inne i dykkerdrakten og man kan drikke te fra morgen til neste morgen og Tori Amos er plutselig overalt.

Og luften lukter revyarbeid. Herregud som jeg savner revyarbeid..

Folk er med ett veldig innstilt på å "begynne på ny frisk" og bli kjent med nye mennesker. Og jeg elsker jo nye mennesker. Det er lite som er så gøy som fremmede folk. Jeg har så mange randomdialoger å blogge nå at jeg vet ikke hvor jeg skal starte engang. Åja, og mange av disse nye menneskene har dødsfine dialekter. Sånt kan jo holde meg gående i en måned. Dét alene er grunn god nok til å sette av en kveld til å lage cookies og bare være hurra-ete. Hvilket jeg faktisk gjorde. I går. Vel, okei, så laget jeg dem ikke, da, men jeg spiste dem, og det blir man glad av (og spesielt når det er Sabine som lager dem for hun kunne blitt den nye, mye penere Jamie Oliver-fyren. Dama. Noe. Om hun bare ville.)

Inspirasjonen kommer og tar meg. Ole Paus-nå-kommer-jeg-og-tar-deg-tar meg, liksom. Plutselig kan jeg skrive i det uendelige og det er kjempedeilig.

Og forresten så driver jeg og kvitter meg med underarm-og-klemming-fobien min. Det går ikke så altfor fort, om jeg skal være helt ærlig, men jeg er på vei.

Jeg er nemlig blitt medlem av Det Norske Studentersamfund (neida, jeg studerer ingenting, men altså.. detaljer, detaljer.)

På lørdag stod jeg på Chateau Neuf og stemplet armene til alle studentene som skulle på fest. Det vil i praksis si at jeg så typ femhundre underarmer. På én kveld. Jeg er så flink at jeg nesten blir litt kvalm av meg selv. Eller kanskje kvalmen bare skyldes alle underarmene. Det er jo ikke helt godt å si.

Og en annen ting med studenter er jo at de skal ha klemmer hele tiden. Fulle mennesker er skumle på sånt. Men det er jo litt søtt også. Når man bare kommer seg over hele den "kroppskontakten kommer til å ta livet av meg"-greia.

Forøvrig har Jonas (det er iphonen min, hvis det var noen tvil) begynt å forskjellsbehandle mobilkontaktene mine, så det er egentlig ganske tilfeldig hvilke smser jeg får og ikke får, så nå har jeg jo en hel masse ekstra spenning i hverdagen. Ting er bra.

Veldig bra.

Jeg har begynt å se NCIS helt fra begynnelsen igjen (åh, kjærleik), og i går gikk jeg i joggebukse for første gang siden april, og det var da det gikk opp for meg at "selvfølgelig har jeg ikke vært glad, jeg har jo ikke gått i joggebukse!! Alle problemer i verden kan løses med joggebukse!" (Men det mener jeg selvfølgelig ikke, ikke egentlig. Alle vet jo at det er gaffateip som er den ekte førtito.)

Nå skal jeg ut og drikke kaffe og blåse såpebobler, som en ekte happy-hipster.

Må bare kle på meg først.

Noe sier meg at ikke alle blir like fornøyde om jeg tropper opp i et lite, blått håndkle på kafé. But then again, you never know.. Velkommen til Bærum, liksom. Våre veier er uransaklige. Vi sier at vi liker mote, men så går vi med onepiece (;PpPpPPPpPp.)