Historien om (St.)Michael

"Stå stille, kvinne!" sa han, "spill død, så finner ikke vaktene deg!"

Og så forsvant han i det spesielle kaoset av blinkelys og stolskraping og siste-liten-ølstyrting som kjennetegner en bar etter normal stengetid.

Så der stod jeg, da, alene med et paraplystativ ved utgangen, og spilte død.

Det hjalp ikke så veldig, om jeg skal være helt ærlig.

Jeg leet ikke et øyelokk, men bar-utkasteren fant meg likevel.

"Hvorfor er du her fremdeles?" bjeffet han, "vi har stengt."

"Ja, unnskyld", sa jeg (jeg hater å gjøre ting feil. Jeg hater å være til bry. Og jeg hater å bli irettesatt, og spesielt av voksne autoritetsfigurer, hjelp), "jeg bare venter på en venn. Skal gå snart, jeg lover. Unnskyld."

"Du må gå nå med én gang, vi har stengt" sa han, og så begynte han å presse meg ut døren med den enorme kroppen sin som egentlig bare var en uniform, en uniform med høyt volum og stor iboende respekt for regler.

"Men", sa jeg.

"OUT!", sa han.

"Men du skal da ikke kaste henne ut på gaten helt alene?", sa en stemme.

Vakten snudde seg, og der stod min venn og smilte. I den ene hånden holdt han en blyant, som et sverd. I den andre holdt han gitaren sin, som et skjold.

"Er han vennen din?" spurte vakten, uten å slippe blyanten med blikket. Som om han faktisk trodde at Michael kunne finne på å spidde ham med den. Jeg forsøkte å ta livet av en liten latter i halsen min.

"Ja", fniste jeg. "Jada, this is my friend."

"Okei", sa vakten. "Nei, da skal jeg ikke kaste henne ut på gaten helt alene."

"For nå kaster du ut meg også?" gjettet Michael.

"Stemmer."

"You're so predictable, mate."

"Whatever. Vi har stengt."

Så vi nikket og smilte og ønsket vakten en fin kveld ("whatever, go home!" svarte han), og så forlot vi den baren som var den første The Beatles noensinne spilte i.

"Ih. Det er som å dra fra Narnia", sukket jeg.

"Ja", sa han, "just without the icebitch and with the beer."

Vi trasket sammen mot hostellet mitt.

Mine interrailkamerater hadde dratt tilbake dit tre kvarter tidligere fordi de var trøtte og vi skulle dra veldig, veldig tidlig neste morgen, men jeg ble igjen, for det er ikke hver dag at man kan føle the Beatles på veggene og gulvet.

Han skulle uansett i den retningen, for der bodde moren hans og hun var bekymret for ham, for han hadde ikke vært tilgjengelig på telefon på over en uke ("for jeg var innlagt på sykehus på grunn av en liten.. misforståelse." "Misforståelse?" "Ja, eller en prank, da, egentlig. En venn av meg overbeviste legene om at jeg hadde svineinfluensa, og du vet svineinfluensa, de tar jo ingen sjanser med den, så de la meg inn, bare for å være på den sikre siden. Så der lå jeg på isolat, da. I øverste etasje. Og hver gang pleierne kom til oss så var kaffen rukket å bli kald på veien opp.")

"Så nå skal du på overraskelsesbesøk? Midt på natten?"

"Ja. Dessuten har hun sikkert bakt kaker. Det gjør hun alltid når hun er bekymret. Da jeg var seksten og kom hjem veldig høy så slapp hun alt hun hadde i hendene og gikk og bakte, like, three houndred cupcakes."

Godt berusede ungdommer passerte oss i et smug. De sang på White Stripes.

Og der gikk jeg og hørte på at Michael greide ut om sin mor, den nevrotiske bakeren, om sin bestevenn, gærningen som hadde låst seg inne på kontoret hans på musikkskolen og sovet der i to netter fordi han ville "bli inspirert", om sin gitar og sin lilla hatt og om sin sinnsyke kjæreste som hadde titusen katter ("MINST! Crazy Cat Lady. Det er dét jeg kaller henne. Hun kan jo ikke være singel. Da blir hun nemlig så klisjé at hun garantert kommer til å opphøre å eksistere. Universet vil bare ikke tillate henne det. Garantert.")

Og før jeg visste ordet av det så satt vi på trappen utenfor hostellet, og han klimpret "Golden Slumbers" på gitar samtidig som han fortsatte å snakke. Han bare snakket og snakket og snakket. Og jeg tenkte at "hvis det finnes sånne fremmede i alle byer så gleder jeg meg til å leve skikkelig, skikkelig lenge."

En fyr i ku-kostyme og en jente i en bitte-bitteliten kjole kom gående opp bakken forbi oss med hver sin pose med fish&chips.

Vi ble stille et øyeblikk idet en måke landet rett foran oss. Der stod den og var mye større enn alle andre fugler og dessuten kom solen til å stå opp snart.

Det luktet en blanding av våt asfalt og engelsk sommer, av tidlig morgen og myk søvn. Dessuten luktet han av tobakk og parfyme, jeg kjente det såvidt hver gang hendene med halv-vantene danset foran ansiktet mitt i enorme gestikuleringer.

"Bør du ikke gå inn til vennene dine og legge deg om du skal dra til Dublin i morgen tidlig?"

Men det rakk jeg ikke svare på, for plutselig stod det en drøss mennesker foran oss, også (ihvertfall husker jeg det som "plutselig" - det er jo over et år siden), og alle så på Michael som om han skulle vært en halvkilos Kinder Maxi-sjokolade.

"Dear St. Michael", sa de, "St. Michael, you have returned!"

Og han smilte til dem og ga dem lykkeønsker og klemte to-tre av dem, og de smilte som fireåringer i sukkerrus.

Og selvfølgelig var de sørpe fulle alle som én, men likevel. Det var ganske så absurd. Og da de gikk så forklarte han at de var en liten menighet som han hadde klart å overbevise om at han var Guds sendebud. "Det startet som en liten spøk fra en venn av meg, og så spilte jeg med og plutselig så var det jævelig vanskelig å slutte. Men nå er det faktisk veldig hyggelig."

"Du, hvorfor måtte jeg vente på deg, egentlig?" sa jeg plutselig. "På baren?" Jeg hadde kommet på at han hadde hatt bagen og gitaren sin hele tiden. Jeg lurte på hva han hadde hentet, hva som var grunnen til at jeg hadde kommet i diskusjon med dørvakten.

"Å", sa han, og trakk noe frem fra lommen. "Blyanten?"

Det var en helt vanlig, litt kort blyant.

"Det bringer lykke å ta med seg blyanter man finner. Og jeg hadde siklet på den hele kvelden. Men jeg måtte jo vente å se om noen skulle savne og hente den først."

"Bringer lykke?"

"Ja. For når man trenger å skrive noe, men ikke har noen blyant, så kommer det ikke til å materialisere seg en blyant sånn helt uten videre. Men om du har en blyant og trenger å skrive noe, så kn du være sikker på at idéen kommer. Altså må man alltid starte med blyanten. Og om du finner en blyant så kan du være riktig heldig og finne noen idéer inne i den, noen som egentlig tilhører noen andre og som aldri ble skrevet ut. Dét er flaks, det. Nei, ikke flaks, det er pure happiness and universe and everything. In a pencil."

Da jeg senere den morgenen utga meg for å være en engel så var det fordi St.Michael ba meg om det. Og da mannen jeg løy rett opp i ansiktet på trodde meg, så ga jeg meg ikke, fordi Michael var der til å nikke oppmuntrende ved min side.

"Jeg tror vel egentlig ikke på Gud", tenkte jeg, "men om jeg gjorde det.. så ville Michael vært hans sendebud. Det bare vet jeg. Du kan ikke være så.. så absurd, og ikke ha kontakt med Gud eller The Force eller Magien eller hva det nå enn er som holder universet sammen. Det går bare ikke. Og i natt er jeg pinadø ganske så absurd, jeg også.

Jeg følte the Beatles på veggene og på gulvet og jeg hørte på hvert eneste ord en full, fremmed mann fortalte meg - og jeg trodde på dem. I natt trodde jeg på dem."

Når jeg nå fra tid til annen tenker på interrail, på ham og på Liverpool, og en stemme sier at "Maren, det er for rart, det stemmer ikke, sånn var det ikke, han har ikke skrevet for London Times og han har ikke møtt Paul McCartney", så trekker jeg hatten hans frem fra skapet mitt - for den fikk jeg nemlig "fordi jeg så bedre ut i den enn han gjorde" (reinspikka løgn, selvsagt - jeg ser ikke ut i hatt) - og så tenker jeg at "jo. Det skjedde. For faen. For meg skjedde det. For meg gjorde han det og for meg møtte han ham. Og det er det viktigste. Han finnes, og det finnes andre som ham."

Og det er dem jeg samler på nå.

På sånne som ham, sånne som St.Michael.

Random mortals,

Saints and sinners.

Også på blyanter, da, selvfølgelig.

For de bringer jo lykke.