Nattenerder

"Dronningen av nerd? Hallo? Hva skjer?"

Han hadde "There are only 10 types of people in the world: Those who understand binary, and those who don't"-tskjorte, var høy og hengslete og snakket bergensk. Sistnevnte fantastiske personlighetstrekk hadde vanligvis gitt ham flere gratispoeng enn det noen noengang har godt av, men ettersom jeg på daværende tidspunkt var så heldig å befinne meg i Bergen (!), ga det ham bare akkurat nok til at jeg ble værende ute litt lenger, istedenfor å gå inn igjen for å snakke mer med den kule jenta fra Stavanger. To minutter ute kunne ikke skade. Jeg var varm og han var bergenser, liksom. Ølen min kunne passe på seg selv litt lenger.

"Hæ? Åh. Hei. Jeg.. er varm."

Jeg vet det. Jeg er sykt veltalende. Det er min største stolthet, faktisk. "Det som skjer.. er at jeg er varm."Jada.

Men han syntes visst at det var et greit svar. Utrolig nok.

"Åja", sa han bare, "ja, så du røyker ikke, altså?"

Jeg ristet på hodet, før jeg gikk videre til å vifte demonstrativt med mine sigarettfrie hender. Litt for mye, kanskje. "Når jeg får Desperat Pingvin-assosiasjoner av meg selv så lurer jeg på hva han får", liksom. Ikke at det betydde noe særlig. Han kalte meg jo tross alt dronningen av nerd. Hey, hvorfor dét, forresten?! Hallo?! Det var da ikke noe pent sagt?

"Øh.. Dronningen av nerd?" spurte jeg.

"Ja? Du sa jo at du var dronningen av nerd."

Og så kom jeg på at det stemte; på vei inn døra til utestedet hadde jeg tidligere på kvelden omtalt meg selv som dronningen av nerd i en eller annen absurd sammenheng (hvorpå en komplett random-guy hadde funnet det for godt å snakke Star Trek-språk til meg. Hadde jeg vært litt kvikkere så kunne jeg svart ham på tysk eller noe, fremfor på klingende bærumsk - både dialekt- og innholdsmessig. Men dengang ei.)

"Åh. Så du hørte dét, ja."

Han nikket.

"Men det var jo åpenbart noe du bare skrøt på deg."

"Atdetvar?"

"Ja? Altså.. Ikke for å være uhøflig eller noe. Men du virker jo ikke helt.."

"- Helt hva da?!"

Han flirte nervøst. Iallefall håper jeg at det var nervøst. Det kan ha vært nedlatende latter også, forsåvidt, men det ville jo ikke satt meg i like godt lys, så jeg velger å gå for alternativ #1.

"Helt typisk nerd. Men kom igjen. Du slår meg ikke akkurat som en som pleier å ville være nerd?"

Han hadde egentlig litt rett. Men ikke pokker om jeg skulle innrømme det.

"Dette sier du bare fordi jeg kommer fra Østlandet, ikke sant?!"

"Hæ? Hva, nei..?"

"Jeg er sjokkert. Sjokkert!"

Han så betuttet ut. Jeg måtte faktisk le så han skulle skjønne at jeg tullet. Det var litt skuff.

"Okei, så du er selv klar over at du ikke er nerd. Det var alt jeg trengte å vite."

Nå virket han lettet. "Oppdrag utført, nå kan jeg dra tilbake til hjemplaneten min."

Jeg vurderte å la ham forbli slik, lykkelig & zen, men kverulanten i meg nedla veto mot hyggelig-Maren. Det er noe rart i vannet i Bergen eller noe, jeg sverger. Jeg er ofte litt koselig.

Men ikke denne kvelden. Denne kvelden var for krangling.

"Du. Hallo. I kveld er jeg her utelukkende med folk jeg kjenner fra blogging og twitter. Tror kanskje jeg vinner den nerdekonkurransen, jeg."

(True story, kjære leser.)

"Seriøst..?"

Skepsisen var til å ta og føle på.

"Seriøst. Faktisk så kjenner jeg ingen i hele Bergen som jeg ikke har møtt på internett. Og jeg er ikke rosabloggger engang. Jeg er tekstblogger, for fanken. Med fire år foran skjermen! Fire!"

"Rosablogger?"

"Herregud. Her kommer du og utfordrer nerdetittelen min, også vet du ikke hva en rosablogger er engang? Hvor ubrukelig er ikke du?"

Han himlet med øynene.

"Tror du jeg har tid til sånt idioti? Enkelte har faktisk [underlig Star Trek-relatert hobby] å sysle med."

Ah, Star Trek. Min kryptonitt. Vel, egentlig ikke; jeg har flere svakheter. Men i denne sammenhengen var Star Trek litt.. kinkig, liksom. Ettersom jeg aldri har sett det.

Jeg besluttet å spille kul.

"Pøh", sa jeg, "Star Trek? Du henger fast der, ja? Hardcorenerder ser Star Wars. Du hører det på ordene; Trekk. versus Wars. Tautrekking ala speidercamp, eller ordentlig krig med androider og det hele?! Jeg vet hva jeg foretrekker."

Jeg visste selvsagt ikke hva jeg snakket om. Trek kan bety hva det vil for meg. Jeg aner ikke.

Star Wars, derimot.. det liker jeg, iallefall.

"Det holder ikke at du liker Star Wars", sa han.

Fanken! Gjennomskuet!

"Jeg "liker" ikke bare Star Wars, altså." Sa jeg. Og så hadde jeg en liten tankerekke med "lurer på om det er sant at man kommer til helvete for å lyve" og "hvis jeg lyver for å virke mer nerdete; vil mitt helvete være et sted fullt av bimboer - ettersom jeg faktisk framstår som nerd pga lyvingen, og nerder liker ikke bimboer - eller et sted fullt av ekte nerder, som vil ha hevn fordi jeg trodde det var lett å være som dem?" Men jeg sa ikke noe.

Han sa nehei, og så stilte han meg en lang rekke spørsmål som jeg naturligvis ikke kunne svare på (linux hva da?! foreksempel), men da lot jeg bare som at jeg ikke hørte og/eller skjønte hva han sa, og etterhvert ble han så frustrert at han ga opp. Heldigvis.

"Nevnte jeg bloggen..?" sa jeg. Jeg syntes virkelig jeg burde fått flere poeng for den.

Han nikket. "Det gjorde du."

"Nevnte jeg at jeg kan snakke i telefon og spille Zelda samtidig?", sa han.

"Hah", sa jeg, "jeg runder Zelda mens jeg gjør lekser!"

""Gjør lekser?" Hvor ung er du, egentlig..?!"

Åh. Stemmer. Studentbar.

"Øhm.. Nei, du vet, jeg er så nerd at jeg.. lager lekser og oppgaver til meg selv."

"Åja. Ja, da så. Jeg også."

Ohh. Close call.

"Jeg skriver noveller og twitrer på bar!" sa jeg.

"Jeg gjør kvantefysikk på bar. Jeg har med kalkulator. Det er fredag kveld."

Jammen så herregud da.

"Ehm.. Jeg fikk seks i naturfag?"

"Hah..!"

"Åkei, greit, innser at den var dårlig. Men jeg har lest Harry Potter-bøkene på norsk, engelsk og tysk? Ha! Slå den."

"Hrmf.. Det kunne jeg også gjort, om jeg ville."

"En ekte nerd vil alltid."

Slik holdt vi det gående en stund; jeg eide ham i Ringenes Herre og gresk mytologi og jobb (jeg er på Norli - du vet, bokhandelen! - , han jobbet i bar! Hvor mye mer nerd er ikke jeg?!), han marsjerte over meg i alt som har med faglige saker å gjøre (meta- og astro- og jegvetikkehva, hjelp), alt som går på syke internett..ting (rare, rare kodene), og å ikke ha et liv på ungdomsskolen. Det var med tungt hode at jeg måtte innrømme at joda, jeg hadde gått på fester. "Men de var ikke så kule, altså, jeg lover!", ikkesant.

Jeg slo ham faktisk i grammatikk og random fun-facts.

Han var bedre enn meg på film og på verdensrommet og han knuste meg på dinosaurkunnskap og fremmedspråk og hvordan wikipedia egentlig fungerer og hvordan noen hadde hacket pollen til New York Times. "Theropod", sa jeg. "Det betyr tobeint dinosaur." Det var liksom det jeg kunne bidra med, da.

Vi siterte Hitchhikers og Stephen Fry. Jeg kunne mer teaterhistorie enn ham. (Go figure.)

Han visste hvordan biler fungerer. "Jeg vet bare at de fungerer. Ja, ikke for meg da, men for mange andre. Det holder."

Han ble oppgitt, og begynte å snakke om at det var vår plikt å opplyse verden.

Og jeg fniste. Det var visst ikke riktig reaksjon, men alvorlig talt, du burde sett ham, der han stod med hånden på brystet og stjerner unnskyld, "store, lysende gasskuler" i øynene.

"Du er en skam for de selvutnevnt-nerde her i verden!", formelig skrek han til slutt. Det var nesten litt frekt.

"SJÆL! Jeg er genial, du vet bare ikke å sette pris på det." Han gikk meg så til de grader på nervene. Om jeg vil være nerd så må jeg da for pokker få være det. Han skal ikke få komme her og hindre meg bare fordi han ser underlig ut og har rar holdning og viskelær stikkende opp fra bukselomma.

"Du kan sikkert ikke kvantefysikk engang."

"Kan jeg vel. Har lest om konseptet på en blogg."

""Konseptet"? Hahah. Og uansett. Du har lest jenteversjonen."

""JENTEVERSJONEN?!""

"Ja? Altså.. Alle vet jo at gutter er bedre egnet fordi [sett inn syke, antakeligvis oppfunnede "forskerfunn" fra Yale University her]."

"Så du er liksom bedre enn meg fordi du tilfeldigvis er i besittelse av Y-kromosomer?!"

"Det er ikke jeg som må redde meg selv fra å høres direkte uintelligent ut ved å snakke om kromosomer her.. ungdomsskolejente." Det siste ordet mer eller mindre spyttet han på meg. Og så smilte han. Selvtilfreds som bare søren. Det kreket.

"ØYH. Når du sier noe teit så kan du ikke forvente at jeg sier noe vettugt tilbake. Om du setter en ananas foran et speil så vil ikke speilbildet vise en løve."

"Det der.. ga ikke noen mening engang." Et par mennesker rundt oss trakk på skuldrene. Jeg vet for å være helt ærlig ikke hvem sitt lag de var på.

"Kanskje ikke for deg, nei. Fordi du er gutt. Og fordi nerdelogikken min ble for vanskelig for deg."

Han la armene i kors, og presset øynene sammen til tynne, furtne striper.

Og så kom det. Dødsstøtet.

"Innse det. Eg er Sheldon. Du er Penny."

Dét er noe jeg kan lære å leve med, kjenner jeg.