Please don't make her do things against her will

Jeg talte på fingrene hvor mange timer søvn jeg kom til å få, før jeg måtte stå opp og rekke bussen.

Det var en oppgave jeg bare trengte én hånd til, og det var fint, for den andre var allerede ansatt som skobærer.

De høye hælene laget hule klunkesmell idet de smalt mot hverandre hver gang håndleddet knakk frem og tilbake.

Det var en jevn, hypnotiserende lyd, og et øyeblikk innbilte jeg meg nesten at jeg vandret i søvne.

Av og til tråkket jeg små steiner og kongler og en gang til og med en ølkork inn i fotsålene, og da våknet jeg litt.

Lyse sokker flagret over asfalten, i en siste, krampaktig dans; kanskje visste de at de skulle kastes så snart de kom hjem.

Sokker på death row.

Solen var stått opp for lengst, og i det fjerne hørte jeg lyden av bilveien, eller kanskje det var en gressklipper, man vet aldri i dette nabolaget, folk er gærne, jeg sverger, de banker tepper til alle døgnets tider og de klipper gresset hver eneste dag, som om en hage med tredagersskjegg er totalkrise numero uno. Jeg tror det må være en del innestengt frustrasjon her. Jeg tror det handler om drømmer som stivnet som gammelt såpevann, eller frosset fast som isbiter og ble glemt innerst i en forstadsfryser. Sånn har vi det her. Her er vi så lykkelige som man bare kan være når man ikke er rockestjerne eller brannmann eller forfatter eller noen av de andre tingene man håpet man skulle bli da man var liten og smeltet plastikkperler med strykejern. Barnslige motiver av pastellhjerter og stygge, små blomster henger fremdeles og samler støv i vinduene.

En svak vind tok tak i kjolen min i et fåfengt forsøk på å trekke den opp. Marilyn Monroe-style. Jeg presset den ned igjen med den hånden som hadde to fingre presset inn i håndflaten - de representerte de to timene som allerede var gått og som jeg derfor ikke kom til å kunne sove i -- mens jeg nynnet lavt på Kaizers.

"Kom bris bris, slipp meg fri, skru på sirenen og gje meg varige mén."

Jeg gikk og tenkte på hva jeg skulle si.

Mobilen lå tung i lommen min. Jeg kunne kjenne den mot låret for hvert skritt jeg tok.

Jeg visste at jeg burde sende en melding, at det var min tur til å si noe, hva som helst egentlig, det viktigste var at jeg tok opp telefonen og skrev et eller annet.

Øyenbrynene krøp sammen under rynkene i pannen idet jeg forsøkte å komme på hvor lenge det var til du skulle stå opp.

Kanskje kunne jeg sette meg og se på (500) days of summer eller en annen kul, hyggelig film som ikke handler om hvor viktig det er å ikke krangle med vennene sine, og vente på at det ble dag og så kunne jeg ringe deg istedenfor.

Jeg rundet den svingen der hvor det vokser nyperoser.

"Bare skriv noe", knurret jeg til meg selv, og så tenkte jeg over at det egentlig var ganske flaks at menneskene som bodde i husene her sannsynligvis fremdeles lå og drømte om vafler og gnagsårplastere og grillspyd i sengene sine. Jeg tror ikke de er så altfor fan av sånne som snakker til seg selv, og iallefall ikke i et såpass irettesettende toneleie.

Jeg la skoene fra meg på bakken, og ble stående og tenke et øyeblikk. Så satte jeg meg likegodt ned ved siden av dem. Fisket mobilen fram fra lommen.

"Hei."

Skrev jeg.

Og så trykket jeg det vekk.

"Hei"

"He"

"H"

" "

Uansett hvordan jeg vred og vendte på det, så var det ingenting jeg kunne si som ville .. uttrykke noe. Ingenting som ville si deg nøyaktig hva jeg følte; hvor irritert jeg var, trist jeg var, sint jeg var, forrvirret jeg var. Hvor dum jeg følte meg eller hvor urettferdige jeg syntes ting virket.

"Bare skriv noe. Du skriver jo alltid noe. Hva som helst. En novelle, for den saks skyld."

Ingenting.

Jeg ville bare ganske enkelt ikke.

"Men du må da ville si noe? Du må da ha noe på hjertet?"

Nada.

"Nehei? Men folk har da skrevet i alle tider uten egentlig å mene det? Fiksjon, ikkesant, det trenger ikke ha noe mål eller mening, utover det å være til. Ikke ta deg selv så forbanna høytidelig. Bare skriv en liten sms. En liten, harmløs sms."

Jorda var harmløs. Før den eksploderte.

"Det var i haikernes guide til galaksen, Maren. Det er fiksjon."

Jammen, var det ikke du som nettopp var så pro-fiksjon, a?

Jeg reiste meg igjen, tørket litt asfaltstøv av kjolen og løftet skoene med to fingre.

"Jeg har åpenbart nok med å krangle med meg selv", mumlet jeg, "så kanskje er det ikke så lurt å krangle med noen flere akkurat nå."

Og med de ordene lot jeg mobilen synke tilbake igjen i lomma.

--

"Bør du ikke sende den smsen snart?" sa hun, da jeg forklarte henne situasjonen et par dager senere. Hun mente at sannsynligheten for at du var den som var moden nok til å ta kontakt først, ikke var spesielt stor.

"Ikke nå.", sa jeg. Med tydelig punktum bak.

"Hvorfor ikke?"

"Fordi jeg har sommerferie."

Hun fniste. Jeg tror det er derfor vi er venner. Hun kan le med meg selv når hun er oppgitt.

"Og når du har sommerferie så kan du ikke gjøre ting du ikke har lyst til?"

"Nemlig."

Jeg spiste jordbær for å understreke poenget. Hun tenkte seg om et øyeblikk.

"Men.. Men du har jo ingen plan? Ingenting å gjøre med livet ditt?"

"Takk skal du ha for at du minnet meg på dét. La meg ikke dø i synden."

"Haha, sorry.."

"Jada, jada, I'm sure you are. Og poenget ditt var..?"

Hun spyttet det grønne på jordbæret i en liten skål.

"At når du ikke har noe å "returnere til", på en måte, så er jo sommerferien din.. evigvarende."

"Sant ass."

"Så da skal du aldri gjøre noe du ikke har lyst til.. ever again, liksom?"

"Savvy", sa jeg, og nikket. Fra nå av gjør jeg bare det jeg vil. Jeg er Gud og verden er min sandkasse. Velkommen til Marens sommerferie. Vi har jordbær og forskrudd døgnrytme.

Noen ganger er det bare så fantastisk deilig å være barnslig.