Is There Life On Mars?

"Skal du langt, eller?"

Han nikket mot femhundrelappen i hånden min og lo. Det er ikke alle som betaler med sånne på lokalbussen.

Men så er det ikke alle som har glemt igjen busskortet på en eller annen randomfest, heller. Noen ganger så blir man bare nødt til å dra med seg sparepengene og spurte til bussholdeplassen, og dette var en sånn gang.

Jeg svarte ikke umiddelbart. Skulle jeg langt? Ikke egentlig. Sandvika kanskje, eller Oslo, om været ble finere.

Men det var noe med det å presse frem et "hehe, neeii.." som bød meg i mot. Kombinasjonen dramaelev og forfatterwannabe tålte visst ikke - akkurat denne dagen - tanken på å virke så kjedelig, lite fascinerende, vanlig.

Kanskje kunne jeg tolke spørsmålet litt mer sånn abstrakt.

Om jeg skal langt i livet, liksom.

"Jo, nå skal du høre", ville jeg si. Og så ville jeg fortelle;

Jeg skal til alle verdenshjørner, jeg, gutten min.

Jeg skal ta toget til steder du aldri har drømt om engang. Jeg skal se alle stjernene og planetene, jeg skal spise is i India og klappe krokodiller i Afrika og svømme med havfruer i ruinene av Atlantis.

Herregud, så langt bort jeg skal. Bort fra alt og alle. Dere vil høre historier om hun som lærte å reise i tid, myter om hun som danset med Hades på Sirius, himmelens vakreste stjerne, og sagn om hun som ble fanget av pirater og som kjempet seg fri med klør av sølv.

Barna dine skal hviske oppspilt med gullstøv i øynene om hun som forgiftet den onde prinsen i det fjerne riket i sør, med et giftig eple. Hele natten skal de hviske, du skal høre stemmene deres gjennom sprekkene i veggen, "han var så pen, så uendelig pen, men så ond, så forferdelig, gjennomsyret ond, og hun fant ham, og nå.. nå.. Han er like pen når han sover, ikkesant Sofie, ikke sant han er like pen fremdeles? Bare ikke like ond.. For man gjør ikke onde ting når man sover evig. Og hele folket elsker henne, ikke sant, Joakim, ikke sant de elsker henne, for nå er de frie.." Det er det de skal hviske. Og når de sovner på morgenkvisten så skal de drømme om hun som lærte å fly da hun hev seg fra toppen av Mont Everest som følge av en så altoppslukende dårlig samvittighet at hun ikke orket leve lenger. Og ved frokostbordet vil de fortelle deg at hun ble gjenfødt av skyene. For hun gjorde bare det hun måtte, pappa. Noen folk fortjener giftige epler, selv om det er stygt gjort å drepe. Noen folk fortjener en ny sjanse. Pappa, kan du sende syltetøyet? Hun ble gjenfødt av skyene. Og så fløy hun helt tilbake til start.

Jeg skal møte Morrissey og spise jordbær med ham i en park og vi skal rulle ned en gressbakke og ødelegge klærne våre helt. Og etterpå skal jeg vaske klær i et offentlig vaskeri i New York bare ikledd en enkel omslagskjole fordi jeg helst vil vaske alle klærne mine på én gang.

Jeg skal male drager på hele fortauet herifra og til Bergen, og jeg skal lære meg å spille ukulele. Jeg skal reise til a long time ago, in a galaxy far, far away.

Kanskje skal jeg til og med skrive et manus og bli ferdig med det, men la oss nå ikke ta helt av her. Dit er det veldig langt.

Vet du hvor langt jeg skal? Jeg skal tilbake til da universet ble skapt, jeg skal sitte på et støvkorn og se på eksplosjonen på avstand, med en liten, bærbar radio og høre på Susanne Sundfør. Helst skal Ariel være der også, han fra I et speil, i en gåte, vet du, men jeg trives i ensomhet også, så om han har andre planer så dør jeg ikke av dét.

Det blir magisk uansett.

Og så skal jeg trykke "fast forward" og dra til dit hvor universet slutter, for å se om det er sant, det alle sier, det om at "om hundre år så er allting glemt" - er alt automatisk glemt når alle dør? Noe må da gå igjennom hodene deres når den store klokka slår. Men hvordan kan det det, om de ikke husker noe lenger? Forskere har kommet frem til at fantasi og hukommelse har det samme senteret i hjernen. Hvis du ikke husker noenting så kan du ikke finne på noe heller, og hva skal du liksom tenke på da? Har du glemt alt så kan du heller ikke produsere noe nytt. Så da kan vel ikke alt være glemt likevel. Man tenker alltid på noe, ikkesant. Bekymringer, dagdrømmer, hvite løgner, sorte. Menneskeheten lyver. Og det er derfor jeg skal dra. Ubeskrivelig langt.

Forbi Gobiørkenen og forbi alle boksidene i verden, gjennom hundretusenvis av teaterscener og over alles lepper.

Det er derfor jeg står her og klamrer meg til denne femhundrelappen. Den skal ta meg til ytterkanten av alt. Til den horisonten som Tove Jansson beskriver i Trollvinter.

Jeg skal kjenne etter om jeg fremdeles husker, om jeg fremdeles er bitter, om jeg fremdeles bryr meg når de siste, store klodene eksploderer over hele himmelen og sprer knuste biter av tid over alle bussholdeplassene i hele universet, inkludert denne, hvor du utvilsomt fremdeles vil stå og vente på rykkinnbussen som aldri kommer.

"Skal du langt, eller?"

"Hehe, neeii.."

- Han skulle bare ha visst.