Klining for Haiti

Det hender jeg føler meg litt creepy for den konstante spioneringen på fremmede menneskers samtaler. Da jeg gikk på Aker Brygge i går, for eksempel, og stoppet foran Haiti-iglo-saken, og et tydelig "vi er på andre date og vi er åpenbart skapt for hverandre men ingen tør å si et ord"-par sto der foran meg og så pinlig berørte nok ut med seg selv om ikke jeg skulle gi dem prestasjonsangst i tillegg, ja, da vurderte jeg å trekke meg tilbake til ensomheten på en kald og fuktig benk borte ved kaia. For noe selvinnsikt har jeg altså. Heldigvis valgte jeg nok en gang å ignorere den, og heller lytte.

Dette ble resultatet.. (Hvis du vil se tegningen så kan du klikke på den også blir den større. Fordel: du skjønner poenget. Ulempe: Du ser tegningen. For den ble kanskje ikke sånn.. kjempepen, egentlig. Tidenes underdrivelse. Kall det gjerne moderne kunst eller noe.)

De var så søte!
Jeg ville ta dem med meg hjem og gi dem kake, men det gikk ikke, for jeg skulle se Romeo og Julie, passende nok, (som forresten var døden og jeg er fremdeles sint på Nationaltheateret for at de stjal tre timer av min beste alder på den måten) og dessuten så hadde jeg dem mistenkt for å komme til å sette noe mindre pris på tilbudet enn hva jeg forestilte meg.

Og nå: soving (for Haiti?)

God natt.