Anything but

"Jeg gjør hva som helst", sier vi. Kanskje mener vi det akkurat idet vi sier det, "jeg gjør hva som helst, hva som helst!", men så går det liksom over. Vi gjør hva som helst, bortsett fra akkurat det som er nødvendig. Vi er underlige sånn.

Jeg gjør hva som helst for å bli ferdig med denne oppgaven, kan jeg tenke. Hva som helst, bortsett fra å faktisk gjøre den. For med "hva som helst", så mener jeg jo en eller annen vidunderkur som på magisk vis resulterer i innleveringsklar oppgave. "Jeg spurter gladelig fem ganger rundt sandvika storsenter i kosedress og med ankelsskader, eller tar meg en svømmetur under isen borte ved kalvøya, bare den oppgaven blir ferdig snart. Jeg spiser leverpostei, bare den oppgaven kan slutte å henge over meg!"

På den tiden jeg bruker på å finne på ting jeg heller ville ha gjort enn å faktisk gjøre oppgaven for at den skulle bli ferdig, kunne jeg ha rukket å gjøre den tre ganger.

Når man setter det å spise leverpostei opp mot det å skrive et par sider om noe semiinteressant, så er det jo litt underlig at sistnevnte ikke kommer på tale. Men sånn er det altså. Jeg gjør hva som helst annet enn det.

Det er det samme med alle andre ting også. "Jeg ville gjort hva som helst for å få snakke med ham", sier folk. "Jammen så gå bort og si hei, da?", sier venninnene deres. "Alt annet enn dét."

Men det er jo bare dét som kommer til å fungere? Det er ikke sånn at hvis du bare finner rette kombinasjon av absurde handlinger av typen "hinke fire ganger på et kumlokk, kaste et par pinjekjerner på en brannmann og synge en hel låt av Metallica baklengs", så kommer underbevisstheten til Gutt Man Vil Snakke Med til å skrike "å, jøyemeg Trond, hun borte i hjørnet der som du ikke kjenner og som nekter å møte blikket ditt og som rødmer konstant og som får vekselsvis fnise- og pusteanfall, hun bør du egentlig gå bort og fri til sånn nå med en gang." Det er liksom ikke helt sånn det fungerer. Å si hei, derimot, det kan funke. Og noen vil til og med hevde at det er enklere enn hinke-pinjekjerne-Metallica-sekvensen - men det kan naturligvis diskuteres.

Man gjør "hva som helst" for å bli tynn, unntatt å kutte ut cola- og mcDonaldsdietten. Når man sier "hva som helst", så mener man egentlig "fortell meg om en sånn plante som man gnager litt på to ganger om dagen også blir man supertynn, og så lover jeg å bruke den."

Man sier man gjør "hva som helst" for å gjøre det bra på "den prøven" - men man leser ikke til den.

Man gjør "hva som helst" for å få middag akkurat nå - hva som helst, bortsett fra å rive seg ut av sofaen med V for Vendetta på tv-en og komme seg til butikken.

Men gjør hva som helst for å komme i tide for en gangs skyld, bortsett fra å stå opp i riktig tid og faktisk rekke bussen. Det er liksom ikke så veldig vanskelig å få til, ikke egentlig. Det er bare det at man utvikler en slags sperre mot de tingene man vet at må til. Man vil ha flere alternativer. I en tidsalder der vi har så mange valgmuligheter at vi nesten blir tussete, så føles det uvant å plutselig måtte forholde seg til "den eneste måten."

Derfor sier vi heller at vi gjør hva som helst annet. For da innbiller vi oss at vi har en hel rekke alternativer. Som vi ikke har. Vi ender alltid opp med "den eneste måten" til slutt. Vi må bare kaste bort en hel masse tid først.

Selv gjør jeg "hva som helst" for å få jobbe i en avis eller et blad. Alt, bortsett fra å sende en mail og spørre. For det tør jeg ikke.

Derimot driver jeg mye med tankeoverføring, du vet, sånn "hallo, redaktør i (sett inn navn her), du har intenst lyst til å ansette hun der blonde fra Bærum. Jaaa. Jaaa. Jaaaa. Jeg vet du vil."

Jeg tror kanskje ikke det fungerer.

Og det er synd, for jeg gjør jo som kjent hva som helst.