Julaftenposten er nok litt i lengste laget, men jeg valgte å ha det sånn fordi jeg heller ville at alt skulle løse seg på samme dag, enn at det ble en passende lengde og et par dager til på oppklaring. Nå poster jeg den iallefall veldig tidlig, også kan dere.. eh..lese når dere får tid. Eller la være. Det er opp til dere.
Jeg synes iallefall det har vært veldig hyggelig å holde på, takk for fine tilbakemeldinger, og unnskyld forsinket posting av og til. Heh.
Beatrice snudde seg mot Amadeus. Hun slet med å holde stemmen under kontroll.
"Så alt sammen var sant?"
Han nikket. "Hvert bidige ord. Hele historien om Marwo og hennes to barn."
"Men hva med polaroidbildene?", spurte Beatrice, "hvordan fikk du tatt dem? Jeg mener, jeg har jo skjønt at det var du som tegnet dem, men hvordan fikk du tatt dem? Og hvorfor? Hvorfor kunne du ikke bare gi meg tegningene?"
Marwo og Amadeus så på hverandre.
Ägonie satte seg ned på en stubbe og ga seg til å beundre neglene sine.
"Vel", sa Amadeus, "faktisk så hadde jeg intenting med polaroidbildene å gjøre. Jo, altså, jeg.. jeg tegnet dem jo, forsåvidt, men jeg tok aldri bildene, og jeg sendte dem aldri til deg."
Marwo nikket. Øynene hennes var brennende sorte.
"Jeg ga Amadeus en dagbok", forklarte hun, "den dagen jeg skjønte at han kom til å dra. Amadeus er tronarving, forstår du. Prins. Han skal bli den neste Dødsengelen, nå når jeg blir borte. For kreftene mine er snart borte. Men siden han aldri sverget på noen "evig hevn", sånn som jeg gjorde, så kan han fremdeles bli en vanlig engel. Aldri snøengel, selvfølgelig - aldri snøgud, men han kan iallefall få komme inn igjen i engleriket. Han kan gjenfødes som en svak, menneskekjær engel. Dette vil jeg naturligvis ikke at skal skje. Men han har altså valget. Skal han stå i mot hele familien sin? Hele livet sitt? Kan han leve videre i all evighet som om ingenting var skjedd, etter alt han har sett? Alle livene jeg har tatt for øynene hans? Han har sett kriger, epidemier.. Det kan være vanskelig å legge slikt bak seg. Jeg tok det alltid for gitt at han kom til å bli som meg. Og så kom du, med de fordømt levende øynene dine, og trakk ham mot seg. Han snakket om det i mange år, at han følte seg trukket mot en kraft i menneskeverden. Magnetisk tiltrekkningskraft, liv på død. Jeg skjønte at han begynte å tvile. Jeg trengte å vite hva han tenkte, til en hver tid. Så jeg ga ham en dagbok, og sørget for at alt han skrev i den, ville åpenbare seg i en bok jeg hadde med meg til enhver tid, sånn at jeg kunne spionere." Hun stoppet opp et øyeblikk i forklaringen, og skulte på sin sønn.
"Så viste det seg selvfølgelig at han ikke kunne skrive for fem flate øre. Det brevet han skrev til deg bare dager før han dro, var det beste jeg noensinne har lest av ham - for ikke å si det lengste. Jeg fikk ingen informasjon. Men jeg fikk tegninger. Allerede den første dagen han møtte deg, tegnet han Snøhvit. Du minnet ham om henne. Men som Dødsengelens sønn, har han ingen spesielt vakker fantasi, er jeg redd. Derfor ble tegningen grotesk. Kanskje tenkte han mye på hvor redd han var for at du skulle røpe skjulestedet hans - hva vet vel jeg? - men iallegall endte han opp med å tegne deg med munnbind, og "Snøhvits siste sang" skrevet i blod i snøen. Jeg skjønte at han ikke kom til å vise deg tegningen, og bestemte meg for å sende deg den - for å få deg til å tie om ham. Da det viste seg at tegningen min ble blank bare sekunder etter at jeg trakk den ut av boka (fordi den ikke var den ekte tegningen, kun et slags speilbilde, som trengte å være i kontakt med originalen), bestemte jeg meg for å ta bilder av tegningen. Da du likevel ikke sa opp jobben din i avisen, ringte jeg deg for å true deg. Men dette fungerte heller ikke. Idiotiske pikebarn."
Beatrice bet seg i leppen.
I brønnen hørte hun fremdeles Adrian kave. Det slo henne at han neppe ville dø før Dødsengelen ga beskjed om det. Hun måtte bare komme på en måte å unngå at engelen kunne gi denne orderen. Men hvordan skulle hun egenhendig stoppe Dødsengelen? Det gikk ikke. Hun vippet hodet bakover og kastet et blikk opp mot himmelen. Ikke et snøfnugg å se, ikke ennå. Hun presset øynene sammen og ba en stille bønn om at Snøgudene måtte komme og hjelpe henne. I mellomtiden måtte hun hale ut tiden så lenge hun kunne.
"Hvorfor kunne du ikke bare gå inn i huset mitt og hente med deg Amadeus ut?" spurte hun, "Overtale ham?"
Amadeus fniste, men ga seg så snart han så Marwos blikk.
"Tro meg, jeg prøvde, men til det var du altfor levende. Liv tapper kreftene mine, og jeg har som sagt ikke mye igjen. Det var derfor jeg fikk Ägonie til å kjøre på Adrian også - for å få deg ut av huset en stund, sånn at jeg kunne komme meg inn og prøve å overtale Adrian til å bli med meg hjem. Men den planen gikk i vasken: snøgudene hadde nemlig funnet ut hvor han var, og de skjønte at jo lenger han ble hos deg, dess mer sannsynlig var det at han ville velge deres side, at han ville bli en vanlig engel - så de stod vakt utenfor huset ditt. Nektet meg adgang. Det snødde hver eneste dag. Så jeg måtte fortsette med polaroidbilder.
På det første var du Snødronningen - Snøhvit - den store snøengelen som drepte min far. Hun som tiet. Du mistet evnen til å snakke.
På det neste var du Lucia - den religiøse - kvinnen med håp. Ved å håpe og ha tiltro, ble du blind. Du så ikke lenger virkeligheten. Du valgte å tro Amadeus, å stole på ham, og så ingen faresignaler. Jeg ønsket faktisk at du skulle se dem. Jeg ville jo at du skulle sende ham hjem igjen. Men så lenge du så på ham med de store, glitrende øynene dine, hadde han ikke sjans. Og hvordan visste du forresten at det var Amadeus du måtte lete etter? Når fikk du mistanke?"
"Du mener, bortsett fra det faktum at han rømte? Jeg skjønte det da jeg så at han bare var sorte flekker i kameraet. Da kunne han ikke være menneskelig. Og så da jeg så tegningen, selvsagt. Fortell mer om polaroidbildene."
"Ja, altså. Lucia-bildet ga jeg til Nora, for jeg hadde sett dere sammen på sykehuset, og hun utstrålte en oppriktig vennlighet ovenfor deg. Så jeg antok jo at hun kom til å gi deg tegningen straks hun fikk den. Men da hadde jeg ikke regnet med sjalusi. Nora ga deg aldri bildet. Derimot fant Adrian bildet. Men han hadde sett Ägonie i søvne, og turte ikke ha mer med deg å gjøre, så han brant det.
På dette tidspunktet fikk jeg panikk. Amadeus hadde begynt å tegne hjerter og stjerner i boken - alvorlig talt, hva skulle en ond mor gjøre? Jeg fikk Ägonie til å hacke bloggen din og legge ut et budskap til dere begge. Han skulle lese den, og skjønne at jeg fulgte med. Du skulle lese den, og skjønne at Amadeus + Beatrice var katastrofe. Han skulle se brønnen, og skjønne hvor han skulle komme. Du skulle se at plusstegnet lignet mer på et kors, å skjønne at han kunne bli din død. Men du, din høne, tok selvfølgelig ikke et hint.
Amadeus tegnet deg på ny.
Denne gangen var han inspirert av historien om mitt liv.
Han valgte å tegne deg som Dødsengelen, hun som ikke ville høre, og som ikke dro da hun fikk beskjed om det - og som dermed volte andre skade."
Her sendte hun brønnen med Adrian i ett kort, virkningsfullt blikk.
"og ved dette bildet mistet du din siste sans. Snøen, som er min største fiende, drepte deg. Alt ble lydløst. Jeg ville at du skulle få bildet, så du visste hvem du hadde med å gjøre. Jeg håpet det ville skremme deg vekk. Kanskje overvurderte jeg min egen grusomhet, da jeg dro fra hus til hus og samlet menneskesjeler."
Hun hørtes bitter ut. Amadeus og Ägonie så på hverandre og smilte.
"For du fulgte etter ham likevel. Enda du visste at du ville miste alle sanser. Du visste at du skulle dø i snøen. Du kom. Men nok snakk. Handling!"
Marwo gikk rolig mot Bea.
Hun nikket kort til barna sine, som straks tok hintet. De grep fast i henne. En i hver arm.
Fingrene deres brant mot den kalde huden hennes.
"Snøguder", skrek hun i desperasjon, "eller hva dere nå enn er! Kom! Redd meg! Og Adrian!"
Hun stirret rett opp i himmelen, opp, opp, opp.
Og så trakk mørket seg tilbake. Himmelen ble rosa. Bea kunne kjenne at leppene hennes ble blå av kulden.
Ned begynte det å dale lette, små snefnugg.
Og så så hun dem:
luften vrimlet av høye, vakre vesener i hvite klær.
Snøgudene kom.
"Hah!" skrek Marwo triumferende.
"Der er hun! Hun kommer! Hun kommer!"
Det var lett å se hvem hun snakket om.
For en av skikkelsene var hundre ganger lysere og kaldere og vakrere enn alle de andre.
Hun var Snøgudinnen. Den ene og største. Hun som hadde tatt livet av Marwos far, og som siden ikke var blitt sett på jorden.
Hun var blitt kalt ned av Bea sine øyne.
"Endelig skal jeg få bli borte!", ropte Marwo, "endelig! Endelig skal jeg få hevn!"
Marwo og Ägonie kunne nesten ikke stå stille, så oppspilte var de. Amadeus forklarte hviskende til Bea at Snøgudinnen ikke ville risikere Beatrice sitt liv - Bea var rett og slett et gissel! - så hun ville ikke la de andre snøgudene skade noen av de tre englene. For ved bare et ord fra Marwo, ville både Beatrice og Adrian dø.
"Derfor skal jeg drepe henne", sa Amadeus, "nå når vi har henne her - endelig - og hun er forsvarsløs, og det er jeg som skal leve videre."
Når Snøgudinnen var død, ville det ikke lenger kunne snø. Dermed ville det ikke bli skapt noen flere mennesker. Men Amadeus ville heller ikke ha noen å hevne, så ingen ville noengang dø, heller. Livet ville være konstant.
Ut av kappen sin dro Marwo en sigd, som hun rakte sønnen. Deretter overtok hun grepet hans om Beas arm.
Amadeus begynte å bevege seg mot Snøgudinnen, mykt som en katt.
Først sakte, så raskere. Det var tydelig at det gjorde ham vondt å være i snøværet.
Plutselig skar en stemme i stillheten.
"Hva er det dere står og venter på, dere må jo stoppe ham! Drep ham! Skjønner dere ingenting? Dødsengelen har ingen krefter i dette snøværet! Hun kan ikke drepe Bea nå!"
Det var som om lyden vekket snøgudene fra en slags dyp søvn.
Først så de på sin Gudinne - men ut av henne fikk de ingen signaler; hun var i dyp transe, fanget i blikket til Marwo - og deretter på hverandre. Så nikket de.
Snart var Amadeus omringet.
Beatrice vendte ansiktet mot stemmen.
Nora smilte vagt til henne. I de skjelvende hendene hennes kunne Bea se brevet hun hadde lagt igjen to dager før. Brevet, der hun hadde forklart alt - absolutt alt.
Hvordan hun hadde funnet dem, det var ikke godt å si. Men flaks, det var det.
Bea nikket mot brønnen. Leppene hennes formet navnet "Adrian."
"Mamma!", skrek Amadeus, "dette skal ikke skje! De kommer nærmere! Jeg.. jeg er så uendelig kald.. Mamma, du lovet.. Jeg .. skjønner ikke.."
Beina hans stod ikke stødig lenger.
Bea kunne se at han var i ferd med å gå i bakken.
Øyenlokkene hans gled igjen.
Med ett kjente hun fingrene rundt armene hennes slippe taket.
Mor og søster styrtet frem.
Snøen smeltet raskt ved føttene deres, og snøgudene ble snart nødt til å trekke seg tilbake. Dødsenglene var barn av flammene, og sammen var de sterke.
Amadeus fikk nye krefter.
Han løftet armen med sigden.
"Ser du, Beatrice?", skrek han. "Snart er alt over! Ingen flere liv, ikke noe mer kulde, ingen mer død!"
Snøgudinnen falt på kne. Hun var for nær varmen.
"Men hva med de som allerede er i Marwos makt?" sa Noras kalde, klare stemme. Hun stod som en støtte ved siden av brønnen. I sinnet var hun der nede, hos Adrian.
Amadeus trakk på det.
"De.. kommer til å dø, ja", sa han til slutt, "de som allerede er dødsmerket, kommer til å dø så snart Marwos hevn er fullendt. Adrian vil dø. Men det er en pris jeg er villig til å betale."
Beatrice gikk et skritt nærmere.
"Men jeg er blitt berørt av døden", sa hun, "Marwo holdt meg i hånden sin?"
Hun strakte frem armen, og viste frem et brannmerke som spiste seg stadig større.
"Betyr ikke det at jeg må dø hvis du dreper Snøgudinnen?"
"Ikke hør på henne, Amadeus!", skrek Ägonie, "drep henne! Bruk den sigden! Nå!"
Amadeus lot sigden henge i luften.
Snøgudinnen løftet fremdeles ikke hodet.
Håret hennes var blitt lettere, tynnere. Tuppene var våte. De smeltet.
Beatrice gikk enda et skritt nærmere. Og et til. Snart var hun nær nok til å ta på ham.
Han kunne nesten kjenne kulden fra snøfnuggene som satt fast i øyenvippene hennes.
Hun lente seg fremover.
"Nå, Amadeus, hun ligger på kne, drep henne!" skrek Marwo.
"Nei, Bea, du må ikke, kan ikke kysse meg, du hørte historien, du vet hva som skjer når liv møter død, du kan ikke, må ikk-"
Pannen hans ble til is i det øyeblikket leppene hennes berørte den.
Hele verden forsvant i hvitt.
Alt og alle ble trukket inn i en virvel av død og liv og tid og is og flammer.
Da Adrian ble hentet opp fra brønnen av to snøguder, var dette synet som møtte ham:
På bakken knelte Snøgudinnen, og bak henne satt også tusenvis av andre snøguder på kne. Ved føttene hennes lå en lang, ren sigd og blinket.
Foran dem stod Beatrice, med den ene armen bar. Hun strakk den ut og lot små snøfnugg smelte inn i huden. Lege det store brannsåret, gjør det mindre, la det bli et arr, et minne.
Og der, med ryggen til ham, stod Amadeus.
Snøen hadde lagt seg på skuldrene hans og gjort klærne hans hvite.
Endelig reiste Snøgudinnen seg.
"Hans Majestet er gjenfødt", sa hun. Stemmen hennes lød som klokker og sølv og rennende isvann.
Beas kyss hadde revet Amadeus over til "den gode siden"; han hadde valgt å bli liv, å bli glassklar og kald. Slik hadde Marwo og Ägonie mistet sin siste, sterke energikilde, og de hadde ikke lenger klart å stå imot kulden fra snøfnuggene som hele tiden angrep dem ovenifra.
De hadde forsvunnet - men hevnen var ikke blitt fullendt, for Snøgudinnen var fremdeles i live.
"Blir du hos meg?", sa Bea.
Han ristet på hodet.
"Mamma hadde rett i én ting: jeg har sett for mye til å dra hjem. Jeg er skapt til å bli dødsengel, og kan aldri bli en vanlig en. Kan aldri dra til engleriket. Jeg skal vandre jorden til evig tid og være Kong Amadeus; Døden. Men aldri drepe ut av hat, ikke ut av hevn. Jeg er ikke min mor. Jeg vil bare smelte snø når det trengs. Når det må bli vår. Snøen fra i fjor må smelte for at det skal komme ny i år, skjønner du? Og hele magien med snøen er at den er ny og ren. Lang, lang rekke, mennesket ut av rekka gå.. "
Bea smilte. Hun forstod.
Nora smøg fingrene inn i hånda hans.
"Feire jul?", spurte hun. Adrian lo, og nikket.
"Jeg har brukket ribbeina igjen", sa han. Brønnen.
"Sjokoladehjerter fra Freia?", foreslo Nora, og klemte hånden hans mykt.
Beatrice sluttet seg til dem.
Snøgudinnen og Kong Amadeus hadde allerede forsvunnet.
"Men en ting skjønner jeg ikke, Nora", sa Beatrice, "jeg forklarte jo alt sammen i brevet. Men jeg visste jo ikke hvor vi skulle, så det kunne jeg ikke skrive noe om. Så hvordan fant du oss?"
Nora smilte lurt. "Du, da", sa hun, "det var da enkelt.
Dette var jo det eneste stedet det snødde i hele hovedstaden. Men nå snør det visst overalt."
Hun la hodet bakover og åpnet munnen. Et par snøfnugg smeltet på tungen hennes.
"God jul", sa Adrian.
Beatrice lo. God jul, ja. God jul.
