Julekalenderen: del 0

Wow. For noen tilbakemeldinger, alle sammen, tusen takk! Veldig hyggelig!

Så da blir det altså en julekalender. Som forhåpentligvis tar seg opp ved ca tredje desember, når jeg ikke lenger må være på skolen fra klokken åtte om morgenen til klokken ni på kvelden. Ehe.

Jeg starter allerede i dag, fordi jeg gjerne vil ha en liten introduksjon før selve handlingen begynner. Så. Huhei! Det snør. Og sånt. Og nå, når du leser dette, er jeg i sandvika teater og har tentamen. Men nå, mens jeg skriver dette, sitter jeg med kalde kluter på knærne og prøver å gi dem tilbake sin rette farge, for jeg har forfrosset dem, nemlig.

Og nååå: Julekalender, del 0.

----

Redaksjonen burde ha visst bedre enn å ansette Beatrice Victoria Nordlie. En nittenårig bloggjente hvis hovedprioritet her i livet utvilsomt var å rekke Jimmy Choo-salget på H&M burde ikke få være journalist i en av landets største aviser. Adrian hadde riktignok aldri lest ”Beatriceblogg – velkommen til min verden”, men han hadde lest nok blogger tidligere til å være skeptisk til slike ungpiker. Og det at hun allerede var tjue minutter forsinket, hjalp ikke akkurat på førsteinntrykket. Han strøk over kameravesken med en distré hånd.

Såjasåja, hun skal ikke få røre deg med de lange, manikyrerte fingrene sine. Neida.
”Hei, unnskyld? Er du Adrian Haraldsen?”
Han snudde seg rolig.

Stemmen tilhørte en jente med et enormt, sort hår, kledd i en enkel, hvit bomullskjole, en skinnjakke og et par støvletter med nagler på.
”Det er Harilsson”, sa han bare. Stemmen lød kjølig og nærmest metallisk, og hadde han sett ansiktsuttrykket til piken, ville han kanskje ha angret på at han var så hard mot henne.

Men han så ikke på ansiktet hennes; han så på skriveblokken hun hadde med seg. Den var rosa. Typisk.
”Ja, eh, selvsagt, jeg beklager. Beatrice Victoria Nordlie. Men du kan kalle med Northug, så går det opp i opp.”
Hun smilte varmt.
”Opp i opp?”, sa Adrian.
”Ja? Jeg kaller deg feil etternavn, du kaller meg..”
”Jeg mener, synes du virkelig det går opp i opp?”, avbrøt han henne, ”Jeg får være fjolle-Pia, og du får være skigeni-Petter?”
Begge ble stille et øyeblikk. Hun rettet på håret. Han trakk i løse snorer i skjerfet sitt. Hvis Beatrice skulle ha blogget dette øyeblikket, så ville tittelen ha vært ”kleint.”
”Vel”, sa Adrian endelig. ”Skal vi sette i gang, da?”
Hun nikket. Ut og spørre fem på gata. Fantastisk.
”Jeg synes vi bør gå på Karl Johan”, foreslo hun, ”der er det flest folk nå. Også kan jeg hente de buksene jeg la av på Bikbok samtidig.”
”Du er på jobb”, minnet Adrian henne på.
”Jeg bare kødda, kjipingen. Jeg skal ikke hente bukser på Karl Johan nå.”
”Nei det skal du ikke, for vi skal på Aker Brygge. Det er der de har finest juledekorasjoner nå. Det tar seg best ut på bildene.”

"Åå, serr, du er så sykt Blair Waldorf, liksom", sa hun, men med et tydelig glimt i øyet. "Tror du kan bestemme alt, men egentlig så liker alle Serena best. Det er meg, ikkesant. XoXo." Smilet hennes falmet etterhvert som hun snakket, da hun skjønte at forsøket på å spøke bare gjorde tingene verre.
”Kan du skrive, egentlig?”, spurte Adrian. "For snakke kan du ikke."
”Kan du ta bilder, egentlig?”, repliserte Beatrice. "Jeg antar i så fall at det må være av biler og barberskum og stearinlys og sånt. For hvis du skal ta bilder av ting som lever så er det jo en fordel om du ikke får fotoobjektet til å ville lage ribbe av deg."
Adrian skulte. ”Jeg er treogtyve og utdannet fotograf”, presset han ut mellom sammenbitte tenner.
”Jaha? Jeg har Norges mest leste blogg.”
"Mange kjente politikere har faktisk bedt meg ta bilder av dem. Fordi jeg er flink til å få folk til å se naturlige ut."

"Åherregud, dette kommer til å bli tidenes lengste adventstid", sukket Beatrice.

Adrian ignorerte henne. "Spør hun der om hva hun skal gjøre i jula", sa han.

"Greit", sa Beatrice, og fisket frem pennen fra jakkelommen.

"Let's roll."

Julekalender på Gi et lite vink?

Hei alle barn!

På denne søndagen i fjor, skrev jeg følgende:

Hei yndlingsmenneskene mine!

Hør, jeg har bare et raskt spørsmål, og så kan dere gå tilbake til å lese Postsecrets.

Hva vil dere ha i desember?

#1: Vanlige poster. Jeg rabler i vei om randome saker, dere leser. Easy as dell.

#2: Julekalender. Fiktiv historie. Da posting hver eneste dag.

#3: Julekalender pluss vanlige poster av og til.

Fint om dere gidder å raske ned noen saker i kommentarfeltet eller på irc eller noe; holder å si "1!" eller "2!" eller "3!".

Takketakk, nå drar jeg på skolen!

Vel. I dag skal jeg ikke på skolen, og jeg er ikke lenger å finne på irc, men bortsett fra dét så er dagens post stort sett den samme.

Vil dere ha en ny julekalender, eller holder det å loke litt i den gamle? (Dersom dere faktisk likte den og vil lese julekalender, da.)

Jeg er et stresset lite menneske, så hvis dere egentlig ikke vil ha, så orker jeg ikke, men hvis dere vil, så er det jo gøy og da vil jeg gjerne.

Si en eller to eller tre på msn eller i kommentarfelt eller på twitter eller per røyksignal eller.. You get the picture. Åja, og det haster litt, for den jeg har i tankene trenger egentlig en "forord-dag", og da må jeg begynne å poste allerede i morgen. Hvis. Hvis, hvis, hvis.

Sånn! Da går jeg og skriver særemne. Skål!

Tilsett kaffe og en psykolog

For å lese denne bloggposten, er det to og en halv ting du må vite:
1. Speilreflekskameraet mitt har vært totalt bortevekk i en måned. Jeg har lett høyt og lavt (hovedsaklig lavt, må jeg innrømme, da slikt har en tendens til å ende på gulvet), på skolen og hjemme - jeg har til og med snik-endevendt møblementet i mine venners hus (ikke utifra mistanke om kleptomani, men heller fordi jeg kjenner meg selv og vet at dersom jeg har hatt med meg kameraet ut (hvilket jeg selvfølgelig har), så er det slett ikke usannsynlig at jeg har gjemt det på "et lurt sted" for å huske å få det med meg hjem igjen. Se, mamma, jeg slekter på deg!)
2. Jeg får perioder med ekstreme mareritt, noe som gjør at jeg er livredd for å legge meg. (Dette får naturligvis store konsekvenser for mine åtte timer. De har en tendens til å bli fire. Eller mindre.) Nå i det siste har det vært forskjellige varianter av den samme drømmen: Maren går og ser seg i speilet. Speilbildet gir Maren en liste over folk hun skal drepe (som regel bestevenner og familiemedlemmer osv), og beskjed om hvor hun skal finne nattens våpen (som regel et eller annet torturinstrument.)
2 1/2. Det hender jeg går i søvne.

Greit. Så. Hvis vi rører sammen disse tre elementene, så får vi følgende resultat:
Jeg sover.
Jeg går bort til speilet. Speilbildet mitt gir meg en liste på åtte/ni navn, og beskjed om å sjekke den nederste skuffen under skapet på soverommet. "I natt får du en pistol, er du ikke glad?", sier hun. (For jeg har selvfølgelig klaget og ynket meg for at jeg må drepe folk jeg liker med typ.. strekkmaskin og giljotin.) "Men den skuffen er ødelagt", sier jeg, "den går såvidt an å åpne. Det er ikke noen pistol der, det er jeg helt sikker på."
Speilbildet bare vifter litt med håndleddet og sender meg avsted. "Du må stole på meg", sier hun.
Og jeg tenker at joda. Jeg skal stole på meg, jeg.
Så jeg tasser inn på rommet mitt igjen og bort til skapet og bøyer meg ned og åpner skuffene og løfter den ene skuffen litt sånn at jeg kan lukke den andre. Det er nemlig en egen mekanikk som må til for å åpne denne skuffen.
Og jeg stikker armen min helt inn til veggen i skuffen mens jeg formulerer skjenneprekenen jeg skal gi til Speil-Maren: "jeg sa jo at det ikke var noen pistol der, din ekle, forferdelige, ondskapsfulle dobbeltgjenger. Ikke bare er du slem, du er uvitende også!"
Men så kjenner jeg at hånden min treffer noe, og så går det opp for meg at jeg er våken.
Jeg trekker ut noe sort og hardt.
Pistol? Selvsagt ikke.
Kamera? High five, Jack. Ikke noe mer minidigitalkamera på meg. Hurra!

Det skal også nevnes at jeg drepte usedvanlig mange i løpet av natten, våknet ved jevne mellomrom og sov generelt dårlig, noe som førte til at jeg våknet noe sånt som ti minutter før skolestart. (Ja, jeg ser selvfølgelig strålende ut. Jeg gjemmer meg ikke bak veggstolpene eller noe.)
Vel fremme i første time ringte forresten en telefon med en forferdelig ringetone. Flere ganger.
I min jakke.
Men min telefon, Jonas, han lå i shortslommen min.
Jeg vet ikke hvordan jeg skrur den fremmede mobilen på lydløs og jeg blir gæærn.

Jeg er litt forvirret i dag.

Pust inn (pust inn, pust inn..)

Folk sier alltid at jeg skal puste med magen, fordi det visstnok skal gjøre meg roligere. Det gjør ikke det. Jeg blir mer stressa av det. Kanskje fordi det tvinger meg nærmere meg selv, nærmere jorda. Jeg blir nødt til å være tilstede. Jeg hater å være tilstede. Jeg hater å fokusere. Aller helst vil jeg bare forsvinne inn i et uendelig virrvarr av tankespinn. Jeg liker tankespinn. Jeg liker selve ordet. Det er som sukkerspinn, bare enda bedre. For det har ingen begrensninger, og det blir aldri borte. Du blir ikke kvalm av tankespinn.

Nei, selv er jeg fan av å holde pusten, faktisk. Dette kommer sikkert til å høres litt sært ut, men: det gir meg altså følelsen av kontroll. Jeg har alltid vært sånn som kan holde pusten lenge. Sikkert fordi jeg holder pusten i alle tunneller.

Når jeg er veldig, veldig konsentrert, holder jeg pusten uten å merke det, og så, plutselig, begynner det å krible i beina og jeg skjønner at "pokker, Maren, nå gjør du det igjen!", og så bryter jeg ut av alt sammen.

Og når jeg blir sånn "åherregud åherregud alt er forvirrende og stort og mye og jeg må si alt i hele verden på én gang og dessuten så har jeg en fjortenpunktersliste over alle tingene jeg burde ha gjort til i går"-stressa eller "er så sint at vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg sint sint sint frustrert argh! skyt meg"-sint, så lukker jeg øynene og holder pusten litt, og så slutter verden å rotere så helvetes raskt. Ting klarner. Det blir litt enklere å være hormonmonster.

Likevel er jeg veldig glad i pusting også. For selv om det roer meg veldig å ikke puste selv, så roer det meg enda mer å se på at noen andre gjør det. Puster, altså.

Jeg har merket meg at det er veldig behagelig å se på at Ross og Chandler fra Friends. De puster ofte i takt. Det er fint. Det liker jeg.

Også musikkelevene, da. Dramaelevene sitter jo aldri sånn at man kan se at de puster, for enten så sitter de i underlige stillinger, eller så hopper de opp og ned. Men musikkelevene sitter der med kaffen sin og er skikkelig kule (ehm) og bare.. puster.

Og Emma Thompson. Hun er flink, hun. Og hun puster med veldig mye energi, på en måte. Hun har den tilstedeværelsen jeg helst vil unngå. I mine øyne gjør dette henne veldig modig. Ikke noen "ikke legg merke til at jeg er her, er du snill, jeg kommer garantert til å gjøre noe feil snart"-holdning der i gården. Hun eier alt og alle, bare fordi hun lever. Fordi hun puster. Jeg tror det er en tillit der, men jeg har ikke helt klart å finne ut hvem det er hun har tillit til. Jeg burde vel kanskje si at det er til henne selv. "Elsk deg selv" og "stol på at du er god nok" osv. Jeg vet ikke riktig. Det kan likesågodt være til alle rundt henne; hun stoler på at de ikke peker og ler og fryser henne ut når hun stryker på eksamen og ender opp med å selge selvplukkede blåveis på døra til folk tabber seg ut. Uavhengig av eventuell tillit: det ser iallefall bra ut. Det er stilig. Jeg blir rolig av det.

Pusekatter puster også på en veldig bra måte. De puster med hele seg. Noen ganger så puster de så dypt at potene trekkes inn og ut med hvert åndedrag. Da får jeg en sånn "haleluja, jeg er en stein og Pocahontas tok nettopp på meg så nå flyr det masse sommerfugler opp fra håret mitt"-følelse i hele kroppen. En liten flik av Nirvana, en anelse Kvitredilla og et hint av Nangijala. En sånn følelse man får når man har lest ferdig en bok eller sett ferdig en bra musical. Jeg forguder kattepoter. Og jeg blir veldig glad av å se på en sånn liten haug med pels som, vilkårlig plassert foran en eller annen peis, beveger seg opp og ned. Ned og opp. Opp og ned. Det trengs liksom ikke mer. Holder at den.. er der. Hurra for minimalistisk eksistens.

Pust litt for meg er du snill. For nå lar jeg være en stund.

Jeg leser om Moses mens jeg hører på "One Day More". Jeg prøver å se for meg talløse menneskemengder bli fri fra fangenskap og bevege seg ut av Egypt når Valjean synger "Tomorrow we'll be far away!" Og så går det opp for meg at jeg egentlig ikke ser for meg Israelfolket, men Rohanfolket fra Ringenes Herre når de flykter til Helm's Deep.

Jeg prøver å fordype meg i pensum, uten helt å få fotfeste.

Jeg ønsker at jeg var hjemme, at jeg var ute, at jeg var i Oslo.

Og så glemmer jeg å puste.

I det minste står verden stille litt. Bare synd søndag kommer snart. For så blir det mandag. En uke til virker litt ekstremt, for å være ærlig. "Kan det være nødvendig?", liksom.

Pust ut.

Hermes

Okei. Dere vet han der kule bloggemannen? Thomas Moen? Han har et prosjekt gående (og jeg er naturligvis lovlig sent ute med å melde meg på), der poenget er å skrive sitt budskap til verden i håndflaten, ta bilde av det, legge det ut på nett og poste linken til innlegget her.

Nå har jeg brukt min dyrebare øve-til-eksamen-tid på å lese over nitti håndflatebudskap (når jeg stryker på eksamen så gjør jeg det i det minste med "lev for deg selv" og "bare for i dag" og "ha en drøm" i bakhodet. Det blir finere enn bare "faen".)

Så. Hvis jeg noensinne skal huskes for noe, så er det disse to ordene. For jeg tror virkelig at det er det viktigste her i livet.

Bakgrunnen for budskapet har jeg skrevet her.

1. 2.

(Bilde nummer 1 er hovedbildet, bilde nummer 2 er bare med fordi det passer veeeldig bra med budskapet. "Se detaljene." Noen som legger merke til den kule detaljen..? Trykk på bildet for å se det større.)

Sånn, da går jeg og dunker hodet i veggen!

Link gjerne til deres budskap, jeg elsker jo sånt.

Somebody Else's Baby

Jeg er utro.

Jeg hadde tenkt til å skrive at "jeg tror egentlig muligens at jeg er litt utro, på en måte, nesten", men så kom jeg frem til at det er like enkelt og ryddig å bare.. si det. Med engang. Komme ut med hodet hevet og ryggen rak og si det som det er. Jeg er utro.

Og når jeg forklarer nærmere, så vil du sikkert tenke at "herregud. Dustejente. Enten så prøver hun å være vittig (og feiler kapitalt), eller så vil hun bare at leserne på bloglovin', som bare ser de første setningene i et innlegg, skal bli nysgjerrige og lese. Slitsomt. Gå og dø, Maren."

For det er jo ikke sånn at jeg er utro sånn som man er utro på film. Det er ikke sånn at Heathcliff og jeg har feiret syvmånedersdag på teknisk museum, og så, mens han er ute og hogger ved, så sniker jeg meg bort til Dorian for å spille twister.

For det finnes ingen Heathcliff eller noen Dorian Gray. Verken i Den Store Virkeligheten (dette har tatt meg lang tid å svelge - tro meg - jeg vil alltid elske dem, selv om de bare er.. du vet.. romanfigurer.), eller i akkurat Min Virkelighet. Mitt liv.

Om det ikke finnes noen sånne, tenker du sikkert, hva finnes i mitt liv, da?

Revy. Punktum.

Svaret er revy.

(Revy in my heart, liksom.)

Derfor er det nødvendigvis revyen jeg er utro mot.

(Dersom dette er for freaknerdefjortiz for deg så har jeg full forståelse for det. Da kan du gå og lese noe annet så lenge. Postsecrets, for eksempel.)

Okei. Så.

Her kommer den kleine innrømmelsen.

(Au.)

Greit.

Er det noen elvebakkenelever her på Gi et lite vink i dag? Rekk opp hånda? Aha.

Jeg har hørt dere si "ARGH, Elvebakken er en skole! SKOLE! Ikke bare en revyfabrikk!", og det har dere sikkert helt rett i. Jeg har sett skolen deres, jeg. Jeg liker den. Jeg synes den er kos. Jeg har til og med vært på kunstutstillingen deres. Og hver gang jeg har vært på Elvebakken så har alle guttene valsa rundt kledelig iført skjerf. Og gjerne med kamera rundt halsen. Jentene har hatt skikkelig fine klær og har ledd sånn hyggelig, ikke bare sånn "se verden, nå har jeg det morsomt med mine vittige bekjentskaper og er et suksessrikt menneske."Det virker så absolutt som en mer enn brukbar skole.

Men når jeg hører "Elvebakken", så tenker jeg likevel "REVYEN? Elvebakkenrevyen?! Hvor?! Her? Nå? JA! Hurra! Oboyoboyoboy, kan jeg få være med, hæ, kan jeg kan jeg kan jeg? Værsåsnill?"

Ikke "Elvebakken VGS."

Jeg er altså så hardbarka elvebakkenrevyfan at det.. det er litt ekstremt. I fjor så jeg revyen to ganger. TO. Midt i tentamenstiden. Inne i Oslo. Jeg er Bærumkid. Vi ser sjeldent/aldri revyer i Tigerstaden i det hele tatt - og iallefall aldri to ganger!

Om jeg kjente noen på scenen? Niks. Om jeg kjenner noen på skolen? Ja. Om de er med i revyen i det hele tatt? Nei. Om jeg så forestillingen med dem? Neheeida.

Jeg har rett og slett ingen unnskyldning what-so-ever.

Pink Floyd har klart å lure til seg revydvd-ene. En fra i fjor og en fra i forifjor.

Hvis vi har iskrem eller vi kommer hjem fra fest klokka fire eller vi kommer hjem fra skolen klokka fem (eller andre tilsvarende gode grunner), så setter vi oss ned og ser på revydvd-ene. Til en annen skole.

Til en annen skole enn Rud.

Vi kjenner ingen av skuespillerne. Ingen i bandet. Ingen av danserne.

Elvebakkenrevyen er rett og slett min guilty pleasure, fordi det er så fantastisk herlig å se på og jeg ler og ler og ler og ler, samtidig som jeg føler meg så stalkerish og patetisk at jeg blir litt kvalm av meg selv.

Nå er riktignok akkurat dét problemet snart ute av verden, det med dvd-ene altså, for Pink Floyd sier at filmene er blitt så slitt at man snart ikke kan bruke dem mer. Og det er jo litt.. kleint. Sier noe om antall ganger vi har sett den revyen, ikkesant. (I tillegg til at det er litt pinlig for Pink Floyd, ettersom begge dvd-ene er tyvegods, som hun før eller siden blir nødt til å returnere til Eieren.)

Jeg vet jo at som revysjef så er den meningen at jeg skal si at det ikke er fysisk mulig å bli bedre enn Rudrevyen.

Og ikke misforstå, jeg er veldig glad i Rudrevyen. Jeg begynte jo å se den lenge før jeg begynte på rud i det hele tatt.

Store deler av mitt faste vokabular kommer fra rudrevyen.

Det er bare det at enda større deler stammer fra Elvebakken.

Når jeg er litt borte og/eller ubekvem og ikke helt vet hva jeg skal si, så kan jeg bare si "Danke Hans", og så blir ting bra igjen. Å sitere Elvebakkenrevyen slår liksom aldri feil.

Når jeg blir litt sint, kan jeg mumle "Raggggnhiiild" på utpust, og så må jeg smile litt.

Men selve Maren-er-utro-mot-Rudrevyen-problemet er fremdeles høyst tilstedeværende.

Pink Floyd og Hello Kitty har laget en liten koreografi til "Go Hasse!", og det går vel neppe en dag uten at en av oss sier "Peter Pan på syre!" eller "vi har årna full barnehagedekning!". Eller bare sukker ".. Liv Ullman" eller "..svensken" eller ".. han der kule" sånn som bare fjortizjenter med hjerter i øynene kan. Ja, for Twilight og Hello Kitty og Pink Floyd og Elizabeth og jeg, vi skal kidnappe dem, vi. Skuespillerne. Bare vent og se. Det blir veldig bra.

Rudrevyen har verdens beste band. Alltid. Og danserne våre er geniale. Vi har skuespillere som har spilt teater siden de kjente sitt første stikk av oppmerkssomhetssyken i treårsalderen. Vi har en kokkogkosegruppe som jobber som helter på kjøkkenet. Vi har en veldig kul instruktør. Vi har en kostymegruppe som er så skjønn at jeg nesten vil klemme den. Sponsorgruppen vår er så flink at jeg med glede tar av meg hatten (og de som har sett meg i nærheten av en hatt vet at sannsynligheten for at jeg tar den av igjen etter at jeg har klart å stjele den, er veldig liten). Generelt har vi et helt fantastisk crew. Det er jo rudbarn. Det er ikke mange som klarer å finne på så mye tøv som dem. Folk er så morsomme at jeg glemmer at jeg skal ha eksamen om en uke. Folk er så flinke at jeg blir mysnipe-stolt. Jeg elsker jo rudrevyen. Det er jo en grunn til at jeg ofrer alt som heter fritid for å sitte hjemme hos Maria og lage huskelister og ta telefoner (jeg! Ta telefoner! Med min telefonskrekk!) og sende mail og stresse. Det er jo fordi Rudrevyen absolutt er verdt det. Jeg beiner rundt i regnet i bunad og synger "Altfor Norge!" for Rudrevyen. Jeg kommer for sent til nynorsktentamen for Rudrevyen. Jeg er kjip på vors for Rudrevyen (ikke motsi meg her, revyfestvorsbarn, dere vet jeg har rett.)

Og likvel..

Elvebakkenrevyen og jeg..

La oss bare si at om jeg ikke var så opptatt med å ha psykologisk nedbrytende mareritt, så ville jeg ha drømt om Elvebakkenrevyen om natta.

Og om Elvebakkenrevyen og Rudrevyen ble personifisert, så ville jeg hatt seriøse problemer med å bestemme meg for hvem av dem jeg skulle stalke på facebook.

..

(Jeg er en dårlig kjæreste revysjef, er jeg ikke?)

..

Sånn. Da har jeg avslørt min minst sjarmerende hemmelighet til stort sett alle jeg kjenner (hei, nå er vel et greit tidspunkt for meg å innrømme at jeg vet at dere leser bloggen min/for dere å innrømme at dere leser bloggen min.) Nå vil jeg gjerne høre noen andre fortelle om sin hemmelighet, før jeg føler at det bare er jeg som er dårlig her i verden.

Jeg føler meg skitten.

(But the truth will set me free.)

Akkurat som russarene har eg alltid noge på gang

"Du er så pokkers naiv!" ville jeg skrike.

Jeg ville bore neglene inn i skuldrene hans og riste ham frem og tilbake så han skjønte at jeg mente det.

Isteden svarte jeg noe kort og upresist, mens jeg lot som om jeg ikke hadde fulgt med. Det var enklest slik. Jeg kan være nokså konfliktsky når jeg er sliten.

Og da han vrøvlet videre og følte seg som en moden og smart reddende engel med et spesielt talent for å løse problemer, kjempet jeg mot trangen til å eksplodere på ham. "Det er ikke sånn at jeg kan slippe alt jeg har i hendene og skrive bare fordi du sier det", ville jeg si. "Det er ikke sånn at hvis jeg er oppe hele natta og skriver på det idiotiske manuset som jeg aldri synes blir godt nok, så kommer alt annet til å løse seg i mellomtiden!"

Men jeg sa det ikke.

For jeg visste hva han ville svare på det.

"Du er overdramatisk", ville han si, "og dessuten så tror jeg ikke du skjønner poenget her. Poenget er at hvis du skriver så trenger ikke alt det andre å løse seg."

Jeg vet det fordi han har sagt det før.

"Du må bare gjøre det du vil, Maren. Det handler bare om å ville."

"Tror du ikke at jeg vil?"

"Selvfølgelig tror jeg at du vil", sa han, "men jeg tror ikke du lar deg selv ville."

Hadde noen andre sagt det så hadde jeg kanskje ikke avskrevet det som sprøyt, ikke umiddelbart iallefall, men nå har det seg altså slik at jeg finner det fysisk umulig å ta ham alvorlig, så jeg laget en lyd som betydde "tufs, hør meg være arrogant".

Han lente seg over mobilen sin igjen, begynte å taste. Uten å gløtte opp sa han bare: "du må bare skrive. Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke bare .. skriver."

Jeg skulle jo egentlig ikke høre på ham. Jeg hører aldri på ham. Han kommer med idiotiske forslag (tro meg.)

Men noenganger så blir man litt fandenivoldsk og tenker at "seriøst, nå kan egentlig hva som helst skje og jeg bryr meg ikke engang."

Når jeg blir sånn så tenker jeg at nå kunne jeg ha badet i gjørme eller dødd eller gjort noe uhyre pinlig og det hadde egentlig vært helt okå. Det ville vel ikke gjort noen forskjell, ikke egentlig.

Jeg ville fremdeles ha hatt lekser til oppover ørene. Jeg ville fremdeles vært bekymret for revy. Jeg ville fremdeles ha fått masse tenner som munnen min ikke har plass til og som gjør vondt og som gir meg lyst til å hoppe opp på et bord og synge "jeg er en krokodille fra amerika, der ble jeg født for veldig lenge siden. Jeg snakket ikke da men krokodillemamma sa: hun lærer nok å snakke litt med tiden."

Jeg ville fremdeles ha vært livredd for hva som skjer når jeg ikke går på rud mer.

Jeg ville fremdeles ha hatt angst for eksamen som jeg har om to uker.

Jeg ville fremdeles fått frysninger hver gang Jonas laget smslyden sin, for jeg er redd for hva som skal stå og jeg orker ikke mer drama - jeg orker knapt nok det som står på læreplanen.

Busskjæresten min har fremdeles sett meg kaste opp, og da vi tok bussen på torsdag så løp han til han tok meg igjen og han stoppet opp ved siden av meg for å sjekke om det går bra med meg, han er bekymret, og det er så sinnsykt pinlig. Nå mangler det bare at han finner ut at jeg har blogget om ham og så kan jeg egentlig bare flytte. Skikkelig langt. I går sa han hei, forresten. Det var et sånt plikt-hei, et sånt som du sier til hun som du mistenker for å være på dødens rand. Jeg vurderte å spille at jeg var på dødens rand. Bare for å gi ham følelsen av å ha gjort det riktige, liksom. Kan jo godt være hyggelig nå. Klarer neppe å lure ham til å tro at jeg er en vandrende klump med selvsikkerhet og eleganse nå uansett. Men jeg spilte ikke, jeg bare så spørrende på ham. På mandag skal jeg fortelle ham at bussjåføren og jeg hadde en lang, spennende samtale i dag, og se hvordan han reagerer. Han liker ikke bussjåfører, nemlig, han er redd for dem, de ser for mye.

Har jeg inntrykk av, da, iallefall.

For når bussjåføren sier "hei" og smiler til ham, så ser han ut som om han nettopp har drept naboens hund og er livredd for å bli avslørt.

Jeg kunne ha fått svineinfluensa eller ringt og sagt unnskyld for noe jeg ikke angrer på bare så ting kunne blitt mer behagelige eller jeg kunne ha gått til Sverige, kanskje. Det kunne jeg ha gjort nå, sånn føles det iallefall, jeg kunne ha gått ut og stått stille i regnet og latt som om det var sommer og at jeg badet loddrett.

Det spiller jo ingen rolle uansett, om du skjønner. Jeg er jo dramaqueen som synes usannsynlig synd på meg selv uavhengig av hvilke flere ulykker jeg føler at blir hevet på meg. Høyst ufortjent, selvsagt.

Jeg sitter i rotet på gulvet mitt og overdøver naboenes fest (Rihanna) med min deppemusikk (Belle&Sebastian), mens jeg prøver å huske det jeg lovet meg selv at jeg ikke skulle glemme i forrige uke. Jeg lyver til meg selv. Jeg vet jo at jeg glemmer. Jeg er veldig glemsom.

Mest fordi jeg prøver. Tror jeg. Selv om det høres ubeskrivelig emo ut så er det jo litt sant; jeg ser på bloggen som min tanketank, du vet sånn som de har i Harry Potter, når jeg har fått ned tankene mine her så slipper jeg å bære dem lenger. Det er fint. Alle som er døde kan ligge her og vinke til de blir blå. Jeg vil ikke tenke på dem. Ikke nå mer. Jeg får så mye mareritt.

Egentlig kunne jeg sikkert ha tatt ut av sluket i dusjen nå. Føler meg jo litt mislykket uansett. Da kan man iallefall være nyttig-ekkel og ikke bare teit-ekkel. Kanskje i morgen.

Eller kanskje jeg kan høre på ham og skrive. Nå når jeg først er sånn fandenivoldsk, altså. Og ikke bryr meg. Jeg er hardcore og bryr meg ikke om at han får vite at jeg tok rådet hans. Han får gjerne tro at han er smart.

Kan jo ikke gjøre ting verre, akkurat.

Hvorfor ser jeg på det å gjøre det jeg har aller mest lyst til i verden, som bortkastet og teit?

Gudene vet.

Jeg er jo litt opptatt, hvis du ikke har merket det. Med å klage. Har da ikke tid til å drive selvrefleksjon.

Visdomstennene mine ber meg skjerpe meg.

Nå skjerper jeg meg.

Naboene har byttet til nachmusikk.

Revet med? Aldri.

Nesten alle som har kjent meg noe særlig lenger enn fem minutter, er smertelig klar over mine planer for fremtiden. (Jeg sier "nesten" fordi det bare er ca. 80% som er motvillige til å få høre, og å høre på høy, gnagende stemme snakke fort om noe som ikke interesserer deg når du egentlig ikke vil, er smerte. Hvis du faktisk har lyst til å høre, har du 1) en skrue løs og 2) det veldig gøy. Velger jeg å tro, da.)

Men ettersom dere der ute ikke har kjent meg i fem minutter, så tenkte jeg at jeg skulle ta en kort oppsummering, fordi jeg etter dagens hendelser er blitt enda sikrere i min sak. Og det er jo ikke noe kult å bare si "jeg er blitt sikrere i min sak" uten at dere vet hva min sak er. (Bare forestill dere en hel masse tilhørende gestikulering og litt sånn heseblesende "å, nei, jeg glemte jo å si.." osv. Huhei.) Jeg har forresten egentlig to versjoner, men jeg velger å ikke røpe min vei til verdensherredømme, da den er avhengig av et visst element of surprise.

Det er julen totusenogti. Alle de andre barna har juleeksamen i sånne vanskelige fag oppe i Trondheim og i Tromsø og alle andre Teite T-byer som jeg ikke befinner meg i. Selv drikker jeg lunken kaffe i slottsparken. Jeg er bekymret igjen; fordi jeg er fysisk ute av stand til å levere noe som helst før fristen er ute, kom søknaden min om videre utdanning inn for sent, og det ble ingen skoleplass. Det er faktisk veldig synd på meg. Særlig fordi jeg ikke har noen å skylde på.

Plutselig tikker det inn en sms på Jonas (iPhonen Jonas, min eneste venn i Oslo-området), og jeg blir hoppende glad når jeg ser at det er Pink Floyd som spør om jeg skal være med henne å seile til Japan. Der vi skal møte Hello Kitty, ettersom hun er blitt rockestjerne. "Kjør på", svarer jeg, "men er det ikke vanskelig å seile til Japan?"

Pink Floyd svarer lynraskt (okei, det tar vel omtrent to dager, men for henne så er det virkelig lynraskt) med en sms som formelig renner over av entusiasme: "care på detaljene. vi drar. jeg kan seile. ikke noe stress. ok."

Engasjementet smitter selvsagt snart over på meg. Jeg rekker tunge til min far på julaften morgen, når Pink Floyd, Twilight, Elizabeth og jeg setter kursen mot varmere strøk mens han selv må feire jul hjemme i Norge etter å ha brukt hele sitt liv på å prøve å mase seg til en "hvit jul - hvit sand! Hallo? Dykke med haier? Anyone?"

Vel fremme i Japan kidnapper jeg en veldig random (dette er avgjørende for planen) og usedvanlig rik (enda mer avgjørende) mann. Det tar ikke spesielt lang tid å gi ham Stockholmssyndromet.

"Genki, mannen", sier jeg. "I Kina så har de mange flere menn enn kvinner."

"Jaha?", sier mannen. Med stjerner i øynene for at jeg kunne si noe som helst på japansk. Han elsker meg egentlig allerede. Men for at dere skal se min strålende logikk og overtalelsesevne, velger jeg å gå videre.

"Ja", sier jeg så. "Og Kina er egentlig veldig nært Japan."

Han kan jo ikke si noe på dette.

"Så da kan jo fort det samme skje der?", prøver jeg meg.

Og så er det mulig at han sier noe om ettbarnspolitikk og annet sprøyt, som gjør at jeg må skifte taktikk.

"Greit, greit, så står du kanskje ikke i noen umiddelbar fare for å ende opp som sur, gammel ungkar med fjorten høns og en halvkokt bolle med ris. MEN. Det gjør Ping. Du vet, han fetteren din som flyttet til Kina og som du egentlig hater skikkelig sterkt. Sånn som vi hater svenskene, vet du. Ja? Ja. Hadde det ikke da vært litt kult å ha med deg en kone du kunne gni litt opp i ansiktet på'n? Hmmm?"

Det er klart han ville synes dette var veldig kult.

Og når jeg så i tillegg banker i bordet med at jeg er blond (hurra!), så bestemmer vi oss for å ta en svipptur til Vegas for å gifte oss.

Vi tar selvfølgelig med oss mine kjære venninner.

Og istedenfor å dra straka vegen, tar vi oss god tid. Tar interrailruta om igjen. Besøker en venninne i Italia. Bor et par uker i alle de kuleste landene vi vet om. Et par måneder her og der. Random fremtidig-ektemann fungerer som bærehjelp. Av og til sier han litt teite ting, men det overlever vi. Det gjør derimot ikke han. Følg med, følg med.

Vel fremme i Vegas, gifter vi oss. Han skriver under på et sånt kult dokument som gjør at jeg vil få alle pengene når han dør. Alle spiser riskaker og bløtkaker for å feire det kulturelle mangfoldet i vår nye familie og vi har på oss kjoler (ja, ikke han, da, han har selvfølgelig skjorte og jeans og skjerf og en liten flosshatt), og så tar vi første flyet til Bergen. På flyet blir han dessverre utsatt for en forferdelig ulykke. La oss nøye oss til å si at den innebærer imponerende store mengder LSD i en tekopp, og et veldig lykkelig fall. ("Jeg kan flyyyyyyy!!!")

I det minste dør han lykkelig.

Det blir ikke gjort noen undersøkelser på ulykken, da han som tidligere nevnt var eksepsjonelt random, hans eneste slektning vi har hørt om (og derfor den eneste som eksisterer, selvfølgelig) driver og hater ham i Kina, så ingen vil merke at han er borte.

Og siden han var ekstremt rik, er jeg nå ekstremt rik. Og sømmelig sørgelig, selvfølgelig. Noe som fører til at jeg slipper å noensinne gifte meg igjen.

Vel fremme i Bergen kjøper jeg meg et kjempestort hus.

Og nå kommer vi til den eneste delen som faktisk er vesentlig for dagens post:

Dette kjempestore huset skal aldri, aldri fikses.

Hagen skal se ut som Jungelen i den episoden av Mumitrollet der noen planter et magisk frø og plutselig kommer det en hel masse løver og tigere og slanger og hele pakka.

Huset skal se så falleferdig ut at ingen over tolv tør å gå i nærheten av det, i redsel for at det skal falle ned.

De under tolv tør ikke, de heller, fordi de har hørt om Crazy Catlady som bor der inne. (Ja, for jeg skal selvfølgelig ha latterlig mange kattepuser.)

Det skal være rykter om meg, neivent, sagn, som skal fortelles på bergensk, rundt leirbål. "Hun Maren", skal de skarre, "hun er syk! Hun spiser barn!"

Håå. Jeg gleder meg så mye til de kommer på Halloween. De skal løpe forbi huset mitt så fort de korte små stubbene deres kan bære dem.

Av og til skal jeg hente inn et par barn og gi dem bæreposer fulle av godteri mot at de går ut bakutgangen, sånn at folk ser dem komme inn men ikke komme ut igjen. Og de får ikke fortelle noen at huset ser helt fantastisk ut på innsiden. For det gjør det nemlig. Jeg er jo tross alt styrtrik. Det ser himmelsk ut. Og jeg har tyve gjesteværelser så jeg kan ha fester (der det eneste kriteriet for gjestene er at de lager høye, uhyggelige lyder hele natten så folk tror at jeg har hekser på besøk.)

Jeg kommer ikke til å ha noen jobb. Av og til skriver jeg ferdig en bok, og så låser jeg den ned i en kiste.

Min eneste ordentlige jobb skal være å skremme barn, mate katter og fikse huset. Fikse huset? Bare på innsiden. Ikke på utsiden. Og jeg skal gjøre det selv. Ikke pokker om jeg slipper inn så mye som en eneste håndtverker. Jeg hater dem! Da vil jeg heller leve i mørket og uten tyverialarm, altså. Helsike heller.

Nå kan du si hva du vil om antiklimaks. Men det er bare fordi du ikke ser hvordan jeg knytter nevene og blir rød i ansiktet og kjenner hjertet hamre og en intens lyst til å banne trenge seg opp i halsen.

Du kan si hva du vil om antiklimaks.

Men det er isåfall bare fordi du ikke har følt hvordan det er å måtte stå opp grytidlig på den ene dagen du har fri, for å passe på at du ikke er i veien for dustete menn som brauter og bråker og er generelt irriterende og uansett hvor du går er du i veien i ditt eget hjem arghhhh du blir en fange! Eller fordi du ikke har følt hvordan det er å komme hjem og ha regnet ned og du er våt og kald og sulten og stresset og du setter nøkkelen i låsen - men hei, se på det! - døra kan ikke låses opp fordi de idiotene har skiftet lås og se på det, du, de har visst ikke skrudd på kodesystemet som du skulle kunne bruke til å komme deg inn med, heller, så du står utelåst der ute og er sint og banner så naboene blir redde for deg.

Eller fordi du ikke har følt hvordan det er å lese til en dusteprøve hele dagen med denne ene tanken i hodet: "Klokken halv fem får jeg pause for da går friends på tv, halv fem, halv fem, halv fem" - også har de sørenmeg koblet fra tven også.

Paukers håndtverkerfankenskap.