- Jeg var aldri slem mot barn, selv om jeg ikke likte dem. Dette viser at jeg var særs moden, overbærende og tålmodig.
- Jeg hadde en brukbar musikksmak. Jeg likte the Beatles og Belle & Sebastian og Morrissey og Pink Floyd og The Killers og alt annet som er kvalitet. Jeg hørte aldri på techno eller Mariah Carey.
- Jeg var snill mot dyr, særlig humler.
- Jeg ga aldri opp å sy bamsen min, ikke engang da den falt helt fra hverandre. Jeg hadde et eget bamsehospital, med en ødelagt nøtteknekker som overlege. Hvis ikke dét vitner om en sjarmerende og sympatisk ung pike, så vet ikke jeg.
- Jeg ga bort maten min til sånne dramaelever som ikke hadde mat, i ekte St. Martin-stil. Bare spør min venninne Pink Floyd.
- Jeg var sinnsykt flink i både Stress og Boms&President.
- Jeg elsket bøker mer enn noe annet i hele verden.
- Jeg tegnet og skrev om folk som jeg syntes at var kule, uten at jeg kjente dem ordentlig og uten at de visste at jeg gjorde det.
- Jeg fikk hjemlengsel hvergang jeg var tørst, og ble tørst hvergang jeg hadde hjemlengsel.
- Jeg prøvde aldri å røyke eller å snuse. Selv om jeg bodde på rykkinn.
- Jeg følte det som om jeg hadde bodd i Liverpool hele mitt liv etter bare én dag der.
- Jeg brukte mine mange søvnløse nattetimer på å bekymre meg for helt ekstreme hvis-er. ("Men hva hvis alle skuespillerne i revyen blir syke samtidig akkurat på premieren og de må fjerne mandlene og blindtarmen samtidig?" og "hva hvis de finner ut at jeg virker mer bekymret for revyen enn for helsen deres, og blir så fornærmet at de slutter alle sammen?!" og "hva hvis pappa blir påkjørt fordi han på død og liv skal sykle til jobb eller Lars Jørgen blir skutt fordi han tror det er en god idé å spille russisk rullett?!")
- Jeg gikk fra å forakte nynorsk, til å faktisk synes at det var pent. Jeg var altså i stand til å forandre meg.
- Jeg elsket å svømme langt under vann.
- Jeg var reddere for "heksene" av Roald Dahl på lydbok, enn for alle skrekkfilmer jeg noensinne så.
- Jeg elsket alt som hadde med katter å gjøre. Spesielt kattepoter.
- Jeg ville ha gjort omtrent hva som helst for en agurk.
- Jeg kunne få folk til å utbryte "jeg er så glad vi er venner!" flere ganger i uka.
- Jeg så som regel helt håpløs ut, grunnet ekstrem latskap.
- Et program jeg var med på vant gullruten da jeg var liten. Altså var jeg per definisjon allerede vellykket, selv om jeg aldri rakk å gjøre noe kult i mitt "voksne" liv, som altså bare varte i ca. et halvt år.
- Jeg hadde veldig faste mønstre for Hvordan Spise Kjeks.
- Jeg likte rot bedre enn struktur.
- Jeg likte natt bedre enn dag.
- Jeg likte å lette bedre enn å lande.
- Jeg skulle gifte meg med en jeg bare rakk å møte tre ganger. Planer var ikke helt min greie, åpenbart.
- Jeg reddet en venn i nød (Hei, Thorbjørn.)
- Jeg var veldig tøff. For eksempel smakte jeg milkshake med løvetann og tran som hovedingredienser.
- Jeg hadde et vakkert sinn og var kjekk.. har jeg blitt fortalt.
- Jeg gråt når jeg leste de siste sidene i bøker jeg likte, fordi jeg følte at jeg ble stengt ute av en verden jeg følte meg hjemme i. Jeg gråt rett og slett fordi jeg syntes det var urettferdig.
- Det hendte at jeg var litt for ærlig og åpen for mitt eget beste.
- Jeg kunne bli så sint at hodet mitt ble helt sort inni.
- Jeg kunne bli så glad at jeg ikke kunne slutte å le.
- Jeg elsket neglelakk.
- Jeg hatet religionsboka, for den var så dårlig skrevet at det gjorde fysisk vondt å lese i den.
- Jeg var flink til å lage sjokolademousse.
- Jeg kunne umenneskelige mengder idiotiske funfacts om sære saker.
- Jeg snakket underlig.
- Jeg var aldri på fest uten å hjelpe en eller annen på en eller annen måte.
-
- Jeg var lykkelig.
Når jeg dør i morgen, så er det dette jeg vil bli husket for. Også vil jeg at kule folk skal få bestemme over musikken i bisettelsen. Og hvis ikke alle spiser kake så kommer jeg tilbake og haunter dere alle som en. In the spirit of Halloween and all. Aller helst skal liket fryses ned frem til sjette januar, for da kunne alle begravelsesgjestene gått på revypremiere etter at de var ferdig-deppet, og så kunne de ledd og hatt det kos og gitt Maria og Astrid (kjære medrevysjefer) penger til revyen deres.
Takk.
(Nå kan dere godt ønske meg lykke til. Eventuelt melde dere frivillig til å holde meg i hånda i morgen klokken ti. Værsåsnill? Jeg kommer kanskje til og med til å trenge en klem. Ja, jeg skal ta blodprøver. I underarmen.)
På mandag twitret jeg (ironisk nok bare en time etter at jeg hadde nektet for at jeg hadde twitter.. Peter Fornekteren, det er meg, det) følgende melding:
"Gietlitevink overhører brunkremnewbies på bussen. Sinnsykt."
Jeg satt på bussen, og bak meg satt fem/seks stykker av Bærums Beste Barbier. Å gjette alder på sånne er aldri enkelt fordi de er pene og kler seg likt som tyveåringer, men nå har det seg altså slik at jeg har sett disse pikene tidligere, og derfor vet at det dreier seg om niende-/tiendeklassinger.
I starten var samtalen sånn som alle sånne samtaler pleier å være; stereotypisk dårlig gramatikk og en underholdningsfaktor du helst ikke vil innrømme at du finner glede i (men det gjør du selvfølgelig. Det er jo en grunn til at sånne fjollete High School-filmer og realityserier selger.) "Jeg skjøpte nye sko og de var serr fine liksom men jeg glemte de på jobben så nå skal pappa hente de" og "Kristoffer er døøødsheit!" og "Heidi er en veldig søt jente, assa, jeg har ikke noe imot hun, det er bare at hun er så syyykt irriterende!"
Du kjenner typen.
Men så, etter ti minutter eller så, hørte jeg en ny stemme i fjortizmylderet; det var en av de jentene med mest sminke av dem alle, som nå endelig hadde bestemt seg for å meddele grunnen til at hun hadde sittet i stillhet helt siden de kom på bussen.
"Jeg er kvalm", sa hun.
De andre jentene vekslet et kort blikk.
"Det er sikkert fordi du spiste alt det godteriet", sa en av venninnene.
De andre nikket.
Men jenta så ikke overbevist ut.
"Jeg var kvalm før jeg spiste det også? Jeg har vært kvalm lenge nå..?"
En av jentene tok opp solpudderet sitt og begynte demonstrativt å pudre ansiktet. Samtaleemnet kjedet henne - det var åpenbart at det ikke var første gang det var oppe til diskusjon.
"Men du spiser jo så mye godteri", sa en annen jente. "Du har lagt på deg skikkelig mye, liksom. No offence. Men vi andre spiser ikke så mye godteri."
Og de andre nikket (nikket! "Ja, du er blitt feit, kjære venninne", liksom!).
Hun som var kvalm så tenksom ut, før hun til slutt nikket langsomt, hun også.
"Jaja, selvfølgelig", sa venninnene. Og så var dét emnet ute av verden, og de kunne fortsette å snakke om Heidi som var "veldig hyggelig, altså, det er bare det at hun er så føkka i hodet".
På barneskolen valset jeg rundt i eurytmidrakt og var steinerelev. Dette er nok en av hovedgrunnene til at jeg istedenfor å være en kløpper i matte, kjenner en spesiell tilknytning til kastanjenøtter, og til at jeg istedenfor å kunne alle snehvit-sangene på norsk, kan dem sånn ganske-bra på tysk. Det er også grunnen til at jeg har en hel silkebok (silkebok!) full av fakta om sjøhester. For på barneskolen så skulle vi ha særemne om (bortsett fra at jeg tror vi kalte det noe sånt som "lære veldig mye spennende om..", ikke "særemne") de kuleste dyrene vi visste om. Og jeg valgte sjøhesten. (Allerede i ung alder viste jeg altså tydelige tegn på banebrytende kulhet/originalitet, for ikke å snakke om en noe foruroligende mangel på kunnskap om elementær zoologi. Dyr. Sjøhester. Joa.)
Uansett.
I går droppet kjære Caroline innom wallen min på facebook.
"Du Maren, kanke du ... fortelle meg litt om sjøhester? :)
Jeg leste at de parrer kun ved fullmåne, og ble litt forelska i tanken haha. Søtt, på en noe ekkel måte.
", sa hun.
Så da fant jeg frem kjær, gammel kunnskap og rablet ned et par-tre punkter (de som jeg husker best fra.. fjerdeklasse. Eller noe. Noen ting gjør bare rett og slett inntrykk, og kommer til å ligge forrest i hjernearkivet til den dagen du dør. Setter seg fast. I mitt tilfelle er det disse faktaene om sjøhesten, også er det første gang jeg så Sandløven i mumitrollet.)
Og så tenkte jeg at "hm, dette er nok egentlig sånt som flere burde ha lest. Sjøhester er ålreite dyr." (Akk, ja. Tredjeklasse på videregående, og jeg kaller fremdeles alle fisker og sjøhester og insekter for dyr og alle fugler for pipiper. Ohwell. I det minste klarte jeg å manipulere de rette menneskene til å tro at jeg fortjente sekser i naturfag. Hahahaha. Idioter.)
Anyways, here goes (men jeg ber deg altså om å ha i tankene at dette er sånt jeg lærte meg på på den tiden jeg fremdeles skrev med løkkeskrift. Og det er ingen halvnakendame-tegninger i margen, så jeg må ha vært veldig, veldig liten. Mye kan ha endret seg siden den tid. Kanskje har ikke alt vært riktig i det hele tatt. Hvem vet. Steinerlæreren min var i allefall fornøyd.):
Sjøhester
♥ Sjøhester er veldigveldig monogame. Hvis du dreper én sjøhest, er sannsynligheten veldig stor for at du dreper en til: hvis den har rukket å finne seg en make, vil maken nemlig (i nesten alle tilfeller) dø av sorg i løpet av bare et par dager. Hvis maken mot formodning skulle overleve, vil den sannsynligvis ikke kunne finne seg en ny partner igjen så lenge den lever. ♥ Sjøhesten er i familie med Sjødragen.
♥ Det finnes noen sjøhestarter som det aldri er blitt funnet et eneste par av. Man regner med at disse sjøhestene er afile (ingen klissete kjærlighet der i gården!), men kjempeseksuelle. (Min teori er at det er hippiesjøhester.) ♥ Fordi sjøhester er kjempeflinke til å kle seg ut (kamuflere schkamuflere..), er det ingen som vet hvor mange arter som finnes, fordi man ikke kan påvise at den arten man har funnet, ikke allerede ble funnet for et par tiår siden. ♥ Sjøhester er rovdyr. Vi snakker heftig hardcore. De spiser bare krepsedyr - og de spiser dem levende, uten å tygge (av den enkle grunn at de ikke har tenner:)) Og de spiser hele tiden, siden de ikke har noe ordentlig mage. For da har de ikke noe ordentlig fordøyelsessystem heller. De putter snablene sine langt inni krepsedyrhusene også suger de dyrene ut - som om snabelen var sugerør! Så egentlig er det vel helt greit å kalle sjøhesten for Evil Murdermachine. Iallefall gjør jeg det. Hurra!
♥ Hver morgen tar sjøhestene (i sine respektive kjærleikspar) piruetter med hverandre, og under denne seansen er det også vanlig at de skifter farge. Forskerne har hittil ikke funnet noen annen grunn til dansingen enn at de rett og slett /liker det/ - de vil vise hverandre at de elsker hverandre. Okei, det er litt æsj, men litt fint óg. Dansingen varer i ca. 10 min. ♥ Sjøhesthunnen lager egg, før hun forærer dem til ektemannen. Han pludrer rundt med dem i et par uker (avhengig av vanntemperaturen), før han dytter ut.. vel, et sjøhestpar kan få ca 1000 unger på et år. Dødogpine. ♥ .. Heldigvis for småbarnsforeldrene er ungene i opprørsk-tenåring-humør fra day one, og flytter hjemmenifra så fort de bare kan. Allerede dagen etter fødselen kan mamma og pappa gå tilbake til romantisk danse-og-drepe-krepsedyr-tilværelse.
♥ Sjøhester skifter farge når de møter andre skapninger, og noen forskere tror de skifter farge etter humør (levende moodrings, altså!) ♥ Sjøhester har finest farge når de er kjærlighetssyke/forelsket. ♥ Sjøhester kverkes i hopetall, fordi de brukes både i medisiner og som suvernier. Derfor får folk betalt for å fange dem - noe som fører til at alt for mange fanger dem - som igjen fører til at det fanges for mange sjøhester. Tallet for antall døde sjøhester som havner på dynga er deprimerende stort.
Sånn. Nå kommer jeg garantert til å få en rekke sjøhestfanatikere på nakken, som vil fortelle meg at alt jeg vet er feil. Men jeg håper ikke det. For jeg liker å tenke at det finnes dyr der ute som er kulere enn alle menneskene i verden til sammen. Jeg liker at det finnes dyr som klarer å være romantiske på en måte som jeg faktisk kan lage "awww"-lyder til, uten å få brekningsfornemmelser.
Og jeg liker tanken på dyr som svømmer rundt og blir lilla eller rosa eller fingrønne når de er forelska. Okei, så må det være pokker så upraktisk for en sjenert tenåringssjøhest (kanskje er det derfor de ikke blir eldre enn fire år - for å slippe ungdomstida?), men tenk så fint, da. Se for deg en sjøhestfest. Oioi. Psykedelisk. Det er sånt man kan skrive dikt om.
"Ja, det er godt mulig at du klarer å lure de andre, altså", sa han, "men du lurer ikke meg! I can see right through you, love!"
Jeg svarte ham ikke; isteden bannet jeg lavt på norsk for at ungdomsherberget vi bodde på hadde utstyrt oss med nøkkelkort. Hva pokker skal nøkkelkort være godt for? Man kan ikke gjøre noen ordentlig skade med nøkkelkort. Om jeg prøvde å borre det inn i brystet på ham så ville han antakeligvis ikke skjønt at jeg mente det som noe negativt engang. Nei, takke seg til nøkler. Helst nyslepne.
"Okei, nå er det ikke morsomt lenger. Du kan si sannheten nå", sa han.
Han ga seg altså ikke. Jeg filosoferte litt over hva det er ved mitt vesen som så tydelig skriker etter oppmerksomheten fra brødgjøker. Kom ikke frem til noe godt svar. Kanskje er det stemmen. Jeg har en ganske sær, pipete stemme. Kanskje den funker som visse fløyter på hunder.
"Seriously", fortsatte han, "I wasn't born yesterday, y'know?"
Det holdt ikke at han snakket pent. Han kunne komme så mye fra nordengland som han ville, det hjalp bare rett og slett ikke. Håpløst tilfelle.
"Jeg lyver ikke", glefset jeg til slutt, "Kan du bare la meg være i fred nå?!" (Kanskje virker jeg nå urettferdig kjip og kranglevoren, men det skal nevnes at fyren fulgte etter oss fra klubb 1 til klubb 2 til klubb 3. Hva slags folk gjør sånt?!)
Han smilte, og pekte på meg med en lang, knoklete pekefinger. "Ahhh, touchy subject, eh?"
Jeg himlet med øynene til hans bekjente. De trakk på skuldrene. En av dem mimet å slå inn hodet hans med en liten hammer. De hadde sikkert gjort det før, slått ham i hodet med en hammer, altså, en annen gang han oppførte seg teit. Hvilket forklarte hans åpenbare mangel på fungerende hjerneceller i øyeblikket.
"Jeg kommer fra Norge", gjentok jeg.
"Øh. Jaaada. Og jeg kommer fra Paradis!" Han lo. Jeg motsto fristelsen til å gjøre et poeng ut av at også Paradis hadde sine slanger. Jeg hadde sikkert endt opp med å måtte forklare hele skapelseshistorien.
"Kan du bare gi deg?!", sa jeg istedenfor. "Jeg kommer fra Norge. End of story. Hvorfor skulle jeg gidde å lyve om det?"
Han tenkte seg om et øyeblikk, før han nøyde seg med å nok en gang fastslå:
"There's no such thing as "Norway"!"
Jeg sendte Pink Floyd et bedende blikk. Hun stod på den andre siden av rommet og lo - jeg fant neppe noen mordmedhjelper i henne.
Pokker.
Så jeg vendte fokus tilbake til Herr Geografi.
"Du sier du skriver, yes?" spurte han.
Jeg nikket.
"Jada."
"Så du elsker å finne opp ting?"
"Vel.."
"Ikkenoe "vel", du elsker å lage løgner."
"Altså.."
"Og du sa du studerte drama?"
"Jo, og jeg ser jo hvor du vil hen, men.."
"Aha!" skrek han, og strøk seg over haken i ekte triumferende-vandrende klisjé-detektiv-stil, "så du finner opp en historie om et helt absurd, lite land, og så vil du teste ut både dine kreative evner og hvor god du er til å spille ved å overbevise meg om at du snakker sant! Men den går ikke! Jeg er nemlig den smarteste i hele Liverpool, så meg lurer du ikke!"
Jeg sukket. "Du har selvfølgelig helt rett. Nå går jeg bort i det hjørnet der og skammer meg. Lyve på den måten, da, gitt.."
Og så gikk jeg for å snakke med noe hakket mindre magesårfremkallende. En lampe, for eksempel. Hva som helst. En brunette i cowboyhatt.
Og i bakgrunnen kunne jeg høre ham mumle, "Norway.. Yeah, right. "Norway." Hah!"
Min venninne er blitt forkjølet. "Men det gjør ikke noe", hevder hun. "For Pus kom innom med suppe og sjokolade og italienske Vogue i dag."
"Pus" er ikke noen spesielt begavet (eller gavmild) katt, det er jentas kjæreste. Så er det ikke noe tvil om dét.
Akkurat nå ligger jeg her og er eksepsjonelt kvalm (av matforgiftning, antakeligvis, enda alt sukkersnakket om "pus" neppe hjalp), så sjokolade og suppe får jeg nok ikke i meg uansett. Men litt italiensk (eller britisk) Vogue hadde vel ikke blitt min død. Og altså. Om noen først tok med seg kyllingsuppe så hadde den jo ihvertfall hjulpet på humøret.
Så etter å ha avsluttet samtalen med Fru Pus, veltet jeg meg tilbake igjen i sengen, og tok meg selv i å tenke følgende: "hvorfor har jeg ikke en kjæreste bare akkurat i dag? Tenk så praktisk, da, gitt. Hm. Seriøst. Hvorfor?!"
Vel..
Grunner til at Maren ikke får kyllingsuppe i dag:
- Maren tar test på startquiz. Resultat: "Du kunne med fordel vært mer feminin. Gutter som liker så lite feminine mennesker foretrekker at de er av hankjønn." Jaha. Godt å vite. Hvor er kontrollen til playstationen min, forresten..?
- Se for deg følgende scenario: Det er helg. Det er mørkt. Det er utested. Det er skikkelig billig alkohol. Det er unormalt pen innehaver av både y-kromosom og god musikksmak. Dette får Yours Truly riktignok ikke med seg, da det eneste hun klarer å tenke på akkurat der og da er hvordan hun kan utnytte hans gode kontakter. Til rudrevyen. (Jeg sverger, den revyen kommer til å ta livet av meg.)
- Nytt scenario. Maren kommer gående til bussen. Rett foran holdeplassen blir hun nødt til å stoppe. Hun har nettopp brukt tre kvarter på å se middagen komme i retur, og ettersom hun er naiv med stor N, tror hun at hun har brukt opp dagens spykvote og at det lille stoppet bare er en nødvendighet for å få magen til å slutte med akrobatikken. Det viser seg at hun tar aldeles feil. Hun hører at bussen kommer og går igjen mens hun kaster opp det som trolig var lungene (ettersom dagens hosting taler høylytt om seriøse lungeproblemer.) Og ikke klarer hun å slutte, heller - ikke engang når passasjerene som nettopp gikk av bussen (som hun skulle ha sittet på, forresten, bare for å gjøre ting bedre) vandrer storøyde forbi henne. Hun ser opp i et kort sekund. Får øye på herr Jeg har perfekt lengde på håret mitt og går med frakk. Han ser bekymret ut. Hun spyr igjen. Det hele er egentlig veldig klisjéamerikanskTVserie-møter-jentebladflause. Maren og herr Jeg har perfekt lengde på håret mitt og går med frakk inviterer neppe til romantisk hagebryllup sånn ved det aller første.
- Maren ser Almost Famous (som forresten er Almost Yndlingsfilm, hvis dere lurte). I alle år har hun hengt seg opp i kjærlighetsforholdene i denne filmen, fordi de er så fine. Denne gangen? "Å, så heldig han er, han får lov til å skrive selv om han er ung." And that's it.
- Maren tegner. Det gjør hun nemlig alltid når hun kjeder seg. Altså hver dag på skolen. Dette går på autopilot.
Tidligere har hun alltid pleid å tegne sånn som dette: (Bloggprofilbildet mitt!)
Nå tegner hun mer sånn her:
(Av en eller annen grunn tviler jeg litt på at Flosshattfyren får veldig lyst til å kjøpe blader og komme på hjemmebesøk nå. Ohwell.)
- Maren hører Billie Joe synge "Good Riddance (Time of your Life)", som har vært ungdomsskolemarens høyeste ønske siden, vel, ungdomsskolen, og istedenfor å tenke "å, fine sangen!" eller "å, jeg hadde glemt hvor fin Billie Joe er!" eller "å, jeg husker da vi danset til denne i niende..!", så tenker Maren "æsj, så slitsomt det må være for en som er så musikalsk å ha konserter; bare hør på publikum, vi kan jo ikke synge, det høres jo helt fælt ut."
Aha. Derfor, ja..
Hello, I am the Love Grinch. Nice to meet you all.
Nå får dere ha meg unnskyldt; jeg skal gå og legge meg på baderomsgulvet og fokusere på å ikke spy/hoste i stykker halsen/si noe mer dumt. Huhei.
"Hei, ehm.. Maren?" Jeg snudde meg for å se hvem det var som snakket. En gutt i skinnjakke stod lent opp mot en vegg og klamret seg til et halvfullt ølglass. "Ja?!"-et mitt var kanskje litt i bråeste laget, men alt var hektisk og jeg var stressa. "Har du sett venninnen min?", spurte jeg, "hun har rødt hår. Eller hun andre, kanskje? Blond? Lav? Eller blond og høy? Eller en venn av meg, han er.." Latteren hans avbrøt meg. "Du mister visst alltid noe på byen, du", påpekte han. Jeg nikket kort, og kjente at en svak rødme fant veien til kinnene mine. Og så slo det meg plutselig. "Øhhh?", sa jeg (bestevenn med Det Norske Ordforråd som jeg jo er), "jeg har aldri sett deg før." Han trakk på skuldrene. "Så hvordan vet du hva jeg heter da?" Nok en idiotisk skuldertrekking. Pokker ta skuldre. Skuldre er overvurderte. Fra nå av liker jeg ikke skuldre. "Og hvordan vet du at jeg alltid mister noe?" Han svarte ikke nå heller. Bare smilte. "Neivel", sa jeg så, "hvis du skal være sånn så går jeg nå, jeg. Jeg har faktisk noen venner å finne." Og så snudde jeg meg igjen og bega meg ut på leting etter tidligere nevnte tapte krapyler (nå med fornyet pågangsmot; det er utrolig hvor mye energi man kan få av å bli litt ordentlig irritert), da jeg plutselig kjente en hånd rundt armen min. Med et rykk var jeg dratt tilbake igjen til veggen. Gutten i skinnjakken stod ti centimeter fra meg og hånden hans var fremdeles rundt underarmen min og jeg tenkte med meg selv at "dette har vært en usedvanlig dårlig dag. Værsåsnill og gjør noe som er galt nok til at jeg kan få lov til å kjefte litt på deg.. Kom igjeeen.." Men neida. Han var så hyggelig, så. Dusten. "Har du mistet et manus?", spurte han. Ordet manus fungerte selvsagt som en trylleformel; straks sluttet jeg å prøve å vri meg ut av grepet hans. Jeg stod stille. Kjente hjertet slå håpefullt. Jeg vet at hjerter ikke kan slå håpefullt. Enten så slår de, og da kan du velge å håpe fordi du lever, og så lenge du lever kan du håpe, eller så slår det ikke, og da er det ikke noe å snakke om engang, for så vidt vi vet kan du ikke håpe når du er død (og om du kan det så er det neppe med hjertet.) Men akkurat der og da kjentes det altså som om hjertet mitt håpet. "Ja!", sa jeg, " har du sett det?!" For et par uker siden mistet jeg cirka 15/20 sider av et manus jeg skriver på. Det sendte meg naturligvis straks inn i fosterstilling- og Bright Eyes-modus. Å få det tilbake nå ville, kan jeg forestille meg, være omtrent som å komme inn i stua og finne ut at Jonas, din lenge savnede undulat, helt på eget intiativ har funnet veien hjem igjen og tilbake inn i buret.
"Kanskje, kanskje ikke", sa han, og smilte lurt.
"Hei, ikke tull, da", ba jeg, "værsåsnill! har du sett det eller har du ikke?"
Og tror du ikke han trakk på de pokkers skuldrene sine igjen?!
"Du vet hvor det er, du!", pep jeg, "seriøst?! Si det! Hvor, hvor, hvor?"
Han: ""Wheeeere iiiis iiiit, my precioussssss...?!""
Jeg: "Ha-ha. Veldig søtt. Spytt ut! Jeg er kjempestressa og jeg har savnet det manuset og vennene mine er borte og jeg har bankkortet til hun ene og mobilen til hun andre og pengene deres og hun ene har nettopp mistet tannen sin og jeg må løpe så værsåsnill kan du ikke bare si det?!"
Han drakk øl. Tok seg god tid. "Kanskje jeg vet hvor det er eller kanskje jeg ikke gjør det. Kanskje jeg vet hvem som har det. Eller kanskje ikke. For alt du vet så bare gjetta jeg, ikkesant?"
"Du bare "gjetta" på at jeg hadde mistet et manus her inne, og du hadde tilfeldigvis rett? Du hadde tilfeldigvis rett i at jeg het Maren også, da, eller?"
"Neida, det er jo godt mulig at du lyver. Isåfall tar jeg feil."
ARGH. Det er så frustrerende at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg!
Jeg hater livet mitt.
(Og nei, jeg fikk ikke tilbake igjen manuset, og nei, jeg vet fremdeles ikke hvem fyren var, og nei, ingenting ble det spor bedre utover kvelden. Nå går jeg og gjør nynorsk eller noe.)
For en uke siden proklamerte min venninne HelloKitty stolt at hennes vandring i den sosiale ørken snart skulle ta slutt.
"I neste helg", bedyret hun, "i neste helg skal jeg få facebook."
Jeg tenkte selvfølgelig at "pf, ja, du, det tror jeg det jeg vil om", for å stå i mot facebookpresset har lenge vært en av rødtoppens fremste prinsipper, og i motsetning til undertegnede, hvis prinsipper det nesten går sport i å hive ut av vinduet, så er Hello Kitty altså ganske så flink til å passe på disse prinsippene sine.
Likevel hadde jeg jo et slags håp, da.
Så da jeg ringte henne i kveld med sukkersøt røst for å minne henne om løftet, og fikk negativ tilbakemelding, ble jeg jo litt skuffet.
Det er som når man er elleve og akkurat har lest Harry Potter og man ikke får brevet sitt fra Hogwarts. Man visste jo at det ikke kom til å komme. Men det betyr ikke at man ikke kan bli såra og vonbroten av den grunn.
Så nå føler jeg at noe må gjøres.
I alle sånne "positive beskrivelser" folk er blitt tvunget til å skrive på ungdomsskolen, har jeg fått "Maren er en som iverksetter tiltak" (eller lignende, da. Det kan ha vært hakket mindre fancy. Det kan ha vært "Maren gjør ting". Ungdomsskolen.)
Så nå iverksetter jeg.
Prosjekt: overbevise ungen om å få Facebook.
(Herregud, dette er en liste jeg aldri trodde jeg skulle skrive.)
Hvorfor Ida bør få Facebook:
- Stalking. Det er mulig at ikke alle der ute vil si seg enig i at dette er hovedgrunnen til å få facebook. Ikke offentlig, iallefall. Dem om det. Her på Gi et lite vink er vi ærlige og sier ting som de er: Stalking er konge. Og du, Ida, er jo som kjent dronningen av stalking. Jeg vet at du drømmer om ubegrenset med informasjon som du kan sitte og fråtse i når ingen ser deg. Og det er bare såogså mye du kan få utifra google search. Budstikka har ett og annet uheldig bilde i kulturdelen, men dét holder liksom ikke. Det er nok til å gjøre deg sulten, men ikke mett.
Alt sammen er på facebook. Du vet dette. Jeg vet at du vet dette, for du har passordet til profilen min. Du har stalket før. Og du elsket det. Tenk å kunne gjøre det når som helst, og ikke bare på mine venner? Mh. Jeg vet du vil.
- Bursdager. Hvis jeg ikke hadde hatt facebook så hadde jeg ikke hatt venner, for å si det sånn. Å glemme bursdager er jo utilgivelig. Har du facebook, så glemmer du ikke bursdager. Så enkelt er dét. Du får vite om dem en stund på forhånd, til og med, så du får tid til å fikse gave. Brilliant.
- Egen bursdag - og når vi først er inne på bursdager; husker du i fjor, da en viss person glemte bursdagen din? Vel. Den ville nok ha husket det om den fikk beskjed hver dag i typ fire dager i forveien. Hvilket den ville, om du hadde facebook. Jeg bare nevner det.
- Folk inviterer deg på fest Alle invitasjoner kommer på facebook. Sånn er det bare. Igjen vil jeg ta opp et eksempel fra ifjor: husker du da du nesten ikke kom inn på revyfesten fordi du ikke stod på lista? Og hvorfor stod du ikke på lista igjen? Fordi festarrangøren hadde printet ut gjestelista fra facebook. Hvor ditt navn av naturlige årsaker ikke var å skue.
Dessuten er det enklere å holde styr på hva du skal når alle invitasjonene dine ligger samlet på ett sted. (Dette er bare tøv, jeg holder ikke styring for fem flate øre. Men jeg har hørt at det funker for andre, så jeg bruker det som et argument likevel, jeg.)
- Du kan invitere folk på fest Eh, ja. Nok et argument som jeg personlig synes er helt på jordet. Jeg hater å lage facebookinvites. Jeg skjønner det ikke. Men igjen: alle andre klarer det. Så du klarer det nok du også. Og da er det jo riktig så praktisk. Også kan alle sammen svare om de kommer eller ikke kommer der. Og komme med oppmuntrende tilrop av typen "jeg gleder meg" og "ida er heit" og "hvor i allverdenslandogrike er Billingstad?!"
- Bilder. Du kan endelig bli tægget i alle de kule bildene som ligger ute. Som for eksempel klassebildet:
- Bilder 2. Du er jo uhelbredelig fotoalbumnerd. Hvor kos er det ikke å legge ut album på facebook, der alle kan se dem? Hvis du noensinne blir nødt til å rømme hjemmenifra og albummene dine blir liggende hjemme, så har du mistet dem. Men ikke hvis de er på nett. Og dessuten er det kos å få fine kommentarer. Og du kan legge ut uflatterende bilder av Pink Floyd og alle kan le av henne og hun vet det ikke for hun har ikke facebook.
- Rockestjerne 1 Det er mye lettere å bli rockestjerne når man har facebook. For fansen føler at de "kjenner" deg når de er venner med deg på facebook og da kjøper de garantert cden din, for alle kjøper jo cden til en de kjenner. Pluss at det er lettere å vise at du er kul gjennom en profil du fikser selv, enn bare gjennom dusteintervjuer i jenteblader, som framstiller deg som den neste Venke Knudson.
- Rockestjerne 2 Når du blir rockestjerne kommer noen garantert til å lage en stor fangruppe for deg på facebook. Hvor kjipt er det ikke å ikke kunne se på den?
- Rockestjerne 3 Visse musikere er ganske så aktive på facebook. Noen av dem har du venner (eller bekjente, men hysj nå, detaljer..!) til felles med. Det vil si at hvis du får facebook så kan du legge til disse vennene, og så vil facebooken hans foreslå deg som en venn han kanskje vil legge til (for det gjør facebook, nemlig, når dere har felles bekjente), og da trykker de selvfølgelig "jatakk" til det, og plutselig så kjenner du.. visse musikere.
- Statusfelt. Jeg elsker statusfelt. Det kan ikke forklares, det må oppleves.
- Endelig kan du også skjønne hvorfor teksten på denne sangen er genial:
- Piratefacebook. Du kan ha språket på facebook på "Pirate". Hallo. Hvor genialt er ikke dét.
- Private meldinger. Det blir bare ganske enkelt ikke hyggeligere enn private meldinger. (Du må riktignok lære deg å legge merke til om det står noe tall der oppe ved siden av innboksen, det tok meg en stund. Men så er jo ikke jeg utprega hightech heller, da.) Det er som å få mail, bare mindre.. intenst. Mindre pretensiøst, liksom. Og det er mye koseligere enn msn, for det er hakket mer gjennomtenkt.
- Å logge av facebookchat. Lykken er å logge seg av facechat. For alltid. Seriøst. Det er så sykt deilig å vite at den er der, og at du slipper å bruke den.
- Wall-to-wall (evt plank-to-plank på piratspråk.) Jeg har ikke tall på hvor mange netter som har blitt reddet ved mine syke, lange samtaler med fine venner. Jeg elsker å gå tilbake igjen og lese de vi hadde i førsteklasse. En dag skal jeg printe dem ut. Wall-to-wall er lykke.
- Rødfirkant. Røde firkanter betyr at noen har tenkt på deg. På en eller annen måte. For det betyr at de har snakket til deg eller kommentert et bilde eller noe. Sålenge man har røde firkanter kan man ikke være ensom. Altså: Facebook --> Null ensomhet.
- Get back in touch. Du kan bruke facebook til det facebook sier facebook skal brukes til: Å komme i kontakt med gamle venner igjen. Som, å, jeg vet ikke jeg, folk fra interrail. Eller din gamle bestevenninne som du aldri besøker selv om hun er naboen din.
- Hate Farmville. Du kan være med meg når jeg vil baksnakke alle som har Farmville. Ja, takk. NÅ. (Du kommer til å skjønne hva jeg snakker om så snart du får facebook.)
- Hjelp. Når du skriver "jeg trenger hjelp" på facebook, så er det faktisk overraskende mange som tilbyr seg å hjelpe. Eller i det minste å gi deg sympati. Det er jo ganske kos.
- Tidsfordriv. Det kommer til et punkt der du går lei kabal i norsktimene/på jobb. Bare vent. Da er facebook din venn.
- ".. is now listed as in a relationship (and it's complicated.)" Ah, jeg koser meg. Plutselig vet man alt om alle. Spesielt herlig er det i tiden rundt sommerferiestart og -slutt, og nyttårsaften. Jeg elsker facebook når det nærmer seg nyttår. Alle blir sammen i revytiden (også noen på nyttårsaften.) Også kysser noen feil person når klokka slår tolv og så kommer det et knust hjerte ved siden av navnet deres dagen etter og ekskjærestene deres skjeller dem ut i statusfeltet sitt. Jeg skjønner alvorlig talt ikke hvorfor folk gidder å se på realityprogrammer eller såpeserier når de kan se på folks statusendringer.
- Skoleprosjekter. Noen lager grupper til gruppearbeidet sitt på facebook. Da er det jo fint å kunne følge med på dine medsammensvorne.
- Info. Du kan ha "Hva er vitsen med å leve hvis man ikke kan være vakker?" som Favorite Quotations på info.
- Ikke sist. Du kan slippe alle kommentarene; "etternøler" og "treiging" og andre slemme stikk kommer til å komme til den som kommer aller, aller sist. Blir det deg, eller blir det Pink Floyd?
- Du kan være venn med Yours Truly. Og hvis ikke dét er en god grunn så vet ikke jeg.
Maren Elise Vi trenger aldri å sende mail til hverandre igjen! Hurra! How does that sound?
Sånn. Det var dagens nerding. Hvis noen har noen flere grunner, eller bare vil hjelpe meg med å skape litt ekstra gruppepress, så er det bare å bruke kommentarfeltet.
Hvis du noensinne har vært/bevitnet en strikkeentusiast på nybegynnernivå, så vil du antakeligvis nikke vitende til følgende utsagn:
det finnes ingenting så rotete på grensen til klaustrofobisk som tolv ulike garnnøster skjødesløst henslengt i en litt for liten plastikkpose.
Så når jeg nå velger å sammenligne undertegnedes hjerne med en plastikkpose, og innholdet med tolv ulike garnnøster (skjødesløst henslengt), så trenger du neppe å være noen håndarbeidslærer for å skjønne at ting føles litt.. kompliserte for tiden.
Eller, for å si det enklere: Det er kaos i Marenland.
Det er like før jeg setter meg ned og skriver dikt, liksom, bare for å få ut litt, uten å måtte bry meg om lange formuleringer.
Men bare nesten, da.
Enten så kan man eller så kan man ikke.
Og kan man, ja, så kjør på. For all del. Jeg liker sånt. Det er fint.
Men kan man ikke, da blir det fort "we are/in our car/which is driving really far/did I mention that I am a star?/hey, where's the closest bar?/we don't care, cause we can't drink, cause we're in our car", ikke sant. Og det er sånne ting man blir lagt inn for.
Nei, vent. Rettelse: det er sånne ting man bør bli lagt inn for.
Bare vent til jeg blir verdenshersker, dere. When I'm king you'll be the first against the wall osv.
Nå skriver jeg meg bort igjen.
Hvor var jeg? Jo. Kaos i Marenland.
På grunn av dette midlertidige rotet i blondinehodet, sier det seg kanskje selv at jeg har gitt helt opp å følge med på hva underbevisstheten min driver med.
Jeg tenker at tanker er som vin for underbevisstheten; hyggelig, kultivert, sosialt og, skal man tro forskerne, riktig så sunt i moderate mengder.
Uten tanker så kjeder underbevisstheten seg.
Med for mange tanker, derimot, så har du det gående; plutselig rangler underbevisstheten din rundt og synger "dancing queen", sender sms til alle den kjenner med "herregud du er så pen!", før den runder av med å sette seg under et bord og deppe. Alt i løpet av ti-tolv minutter. Gjentas til tilgangen på vin er borte.
Og det er klart at man kan ikke lytte til sånne idioter.
Man kan observere dem, og gjøre seg et lite notat om å passe på at de kommer seg hjem og i seng mot slutten av kvelden, men det er sånn omtrent det. Det er ikke sånne du spør om tips og råd. Og hvis de forteller deg en lang historie, så nikker og smiler du, men du tar ikke gift på at den er .. vel.. helt hundreprosent sannferdig og/eller korrekt gjenfortalt, da.
Så når jeg drømmer noe, så prøver jeg å ta det med en klype salt. For da er det dusteunderbevisstheten som er selskapssyk og vil ha litt oppmerksomhet, og da skyr den ingen midler. Ingen løgn for liten, ingen løgn for stor.
Jeg prøver ikke å filosofere noe nærmere over det den hobbyfylliken av en underbevissthet prøver å fortelle meg; "å, se, hele jula gikk til helvete fordi du jobbet for mye med revyen, som forresten strøk fordi du er dårlig. Nevnte jeg forresten at alle døde? Alle døde. Fordi alle dør. Hele tiden. Nemlig."
Jeg synes ikke det er noe koselig å tenke på, skjønner du.
Jeg prøver heller ikke å gjette meg til hva jeg kommer til å drømme om når natten kommer. For med et så rotete hode så kan det jo komme så mangt.
Men i det siste har jeg blitt ganske flink til å forutse hvem jeg kommer til å drømme om. Og det er jo litt sært. Skråstrek trist, ettersom det aldri går bra for folk i drømmene mine.
Særlig er det én som dukker opp i eninga, og nå har han dødd på så mange Saw-verdige måter at jeg ikke kommer til å tørre å se ham i øynene om jeg noengang ser ham igjen.
(Men så kommer jeg nok ikke til å se ham igjen heller, da, for jeg har utviklet et sånt bileierforhold til ham; du vet, sånn som når bileiere vet hvor bilen deres er til enhver tid? Eh, ja. Nemlig. Så nå kan jeg jo bare la være å gå på Deli DeLuca når alarmen min sier at han er der. Praktisk.)
Jøss. Dette innlegget ble jo omtrent like rotete som hodet mitt. Om jeg er heldig så gjorde det kanskje deg litt forvirret, også. Isåfall er underbevisstheten din hjertelig velkommen på fyllefest med underbevisstheten min.
Nå sitter jeg her og lar Helle fortelle meg om fisk. Istedenfor å tenke. Sånn at morgendagens innlegg kan bli hakket mindre intetsigende enn dagens. (Er det ikke ironisk at jeg må tenke mindre for å klare å formidle flere tanker?)
[20:05:28] Helle says: mange fisker er pene (til fisk å være)
[20:05:34] Helle says:
men det finnes også mindre heldige fiske, som f.eks breiflabben
[20:05:51] Helle says:
det er alt i alt relativt lavt nivå på utseendet til norske fisker
[20:06:03] Helle says:
skal du ha en fiks fisk må du til varmere strøk.
.. sier Helle.
Jeg tror ikke at Helle har tolv garnnøster skjødesløst henslengt i plastikkposen sin. Til dét er hun alt for strukturert når hun snakker om fisk. Herregud, nå har hun snakket om fisk i ni minutter og førtisju sekunder. Sammenhengende. Hun kjører på, hun, og vet hva hun skal si.
Sikkert fint for underbevisstheten hennes.
Nå kan dere godt trøste meg for at lungebetennelsen er tilbake igjen.
Den observante/elefantbeslektede leser husker muligens denne samtalen?
Vel. Her i huset så liker vi å begrense kreativiteten til et minimum, og en dag uten nye samtaleemner er en bra dag. Aller best liker vi sånne som kan gå på autopilot:
Pappa: Takk for i dag.
Maren: Takk for i dag.
Pappa: Sove godt..?
Maren: Sove godt.
Pappa: Husk å ikke glemme..?
Maren: Dust.
Pappa: Nemlig. Jeg hadde tenkt til å si "veldig lav", men greit; husk å ikke glemme at du er dust.
Maren: Du er forutsigbar.
Denne regla har vi hatt siden jeg var elleve eller noe. Hver. Eneste. Kveld.
Av og til varierer han "lav" med "liten gnom" og jeg "Du er forutsigbar" med bare "arghhh". But that's about it.
Denne samtalen kan vi.
Det er en flott, trygg dialog.
Men det er klart. Man kan jo ikke godt løpe rundt og si "sove godt" i hytt og gevær. Da ender det nok bare med at pappa går og legger seg fordi han ikke er så smart, stakkars, han tror sikkert at når folk sier natta så er det fordi det er natta. Og så har vi det gående, da. Fordi han sover så dukker han sikkert ikke opp på jobb, og det er jo helsikes upraktisk tatt i betrakting at han jobber i Danmark, for da kommer mobilen min plutselig til å bli nedringt av ildsinte dansker (mobilen min står på hans navn) og jeg skjønner jo ikke dansk, og så kommer han ikke til å få betalt fordi man får ikke betalt når man sover (det er helt sant, faktisk: man gjør ikke det, Donald Duck & Co har løyet til oss i alle år!) Og så må jeg begynne å tjene penger selv. Så det går ikke.
Derfor blir vi pent nødt til å finne noe annet vi kan snakke om, sånn på dagtid. Noe annet som ikke er så vanskelig, som vi har diskutert før.
Som regel går det i mobbing av storesøster. Eller at pappa later som at han er Darth Vader. Eller at jeg klager på at jeg er stressa og at han sier "men jeg har syklet seks mil i dag", som om dét skulle utgjøre den store forskjellen.
Hvilket det ikke gjør, bare sånn for the record.
Jeg kan jo selvfølgelig prøve å marsjere opp til historie-/norsk-/dramalæreren og si at "vet du, jeg har ikke tid til å gjøre lekser, jeg. Heh. Men pappa syklet skikkelig langt i går", men..
Hm. Mulig det hadde funka på dramalæreren, nå når jeg tenker over det.
Må huske å sjekke.
UANSETT.
Sistgang pappa og jeg bestemte oss for å konversere, falt temavalget altså nok en gang på dette med vestlandet.
Denne gangen med gjesteinnslag: lærere.
Jeg har vært relativt heldig med lærerne mine opp gjennom tidene.
Jeg tror, nå når jeg tenker meg om, at jeg bare har hatt to stykker som jeg har mislikt sånn ordentlig intenst, og de er fremdeles stuck på rykkinn skole, så ha, det er vel den verste straffen de kunne ha fått for å være eklinger.
Som du kanskje skjønner, er ikke rykkinn skole den aller beste skolen man kan finne. Dette er nok også en av grunnene til at den ene ordentlig flinke læreren vi hadde, fant det for godt å forlate oss til fordel for grønnere jaktmarker. Grønnere grunnet all nedbøren, skal man tro min far.
Maren: Når jeg blir norsklærer skal jeg også til vestlandet.
Pappa: Jaha.
Maren: Ja? Det må da være mye bedre å være norsklærer i Stavanger eller Berge-
Pappa: Selvfølgelig må det det.
Maren: Nei, men tenk, da! Så vanvittig mye bedre å være lærer for barn i Stavanger!
Pappa: Ja, jeg var jo helt enig, jeg.
Maren: Ja, for de snakker jo så fint! Jeg tror faktisk at jeg kunne ha likt elevene i Stavanger.
Pappa: Alle lærere foretrekker elevene i Stavanger. Det er på grunn av været. Alle barna sitter helt, helt stille i redsel for å bli kastet ut av timen.
Maren: Ha. ha.
Pappa: "ØYH! Lille Ole, var det en lyd? Skal du ut i regnet? Tenkte ikke det, nei.
Noen andre som har tenkt til å bråke i dag? Nei? Skal vi følge med, her inne i varmen?
Lurt valg."
Noen ganger så lurer jeg på hva slags traumer den mannen opplevde på Vestlandet.
--
Det interessante må jo være å teste pappas to yndlingsfordommer opp mot hverandre:
1. Det regner alltid på vestlandet (og dette får alle elever til å være så stille at selv døvenyhetene ville beundret dem.)
2. Bergensere holder aldri kjeft. (Uansett.)
Hvilket alternativ trumfer det andre, tror du?
(Jøss. Kanskje er det forsker jeg bør bli. Ikke norsklærer. Siden jeg viser en såpass forfriskende nysgjerrighet og innsikt, mener jeg. Nei nå er det på tide at jeg går og legger meg. Ja særlig. Jeg lager te, jeg har høstferie. HA. På østlandet har vi høstferie, nemlig. Så ha. Bare behold regnet og de fine dialektene deres, dere. Jeg er ikke bitter eller noe.)
Maren.[Profilen][Twitter] 20 år gammel, født og oppvokst i Bærum. Smuler når jeg spiser rundstykker, er i himmelen når jeg drikker farris, ler høyt av Brødrene Dal. Er alltid varm, bortsett fra når andre er det, elsker teater og kan ikke lage mat. Går Forfatterstudiet i Bø.
Liker dessuten å bade i fontener. Har blogget på Gi et lite vink i fem år, uten å skifte layout én eneste gang. (Den setningen er bare med for å gi et inntrykk av hvor lat jeg er.)
Tror på et liv før døden.
Og når jeg blir stor skal jeg ha en katt.
Tilfeldig Hurra
I skrivende stund...
Leser jeg: A Clockwork Orange Lyttes det til: "Long Hard Fall" -Larkin Poe Elsker jeg: de fleste og det meste Er jeg avhengig av: spotify og red fruit-te.
