I will swallow, if it will help my sea level go down

"Vekker du meg om jeg sovner?", ville jeg vite.
Han nikket. "De kommer nok tilbake snart", sa han. Kanskje mest for sin egen del. Vi hadde ventet lenge, og jeg tror han var vel så bekymret som meg. Det var han som hørte at noe falt i vannet. Det var han som visste hvor mye de hadde drukket. Og det var han som var våken nok til å være engstelig.
"Hvis de dør så skal jeg drepe dem", mumlet jeg, og prøvde å finne en behagelig stilling å ligge i.
Han blåste på en gammel løvetann så de små, hvite løvetannkornene hang i lufta et øyeblikk, før de landet mykt i vannoverflaten.
Jeg trakk soveposen litt bort fra ansiktet, og presset øynene mot sprekkene i brygga så jeg kunne se havet under oss. Det var så blankt at det var som å stirre ned i et eneste, stort speil.
Jeg kunne se stjerner i det, og jeg kunne se at jeg virkelig kunne ha hatt godt av å se i et speil tidligere denne uka. Jeg kunne se at han tygget på neglene sine.
"Jeg tror vi ville ha sett det om de druknet. Det ville sikkert ha kommet en bølge eller to", påpekte jeg.
"Eller hørt det. Vi ville nok ha hørt det. Hun er ikke akkurat lydløs."
Jeg kunne se i vannet at han trakk på skuldrene.
"Men det er kanskje ikke det du er mest bekymret for, eller..?"
Det er absurd å tenke på nå i ettertid; han ristet på hodet, og jeg husker at jeg forstod.

Jeg forstod faktisk at tanken på at hun var alene med Ham i en båt plaget ham langt mer enn tanken på at hun muligens hadde lidd drukningsdøden.

Ungdomsskolesjalusi kan være spesielle saker.

Vi ventet lenge. Ingen av oss slapp bredden på den andre siden av sjøen med blikket. Vi lyttet så intenst at det ble utmattende.

Plutselig reiste han seg opp på huk, som om han gjorde seg klar til å gjøre et sprang ut i vannet. Bevegelsen var så brå etter den lange stillheten at hjertet mitt umiddelbart begynte å slå kvalme opp i halsen.

"Der!", utbrøt han, "var det en bølge?!"

Jeg kjente at hjertet roet seg igjen. Hva hadde jeg egentlig ventet at han skulle ha oppdaget? Vannet hadde jeg jo holdt øyet med hele tiden.

"Bare en krusning, og knapt nok dét", sa jeg, og trakk soveposen tettere rundt meg. "Jeg tror det er for mørkt til at det er noe poeng i å fortsette å stirre.. Hvis vi vil gjøre noe, så må vi nok gjøre noe.. ordentlig."

"Mener du å fortelle det til noen av de voksne?!"

Jeg ristet på hodet.

Jeg visste ikke hva jeg mente.

"Er det her dere gjemmer dere?!"

En av de andre jentene kom til syne i den andre enden av brygga. Hun hadde tullet seg godt inn i et ullteppe, og ansiktet var preget av mangel på søvn.

"Vi trodde dere var med de andre to på båttur?"

Vi ristet på hodet.

"De spurte ikke meg", sa han. Han hørtes så bitter ut at jeg nesten måtte le.

"Jeg hadde ikke lyst", sa jeg, før jeg la til i tankene at "jeg feiga ut."

Hun trakk på skuldrene.

"Så hvor er de andre, da?"

Vi svarte ikke. Bare stirret ut på sjøen igjen. Men det var visst svar godt nok.

"Åherregud..", sa hun bare, før hun forsvant raskt inn igjen på land.

Fem minutter senere satt tyve ungdommer på en brygge og stirret ut mot havet.

"Kan dere se for dere overskriftene i VG?", sa han ene. Og det kunne vi. Mange kom med forslag; "to ungdommer i tragisk drukningsulykke", "Bærumsskip gikk ned natt til onsdag. Undertittel: For mye rom for de to piratene?", "Idioter døde fordi de tok en båt og rodde av sted midt på natten i skikkelig, skikkelig beruset tilstand selv om de voksne sa at de ikke fikk lov."

"Den siste der tar de aldri", påpekte en av jentene, "den er jo alt for lang. VG-lesere klarer ikke å holde seg fokusert så lenge."

"Og dessuten er det ikke sex i tittelen. Da selger det ikke."

"Men det er jo død i den, da?"

Min Venn med Sjalusien ble stadig sintere, men sa ingenting. Selv ble jeg bare mer og mer nervøs. Noen hulket lenger ute på brygga.

"Den perfekte komboen er jo sex og død, da!", hørte jeg noen si.

"Altså. Det er en gutt og en jente det er snakk om her. For alt vi vet er det grunnen til at de ikke er kommet tilbake ennå. Ikke at de er drukna."

Og slik fortsatte samtalen å gå langt utover natten.

Like før soloppgang var noen sikre på at de var døde, noen sov, noen var forbanna (men hvem de var forbanna på, varierte), noen klandret seg selv og noen hadde hentet de voksne.

Og så, da noen begynte å mumle noe om hvilken sang som passet seg i begravelsen ("Swallowed by the sea av Coldplay er jo fin, da"), kunne vi se noe langt borte i horisonten.

En liten båt kom i vår retning.

Snart hørte vi latter også.

Til å være døde var de i oppsiktsvekkende godt humør.

- Det viste seg at de hadde tilbrakt natten i en hytte langt inne i skogen på den andre siden av sjøen med et par totalt fremmede jazzstudenter. -

"Why am I not surprised?" tenkte jeg.

Og så bannet folk endel og kalte dem for noen helvetes idioter før de gikk og la seg til å sove.

"Vekker du meg om jeg sovner?", ville hun vite.
"Tøver du?", svarte jeg. "Hvis du tror at jeg lar deg sove etter det stuntet der, så er du sørenmeg dummere enn jeg trodde."
Og så lo vi og gikk for å finne en trampoline å hoppe på.

-

Jeg savner ungdomsskolen, jeg. Drama var så mye større dengang. Nå er det liksom bare "å, er hun borte, sier du? Da sitter hun vel og leser til eksamen et eller annet sted", eventuelt, om vi virkelig skal slå på stortromma: "er hun borte, sier du? Da dro hun vel til byen likevel, da. Og apropos dét; tror du Bendik er der i kveld? Skal vi sjekke? Fint."

Ikke at ikke det er hyggelig, selvfølgelig, men det er liksom ikke like underholdende å skrive om.

We held gold dust in our hands

Det føles som om jeg sitter fast i den tilstanden man er i om morgenen, når natten og dens ubehageligheter snart er regnet bort, og vindusruten er dugget ned av iskaldt stress og blendende dagspotensial.
Alt er surrealistisk og rart.
Det er plent umulig å skille virkelighet fra drøm, og alle bevegelser kjennes krampeaktige og underlige, kroppen er matt og tung og fremmed og hodet er en boks med klinkekuler og rustent bestikk som ramler omkring i et salig, støyende rør.
Jeg tar meg selv i å tenke at menneskene ikke passer til stemmene sine. "Har jeg forskjøvet dem, mon tro?", undrer jeg, mens jeg lar blikket vandre fra person til person, og prøver å forestille meg at de snakker med hverandres stemmer.

Kaffe smaker jord.
Fingrene mine er kalde, og det er så rart, for de er jo aldri kalde, jeg er aldri kald.

Jeg har mistet enda en øredobb.

Jeg ser på bilder og husker ting, men jeg husker dem ikke som noe jeg har vært med på. Det er som å huske en bok jeg har lest eller en film jeg har sett, eller kanskje aller helst en drøm som er i ferd med å forsvinne gjennom fingrene mine.

Jeg husker at jeg snakket med en jente på konf.leir.

"Jeg skulle ønske at jeg levde i en bok", sa hun.

"Ikke jeg," sa jeg dengang, "for hvem ville vel orket å lese om livet mitt? Det er for kjedelig. Og det ville virkelig ha knust selvtillitten min om noen begynte å lese om meg, og så sluttet. Tenk så kjipt å være en halvlest bok."

"Men det må da finnes en måte å sørge for at noen vil lese boka på?", undret hun.

Vi spiste jordbær. Jordbærundring er den beste formen for undring, spør du meg.

"Man kan jo prøve å leve livet sitt sånn som man skulle ønske at folk gjorde i bøker. Sånn at hvis du måtte lese boka om deg selv, så ville du si at "herregud, så kul hun er"?", foreslo jeg. Halvhjertet.

"Mhm!", sa hun. Helhjertet. Rart med det.

Jeg vet ikke hvorfor jeg husker akkurat denne samtalen. Jeg har ingen bilder. Hverken av henne eller av jordbærene. Og med ørebetennelsen jeg hadde på konfleir så er det egentlig rart at jeg hørte noe av denne samtalen. Men det gjorde jeg altså, og den har satt sitt preg.

Når jeg tenker på den nå i ettertid så ser jeg den i tegneserieruter. Jeg har gult hår og hun har smilehull, og det er sånn plastikkblå himmel i bakgrunnen. Tegneserie.

Livet er litt tegneserie for tiden, synes jeg.

Jeg er litt tegneserie. Det er som om en eller annen har sagt "kill your darlings" til hvem det nå enn er som har laget alt og alle, for plutselig er alt jeg ser veldig rent og enkelt, og inneholder bare akkurat det som trengs for at ting skal gi mening (og noenganger ikke dét engang.) For hver gang jeg prøver å skjønne mer, se ting klarere, blir alt bare mer sært og vanskeligere å se.

I begravelse prøver jeg å skyve kynisme og distansering bort til en øde krok av hjernen - gi plass til empati, til medfølelse - men det går bare ikke. Jeg er redd for å falle sammen.

Jeg blir litt kvalm når jeg kjenner at den første tanken som slår meg når jeg står og trøster er "men hvem skal trøste meg?!"

Når jeg griper etter hånda til hun som gråter ved siden av meg, og alt jeg kan tenke er "men hvem skal gripe etter min?", lurer jeg på hva som er galt med meg.

Når jeg besøker en grav og ser at jenter som alltid har perfekt sminke, plutselig ser ut som offere for en deprimert, moderne kunstner under øynene, og alt jeg kan tenke er "hvem i all verden inngraverer et fjortizzhjerte på en gravsten?!", tenker jeg at jeg likesågodt kan melde meg inn i forbundet for bitre, onde kvinner først som sist.
Men så flyr tankene videre til hva jeg vil skrive når jeg kommer hjem. Jeg kjenner at en del av meg er riktig så fandenivoldsk og har lyst til å skrive om hvordan det er ekkelt å se på hvordan folk nærmest konkurrerer om å ha det vondest på kirkegårder.

Og så går det jeg nettopp tenkte plutselig opp for meg, og da blir jeg så kvalm av meg selv at det gjør vondt i magen. Og så begynner jeg jammen meg å gråte jeg også. Praktisk, da, gitt.

Og jeg gir meg ikke før jeg er kommet hjem og har sovnet.

Det er som å leve i Alice i eventyrland-verden. Jeg pleide å bli uvel av den filmen. Klaustrofobisk. Jeg blir skremt av at jeg ikke forstår noenting. Og av at det kjennes som at jeg er utenpå huden min.

Jeg antar det ikke er noe godt tegn at jeg blir klaustrofobisk av det å leve, og iallefall ikke nå når jeg har sett alternativet på ubehagelig kloss hold.

Jeg tror heller ikke at det lover spesielt godt at jeg tenker såpass mye på meg selv når jeg burde tenke på hvordan alle andre har det. Jeg tør ikke tenke på hva det sier om meg som person.

Det er rart hvordan jeg stresser og stresser og føler meg uhyre viktig bare fordi jeg tilfeldigvis har litt lite tid, og hvordan jeg tillater meg selv å bagatellisere andres problemer i hjernen min, bare fordi deres problemer ikke er tidsavhengige. Jeg vet jo at mengde tid og størrelse på problemer ikke trenger å ha noe med hverandre å gjøre. Det er bare det at i mitt tilfelle så føler jeg at det er to navn på samme tingen.

Og det er jo så rart, for jeg har det jo så bra for tiden. Jeg er stresset fordi det er så mye jeg vil.

Jeg dikter opp historier om menneskene rundt meg for å fordrive tiden jeg ikke har mens jeg venter på at en kanin skal komme og trekke meg ut av tegneserieverden og tilbake igjen til virkeligheten. Frem til da kan jeg komme til å være ganske så stille på bloggfronten. Det er jo begrenset hvor melodramatisk jeg har lov til å være.

Lost & Found

Hei! Hvis du tilfeldigvis er et av de titusen menneskene som reka rundt på Møllers på fredag kveld, så er dette en etterlysning som går ut til deg. Jeg hadde nemlig med meg min uhyre falleferdige moleskinebok. Du vet, av typen som er så ihjelskriblet at ingen av sidene sitter fast. Den er for tiden gravid med et manus.
Noe sånt som femten/tyve sider av nevnte manuskript lå løst inne i boken (ja, jeg vet. Lite gjennomtenkt.), og har nå forsvunnet (boken fant jeg liggende litt bortenfor vesken, etter at jeg hadde løpt fra bord til bord og lett etter min kjære venninnes bortkomne lommebok en stund.)
Jeg er på ingen måte sur for at du har stått på hodet i vesken min og tatt ut boken og kanskje til og med lest innholdet (som forøvrig også inneholder særs hemmelige, personlige notater. Nei, det gjør den ikke, forresten, nå lyver jeg, men det er bare fordi jeg er en blogger, så "personlige notater" holder seg bare hemmelige til jeg kommer i nærheten av en internett-tilkobling. Men personlige notater er det, altså.) Jeg er ikke engang sur for at du klarte å miste de femten/tyve til nå viktigste sidene i boka. Det er okå. Jeg burde selvfølgelig ha passet bedre på den. Derimot vil jeg bare få benytte anledningen til å nevne hvor lykkelig jeg blir om sidene finner veien tilbake til meg. Sånn, hvis noen føler seg truffet, liksom. Eller hvis noen fant noen sider liggende og slenge helt tilfeldig. Håndskriften er tilnærmet lik uleselig, og det er tegnet en gutt med hatt i margen, og en halvnaken, tynn på grensen til det groteske, dansende jente med kulepennrødt hår. Eh, så, ja. Hvis du har dem så baker jeg gladelig cookies og muffins til deg.

Dette har jeg forøvrig også brukt halve livet på å lete etter på Møllers:
(Møllers er mitt Bermuda)

- Venninner ("Hei, har du sett en jente i sølvsinglett? / Hei, har du sett en jente i rosa ullgenser / hei, har du sett en jente med rødt hår?" osv.)

- Lommebok (to stykker, dog aldri min egen.)

- Sminke (nok en gang: aldri min egen. Jeg har ikke med meg sminke til Møllers. Hallo. What's the use. Det er for mørkt og koselig til at det er noen vits i å prøve å se pen ut der, og dessuten er alle av hankjønn over tredve. Men det hindrer altså ikke sminke i å forsvinne sporløst der. Jeg skylder på husspøkelset. Når alle menneskene sminker seg som spøkelser, stjeler spøkelsene brunkrem fra intetanende bærumsunger og sminker seg som mennesker.)

- Parfyme (min kjære venninne Miss Jones forlot splitter ny parfymeflaske i fire minutter. Og det var det.)

- Mobil (men jeg fant den igjen, da (på den andre siden av lokalet!) for den var visst ikke hightech nok. Pf. Hørt sånt tøv, da. Dette var før min iPhonetid.)

- Fire glass øl

- Et nytt bekjentskap

- To mailadresser med hjerter i margen (jeg tror de ligger på gulvet under biljardbordet)

- En boks med Earl Grey Tea (jeg vet riktignok ikke om det var på Rockefeller eller på Møllers, men erfaring tilsier vel det sistnevnte.)

- Én øredobb (til meg å være er dette ingenting. Jeg kvitter meg med flere øredobber hver eneste dag enn det blir solgt i hele Europa til sammen. Banna bein.)

- Ørepropper til iPod (ditto forrige punkt)

- Venner ("Hei, har du sett en gutt? Han har.. ehm.. litt for kort hår? Og.. ehm.. Skinnjakke, muligens? Ikke? Nei? Å. Okå.")

- Papir

- Fluktrute

- Bankkort (dette er Pink Floyd sitt punkt)

- Jukeboxen (dette er Hello Kitty sitt punkt)

Det kan også nevnes at jeg har mistet (men ikke lett etter):

- Respekt

- Tålmodighet

- Verdighet

Dette har derimot blitt funnet på Møllers:

- Venninner ("Takk for hjelpen, nå kan du gå. Jeg kan se jenta med sølvsingletten. Unnskyld meg et øyeblikk mens jeg går og dreper henne.")

- Venner ("Ah, fant ham! Han skulle bare finne en lighter. På youngstorvet. .. Ikke spør.")

- Lommebok (gudene vet hvordan)

- Penger

- Nye bekjentskaper

- En fyr med grønt hår

- Fire gutter fra Vigrid, hvis livsoppgave tydeligvis var å overbevise meg om at SV var tøv, Vigrid var bra og dessuten at jeg burde være med dem på nachspiel

- Raring som valser rundt med skje i lomma, og er generelt irriterende

- Et rosa perlearmbånd

- En slåsskamp

- To jenter fra Nord-Norge (barbeint, bærende på hvert sitt par høyhælte. De ga meg sjokolade. Jeg liker dem.)

- Bloggere

- En bussholdeplass (riktignok ikke inne på selve stedet, men vi fant den i det minste, og det er jo tross alt det viktigste)

- En bergenser

- En fyr på enhjulssykkel

- Et trekkspill

Jeg runder av med et par bilder som ikke har noenting med saken å gjøre, men Emilie og jeg har tatt dem så jeg liker dem (og den observante leser husker kanskje hva jeg skrev om mitt forhold til dårlig kvalitet på tekst = flere bilder. Huhei.)

Men nå må jeg gå, for nå er det matkrig her!

Uææ, tepose!!

Velkommen til skoledebatt, her har du et drops

Alle, selv de mest udugelige amøbene som svirrer rundt på landets videregående skoler, har fått med seg at det er valg i år. Og til alle dere der ute som begynner å nå samboer/katt/volvo-stadiet i livet og som derfor ikke lenger er helt sikre på hvor gammel man er når man går på videregående, så kan jeg fortelle at man er mellom 16 og 19.

Man kan stemme i valget om man er, eller blir atten i valgåret.

Det er altså en kjempestor gjeng med førstegangsvelgere som løper rundt og prøver å sjonglere tredjeklasse (avslutningen på - jøogfyse - tretten års skolegang!), venner, kjærester, bitre ungdomsskolefiender, bilsertifikat, jobb, familie, trening og russetid. Og nå skal vi altså sette oss inn i politikken i tillegg. Alle prioriterer ulikt, og det sier seg derfor selv at noen trenger mer .. opplysningshjelp enn andre.

Det er klart: mange av oss vet nøyaktig hva vi vil stemme på. Ungdommen er ikke så blindtarm som mange skal ha det til; en del av oss er faktisk relativt brukbare, også på politikkfronten.

Men andre igjen aner ikke hva vi skal krysse fingrene for når stemmene telles. "Jeg kommer nok til å ende med å stemme gamlizpartiet eller noe, for the fun of it, liksom", sier noen. Fordi de ikke vet bedre.

Noen av oss vet hva vi skal stemme fordi vi vet hva foreldrene våre stemmer - uten at det dermed er sagt at vi vet hva dette foreldregodkjente partiet faktisk står for. For alt vi vet er mamma og pappa helt på jordet. For hvorfor ikke? Jeg mener, atten år med erfaring tilsier vel faktisk nettopp det? Noen bruker akkurat dét som et argument, virker det som; for noen er politikk en måte å gjøre ungdomssopprør på. Noen av oss stemmer noe bare fordi vi vet at det vil forvandle opphavet til bevrende hauger med selvforrakt og spørsmål av typen "hvor var det jeg gikk galt?" Stemmer genfarmen Høyre, så stemmer vi Ap. Bare fordi vi har rett og de tar feil.

En stor del av oss er veldig usikre. Vi vipper. "Rødt eller Sv eller Ap eller noe", sier noen. "Høyre eller FrP, jeg har bare ikke bestemt meg ennå", sier andre. "Venstre? Ap? Sp? Vanskelig! Jeg kan jo ikke forskjellen!"

Voksne skal ofte ha det til at det er så vanskelig å være ungdom, og det kan de jo forsåvidt ha rett i. De lar blikket følge oss når vi virrer hvileløst rundt, de sukker og sier at "ja, det er jo ikke så lett å finne seg selv." Men det er der de tar feil. For vi prøver ikke å finne oss selv. Vi prøver å finne partiet vårt.

Og det er først og fremst denne delen av førstegangsvelgerne, den delen som vandrer fra bod til bod på karl johan og som diskuterer politikk over et stykke kake i håp om å klare å suge til seg en politisk mening fra sine medelever, som trenger at skoledebattene er gode. Å høre representanter presentere sine respektive partiers politiske meninger og løfter, for så å diskutere med hverandre for å trekke alle viktige elementer frem i lyset, er viktig. Pokker heller, det er jo en grunn til at vi slipper undervisning for å høre på dette. Det er så vi kan bruke stemmeretten og være med å bestemme hvem som skal sitte bak rattet de neste fire årene. Det er fordi det faktisk har noe å si for landet vårt. Du vet. Norge. Det eneste landet som er formet som en el-gitar. Det landet vi elsker, ja. Somdetstigerfrem osv. Med Kaizers og melkesjokolade.

Og da synes jeg at partiene skylder oss noen representanter som vet hva de snakker om, og ikke minst hvordan de snakker om det. For hvis ikke så vil skoledebatter bare fungere mot sin hensikt! For sånn som det er nå, så handler debattene nesten mer om hvor god den enkelte representant er til å snakke for seg og hvor kul han/hun er, enn partiets politikk - rett og slett fordi politikken aldri kommer ordentlig frem! Til dét er de unge politikerne alt for opptatt av å snakke nedsettende om hverandre, himle med øynene og riste oppgitt på hodet. Kanskje er det litt pga. opplegget også: ingen får snakke i mer enn to minutter av gangen, og da er det klart at det ikke blir mye tid til å fortelle om hva partiet ønsker å få til - ikke når så mye tid går til å forsvare seg mot anklagene fra det forrige partiet, og til å komme med nye anklagelser mot det neste.

Jeg bestemte meg for å notere ned i Moleskineboken min det første som slo meg da de ulike partiene hadde presentasjonene sine. Dette er de inntrykkene jeg fikk, på notatform, direkte ført over til macen - og jeg skrev konstant; dette er rett og slett det jeg rakk å få med meg, i noen tilfeller fordi de stakkars, åpenbart frustrerte representantene ikke rakk mer på den korte tiden de fikk tildelt, i andre fordi representantene snakket så fort at det var fysisk umulig å få med seg noesomthelst.

Rødt: "Vi er ikke Høyre eller FrP! Vi synes ikke dere bør få anmerkning fordi bussen kommer for sent! Nevnte jeg at vi ikke er Høyre eller FrP?!" Han smiler iallefall pent, da. Og ser engasjert ut. Og han har jo et poeng i at han ikke er Frp eller Høyre.

Sv: "Atte.. Påenmåteså.. Ehm.. Skatter og sånt, da. Nei, off, jeg mener, ikke skatter. Jo, skatter. Selvfølgelig. Skatter er viktig. Og miljø er lurt. Og likestilling. Masse likestilling. Også kultur. Vi.. ehm.. jeg sa noe om kultur, gjorde jeg ikke..?" Au, Sv. Au..! Kjenn ditt publikum! Vi er musikk/dans/drama, gi oss utropstegn! Eller semikolon! Vi vil ikke ha tankepauser. Og iallefall ikke når det ikke virker som at det er noe særlig til tanker i dem.

Ap: Utropstegn på speed! Huhei hvor det går! Fantastisk god til å snakke for seg! Alt virker veldig flott. Men hva i all verden var det nå hun sa igjen..? Sa hun noe? Nei, nå var det visst borte. Men hun virker da veldig oppegående og hyggelig. Sukker! Kaffe! Jatakk! (Vi bør dele henne på Sv-personen og til sammen få et monsterteam!) Hm. Var det noe politikk inni der, mon tro..?

Sp: "Li.Ke.Sti.Lling. For kvinner. Kvinner er vik.ti.ge. Kvi.nner." Jeg tror hun har svelget en bok om diksjon. Men hun smiler mye, da, og det er jo kos. Hvor ble det av bondepolitikken, forresten? Jeg venter i spenning på at noen skal slå et slag for trærne. Og flattbrødet. Ser ikke ut som at hun har noe særlig lyst. Hun tør sikkert ikke. Vi er i Bærum. Hun er sikkert blitt fortalt at pappaene våre spiser bønder til frokost. Men hun er for likestilling, da. For kvinner, vel og merke.

Venstre: "Mumle, mumle, mumle, atte, jo. Dere skjønner. På en måte. Atte. *Usammenhengende, usammenhengende*. Mumle. Og konklusjonen blir selvfølgelig: Stem venstre, og du vil lykkes i livet!!" Jaha, ja. Men han minner meg litt om Snusmumriken, så jeg liker'n litt, selv om alt som kommer ut av munnen på ham minner om sånt undertegnede kunne finne på å si i søvne. Klærne minner nemlig litt om klærne til Snusmumriken.

Krf: "Jeg har vært russ. Nå vil jeg redde verden. Tenk på de fattige barna i Afrika." Goddagmann, økseskaft.

Et (skrift) språk: "INGEN NORSKLÆRERE I DAG ER KOMPETENTE!"

Jeg fikk nettopp en intens trang til å lage meg en nynorskblogg. Bare sånn at gnomen kan sove litt dårligere om natten. (Problemet er selvsagt at det ville gått ut over alle som liker nynorsk, også.)

Pensjonistpartiet: "Alt har gått den veien høna sparker. Stem på meg. Oss." Det blir liksom litt sånn.. "Bille, apekatt? Spennende. Kanskje vi heller skal se på meg?"-faktor over det hele. Jeg mener, for all del, han har sikkert et poeng. Eller noe. Det er bare det at jeg er atten år. Jeg liker å tro at jeg enten er død eller verdenshersker innen pensjonstida kommer og tar meg.

Høyre: Jeg vet ikke hvorfor, men jeg får faktisk litt lyst til å stemme høyre. Jeg tror det er fordi fyren har karisma, for politikken kan det ikke være, for politikken er jo bare random. Det går mye i "vi er ikke like tullinger i hodet som Sv og Ap!", og "Vi skal sørenmeg ikke lære noen selvforsvar! Istedenfor skal vi ha flere politimenn." Aha. Så de skal plassere en politimann i hver leilighet det befinner seg jenter i, da, eller? Siden de fleste voldtekter begås av folk man kjenner, mener jeg.. Åhvent, hei! "Nei til nynorsk." Huhei. Så originalt. Stakkars. Han har ingen å ha øyenkontakt med. Sånt er sikkert litt kjipt når det eneste du kan gjøre, er å spille på sjarm.

FrP: Au. Au, au, au, au, au. "Heia sprit og lave skatter! Og hiv forbrytere i fengsel, så blir vi kvitt dem!" Det høres jo flott ut, selvfølgelig, men. Veldig mange forbrytelser begås jo i fylla. Altså er ikke akkurat FrPs politikk direkte anti-krim. Jeg blir spent på hvordan de skal finansiere disse stadig fullere fengslene når de kutter skatten. Kanskje skal forbryterne betale selv. Eller så kan vi jo bruke oljefondet. Som aldri blir tomt. Heldigvis.

Demokratene: Herregud. Er han full? Har han rømt fra Gaustad? Nei! Han har rømt fra Flåklypa! Og nå er han her, på rud av alle steder, og utbasunerer noe totalt usammenhengende og uforståelig, dog med imponerende innlevelse og diksjon. Lever tydeligvis etter "hvem bryr seg om politikken? Så lenge jeg snakker høyest og tydeligst så har jeg rett!"-prinsippet. Særs høflig. Klin sprø. Jeg er redd.

Nå er det jo selvfølgelig ikke sånn at bare fordi førsteinntrykkene ikke var helt sånn som alle kanskje hadde håpet på, så var debatten dårlig. For all del. Man kan ikke dømme noe bare etter førsteinntrykk (og iallefall ikke bare én persons førsteinntrykk; jeg har jo, tross alt, bare skrevet ned det jeg fikk med meg.) Problemet var bare det at jeg ikke synes det tok seg opp noe særlig, heller.

Alle partiene mobbet hverandre hele tiden.

Rødt mobbet Høyre. Høyre mobbet alt til venstre for seg. Alle mobbet Frp. Frp syntest visst det var best å prioritere mobbing av elevene (true story: han gjorde faktisk narr av de som stilte ham spørsmål, han oppførte seg generelt som om vi var barnehageunger, og ikke en eneste gang svarte han på det han ble spurt om.) Ingen likte Demokratene ("hallo. Dere vil sende heimevernet på alle innvandrere. Til og med jeg synes du bør være stille i denne saken, Demokratene" - Frp til Demokratene om Innvandring), og Demokratene selv likte, så vidt jeg kunne forstå på bjeffingen hans, ingenting. Bortsett fra oppmerksomhet, da.

Sp likte slett ikke oppmerksomhet, virket det som, hun brukte mest tid på å klappe i hendene og smile hvergang noen andre smilte også. Bare én eneste gang meldte hun seg litt ordentlig inn i debatten, og det var da Frp røpet at pengene de ikke fikk inn på skatt, ville bli tatt fra bøndene. "Frps politikk skal liksom være "for folk flest"", sa Sp, "men hva med bøndene? Er vi ikke folk, vi, da?!" Og kongen av raske og vittige comebacks svarte med å flire. For sånt er jo ikke provoserende i det hele tatt.

Ap var agressiv, og energisk på grensen til det punktet der hun i friidrett ville blitt testet for doping. Men jeg tror i det minste hun hadde peiling.

Venstre ble to ganger bedt om å snakke (fordi elevene var interessert i å høre noe om venstres politikk), men endte hver gang opp med å uttrykke seg omtrent like uklart som en sluttmonolog fra Akutten. Eller moderne diktning. Umulig å forstå var det iallefall.

En gang uttalte han seg om Borgerlønn. "Så du sier at alle som vil kan få masse penger, for å ikke gjøre noenting i et år? For dere kan jo ikke kontrollere om det er blitt gjort noe?", var det noen som lurte på. "Jeg tror på det gode i mennesket", sa han bare. Og dét var det. Takk til Venstre, liksom.

Stakkars Sv følte seg visst utenfor, og tenkte kanskje hun kunne komme seg "Inn" igjen ved å rakke ned på noen, hun også. Det hadde kanskje funka også, hvis bare hun hadde valgt et litt mer strategisk offer. Men dengang ei. Hun klaget på hva arbeiderpartiet har brukt disse fire siste årene på.

"Sv", sa Ap-jenta oppgitt, "vi sitter i regjering sammen!"

Og slik ble Sv stille.

Akkurat som krf, som holdt seg stille stort sett hele dagen. Mot slutten av debatten sa hun noe i retning av "vi er kanskje ikke sexy, men vi vil redde verden. Tenk på jenta på 16 med bulimi. Tenk på barna i afrika." Jeg hadde foretrukket det om hun var stille, faktisk. Jeg mener, det er jo veldig.. søtt. Men jeg er ikke noen kjempetilhenger av å bli guilt trippa (finnes det noe fint uttrykk for det på norsk, forresten?) til å stemme noe. Dessuten får jeg litt sånn missekonkfølelse. "All I want is World Peace, and I would also like to take a moment to thank the Lord", liksom.

Det var tre saker som ble diskutert. Miljø, kultur og innvandring.

Og det kule var hvordan Høyre svarte ganske okå for seg på spørsmålene, og så, når en eller annen elev kommenterte at "men.. men dette er jo ikke frp enig i? Og dere skal liksom i regjering sammen?", så svarte han konsekvent: "ja, men her er vi uenige, og det kommer ikke på tale at vi lar Frp bestemme når det gjelder akkurat dette."

- "Frp skal selvfølgelig ikke ha noenting med miljøpolitikk å gjøre!"

- "Frp skal selvfølgelig ikke ha noenting med kulturpolitikk å gjøre!"

- "Frp skal selvfølgelig ikke ha noenting med innvandringspolitikk å gjøre!"

Nehei. Det var da en lettelse. Men ut av nysgjerrighet. Nøyaktig hva er det egentlig Frp skal ha noe med å gjøre? Regjeringens juletrefest? Jeg bare tuller, det går jo også under kategorien "kultur." De blir vel mest til pynt, kan jeg tenke meg.

På en av de andre skolene her hvor jeg bor, ga FPU bort sjokolade til de som stemte FRP i skolevalget(!), og på Rud fikk man drops eller penner eller andre dusteting av forskjellige partier - riktignok uten å måtte love noe, men likevel..

Jeg synes det er fornærmende at partiene føler at de er nødt til å "kjøpe" stemmene våre. Tror de virkelig at vi er så dumme at vi ikke kan forstå argumentene deres? Burde ikke politikken deres kunne snakke for seg selv, stå på egne ben, uten støttehjul fra Freia? Tror de ikke vi skjønner hva som er viktig og riktig?

Jeg vil at en debatt skal handle om hvilket parti som har den beste politikken, ikke hvilket som har den dårligste. Jeg vil så mye heller at de skal snakke fint om seg selv, enn bare å mobbe hverandre. Jeg skjønner at de er nødt til å komme med kritikk til hverandre også, men det er en absolutt forskjell på kritikk og hån. Alle var så barnslige. Rødt avrundet hele greia med å synge "Høyres vise". Det var litt flaut.

Jeg vil at en debatt skal handle om hvorfor vi bør stemme det ene partiet eller det andre. Og jeg vil ikke at svaret på "hvorfor?" skal være "fordi du får en gratis lighter."

Selv om det kanskje ikke kommer så tydelig frem på denne bloggen, og spesielt ikke i dette innlegget som er så rotete at det gir assosiasjoner til Tsjernobyl, så synes jeg altså at politikk er litt viktig.

Og i morgen skal jeg stemme.

Selv om jeg egentlig ikke har så veldig lyst. Ikke etter å ha vært på skoledebatt. Jeg tror jeg ville fått titusen ganger mer ut av det ved å bare lese litt politikkoppdateringer på Twitter.

Jeg håper det blir bedre neste gang.

Hodepine

"Du er visst aldri edru, du", sa jeg.

"Nei, kanskje ikke", sa han, og trakk på skuldrene. "Vin?"

Jeg ristet på hodet. "Antibiotika", forklarte jeg.

"Auda", sa han, før han tiltet hodet bakover så vinen fikk fri bane.

Øynene hans rullet opp og inn i skallen, på en måte, som om de ville se alkoholen i aksjon fra innsiden.

"Kjæresten din er alltid edru", påpekte jeg. Det var bare noe som slo meg.

"Er hun det?", undret han.

Han rynket på nesen. Kanskje tenkte han hardt. Han prøvde iallefall.

"Ja", sa jeg. "Hun er alltid edru."

"Og likevel så synes du det er rart at jeg drikker?"

Jeg kjempet mot trangen til å påpeke hvor mye vi minnet om en mann-i-bar-betror-seg-til-bartender-scene; "min kone forstår meg ikke", "hun er aldri med på det som er gøy", "er det rart jeg drikker?" osv.

"Vel. Hvis hun er så kjedelig når hun er edru så kanskje hun ikke..-"

"- så du mener jeg skal slå opp med noen fordi de ikke drikker nok? Er det ikke bedre om jeg bare drikker selv istedenfor, da?

Det er slåoppgrunn, du, liksom. Herregud. Er ikke rart du er singel."

Her tok han en drikkepause (som i dette tilfellet betyr pause fra drikkingen), akkurat lenge nok til å finne frem en snuspose og dytte den langt opp bak leppene. Deilig.

"Nja", sa jeg. "Er ikke noe problem å finne folk som drikker nok, er det vel?"

Han så spørrende på meg, før han snudde seg mot sin venn vinflasken igjen for konsultering.

"Glem det", sukket jeg.

"Kommer jeg garantert til å gjøre."

"Bra."

Vi var stille en stund.

"Hvorfor drikker du ikke vin igjen, sa du?" spurte han.

"Antibiotika", sa jeg, tålmodighetens mor som jeg jo er.

"Kan man ha ølstafett da?"

"Helst ikke, tror jeg. Jeg skal liksom ikke bevege meg. Og dessuten så måtte det jo ha blitt uten øl."

"Kan man dra og bade, da?"

"Bade?", sa jeg og lo, "i sjøen? Nå? Njaei. Man blir sykere av sånt, vettu. Men jeg er en røver på supernintendo, da?"

Det lød et lite dunk idet han satte fra seg flasken.

"Seriøst?", gliste han, "du er den lillebroren jeg aldri fikk."

Det er helt okå for meg å være tenåring, altså, men noen ganger er det enda bedre å være lillebror.

(Kjærlighet og drømmer selges separat)

Den opprinnelige planen var egentlig å skildre mitt nåværende syn på tilværelsen, helst med et par maleriske metaforer og noen velvalgte banneord, slik at du kunne se den samme onde, store verdenen som jeg ser. Jeg ville gitt en gjennomarbeidet og reflektert beskrivelse av hvordan jeg helst ser at visse mennesker blir knyttet på hender og føtter og shippa til Timbuktu allá Edgar i Aristokattene, og så ville jeg pludret litt om hvordan politikere irriterer meg og at jeg åpenbart er for dum for leksene i drama&samfunn og at jeg hater Woody Allen for at han på død og liv måtte løpe rundt og være så forbanna Freudisk og bli sammen med datteren sin for det ødelegger jo hele filmen hans. Også ville jeg sikkert sagt noe politisk ukorrekt og mobbet noen som ikke kan noe for at de tror at Mariah Carey er musikk.

Men så kom jeg på videobloggen som Hello Kitty har gitt meg beskjed om å se på.

Hun mente at den kom til å få meg til å tro på kjærligheten. Og det trodde jeg selvfølgelig ikke noe på. Verken påstanden eller kjærligheten, altså.

Men vet du hva? Jeg tror jeg tok feil. Og jeg tror at Hello Kitty hadde rett. Og jeg tror nesten litt sånn halvveis på kjærligheten.

(Jeg tror riktignok ikke at videoen fungerte på nøyaktig den måten min kjære venninne hadde tenkt seg; hun tenkte vel at jeg skulle si noe sånt som "å, wow, det forholdet de to har er jo perfekt! Det er mulig å ha et perfekt forhold! Å, det endrer jo alt! Plutselig gir alle romantiske komedier mening, og alle tekstene til Backstreet Boys .. snakker til meg! O', kjærleik! Heathcliff, it's me, Maren, I've come home now!", ikke "åherregud jeg elsker ham", men altså. Hun har tilføyd den Marenske tilværelse litt kjærlighet, og slikt skal man ikke kimse av eller være kresen på. Love is love. Og alvorlig talt så burde hun ha sett det komme. Jeg mener, gå inn og se på filmen og hør hvordan han snakker, så kommer du til å elske ham, du også. Garantert.)

Videoen finner du her, på en av mine nye yndlingsblogger. Han som snakker heter René og han som bare er der og sender ut positiv energi heter visst Simen.

Og så, etter å ha sett denne søte videobloggen, så var jeg jo i ganske godt humør. Så da satte jeg meg ned og så på bilder fra Edward Scissor Hands (for den så jeg på med Emilie i dag, nemlig, siden vi sluttet klokken halv tolv på skolen og begge var sultne) mens jeg hørte på disse sangene:

Også denne, da.

Og så begynte det å regne, så da laget jeg meg te. Nå sitter jeg med dyneføtter og et teppe og gleder meg til å se Kaizers i morgen. Jeg har skrevet ni sider i et manus jeg prøver å lage. Har kommet frem til at hovedgrunnen til at det er så vanskelig å skrive manus er at jeg ikke stoler på skuespillere. Kanskje feiltolker de hele greia, siden de ikke har noen skildringen å støtte seg til, og plutselig så gir hele greia enda mindre mening enn det det ga i hodet mitt?

Kanskje hadde de feiltolket, mener jeg selvfølgelig. Ingen kan feiltolke noe som aldri blir ferdig, og det blir ikke dette, det kan jeg love deg, iallefall ikke så lenge jeg bruker all tiden min på å blogge når jeg egentlig bør gjøre lekser eller utøve CPR på printeren. Men nå forsvant den fine og positive stemningen jeg ville at dette innlegget skulle ha. Og nå som jeg har avslørt at det var meningen at det skulle være fint og positivt så kan jeg ikke bare plutselig gå tilbake igjen til å være søt og hyggelig, da blir det bare krampeaktig. Pokker.

Noen ganger kan jeg være så korttenkt.

I morgen skal jeg blogge mer ordentlig, tror jeg, men jeg klarer ikke bestemme meg for om det skal være om en litt kul samtale jeg hadde på interrail eller om det skal være om skoledebatt/-valg eller om det skal være om den søte damen jeg møtte i går og som ba meg åpne et brev for henne fra Den Norske Stat. Hvis du har noen meninger om saken så er det selvføgelig bare å spytte ut. Nå må jeg gå og nerde på telefonen min, for jeg har fått iPhone, nemlig.

iLove.

Dagens outfit

Når jeg sier til folk at jeg er revysjef på Rud, så lurer de som regel på hvordan i all verden det har seg at jeg er dét.

Og jeg klandrer dem ikke. Jeg lurer selv også, jeg. 

Som regel så svarer jeg at "jeg var jo kostymesjef i fjor, da", som om dét er ensbetydende med "jeg har jo et stort talent innen administrering" (nei, det er det ikke.)

Men heller ikke her pleier kryssforhørene å gi seg. 

Neste spørsmål på listen er alltid: "Hæ? Var du kostymesjef? Men.. strøk ikke du i syfag på ungdomsskolen?"

Og da kan jeg sukke oppgitt over deres uvitenhet og rette på dem med en enkel "jeg strøk ikke, tenk, jeg fikk to minus, og det er ikke min feil at alle symaskiner jeg tar i blir ødelagt. Sådetså. "

Men nå, etter å ha tilbrakt store deler av kvelden på trappen ute ved garasjen med et par pappesker, en saks og et, lungebetennelsen tatt i betraktning, overraskende godt humør, så begynner jeg å se hvorfor jeg var kostymesjef. Jeg mener, hallo, det er jo åpenbart at jeg egentlig er fanken så god til dette. Farvel, alle skrivedrømmer. Jeg går og blir designer eller noe. (Kanskje finner jeg ut i September til neste år at jeg også har et skjult talent når det kommer til administrering og revysjefing. Jeg gleder meg allerede.)

Vi har klassebilde i morgen. Tema? "Det vi er aller mest redd for i hele verden." Valget var veldig enkelt. Jeg er selvfølgelig en underarm.

Jeg vurderte jo å være Siv Jensen, såklart, men det var egentlig aldri et reelt alternativ, for hun er på en måte ikke noen "uendelig trussel" på samme måte som underarmene er. For Siv Jensen kommer til å bli borte en dag. Men underarmene vil bestå. For alltid. Dessverre.

Kan det ikke fikses med gaffateip, så er det ikke noe gøy å fikse det!

Se, jeg er "handy woman". Ahahaha. Tog du an? Handy, ikke sant? Ja? Klapp på skulderen til meg? (Haha.) Nei? Ikke? Okei. Unnskyld, da, jeg er overtrøtt. 

Sånn. Det er bare å si at jeg er genial. Det er helt greit. 

(Herregud, jeg har brukt halve kvelden på å tenke på underarmer. Hvordan i all verdens land og rike skal jeg få sove..?! Varm te, nå. Mh. Jeg er ikke redd, jeg er bare naturlig skeptisk til ting som ikke er hyggelige. Nemlig.)

P.s: Det bør også nevnes at jeg har hatt et outfit til i dag som egentlig burde blogges. Det var nemlig første gangen noensinne at jeg prøvde på en russebukse. Tenk det, da. Russ. Jeg! Det endelige beviset på at verden har gått av skaftet.