Han har hørt det fins en verden et sted utenfor, borte over gata et sted

Hun gråt sånn som bare fulle jenter gråter. Håret hang foran øynene hennes som lange snødyner henger fra et tak i april. Når jeg tenker meg om, var vel "april" en betegnelse som kunne brukes om hele mennesket: de fuktige, lyseblå converseskoene, for eksempel. Det pleier å være meg, det, i hele april: det holder at jeg aner et hint av tørr asfalt-lukt i lufta, og så løper jeg rundt i tynne tøysko hele måneden, på tross av elvene av smeltet snø som formelig oversvømmer hele Bærum. For ikke å snakke om tidligere nevnte skotøy. 

Eller den bleke huden hennes. Vårhud. Sminken var for lengst grått bort.

Jeg kunne se fingrene hennes, de søkte som besatt i lommene og i vesken, løp febrilsk langs jakken på jakt etter hulrom hun kunne ha oversett. De var tynne, fingrene. Og veldig lange. "Kvister", tenkte jeg, "og neglene er knopper og skudd."

Men det mest ekstreme var vel holdningen. Måten hun hang på hoftene sine med knukket nakke og hengslete rygg på.. Hun var en blåklokke, i spennende kontrast til bybildet en regntung lørdagskveld.

Hun hikstet hysterisk. Iallefall tror jeg det, det så sånn ut, men det er jo aldri godt å si. Ikke når man ikke hører noe annet enn trikker og fulle menn som prøver å puste nytt liv i en Elvissang som med fordel kunne ha fått hvile i fred. Og lyden av vann som prøver å flykte fra takrennene. Finne en vei til havet. 

Jeg stusset litt på hvorfor hun var alene. 

Det var mange mennesker rundt omkring, men ingen akkurat rundt henne, og jeg funderte på om det er sånn at byjenter får gå rundt alene i byen på natten, for vi fra kommunene, vi prøver å la være, vi, og iallefall i den delen av byen. 

Og så kom jeg på at hun gråt, og at det sikkert var en grunn til det. Som for eksempel at hun var alene i den delen av byen på natten. 

Så så jeg Ham.

Han var bak henne, ti meter kanskje, men det var tydelig at han var bak henne, om du skjønner, og ikke bare tilfeldigvis ti meter fra en jente som gråt sånn som bare fulle jenter gråter. Til dét så han alt for målbevisst ut. Det var en grunn til at han var der. Og det var en grunn til at hun var der. "Og", la jeg til i hodet mitt, "det er en grunn til at hun gråter."

Jeg trykket på den knappen som lager grønt lys, bare sånn i tilfelle.. Okei, så er jeg kanskje ikke den sterkeste bøssa i krydderskapet, men jeg liker å tro at jeg har et dugelig høyrespark. 

Mens lyset fremdeles var rødt, så jeg mannen gå nærmere jenta. Hun gråt fremdeles så mye at det under andre omstendigheter kunne ha gått for å være en slags blanding av melodrama og moderne dans. 

Mannen var høyere enn fire Marener oppå hverandre (følte jeg, iallefall), og like bred som et piano. Ikke feit. Bare muskler. 

En hette var dratt ned i ansiktet hans, og fire-fem blingbesatte lenker rundt halsen tvang ryggen til å krumme seg lett fremover. Han hadde tatoveringer på hver knoke, men hva det stod på dem, kunne jeg ikke se. Men han så farlig ut, så det var sikkert noe sånt som "Karma" og "Police". Eller "Die" og "Fighting." 

Lyset skiftet fra rødt til grønt, og selv skiftet jeg fortau fra det fortauet lengst borte, til det på den andre siden av gata for dem. Endelig kunne jeg høre ordentlig, ikke bare se.

Nå var han så nærme henne at jeg syntes jeg kunne kjenne lukten av dårlig parfyme og sigaretter. Da han åpnet munnen, var ordene som falt ut av den framført på gebrokkent norsk. Jeg gjettet på at førstespråket var urdu. "Ikke gråt, da", sa han, og han snakket så dypt at det var nesten så jeg følte vibrasjon i ryggmargen. Han så irritert ut. Jeg tenkte at han var en sånn kynisk drittsekk som ikke liker at jenter gråter fordi "jenter som gråter er slitsomme". Jeg kjenner noen sånne.

Hun så på ham. Hun gråt fremdeles, men viste ingen tydelige tegn på gjenkjennelse - heller på overraskelse; antakeligvis hadde hun aldri sett ham før i hele sitt liv. Og så klynket hun et eller annet som hverken han eller jeg klarte å få helt tak i.

"Hmmmhhf", gryntet han. "Jeg fant dette. Borte på [utested]. Er det ditt, eller?"

Og så rakte han henne et eller annet, og hun så på det, og så.. så sluttet hun å gråte.

"Fyfaen", sa hun. "Fyfaen, du fant det." 

Hun hikstet fremdeles, men nå smilte hun, og prøvde å tvinge blikket ut av de våte øyenkrokene og bort på Mannen. Det var visst ikke så lett. Hun var nå tross alt en sånn jente som gråt sånn som bare fulle jenter gråter, og fulle jenter slutter ikke å være fulle bare fordi de slutter å gråte. Ikke nødvendigvis, iallefall. "Fyfaen", sa hun bare, og så så uendelig lettet ut at jeg ikke kunne la være å smile.

Han viftet med hånden, som for å si "ikke noe problem", og så luntet han bort til trikkestasjonen. Han så helt dopa ut, og et ungt par flyttet seg et par skritt lenger bort da han stilte seg opp. Jeg tror ikke han brydde seg. Jeg tror ikke han merket det. Jeg tror ikke han enset blikkene de to vekslet bare meter bortenfor ham.

Håper ikke. Håper ikke. Håper ikke.

Kanskje var han bare sliten etter å ha lett etter jenter halve kvelden som kunne se ut som jenta fra bildet på det kortet han hadde funnet. Bankkortet.

Bankkortet som hun hadde mistet, og som hun nå stakk inn i minibanken hun stod ved, mens hun klemte en telefon fast mellom skulderen og øret. "Hei, mamma", sa hun, "unnskyld at jeg vekker deg igjen, men nå finner jeg en taxi og kommer hje - .. Ja. Ja, det ble funnet. En fyr fant det. Ja. Ja, jeg sa takk. Tror jeg."

The Man Who Isn't There

Jeg har en hjertepute fra IKEA. Den er stor og rød og myk, og den har to armer sånn at den egner seg perfekt til klemming, og den har bare fire fingre på hver hånd, for det viktigste er ikke at den er korrekt, det viktigste er at du kan føle kjærleiken den sender ut i store, kroppskontaktavhengige bølger. Dette er også grunnen til at den ikke er utstyrt med noen hjerne (okå, da, så er vel hovedgrunnen den at en pute med hjerne ville vært litt i creepieste/ulovligste laget, men du skjønner hva jeg mener): du vil ikke ha kos med hjerneaktivitet. Du vil bare ha litt enkel nærhet. Iallefall tror jeg det er det som er tanken bak dusteputekonstruksjonen fra IKEA.

Hjerteputen har ingen bein, heller. Når den går lei av å være der for andre og egentlig bare trenger litt tid for seg selv, så er det "synd det, sweetheart". Den kan ikke løpe sin vei. For den har ingen bein. Den må bare pent ligge der og være.. ubetinget kjærlighet. Og klemmer. En lyttende venn i nøden. Bløt og dum. Du vet - nesten alle kvaliteter jeg finner utiltrekkende her i verden.

Hvorfor jeg i det hele tatt er i besittelse av en hjertepute fra IKEA er mer enn jeg kan fatte, men sånn er det nå engang, på samme måte som at måker kan svelge lightere uten å få vondt i magen; det er ulogisk, men det bare er sånn, og man må finne en måte å leve videre uten å tenke for mye på det, for hvis ikke så får man bare hodepine, og det tjener ingen på, hverken du eller måken eller lighteren eller hjerteputen, eller IKEA, for den saks skyld. Jeg har nå engang en hjertepute, og den har en fast plass i hylla over den hvite sofaen på rommet mitt, ved siden av to gamle mobiler og en tegning av Britney Spears.

Du lurer sikkert på hvorfor jeg forteller deg dette.

Vel.

I natt hentet jeg hjerteputen ned fra hylla.

Fordi jeg ville klemme den. Det er åpenbart at jeg trenger hjelp.

Det ble bare for mye med alle marerittene. Jeg er bare.. ordentlig sliten. Av å sove så forferdelig dårlig.

Så der lå jeg, da, og klamret meg til rød fløyel og tylltull, og klemte de anatomisk ukorrekte hendene dens til de ble helt, helt flate. "Herregud", tenkte jeg, "tenk om noen kunne se meg nå."

Og så begynte jeg å tenke på alle de jeg kjenner og hvordan de ville ha reagert om de så meg klemme noe som helst sånn veldig frivillig og på eget insj, og så tenkte jeg på ansiktene deres, og så halvsovnet jeg, og plutselig så trodde jeg at jeg rev opp tidligere nevnte ansikter med hammer på samme måte som du trekker planker opp av gulvet, og etter det så sov jeg ikke så veldig mye mer. 

Så nå er puten i sengen min med meg. Den ligger nærmest veggen så jeg ikke skal få blåmerker på hoftebenet når jeg hiver kroppen min hit og dit i forsøk på å riste vekk uønsket, nattlig hjerneaktivitet. Og jeg har laget en veldig myk spilleliste på youtube med bare søte sanger, og jeg leser bare Wodehouse, og jeg stresser ikke med noen ting som helst. Jeg koser meg med å leke hobbypsykolog på berusede venner over msn. Jeg drikker en del te. Og pappa har kjøpt bringebær. Jeg har nedtelling til jeg kan se Edward Saksehånd og åpne armene for julen (istedenfor Dustete Rød Ikeapute.)

I det store og det hele, kjære bloggleser; det jeg vil si, er vel egentlig bare at om du føler at bloggen står stille, så har du helt rett, det er ikke bare noe du føler fordi verden går så fort i august. Bloggen står rett og slett helt NSB-fast. Jeg beklager. Jeg er bare for opptatt med å ha det hyggelig så hjerteputen kan gå tilbake igjen til å holde Britney med litt sårt tiltrengt selskap.

 Men jeg har drevet litt intens sjelegranskning og kommet frem til at jeg ikke kan legge ned bloggtingen bare på grunn av et par skarve søvnproblemer. Den får bare værsågod å holde seg våken. Av søstersolidaritet med sin skaper, om ikke annet. 

Men både kvalitet og kvantitet kan tenkes å være noe skrantne en stund. 

Så vet dere det.

I mellomtiden kan dere lese denne helt fantastiske teksten (og høre på sangen helt nederst), og oppdage at mennesker ikke er så forferdelige likevel. Den tar iallefall pusten fra meg hver gang. Okå, så nesten hver gang, da. Noen ganger er det bare mykoplasmaen.

The Man Who Isn't There (Oren Lavie)
Look at the sky
It belonged to a guy
That I know
And I thought I forgot
Long ago

Look at the trees
Didn’t stop at the top
Not for him
Used to borrow the wind
For a walk

Look in his eyes for a dying flare
Look for the wind in his yellow hair
And pretend
You see the man
Who isn’t there

Look at the sea
used to save all his waves
for hellos
used to climb up
his highs, down his lows

Look at the birds
used to flock as he walked
through the street
used to fly down
and march at his feet

Look in his eyes for a dying flare
Look for the wind in his yellow hair
And pretend
You see the man
Who isn’t there 

Oren Lavie er et geni.
Virkelig.

Og dessuten savner jeg broren min, for han har visst ikke fått med seg at telefoner fungerer ved russergrensa også. Ikke at det har noe med noenting å gjøre, men han lo så mye av at jeg (jeg!) har en hjertepute med klemming som hovedegenskap at nå tenker jeg på ham når jeg tenker på den. 

Menneskehjernen er en underlig sak. 

Makes you think all the world's a sunny day

Hei alle barn!

Nå er store deler av Hello Kitty sine bilder i trygg forvaring i undertegnedes iPhotoalbum, huhei! (Kameraet mitt fant det nemlig for godt å ta en Michael Jackson (vent, er det for tidlig å spøke med sånt?), så jeg kunne ikke ta noen bilder selv. Derfor har jeg stjålet hennes.)

I tillegg har jeg knabbet noen veldig få Dublin-bilder fra kameraet til den godeste Emilie.

Og Hello Kitty kommer dessuten sikkert til å poste flere av dem borte på den nye bloggen sin.

Såe, ja.

Jeg feirer sommerferiens siste nattetimer med å legge ut et par bilder.

I morgen går jeg offisiellt i tredjeklasse. Det blir rart. Jeg kommer til å være den eldste på skolen. JEG. Eldst. Hva skjer med verden?!

Det kommer til å være en liten skokk med miniatyrMarener (dvs blonde dramaførsteklassinger) som kikker på de helsprøe guttene i klassen min med stjerner i øynene. Jeg gleder meg bare så sinnsykt mye til revyfestene. (Gjett hvem sitt kamera som ikke skal være dødt da, a? Jeg bare nevner det.)

Uansett. Fremdeles syk, men heldigvis ikke smittefarlig. Hurra for sosialt samkvem osv. 

Og hurra for ti måneders rudkos og skoletortur. Det blir flott. Jeg gleder meg faktisk litt.

Alle bildene blir større om man klikker på dem, forresten.
Hello Kitty og Pink Floyd i et tre i Danmark. Pink Floyd har for anledningen klatret ut av bildet, men om du stirrer lenge nok så kanskje hun kommer ned igjen. Eller kanskje det bare funker i Harry Potter.
Jeg har matchende sko og briller, og Pink Floyd har kommet ned i bildet.
Hello Kitty kjøpte verdens kuleste sko. De er høyere enn Lindsay Lohan.
Vi forelsket oss i denne gaten. Krusemyntegade, heter den, og ligger i København.
"Smil", sa Hello Kitty. Så jeg og Pink Floyd smilte. Samarbeidsvillige som vi jo er.

Hello Kitty og Pink Floyd venter på nattoget til Berlin. Vi er i Göteborg. Den observante leser kan se en muffin som for kvelden spiller rollen som Middag. Aiai, interrailkost, altså.

Da vi kom til Berlin i tide til å se på soloppgangen, møtte vi masse pipiper i en park (som vi også gjorde yoga i, for the record. Parken, altså, ikke i fuglene. Man er ikke ekle.) Vi ga dem navn. Det gikk mye i "Stig". Hello Kitty foran den første bygningen vi visste sånn cirka hva/hvor var. Klokken skikkelig tidlig om morgenen.
Vi sov i Tiergarten i Berlin. I typ åtte timer. Dagtid. Eh, ja. I Tiergarten har de mange rever og marihøner. Gjett hvilken av dem jeg har på fingeren?
Viktig del av en særs flatterende bildeserie.
Å, så trøtte.
"Se! PINNE!"


Vi fant en mur. I Berlin.

Morgenbad/vaskesegsekvens i Donau, Wien, til lyden av østerrikemennesker som jodlet lykkelig litt lenger borte.
Wien.
Pink Floyd i Amsterdam. I, tro det eller ei, upåvirket tilstand. As far as I'm concerned.
Kattepus.
Hello Kitty og Pink Floyd i Köln.
Fra venstre: DeeDee Ramona, Ringo og Page.

Hello Kitty står ved siden av I-en i "I AMsterdam", fordi hun heter Ida, vel.
.. Mens Pink Floyd og jeg står inne i den samme M-en. Ironisk nok, for folk som kjenner oss..
Kanallykke.

Interrail med lungebetennelse er jo ikke verdens beste idé. Egentlig. Så vi tok en sykedag i Dover.
Sykeproviant.I Liverpool så selger de B&J ved kinoen. Man kan, hvis man vil, sitte og dytte i seg is for å veie opp for søtsuget i magen som man får når man ser Draco Malfoy. Eh, ja. Hei, jeg er fjortiz.
Albert Dock.
Virker det kjent, noen..? (Hint: Across the universe. Jim Sturgess.)
Vi var på The Cavern.Og jeg var i ren lykketilstand, selvsagt. Pink Floyd trivdes i rampelyset. Hello Kitty gjemte seg bak brudekjolen hun kjøpte på Vivienne Westwood(!)-butikken. Den er så nydelig at noen bør ta på seg litt ansvar og fri til jenta omgående. Så kan resten av verden få nyte synet.
Tilfeldige gatelykter i Liverpools "skumleste strøk". Vi så for oss at folk dumpet lik inne i lampene - for det var de store nok til, nemlig.
Vi drakk mye kaffe. Men vi så sjeldent så godt ut som det Pink Floyd gjør på dette bildet.

PENNY LANE!

Pink Floyd og Hello Kitty i kjærlig omfavnelse foran Banken fra "Penny Lane"-sangen.
Pink Floyd foran Sgt. Peppers!

Kunsten utenfor LIPA: steinkofferter. Haugevis av dem. Gitarkassen står det Paul McCartney på.
.. Og hva skal man med kunst, om man ikke kan sitte på den?

Vi dro på John Lennon-kirkegården midt på natten. God only knows why.

Her har vi kommet til Dublin. Det gikk ikke en eneste dag uten at jeg skrev i den boken der. Å, nostalgisk, nå. I bakgrunnen spilles det Damien Rice, og det lukter irish coffee, og jeg er kjempeglad for Emilie har kommet og Pink Floyd og Hello Kitty sitter og fniser av etellerannet, og alt er bare bra.

Hello Kitty og undertegnede klare for å gjøre byen utrygg. (Og med det så mener jeg selvfølgelig hoste på alt som beveger seg. Ingen slipper unna uten litt mykoplasma.)
Hello Kitty danset med verdens søteste, gamle fyllikk. Det var herlig.

Jeg fikk nye venner i Dublin. De ville være med på bildene. Og Emilie klikket i vei på det søte kameraet sitt.
- Personlig yndlingsbilde.

Denne måtte jeg ta bilde av for Emilie, for hun turte ikke se på den, nemlig, fordi den er så høyt oppe, men så ville hun ha sett den likevel. Så da ble det bilde. 
Pink Floyd og Hello Kitty passer på "ungen", Lillyrose. Dette er to minutter før en taxi stopper ved siden av oss fordi gutten inni den forelsket seg i Hello Kitty. Fra bilveien.
Emilie er bare penest.

SÅNN. Nå gir jeg meg. Godnatt. Fysøren. Bilder. Nei, takke seg til tekst, altså.

Eller litt Melanie Safka og hostesaft. Eller Paul Simon, forsåvidt, ettersom han tross alt har tittelen.