Hello, Goodbye

Sjelevennen min fant meg i natt. Vi var paa et helt genialt utested der de spilte the Cure, og plutselig saa bare .. var han der.
"Norway?", sa han.
"Yes..? How did you..?", sa jeg. De fleste tipper paa svensk, nemlig, eller nederlandsk, saa en "how did you..?" var saa avgjort paa sin plass.
(Hele samtalen var paa engelsk: hans del paa klingende liverpooldialekt, min paa norwenglishamerikansk. Men for aa faa skrive "aa" saa mye som mulig, velger jeg altsaa aa oversette den.)
"Jeg hadde en romkamerat som var norsk. Eller.. er. Hun er fremdeles norsk."
"Aha."
"Saa jeg kjenner det igjen lett."
"Okei. Kult. Kan du si noe paa norsk?"
Det viste seg at han kunne si noe som med tilstrekkelig alkoholinntak og velvilje sikkert kunne tolkes til noe i retning av "hvordan har du det?", bare, du vet, Gollum-style. Med sinnsyk uttale og et noe underlig ordvalg ("hvordan har den det?", liksom, ikke "du".)
Og etter dette saa endte vi med aa snakke sammen paa en benk.
Hello Kitty og Pink Floyd og hans fetter og han og jeg.
Da de to forstnevnte blir rastlose raskere enn syvaarige guttunger under moralprekener, tok det ikke lang tid for de var borte.
"Hvor gammel er du?", spurte gutten.
"Jeg er atten." For det er jeg. Nemlig.
"Jeg er 29", sa han.
"Du er gammel."
"Aha, nei, men jeg kan ikke huske aa ha gjort noe spesielt i lopet av mine forste elleve aar. Ikke noe som har formet meg, iallefall. Saa det er ikke noe problem, egentlig. Det kunne ha vaert et problem om jeg var mer moden. Gift eller noe."
Jeg lo. Han smilte fordi jeg lo. The Cure virket fornoyde.
Han lurte paa hvorfor kjaeresten min ikke var med til Liverpool. Jeg svarte at det var fordi han er dod.
"Dead?", sa han.
"George Harrison", sa jeg.
"Aha."
Og saa lurte han paa hvorfor jeg ikke satt med stjerner i oynene og fortalte om "my sweet, oh so sweet, norwegian boyfriend", saann som atten aar gamle jenter liksom skal.
"Kanskje fordi jeg er like romantisk anlagt som en boks med rustne skruer?", foreslo jeg.
"Du er rar."
"Takk."
"Jeg mener det."
"Jeg ogsaa."
Paa dette tidspunktet vurderte jeg aa forlate aastedet, men saa kom jeg paa at jeg ikke kunne la ham slippe unna med aa stille meg ubehagelige sporsmaal uten aa lide litt selv ogsaa.
"Saa", sa jeg. "Hvorfor er ikke kjaeresten din med? Oh, and don't say "dead"."
Han vekslet et kort blikk med sin fetter, som paa denne tiden hadde beveget seg bort i retning bardisken. Fetteren ristet paa hodet, og himlet saa med oynene da han skjonte han hans kjaere slektning ikke kom til aa ta hans raad.
"Fordi", svarte han, "jeg er helt motsatt av deg. Jeg er overromantisk."
"Have a nice evening."
"Nei, jeg mener det! Jeg tror paa sjelevenner."
"Jaha?"
Det saa ut som om han mente det. Og han snakket naa engang liverpooldialekt. Jeg kunne i det minste lytte til det han hadde aa si.
"Og jeg tror. Nei. Jeg VET. At vi er sjelevenner."
Og saa lo han. Jeg ville nok ha ledd, jeg ogsaa, om jeg saa ansiktsuttrykket mitt.
"Du er elleve aar eldre enn meg og kommer fra et annet land." Sa jeg.
Han ristet bare paa hodet.
"Jeg saa det da du kom inn doren", sa han.
"Joss, saa flink du er, da."
Fetteren hans trakk en pekefinger over halsen, frem og tilbake, borte ved baren. "Abort mission", liksom. Jeg begynte aa le, noe som forte til at jeg begynte aa hoste, hvilket igjen resulterte i at jeg ikke fikk puste (jeg har nevnt dette for, sant? Hoste-til-jeg-ikke-faar-puste-situasjonen min?)
"Jeg faar ikke puste!", presset jeg ut. Jeg kjente at oynene mine begynte aa renne, og tankene gikk direkte til sminken som ikke er vannfast.
"I feel the same way!", svarte tullingen.
"Hahaahhhhhhhauu, jeg mener, nei, jeg mener, jeg kan faktisk ikke puste.
Jeg er syk. Probably the swine flu." (Det siste var nok ikke helt sant, men i det minste minsket sannsynligheten for at han ville onske aa kysse meg med det forste.) (Oppdatering: Fem minutter etter at jeg blogget dette kom jeg paa hvorfor jeg har hatt saa ekstremt deja vu paa den delen av den samtalen der: det er jo helt tatt ut av Pirates of the Caribbean! Sykt. Ah. Anyways. Jeg maatte si det naa som jeg husket det.)
Og saa ble vi sittende stille en stund mens jeg fikk igjen pusten. Hadde jeg ikke vaert saa opptatt med aa ikke begynne aa le igjen fordi det ville gaatt paa helsa los, saa er sjansene store for at det kunne ha vaert pinlig.

"Saa. Sjelevenner."
Jeg saa paa ham. Ja?
"Jeg er sikker paa at vi er sjelevenner."
"Vil du ha et tips? Naar en jente sier at hun ikke er romantisk, saa sier du ikke det der med sjelevenner. Det sparer du til hun som aapenbart har ventet hele sitt liv paa et disneybryllup. Til saanne som meg kjoper du en ol."
"Bryllup? Ah, jeg er glad du nevnte det. How do you feel about getting married?"
(Her fulgte en liten latter-til-pusteproblemer-episode.)
"Jeg har alltid onsket aa gifte meg", sa han.
"Du er jo ikke stygg", svarte jeg (for det var han virkelig ikke - selv om det smerter meg litt aa innromme det), "saa hvorfor gifter du deg ikke bare med en eller annen kjaereste? Du er jo gammel. De vil sikkert."
"Men ingen av jentene jeg har vaert med har vaert sjelevennen min."
"Nei, det stemmer. For det er jo jeg."
"Correct."
Stillhet.
"Jeg vil ikke ha barn", sa jeg.
"Du vet det bare ikke ennaa", sa han. "Jeg skal ha barn innen jeg er tredve, hvilket vil si at du vil ha barn innen du er nitten."
"Jeg kjenner ikke helt denne magnetiske tiltrektningen man liksom skal ha med sjelevenner."
"Jeg kjenner den. Ikke noe problem. Den er der."
"Har ikke du en kirke du burde gaa i eller noe?"
"Neinei. Religion er jo rart. Skjonner ikke hvordan noen kan tro paa saant."
"Ikke jeg heller"
"Fordi du er sjelevennen min!", svarte han, og hele ansiktet hans lyste opp i et kjempeglis. Jeg dukket unna en klem.
"Du maa da skjonne at dette er galskap. Jeg mener, til neste aar saa gaar jeg fremdeles paa skolen! Til neste aar laerer jeg aa spille teater! Hva gjor du til neste aar, old man?"
"Da er jeg i Australia og spiller gitar og laerer spansk."
"At?"
"Noe galt i det? Vil du at jeg skal flytte til Norge med engang, kanskje?"
"Nei, herregud, nei, men.. Kan du spille gitar, forresten?"
"Aldri provd. Hvilket er grunnen til at det staar paa agendaen for nesteaar. Kan jo ikke godt komme fra Liverpool og ikke kunne spille gitar."
"Og spansken, da..?"
"I'm just like, "why not?", you know?"
Han smilte mye. Og saa meg rett inn i oynene hele tiden. Jeg hater det naar folk gjor det.
"Men hva gjor du med penger, da? Skal du ikke jobbe?"
"Hvordan skal jeg ha tid til det naar jeg skal dykke hele tiden?"
"Dykker du? Hei, det gjor jeg ogsaa!"
Her saa han litt oppgitt ut et oyeblikk.
"Selvfolgelig gjor du det", sukket han, "vil du at jeg skal forklare begrepet "sjelevenner" for deg, eller?"
Jeg ristet paa hodet.
"Good. Da synes jeg at vi kan fortsette samtalen uten at du paapeker alle selvfolgelighetene."

Og saann fortsatte vi. LENGE.
Men jeg rekker ikke skrive inn hele greia for naa skal vi ut og spise middag.
Saa jeg tar en kort oppsummering:
Jeg sa at jeg ikke ville gifte meg med ham "fordi jeg tror at sjelevennen min er i Norge, og jeg kan jo ikke godt komme hjem fra ferien og vaere forlovet da? Tenk saa lei seg han blir." En forklaring han faktisk nesten godtok, fordi "naar det viser seg at det du trodde var pur kjaerlighet viser seg aa bare vaere en fascinasjon for det fine haaret hans, saa kommer du til aa mote meg, ogsaa kommer vi til aa gifte oss likevel."
("Before I'm twenty?" spurte jeg. "Selvfolgelig", svarte han, og jeg tror nesten han mente det. "Just.. come to Australia!")
Og saa ga han meg ol og hjalp meg med aa finne vennene mine, og saa forsvant han ut i natten med en sjanglende fetter, og sin Sjelevenn frisk i minnet. Tror iallefall han.
- Og det er jo det som betyr noe, er det ikke?


P.s: Hello Kitty har kjopt taateflaske i dag. Hun har hatt "a vision" om at hun skal ha en datter som skal drikke av den flasken, og den skal hete Ylva.

All you need is love

Det er nå jeg veldig gjerne skulle ha kunnet si "jeg er lykkelig" på flere språk. For etter å ha sagt det i flere dager i strekk på norsk og engelsk og tysk, så begynner det liksom å bli litt tamt.
Nå vet du kanskje ikke hvorfor jeg er så kvalmende, påtrengende "la meg hoppe opp og ned og strø om meg med våsete kjærlighet"-glede, men så er det jo også derfor jeg blogger, er det ikke? Sånn at du skal få vite sanne ting.
Så.
La meg få ta deg med tilbake igjen til fem minutter etter at forrige bloggpost ble publisert.
Og jeg vil ta det hele i korte trekk, for jeg sitter og er litt asosial akkurat nå.

Jeg trykket "publish". Vi gikk for å møte Thea, som stod og blomstret (nei, det gjorde hun slettesmeg ikke, nå når jeg tenker over det, hun var forsinket som ville søren) på en bussholdeplass, og så gikk vi for å leke på Harry Utested Nummer 1. Men dengang ei! Det skulle nemlig vise seg at noen utesteder i London ikke tar bankkort som ID. Og vi tar ikke akkurat med oss pass på byen (nå lenger. Oslos dørvakter har nok hatt seg en latter eller ti før undertegnede ble velsignet med bankkort med Tidenes Mest Uheldige Bilde.) Derfor ble vi nødt til å gå på et sted som het Green Dragon. (Green Dragon! Hurra!) Og DJen var kjempestygg og utrolig kul, og han spilte alt vi ba ham om og det var flott.
Og så. SAA mine damer og herrer. Gikk vi på et sted jeg ikke aner hva heter, men som av en eller annen grunn minner meg veldig om Junior Grand Prix, så jeg tror det hadde med Fat Dog eller Black Sheep å gjore. Uansett. Dette var hvordan vi ble venner med de mest stereotypiske, rike, snobbete briteguttene jeg noengang har sett. De gikk i dress og kom rett fra hesteshow og hadde hver sin store leilighet i London Sentrum og gikk på Oxford og studerte etellerannet som hørtes så økonomisk lønnsomt ut at jeg nesten sovnet bare de sa hva studiet het.
Og det skulle vise seg at et av disse menneskene var naert beslektet til den godeste Pete Doherty. Hvilket er hvordan det hadde seg at vi fant oss selv med en uhyre fancy telefon klemt mellom oss på lørdag kveld på en totalt random klubb i England, med den godeste Pete mumlende i den andre enden av røret. Eh, ja, så, vi var liksom ganske glade etter det, da.

Vi tok taxi hjem til Mrs Murphy, den snille gamle damen som hadde B-and-B med syke mengder frokost og dessuten en nusselig liten vannkoker med masse te på rommet, og et barnebarn som visstnok var mye hoyere enn oss selv om han bare var søtten. Vi ble ikke så veldig fornaermet, egentlig.
(Vi var riktignok bekymret en liten stund for at hun kanskje var død, men det er en helt annen historie, og bortsett fra det så er det bare varme følelser for mrs. Murphy.)

Og så. SAA. Så dro vi til (med perfekt timing, I might add)
Liverpool.
Som er der jeg er nå.
Og jeg tror jeg har tidenes heftigste overdose på lykke. Beatles. OVERALT! Beatles, Beatles, Beatles!
Og alle snakker liverpooldialekt!
Det er så fantastisk at jeg nesten ikke klarer å stave det engang;
F. A. N. T. A. S. T. I. C. S. K.
Det er helt nydelig her.
Vi bor kjempesentralt og billig.
I et kjempefint rom med et kjempefint bad.
Og i resepsjonen sier de ting på Liverpoolsk, og avslutter setningene sine med "love".
Vi har vaert der hvor de har spilt inn scener i Across the Universe. Jeg kunne fole Jim Sturgess sitt naervaer. Hurra!
Og sett Beatlesting, da, selvfolgelig.
Og til dere som får postkort: jeg kommer bare til å sende beatlespostkort. Skjer ikke at dere får bygninger. Jeg bare nevner det.

åja, også har vi jo sett Harry Potter, da. For det må man jo når man er i England.
Og Pink Floyd, som snakker erkebritisk, har blitt mobbet av folk i butikkene.
"I am dreadfully sorry, but I do not understand british money!", sier hun. På klingende Oxforddialekt. Som en ekte innfødt med teselskaper og det hele.
Og de ser på henne som en totalt bimbo og svarer
"Eh.. So.. What do you understand then?"
Hvorpå min yndlingsblondine repliserer
"Norwegian money?" med en tone som formelig skriker "selvfolgelig. Dust!"
Ahaah, jeg elsker det.

Forresten så har jeg mange herlige samtaler jeg gleder meg til å blogge, og her på hostellet HAR de internett! Så jeg kan blogge når jeg ikke får sove fordi jeg hoster! Hele uka! (Ja, for vi blir her nok hele uka, for vi er syke. Fremdeles. Stakkars oss. Vi bruker skjerf.)

ALT ER BEATLES! All you need is love! Ja!

(Nevnte jeg at vi har Top Shop som naboer? Ikke? Jeg er glad. Se meg skåle med skikkelig god kaffe.)

Viruskjaerleik

Hei alle barn!
I forigaars var vi i fire land!
Og med "var", saa MENER jeg faktisk var. Som i, se, vi har vandret litt rundt og sett paa bygninger og mennesker og gitt navn til fugler (for det meste "Stig", ogsaa en og annen "Arne", da, men altsaa. Navn er navn), og drukket kaffe eller spist og saant. Saa vi var der ordentlig. Ikke noe tull der i gaarden.
Vi var altsaa i Nederland, Belgia, Frankrike og England.
Naa er vi i England, og har selvfolgelig faatt svineinfluensaen hele gjengen. Bare at vi har bestemt oss for aa kalle den marekattinfluensaen istedenfor, for det er sotere, og hakket mer originalt.
Saa naa hoster vi til vi brekker oss, og drikker te og spiser honning, og det er generellt veldig koslig.
Om to minutter skal vi ut paa det mest harrye utestedet jeg har sett i mitt liv, og jeg gleder meg skikkelig mye, for i gaar tilbrakte vi dagen i Dover. Og det er klart, hvite klipper og store borger og regn er jo kos, det, det er bare det at det er begrenset hvor underholdende det blir i lengden for en rastlos liten interrailer.
I morgen drar vi til Liverpool. Hei, Beatles!! HURRA!
Det blir saa fint. Jeg klarer nesten ikke aa sitte stille, for det meste fordi jeg hoster saa mye, men ogsaa fordi jeg gleder meg saa mye.
Tusen takk for alle koslige kommentarer og saant, og unnskyld for at jeg ikke svarer paa dem, og unnskyld for at jeg blogger kjedelig, men jeg har bare fem minutter paa meg og jeg faar ikke lest korrektur. Men jeg har det altsaa flott, jeg holder paa aa eksplodere av skrivetrang etter alle inntrykkene og alle hendelsene og de rare menneskene og inspirasjonen, men det faar saa vaere.

Oi, naa maa jeg visst lope. Skriver saa snart jeg klarer aa overtale reisefolget til aa stoppe paa en annen internettkafe (det er nemlig ikke saa lett: ikke fordi folget er vanskelig og kranglevorent, men fordi internettkafeene er daarlige. Enten saa lukter de hasj, eller saa spilles det daarlig musikk der, eller saa er de rett over gaten for noen ekstremt kule ting som vi heller vil se paa/oppleve. Saae. Ja. Vi faar se.)

Now you see us, now you don't

Hei, naa er vi i Amsterdam!
Hele verden lukter hasj og det er kjempekoslig her. (Slapp av mamma, det ene er ikke paa grunn av det andre.)
Vi har vaert i en skikkelig speisa butikk. Bygningene ser ut som om de ikke passer sammen. Det er gay pride week, noe som forer til at jentene elsker oss og guttene er skikkelig care. Men pene. Til en viss grad. Okaa, da, saa er bare en av dem pen, men han hadde til gjengjeld jeans og dressjakke-komboen, og den er jo som kjent veldig heldig. HINT, alle guttelige lesere, HINT. Dessuten hadde han langt haar.

I gaar var vi i Koln. Bare med prikker over, men den bokstaven finner jeg ikke paa dette tastaturet. Vi fikk gratis guiding rundt i byen av en gammel mann som jobbet i et gestapomuseum fordi Pink Floyd var saa pen.
Vi har spist pannekaker rett ved kanalen, og drukket kaffe i en veldig hoy bygning. (Damen paa hotellet vart elsker nemlig trapper, og sender oss derfor av naturlige aarsaker bare til skikkelig hoye steder.)
Jeg jobber for harde livet med aa sende postkort.

Naa skal vi finne togstasjonen, i morgen drar vi til Calais. Og England.
Slapp av, stol paa Ka. Alt blir bra. Saann ja.

Huhei hvor det gaar

Naa har jeg saa bloggabstinenser at jeg faktisk blogger for haand. Det du leser naa er rett og slett en direkte avskrift fra moleskineboken min. Som jeg har fört inn paa pcen paa en random internettcafe i Wien. Akkurat naa - ja, i skrivende stund, da, ikke i innförende eller lesende - sitter jeg og törker paa plenen ved siden av den söte lille elven Pink Floyd, Hello Kitty og jeg nettopp badet (AKA dusjet/vasket oss i interrail style). Klokken er ni om morgenen og vi kom til Wien klokken seks i dag - stod opp klokken halv fem. Fikk kaffe paa sovetoget. Lykke. Og ja, jeg vet jeg sier "sovetog", men man kan vel trygt si at sövn er kraftig overvurdert og at vi har valgt aa bortprioritere det i imponerende/skremmende (alt etter hvor voksen du er) stor grad.
Elven jeg sitter ved er forresten selvfölgelig Donau.
Hello Kitty, Pink Floyd og jeg har naa ENDELIG faatt fikset leggene (i Donau! Vi har shavet leggene i DONAU!), og jeg föler meg som en boks med feminitet, typ gresk gudinne möter den mest kvinnete kvinnen i verden, som Liv Tyler eller noe.
Det er slik vi fant ut at vi har to identiske blaamerker paa akkurat samme sted, alle tre. Skummelt.

For övrig kan det nevnes at vi ubevisst har begynt med vaar egen form for reiselek, i samme kategori som "I spy with my little eye" eller noe i den stil.
""Den byen vi er i naa" er..""
For eksempel:
Wien:
- Wien er en by der alle innbzggerne er eventyrfigurer: Fauner og kattepuser og dverger og gnomer og hekser og feer.
- Wien er en by med mange spir
- Wien er en by der guttene er utrolig hyggelige, alle som en. Man faar lyst til aa invitere dem paa kake.
- Wien er en by der de snakker morgentysk, altsaa saann tysk som undertegnede faktisk klarer aa snakke ogsaa om morgenen. Det passer bra, for engelsk snakker de nemlig ikke.
- Wien er en by der tastaturet paa internettkafeene er fökka.

Köbenhavn:
- Köbenhavn er en by der alle bygningene er dödsfine
- Köbenhavn er en by der de insisterer paa aa snakke engelsk med alle nordmenn (ja, det er litt irriterende)
- Köbenhavn er en by der guttene er stygge, bortsett fra èn, og han kommer med egen sikkerhetsvakt (true story!)
- Köbenhavn er en by med mange LPer og mye vind
- Köbenhavn er en by som selger Pikekyss til frokost. Hurra!

Berlin:
- Berlin er en by der folk er hjelpsomme som ville sören (hei, Marvin)
- Berlin er en by med en utrolig kul park som du kan sove i om dagen dersom du kom i skade for aa glemme aa sove natten i forveien..
- Berlin er en by med mange rever
- Berlin er en by der alle holder hender
- Berlin er en by der söndagsklokkene i kirken spiller höyere, falskere og lengre enn i Norge. Og dessuten kjipere melodier.

Det er selvfölgelig mye mer, men det kommer naar jeg har lenger tid.
Dessuten bör det nevnes at Wien er den peneste byen jeg har vaert i, og at vi har spist kake her.
At vi har no dögnrytme whatsoever.
At jeg er en anelse spraakforvirret.
At jeg elsker interrail.
At jeg ikke sov den aller förste natten i det hele tatt fordi jeg maatte dele kupè med en russisk, gammel dame som satt og snakket med seg selv paa russisk hele natten, det var dödsskummelt, og det eneste ordet jeg kan paa russisk er "Baboshka", ogsaa alexander rybak, da.

Og at vi har döpt sekkene vaare: Pink Floyd sin heter (Jimmy) Paige, Hello Kitty sin heter Deedee Ramona, og min heter Ringo (baade etter Starr, og som i "the ring", fordi den er "such a burden".)
Og at Marte lever, Ida er vakker og at jeg skriver om det.

----

Dette staar ikke i Moleskinen:
Naa maa vi löpe, vi skal rekke nattoget til.. Köln. Tror jeg. Sa den hyggelige faunen.
Snakkes senere!

CiaoBellaPortoneGrazie

Italienske landsbyer er blant de få tingene her i verden som faktisk stemmer med stereotypene sine, som er akkurat sånn som man ser dem for seg. De klorer seg fast på høye fjelltopper, med opplyste bymurer og fantastiske, gamle bygninger, sånne som du leser om i bøker og forestiller deg at svømmer i tidløse minner, sagn og gregoriansk sang. Nedenifra ser disse byene ut som uryddige tenåringsglis, som åpne munner med tenner som aldri har vært utsatt for regulering. Husene står tett i tett, og ofte litt på skrå, lik pepperkakehus med vegger som har sklidd ut i ovnen. Fra midten av munnene geiper en kjempetunge ned mot besøkende og tilfeldig forbipasserende: en tunge i form av et tårn eller et kloster, en kirke eller en borg. Det er noe vakkert og innbydende med denne typen byer; det er som om tiden står stille der, uten at livet gjør det. En type magi du ikke finner så mange andre steder, en ro og en fast rutine i et yldrende liv av latter og rot.

Det er de samme menneskene som bor der, hvert eneste år, i dag som for to tusen år siden og sikkert om to tusen år fra nå også. 

Du har de samme, gamle mennene med furer i ansiktene sine, med smilerynker rundt øynene og store neser, smattende på gamle piper eller sigarer, som alltid har sittet der og som alltid kommer til å gjøre det. Stokk og hatt og bukseseler, og sko som blir pusset med skokrem og det hele. De sitter på stoler utenfor leilighetene sine og ser på at byen deres puster. 

Det er barn som løper i gatene, det er naboer som står på hver sin terrasse og roper og ler til hverandre fra hver sin bygning, og det er unge par på Vespaer, som suser forbi i trange, nydelige smug. Uendelige rekker med klesvask sperrer utsikten til Himmelen. Kanskje er dette også grunnen til at italienerne prøver å bringe Himmelen til jorda: byene er fulle av kirker og englestatuer og katolske ornamenter i vegger og vinduskarmer. 

Som ung jente er det kanskje naturlig at en av de tingene jeg legger mest merke til, er alle de vakre menneskene. 

Sånn sett kan det bli galt å sammenligne de italienske husene med tenner og byene med munner, for folkene som lever der er iallefall ingen Kariuser eller Baktuser.

Da er de snarere Calvin Klein-modeller og Briseiskvinner, med lange, mørke lokker og øyne med olivenfarge. Jeg må innrømme at jeg kjente en slags smålig glede første gangen jeg hørte på radioen og oppdaget at alle stasjonene er fulle av nydelige italienere som synger om sine miserable forsøk på kjærlighetsliv. Det hjelper altså ikke å være steinvakker. Selv i et land deralle er pene og spiser god mat og kan bade hele dagen og har Peterskuppelen og Roma, som formelig renner over av klissete kjærlighet, er folk ute av stand til å få sånt til å fungere.

Det er litt fint å tenke på, synes jeg.

Noe annet jeg tenkte litt på da jeg var i Italia, særlig mandag morgen da Isa og jeg befant oss på toget på vei inn mot hovedstaden, var hvor rart det er å være den som faktisk blir sett på i kollektivtrafikken. Vanligvis er det jo jeg som gransker de andre passasjerene. Det er jeg som gløtter diskret opp fra gjemmestedet mitt bak en bok eller en avis og ser om jeg kan skjønne meg på de andre. Det er jo sånn det skal være. Men ikke i Italia. Der er det de andre som stirrer åpenlyst, de ser på det blonde håret og lurer på hvem de blå øynene under det tilhører, hva slags person jeg er og hvor jeg kommer fra. Jeg lurer på om de synes at norsk er stygt.

Isa tror at de synes det.

Ærlig talt så forundrer det meg ikke.

Selv om jeg liker det. 

Norsk, altså, ikke det å bli iaktatt på toget.

Sånn ellers så har jeg lekt turist, tatt en hel masse bilder, sett diverse kirker og fontener. Jeg har beina gjennom hele Roma i ekte Robert Langdom-stil (nuvel, greit, jeg har kanskje ikke prøvd å redde paven/verden/en eller annen dame, men jeg har prøvd å finne frem til ting (les: stasjonen) og rekke ting (les: siste toget hjem) i tide. Og klart det.) kledelig iført liten sommerkjole og noen uhyre ubehagelige sko og en kjempetung veske og med en lattermild Isa som av og til stoppet for å spørre storøyde italienere (på italiensk!) om veibeskrivelser. (Høydepunktet må ha vært da hun stoppet en gjeng gutter og begynte å bable i vei om ødelagte kart og hvordan vi ikke fant veien og at metrostasjonen åpenbart hadde sunket i jorda. På italiensk. Det viste seg at guttene var spanske, og kunne omtrent like mye på italiensk som undertegnede.)

Jeg har spist masse is (favoritten er en kule Kokkos og en kule sjokolade!), drukket massemasse kaffe, shoppet en del, og forelsket meg i en rekke dører. Italienske dører er veldig pene, nemlig. Og gamle. Det er dødssjarmerende. 

Åja, nevnte jeg forresten at kofferten min var borte noe sånt som fem dager? Sånn som da jeg var i California? Jeg tror jeg har ekstremt dårlig karma. Men jeg fikk i det minste penger av forsikringsselskapet som jeg kunne shoppe for. Det passet meg ganske bra. Selv om jeg gjerne skulle hatt en bikini. De selger nemlig bare dustebikinier i Italia. Neste gang pakker jeg badetøy i håndbagasjen.

Nå tror jeg nesten jeg må gi meg for jeg må pakke om sekken min (i morgen drar jeg videre).

Jeg har aldri vært noe sted hvor jeg fikk så mye inspirasjon som i disse byene (da særlig en helt nydelig liten by som het Narni og en som het.. Nei, jeg kan ikke stave det. Men utrolig var den nå likevel), så jeg drar vel tilbake engang, tenker jeg. Bare for å skrive mer. 

Avslutter med noen bilder.

Wow, for en herlig uke.

Men du kan tro jeg har savnet å blogge!

Selv om jeg ikke ser lykkelig ut, så er jeg det. Vi hadde nemlig et svømmebasseng. Det hørte nemlig til dette huset:
Og inne i huset så delte Isa (jenta på bildet) og jeg et rom som så sånn her ut:
Vi tok bilder i kjempefine, gamle dører:

I byen Narni var alle bilene på denne størrelsen. Jeg elsker det. Når jeg blir rik så skal jeg ha en sånn bil.
Dette bildet er fra Narni. Som like gjerne kunne ha hett Narnia. Fantastiske byen.
Mer Narni.
Sånne trapper hadde folk..
Og sånne hagestatuer. Det slår hagegnomene i Norge, hva?

Vi hadde blomsterenger og solsikker i hagen.




Yndlingsstatuen min står i Orte:
Jada, jada, også var vi turister, da.

Nei, seriøst, pakke, nå. Jeg har så mange bilder at det er pinlig. Dette kan ta hele kvelden. Så. Ciao. Tog videre i morgen tidlig!


P.s: Takk for alle postkortmeldingene! Det er bare å fortsette å sende meg adresser, altså, jeg gleder meg allerede!

Ta kontroll på kontinentet!

Jeg er den lykkelige innehaver av det styggeste bankkortet i manns minne. Det er penger på det.

Jeg er også velsignet med et pass som er så stygt at alle Oslos dørvakter glemmer å se på legget til den som kommer inn etter meg. Fordi de ler.

Dessuten har jeg sånne servietter som dreper alle bakterier, og jeg vet hvor jeg har håndkleet mitt. Maren skal ut og reise.

I morgen på denne tiden så sitter jeg i solfylte Italia med en is i den ene hånda og en mobiltelefon med mamma inni i den andre.

Man kan jo ikke godt bli her i Bærum nå når det er blitt levelig temperatur her.

Min kjære venninne har allerede utforsket området i rundt en uke og funnet ut hvem som er rikest, kjenner jeg henne rett, så når jeg kommer hjem om en uke er jeg kanskje ikke bare brun&blid, men også en godt gift kvinne. Jeg har hørt at det skal holde å være blond, nemlig.

Om jeg er blond? Check.

Om jeg kommer til å være enda blondere når jeg kommer tilbake igjen? Check. 

Å, det blir så bra.

Og så skal jeg kjøpe chihuahuaer til alle som vil ha det, bare fordi de er dyre og jeg er kvalmende velstående som følge av et heldig innfall om å ta en tur innom et eller annet flott, gammelt kapell. Disse italienerne og bryllupene deres, du vet.

(Slapp av, pappa, jeg bare tøyser. Vi kjenner jo meg. Jeg fikser ikke å være vittig og/eller vakker i varmen. Og vi vet alle at jeg ikke kommer til å kapre Romas rikeste på sjarmen eller min høyt utviklede sans for romantikk. Jeg kommer nok hjem igjen helt blakk, skal du se. Blakk og solbrent.)

På mandag (den 13) forlater jeg nok en gang gamlelandet, denne gangen per tog og til fordel for følgende gullrekke: Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Frankrike, England, Wales, Skottland og, til slutt (helst i rundt en uke): Irland.

Så hvis alt går etter planen så har jeg lagt alle de kuleste delene av kontinentet under meg innen åttende august. Det blir flott, jeg skal få litt skikk på disse danskene, og så skal jeg fortelle tyskerne at de er nødt til å gjøre noe med imaget sitt (for de kan jo ikke være så håpløse som de blir framstilt i tysktimene? .. Kan de?), og Franskmennene skal jeg banke litt høflighet inn i (bortsett fra Remi fra språkreisen til California da, for han sang Counting Crows på fransk for meg, så ham liker jeg), og alle menneskene borte i England og sånt skal jeg bare fp til å.. du vet.. snakke mer. Ha så fin dialekt og likevel snakke så lite? Egoistisk, er det. Nemlig.

Jeg har tenkt til å innføre litt ordentlig hoffetikkete, forresten, litt sånn Middelalder-style, når kontinentet er mitt. For eksempel så skal jeg ha hoffnarrer og trubadurer og alle blir nødt til å bukke for meg. Toget skal være min stolte jernganger. Og Pink Floyd og Hello Kitty blir mine modige væpnere. Eller mine Sam Gamgoder. Jeg skal nok få dem til å bære Lembasbrødet mitt, jeg. (Jeg har hørt at knekkebrød er et must på interrail. Noen flere tips?) Å, der byttet jeg visst historie. Oh, well. Når jeg har kontroll på kontinentet så blir alle de beste historiene flettet sammen uansett. 

Hvis du vil ha et postkort fra et tilfeldig land i Europa så er det bare å legge igjen navn og adresse etter pipetonen. Ja, for jeg tviler jo på at jeg tar telefonen. (Jeg bare tuller igjen, mamma, jeg lover å være tilgjengelig til alle døgnets tider.) Men helt seriøst. Postkort. Send en mail (evil-cookie@hotmail.com). Eller legg igjen en kommentar. Eller kontakt meg på facebook eller noe. Jeg elsker postkort. Virkelig. Særlig å sende dem. Det blir kos! Don't be shy!

Og for dere kjipinger som ikke stoler på meg og som derfor ikke sender meg adressen deres, skal jeg prøve å blogge så ofte som jeg bare kan, men jeg må innrømme at jeg ikke helt vet hvordan det står til med internettkafeer i dagens fancyeuropa. Hadde det vært egypt eller noe sånt jeg skulle til så kunne du ha bannet på at jeg ville funnet en pc til leie på hvert gatehjørne, men neida, jeg skal til sånne land hvor folk ser på deg med hevede, perfekt nappede øyenbryn og sier "hvorfor kan du ikke bare bruke Blackburryen din, da?"

("Fordi pappaen min ikke vil at jeg skal ha med meg dyre ting på interrail, vel, ekle overklassetufs! Nå, får jeg låne macen din eller ikke?"

"Ikke, selvfølgelig?"

"Arrgggh. Greit. Jeg går og ser en musikal eller noe.")

Oppsummering av vrøvlete avsnitt: Sjekk bloggen av og til, den oppdateres når du minst aner det. (Fortere enn du aner, Pinky! Ehe.)

Sånn, da gjenstår det bare å avslutte dette skryteinnlegget med en sang spesielt til ære for Lars, Didrik og Henrik:

(Og ikke prøv dere på noe "når man hører mye på Pink Floyd blir man litt kresen i musikkveien"-crap. Jeg vet at dere liker det. Det er Kaizers. Alle liker det. Det er som Tressis, "alle liker tressis", bortsett fra at med Kaizers så stemmer det faktisk. Alle liker Kaizers. Men ikke alle liker Tressis. Jordbæris er bare.. unødvendig. Og vanilje også. Vanilje kan brukes som drukningsmateriale for folk jeg ikke liker.)

Ha det bra, alle barn! Ha det hyggelig så lenge! Husk solkrem, husk å ta sjanser, husk å ikke finne på noe tull (var de to selvmotsigende, mon tro?), husk å være søte mot folk som har fortjent det, og.. husk å fôre broren min, hvis noen av dere ser ham. Tusen takk.

Nøtt, nøtt, nøtting!

Ikke at man ikke kan skrive på toget, men..

Det er rart hvordan det å sovne kan endre alt.

Du kan legge deg trist og våkne glad. Uten at det egentlig har skjedd stort. Du har ligget og sparket litt i et laken i et par timer. Og dét er liksom det. Mennesker er egentlig ganske enkle, sånn sett. Alle driver og snakker om hvordan det er viktig at vi prater om problemene og at vi skriver dem ned og får dem ut av systemet. Jeg tror det til en ganske stor grad er tøv. Jeg tror det er viktig at vi sover. 

For meg så endret det å sovne hele synet på ferien.

Før jeg sovnet så gledet jeg meg.

Etterpå så følte jeg at hele greia egentlig er ganske så forbasket.

Ikke selve ferien, altså - fravær av prøver og søvnmangel passer meg egentlig ganske bra - men akkurat det der med at jeg skal forsvinne i fem uker.

Fem uker er egentlig ganske lang tid.

Og når du har drømt en helt vanvittig historie som du bare dør etter å skrive ned, da er fem uker umenneskelig lang tid. 

Så nå sitter jeg på verandaen og tegner hele historien, sånn at jeg skal kunne huske den når jeg kommer hjem igjen. Hvis jeg kommer hjem igjen, da. (Nei, ikke som i "hvis jeg slipper levende fra det", men heller "dersom de klarer å tvinge meg til å forlate Irland.")

Også hører jeg på Tori Amos og drikker kakao og ser gjennom sprinklene i rekkverket at nabokatten legger lumske planer mot den dumme, sovende nabohunden. Så naiv. Så intetanende. Så.. hund. Der har du nok et eksempel på hvordan det å sovne kan endre alt: da hunden sovnet så var den glad og tilfreds og trodde at den var trygg fordi katten sov. Når hunden våkner så kommer den til å være sur og ydmyket og vettaskremt fordi den vet at djevelkatten er våken og befinner seg et par meter utenfor hundelenkens rekkevidde. 

Jeg gleder meg til å se planen utspille seg i løpet av kvelden. Det er bare dømt til å bli bra. Jeg ser det på hele kroppen til kattepusen at dette er et show som kommer til å huskes. 

Under det nydelige røykspillet som snirkler seg over hele himmelen lik et ukjent språk i grå løkkeskrift. Kanskje er hele brannen en avledningsmanøver, eller kanskje han har laget den bare for å få litt ekstra stemning. Hvem vet.

Det er en smart katt.

Sikkert fordi han sover så mye.

Rosablogging og etterlysning

Ida Wulff har skrevet om hva Den Eldre Bloggenerasjonen kan lære av Rosabloggerne. Nå skal det sies at jeg har litt problemer med å plassere meg selv (ikke er jeg moteblogger eller tar bilder av kaffen min eller bryr meg noe særlig om hullete gensere fra Achne, og ikke er jeg "eldre" eller går under kategorien "smartinger som kan en hel del", som hun kaller det, heller), men jeg tror at jeg akkurat i dette tilfellet vil velge å være en del av den eldre generasjonen. Ikke fordi jeg er gammel eller lur, men rett og slett fordi det er det miljøet jeg trives best i, det er de bloggene jeg personlig finner mest glede i å lese, og det er den gjengen med bloggere som jeg ser mest opp til. Jeg liker sonitus bedre enn blogglisten.no. Fordi jeg liker tekst bedre enn bilder - ikke fordi jeg har noe imot mote-/rosabloggerne.

Og den godeste Ida mener at vi kan lære noe om Hvordan Bli Populær & Få Mange Lesere av henne og hennes velkledde hoffpiker og talentfulle fotofyrer. Og for all del, jeg skjønner jo hva hun mener, det er jo for det meste de unge, vakre menneskene med kule klær som kan sies å "lykkes" i bloggverden. For hvem er det som nevnes i avisene? I bladene? Hvem tjener penger? Hvem herjer på bloggcamp? Hvem får gratisbilletter til festivalene? Hallo, rosa.

Og ja, jeg vet at jeg høres mektig bitter ut, men jeg er ikke det, og det er nettopp grunnen til at jeg ikke er bitter som er poenget mitt.

Jeg tror nemlig at bloggprinsessen har helt rett i at vi kan lære noe av henne om hvordan få flere lesere, og dermed også pengemuligheter. Problemet er bare det at mange av tekstbloggene kvier seg for å gjøre det som trengs. Tror jeg, da.

Jeg tror nemlig at når mange av bloggerne bak smarte/"eldre"/tekstbaserte blogger tenker på hva som skiller dem fra rosabloggene, så tenker de stikkordene "blogg.no, sminke, dårlige formuleringsevner, fattig vokabular, kjedelig og uviktig innhold, mye hud, lite meninger." 

Og i noen tilfeller så kan dette stemme. Noen rosablogger preges mye av dette.

På samme måte som at noen av tekstbloggene er sterotypiske enspora og kjedelige, også.

Men. 

Jeg tror også at noe som faktisk er en vesentlig forskjell mellom de fleste rosablogger og tekstblogger, er motet. Jeg snakker ikke om tilstedeværelse av mot, men rett og slett type mot. Der gode tekstbloggere tør å snakke om politikk eller religion, å krangle så innleggene blør kommaer og utropstegn i strie strømmer, å dele tanker og meninger med alle som vil høre, der tør de gode rosabloggerne noe jeg aldri ville ha turt: de tør å blottlegge seg selv helt og holdent. De tør å hive sensuren ut av vinduet og kle seg nakne for tusenvis av lesere - fremdeles smilende og ikledd de nydeligste gevanter. For når rosabloggene leker tekstblogg, da er det ærlig og nakent. Bloggene deres formelig renner over av det som kanskje kan kalles "fjollete fjortizforelskelser", men som ved nærmere granskning viser seg å være.. tøffhet.

For de vet jo hva de driver med, disse rosabloggerne.

De er jo businessmennesker, de tjener jo penger på dette, så de vet nok hva dette med eksponering på nett kan føre med seg. De vet jo at bloggen kan bli funnet av familie og venner og lærere. De vet det - og publiserer sine innerste følelser likevel. 

Forteller om den siste daten de var på eller om guttene de liker eller om hvordan man skal komme seg over vanskelige brudd.

Dette ser jeg ikke så mye av på de tekstbloggene jeg liker best. For den eldre bloggenerasjonen velger å holde slikt privat. Selvfølgelig går det mye på hva en ønsker å fortelle verden, men jeg tror også at det på et eller annet plan også dreier seg om et spesielt type mot. Det er noe med å bryte noen grenser vi har lært oss at ikke bør brytes.

Jeg tror at en vesentlig forskjell på de to "bloggruppene" er hvordan den eldre bloggenerasjonen har en tendens til å blogge sine innerste tanker, mens rosabloggerne forteller om sine innerste følelser. 

Jeg er ikke bitter for at jeg aldri kan få det rosabloggerne får, fordi jeg aldri vil være i stand til å gjøre det de gjør. 

Det er kanskje ikke noe lettere, men for meg føles det tryggere å gjemme seg bak slørete tekster og tanker enn å røpe ordentlige følelser dag etter dag. Jeg er ikke modig når det kommer til sånt.

Så det er for å ta et lite skritt mot det å lære av, og kanskje også strekke ut en liten hånd til/ gi et lite vink til rosabloggerne, at jeg skriver dette innlegget. Og henvender meg direkte til en gutt jeg ikke kjenner eller vet navnet på.

Ikke fordi det er noe kjærleik i bildet eller andre rosafargede grunner. Det er ikke noe sånt.

Men jeg vil gjerne tørre å poste innlegg som viser at jeg er en tenåringsjente, jeg også. Og ikke bare en liten boks som spyr ut ord iblant. 

Også velger jeg å skrive det i rosa fordi jeg føler at når man først skal skrive noe som minner mistenkelig om en kontaktannonse så kan den likesågodt være en ordentlig rosablogg. Og for guds skyld, ikke tolk noe inn i den, er du snill. Dette er ikke noen introduksjon av Marens Mr Darcy.

---

Hei toggutten. 

Husker du meg? Hun du snakket med på togstasjonen og på toget? Som leste "Boktyven" og som tok ut øreproppene og la iPoden i vesken for din skyld? Hun som hadde på seg denne kjolen?

 Jeg har brukt hele kvelden på å vri hodet mitt så mye at jeg ikke ville bli det spor forbauset om jeg våkner med krøller i morgen.  Jeg har vridd det fordi jeg lurer på hvordan det kan ha seg at du vet hvem jeg er og hva jeg tenker uten at jeg kan huske å ha sett deg før.

Jeg har prøvd å skjønne hvordan jeg kan ha glemt en som åpenbart er genial.

For du virket genial.

Førsteinntrykk og du er visst gode venner.

Førsteinntrykk, ja, for etter å ha tenkt meg om så har jeg kommet frem til at det må ha vært første gang jeg møtte deg. 

For ikke søren om jeg ville ha glemt deg om jeg engang kjente deg. Til det så var du alt for.. sånn som man ikke glemmer, skjønner? Du hadde litt sånn "bestevenn"-preget. Og bestevenner forsvinner ikke bare ut av hodet sånn helt uten videre.

Jeg sank til og med så dypt at jeg ringte min venninne som bor i asker og spurte om hun visste hvem du var, men det visste hun ikke, og da ble jeg skuffet kan du tro, for hun vet hvem alle med y-kromosomer i hele pokkers kommunen er. Så da måtte jeg nesten gå utifra at du kom fra oslo, for du gikk ikke av toget i Bærum. Og du skulle hjem.

Så da var vi ikke gamle venner.

Og så sa min venninne: "men hvis han virket som at han kjente deg. Og du ikke kjente ham.. Du har jo en blogg?"

Så jeg tenkte jeg skulle si "hei". Og at jeg har gjennomskuet deg. 

Neste gang så blir jeg med deg til Oslo, bare så du vet det. Så kan vi le av barn som skriker og du kan lære meg hvordan iphone fungerer. 

Og neste gang så nevner du, om så bare fort i en bisetning, at "hei, Maren, jeg leser bloggen din."

Forstått? Danke schön. 

Nå går jeg og legger meg. Og drømmer om Jim Sturgess. Tenk.