Because the world is round

Det fine med å sitte ved siden av noen og bare være helt stille, er det at du kan prøve å forestille deg hva den andre tenker. Det blir på en måte mer spennende på den måten. 

Jeg vet jo hva jeg selv tenker. Særlig om sommeren, for da går alle tankene som regel i repriser. Jeg har tenkt alt sammen før. Det blir litt som å lese en litt underlig bok mange ganger på rad.

Det er vanskelig å skrive når det er så varmt, for det eneste jeg klarer å tenke på er samtaler jeg hadde med folk jeg nesten har glemt. På klassetur i tiendeklasse. På bussen i sjuende. Sånne ting.

Det blir ikke så mye nytt, liksom.

Men når jeg sitter ved siden av noen og vi ikke sier noenting, da skjer det noe. Plutselig er det som om jeg får en helt ny fantasi, som om det åpnes en dør til et rom jeg aldri har sett før. 

Det er forskjellige rom for hvert eneste menneske, på samme måte som at det alltid lukter litt forskjellig hjemme hos folk. Jeg mener ikke bare sånn "å, her lukter det sånn-og-sånn mat", men noe mer, en lukt som de som bor der ikke legger merke til fordi det er en del av dem, på samme måte som at folk flest ikke går rundt og tenker over at de har albuer. Selv om man godt kunne ha tenkt mer på det, jeg mener, hallo, albuer. Blir det rarere?

Det er sånne ting jeg tenker på når det blir helt stille. Når vi sitter og vipper med føttene i vannoverflaten på en brygge og ikke sier noenting.

Jeg tenker på om den ved siden av egentlig har filosofert litt grundig over det faktum at mennesket faktisk har albuer, og ikke bare dét, gutter har adamsepler, og dessuten så får de skjegg. Og likevel så velger folk å fokusere på sånne dustete kroppsdeler som magen og lårene. Idiotisk. 

Det er sånne ting jeg tenker på.

Og selv om tankene rent teknisk sett finner sted i mitt eget hode, så er de spennende fordi de på en måte ikke tilhører meg. 

For i mitt hode, i min fantasi, så er det jo personen ved siden av meg som tenker på dette.

Eller på regn. Eller på religion eller på sånne små, grønne prikker på jordbær eller på hekser og trestubber eller kanskje på brenneslesuppe. 

Noen ganger så tenker jeg at de tenker på mindre melodramatiske ting også, altså. Noen ganger så vedder jeg på at de tenker på Ed Westwick. 

Og jeg tør nesten banne på at guttene tenker på Natalie Portman iblant, for det gjør til og med jeg, og jeg er jo jente.

Men jeg tenker vel ikke på henne i samme setting som vennene mine, da. 

Hva vet vel jeg, forresten, det er kanskje litt tøvete å gå utifra at de er eklinger bare fordi de er heterofile gutter. Kanskje de bare setter pris på skuespillerprestasjonene hennes og synes at hun gjør en ypperlig tolking av Star Wars-prinsesse/Evey fra V for Vendetta.

Eller kanskje de ikke tenker på henne i det hele tatt; kanskje tenker de på hvor sinnsykt lyst de har til å hoppe i fallskjerm og om det ville gjort vondt å lande i et tre eller om det bare ville vært kult. Og dessuten hvordan man styrer. Kanskje styrer man ikke. Eller kanskje de tenker på om de skal søke et eller annet mattefag i Trondheim. Hvem vet. Jeg foretrekker å tro at de tenker på havfolk eller vikinger eller noe.

Noen ganger så ser jeg dem i øynene, de jeg sitter ved siden av, altså (riktignok ikke ofte, jeg har en tendens til å se på munnen til folk, det er jo munnen som beveger seg når man snakker, ikke sant, så da er det jo naturlig at den tiltrekker seg oppmerksomhet, jeg skjønner egentlig ikke poenget med denne evinnelige øyeglaninga) og da prøver jeg å se om jeg kan lese hva de tenker. 

Det kan jeg heldigvis ikke. Så da kan jeg fortsette å gjette.

Det er selvfølgelig morsomst å gjette tankene til en jeg vet at er genial.

En som lager fantastisk musikk, for eksempel. 

Eller tegner som en gud eller lager fine filmer eller tar gode bilder.

For da kan jeg regne med at de tenker på noe kult, og da blir det en utfordring.

Det holder liksom ikke å gjette på at de tenker på solkrem eller kanarifugler. Det blir for enkelt. De tenker sikkert ikke på middag eller Gina Tricot heller. 

Jeg har alltid lurt på hvordan et annet menneske kan inspirere frem noe i deg. For er det ikke sånn at alt du har i deg, alt potensialet, det er inni deg hele tiden? Fra du er liten av?

Men kanskje er greia akkurat den at du må tenke litt utenfor boksen for å få det frem? Det er ikke bare å spytte det ut?

Og i dette tilfellet så er jeg boksen og personen ved siden av meg er den andre boksen, og siden jeg ikke kan åpne eske nummer to så blir jeg rett og slett nødt til å tenke et sted midt i mellom dem? Jeg kan bruke eget potensiale til å gjette innholdet i den andre. Men det er også alt jeg kan gjøre.

Jeg vet jo at jeg kan åpne den andre esken. Det er bare det at så snart du begynner å bryte stillheten og spørre den andre om hva den tenker på så setter han eller hun på en slags selvsensur. Og den vil jeg ikke ha noe av. Gi meg heller en ærlig, utbrodert og vakker fantasiløgn enn en kjedelig og snever sannhet. 

Noenganger så ser folk så lure ut at jeg dør litt av misunnelse fordi jeg føler at de vet noe jeg ikke vet og som jeg gjerne skulle ha visst.

Det er på dette tidspunktet at jeg pleier å dytte dem i vannet.

Gi et lite vink fyller år♪

"Akkurat hva nettet trenger; ENDA en blogg. 
For hvem liker egentlig disse bloggene?
Ikke jeg i hvertfall. Vel, ikke frem til akkurat nå, da."

Det er tre år siden jeg skrev dette. Tre år siden mitt aller første innlegg! Tre år! Hurra bursdag, lille bloggen!

Det er jo bare helt sinnsykt, egentlig. Målet var å klare meg i en måned. For jeg er ikke en sånn person som follows through, så jeg trodde at jeg kom til å gå lei iløpet av en uke. 

Men se på det, du. Tre år. Det er ganske så lang tid, det. På tre år har jeg rukket å bli ferdig med tiendeklasse og komme meg gjennom 2/3 i videregående. Og jeg har rukket å finne ut at jeg skal gifte meg rikt sånn at jeg kan lage meg et eget personlig lite forlag og gi ut masse dustebøker om ting som egentlig bare interesserer meg selv. Jeg ser for meg en hel del sjøhestlitteratur. Og dette høres kanskje ikke så bra ut, men det er det, for uten bloggen så ville jeg fremdeles levd i den tro at jeg skulle bli arkeolog eller skuespiller eller psykolog eller noe annet tøv som andre mennesker kan gjøre det bra i, men som ikke passer seg helt for meg. Jeg skulle iallefall ikke bli skribent, ikke før jeg begynte å blogge, men det vil jeg nå, så sånn sett så kan man jo si at bloggen har bidratt til å gi livet mitt litt mer mål og mening. Okei, da, så kanskje ikke så mye mening. Men iallefall mål. Det er fint å ha mål. Om det så bare er å gifte seg rikt.

Og tradisjonen tro så ramser jeg opp de innleggene som jeg føler at oppsummerer best. Sånn at hvis du er ny her eller litt sånn halvsenil eller har skikkelig fritidsproblemer, så kan du jo lese noen av dem. Jeg har stjålet de fleste av forklaringene fra fjorårets bursdagsfeiring. Hvis ikke så kan du bare hoppe rett til kommentarfeltet eller mobilen eller hvordan du nå enn har lyst til å gratulere meg. For jeg blir bare så utrolig furt hvis ingen gratulerer. Det er jo tre år. Hadde bloggen vært en unge så ville den ha beina rundt og svelget legoklosser nå. Legoklosser!

2006/2007

"ENDA en blogg?" var aller først.
"VM- Verdensomfattende Mega-krangel" oppsummerer mitt forhold til fotball sånn rimelig greit.
"Skilttyven" handler om Oslo.

"Ting jeg skjønte for sent" er et MeMe om ting jeg skjønte for seint. Rett og slett.

"Drink Up, Pirates, Yoho!", bedre kjent som ro-posten.
"Bloggrevolusjonen" ble det mye bråk rundt. Mange trodde nemlig at jeg yppet til krig, og feiltolket hele innlegget. Sannheten er at jeg på ingen måte ville krangle med eller fornærme/såre noen. Men alt er ikke alltid like enkelt når det ikke er noe kroppsspråk til å avsløre den sanne meningen bak teksten.
"Halvfull eller Halvtom?" viser et visst snev av schizofreni.

"Det handler om å overleve" er om familieidyll. Til en viss grad.
"Observasjon: Barbie" er om livet i Bærum.
"Om forvokste barn og dukkene deres" er om unge jenter og foreldrene deres.
"Om å knytte bånd med fortiden" handler om en gutt som neppe har det særlig enkelt i dag.
"Savn" om savn, rett og slett.

2007/2008

”Miss World” handler om møtet med en butikkeier i California
”Maren: En Paria” - om den gangen jeg ble kastet ut av Facebook
”Dr Marens Lure Trix for Forelskede” - Maren leker med språk
”Perspektiv” er om dårlig selvfølelse på fest
”Vitnevenn” er et typisk eksempel på hva du går glipp av hvis du hører på musikk og leser bok på bussholdeplassen på kveldstid.
”Alt er relativt” en genial gutt jeg møtte i kollektivtrafikkens verden.
”Furt” handler om en teit gutt som satte folk i bås
”Devalue” er om å løse mennesker som barneleker.
”Walk Of Shame” var navnet jeg ga marsjen mot den felles ekteskapsloven. Den mest leste bloggposten jeg har, tror jeg.
”Ubehagelig” Når jeg har fri og ingenting å gjøre så liker jeg å tenke på denne posten og bli enda litt lykkeligere.
”Keyword” er en post om nøkler
”Spesialisten Maren redder fotballmanager” i tilknyttning til EM.

2008/2009
"Enveis Dialog/Toveis Monolog" er om hvor mye jeg hater å snakke med folk som ikke snakker tilbake.
"Om å ikke være enige" er et samtalereferat. 
"Matrix - The Masterplan" - Jeg synes egentlig litt synd på min Tilkommende.
"Spøkelsestoget" Sjansen for å sitte på det samme toget som noen hiver seg foran er ganske liten. I got "lucky".
"Du bare er" handler om vår tids Don Juan. 
"When you gonna make up your mind?" Jøss, jeg hadde nesten glemt hvor mye drama det var i kjærlighetsverden en stund. Morsomt å se tilbake på, though.
"Du, jeg og dyrehagen" - Noen ganger så føles det som om det er tusen rosa elefanter i rommet, men ingen har mot til å påpeke dem. Jeg har det ikke, jeg heller. Men jeg kan iallefall blogge om det.
"Innestengt"Jeg tror nok alle føler seg innestengt på skolen sin iblant. Her var det ikke snakk om "føle seg". Jeg ble bokstavelig talt låst inne.
"Norsk Busskultur" ble skapt i en periode da jeg tegnet mer enn jeg skrev.
"Han venter på deg, Line" er den samtalen jeg har hatt i hele mitt liv som har gjort mest vondt.
"Julekalender" I hele desember skrev jeg Julekalender, som Thea illustrerte. Den var opprinnelig en desembergave til Hello Kitty og Pink Floyd, og vi ble egentlig ganske fornøyde.
"Nyttårsdialog" er yndlingsblogposten min av alle sammen. Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare.. Ja. Nyttårsaften. 
"Ordkunstene føles så kunstige" Jeg har mistet et par venner i år. Og selv om dette har vært det året "da alle døde", så er dét dessverre ikke grunnen til at disse menneskene ikke er i livet mitt lenger. Da jeg skrev dette så var jeg ganske sint, for å være helt ærlig.
"Nattens prinsesse" Jeg har en hyperaktiv fantasi om natten...
"Für Emilie" .. Men jeg er åpenbart ikke den eneste.
"Da Blogspot møtte Blogg.no - A love story" var mitt forsøk på å skape litt god stemning i bloggverdenen. 
Glansbilde anno 2009" - Ah, there's no business like showbusiness.
"Når ordene blir viktigere enn avsnittene" handler om detaljarbeid.
"Uncomfortably Numb" ble skrevet for tidlig: Jeg trodde at det at jeg ikke kom opp til skriftelig eksamen betydde at jeg nødvendigvis kom opp i muntlig. Det stemte ikke, det betydde bare at jeg kom opp i teater i perspektiv. Hurra!
"Tyvlyttet: Hvorfor forhold går i vasken" overhørte jeg på bussen.
"Om det å blogge bilder" Tittelen taler vel for seg selv.
"Det året da alle døde" er hvorfor det har vært overraskende mange deppeposter i år.

Nå er det jo ikke sikkert at dere er enige i prioriteringene, da, men det er iallefall det jeg mener at oppsummerer årene best. Sånn cirka.)

Jeg feirer Gi et lite vink sin bursdag ved å ligge hjemme i store skjørt og være syk fordi jeg var ute i varmen i to dager i strekk og jeg tåler ikke varme. Så jeg drikker iskaffe og kjøper Susanne Sundfør fra Itunes med gavekort jeg fikk av snille mennesker på min egen bursdag. Jeg leser Erlend Loe og smører inn leggene i Aloe Vera og er generelt ganske så fornøyd.

Isa og jeg har sett Brokeback Mountain og det er en fin dag å være blogger på. Hurra!

Også vil jeg få si takk til alle flinke, søte, snille lesermenneskene mine. 

Jeg vet at jeg er sinnsykt dårlig til å si takk. Men det er bare fordi jeg føler at det blir så tamt sammenlignet med det jeg føler når jeg får så fantastiske tilbakemeldinger.

Så vet dere det.

Okå, nok, nå.

Statusleken

Det var mens jeg hoppet opp og ned og prøvde å holde øyenkontakten med Brandon Flowers (The Killers-vokalisten hvis autograf for øyeblikket ligger på et ark ved siden av meg i påvente av en ramme. Arket er et papir med teksten til Glamorous Indie Rock'n'roll på. Og autografen til henholdsvis Mark, Ronnie og Dave, da, selvfølgelig) at jeg kom til å tenke på Statusleken fra førsteklasse. Førsteklasse på dramalinja, altså.

Statusleken, skjønner du, er egentlig en ganske så genial lek, om jeg så får si det selv. Og det får jeg, for det er ikke jeg som har funnet den på, så det blir ikke skrytete.

Uansett: Den går ut på at elevene blir plassert på en lang rekke, og så får de hver sin lapp i panna med et tall på. Tallene går fra 0-6, der null er skikkelig, skikkelig kjipt og seks er Meningen med livet, sånn cirkus.

Hvis du har 6, så er du tøffere enn toget og alle vil på fest med deg. Da er du kul. Har du 5 så er du også temmelig kongen på haugen. Det er litt sånn, 6 er hun jenta med brunkrem som bestemmer at de andre skal drikke Chai Latte, mens 5 er hun med brunkrem som sørger for at de andre barna gjør som nummer 6, hennes bestevenninne/sjef, har bestemt. Skjønner du systemet? Hvis du er en ener (1) så er du skikkelig dårlig, og hvis du drikker chai latte da så kommer til og med firerne og treerne til å se på deg som om du nettopp har røpet at du sover med snegler i sengen din. Og si "æsj, du er så ekkel. Du er ikke kul nok til å drikke chai latte. Wannabee."

Og ikke engang 1erne har lyst til å leke med folk som har 0 i pannen sin. Har du 0 så kan du likesågodt bare bli emo med en gang, for da er du taper. 

Get it? Fint.

Poenget med leken er den at du kan ikke se hvilket tall du har i panna selv. 

Det må du rett og slett skjønne etter hvordan folk oppfører seg mot deg. 

Uten de andre menneske har du rettogslett ingen status. For du kan ikke skjønne om du er kul eller ikke kul hvis ingen er der til å fortelle deg hva du er. For jeg mener, du vil jo alltid gjøre det du selv synes er kult, sant? Men det er ikke sikkert at samfunnet, eller i dette tilfellet de andre elevene, er enige med deg. Så da trenger du å observere reaksjoner. Hvis en 4-er kommer bort til deg og spør om han/hun kan få være fotskammelen din, kan du gå utifra at du er 5 eller 6, ihvertfall hvis du kan anta at firereleven har et korrekt inntryk av egen status.

På slutten av leken skal alle sammen selvfølgelig gjette hvilken status de har. Og det morsomme er at alle som regel gjetter rett. Fordi dette er noe som sitter inne i oss. Vi kjenner igjen systemet. Vi vet hvordan man oppfører seg mot samfunnets treere og toere og seksere. Og hvordan man blir behandlet avhengig av hvsa man er. Alle som har gått på en ungdomsskole, kjenner seg igjen.

Så det jeg lurte på, da, mens jeg danset til lyden av the Killers, var hvordan alle menneskene bak meg hadde fått det for seg samtidig at disse fire mennene på scenen var soleklare seksere i statusleken. Sa jeg seksere? Jeg mener selvfølgelig syvere. Helst niere. Hvorfor var disse mennene guder?

Jeg lot blikket vandre fra den ene til den andre, helt til jeg hadde vært igjennom dem alle.

Jeg kom frem til et par punkter:

- Folk som står på en scene utstråler selvtillit. Selvtillit er tiltrekkende. Høy tiltrekningskraft = høy status. (Teoriødelegger: Jeg er ikke tiltrukket av scenearbeiderne, til tross for at de vet utmerket godt hva de driver med, altså utstråler selvtillit, og dessuten befinner seg på en scene.)

- Brandon Flowers har en eksepsjonelt fin stil: Sorte bukser, kule sko, skjorte, vest, armbånd. (Denne fant jeg egentlig ingenting å trekke ved. I en overfladisk verden er vinneren av statusleken som regel den med kulest utseende. Klærne hjelper.) 

- Brandon Flowers smiler mye. Smiling = tiltrekkende + selvsikker = høy status. (Teoriødelegger: Dave smiler pokkermeg aldri. Men han er skikkelig syv likevel.)

- Musikken er fantastisk. God musikk = Talent = høy status. (Teoriødelegger: Bare fordi du er talentfull, trenger du slett ikke være noen god person. Du kan for eksempel bare vær kjempekynisk og skjønne hva som selger, og så lage sånne sanger/bøker/malerier, uten å føle/mene det.)

- De har annerledes yrke fra det målgruppen har (du vet, dataprogrammerere og sivilingeniører og lærere, sånn som alle i Norge er.) Annerledes = Spennende. Spennende= Høy status. (Teoriødelegger: På skolen min er det annerledes å stemme Frp. Du blir ikke spennende av den grunn, du blir bare dust. Og får lav status.)

- Vi har hørt dem på radioen = de er kjendiser = de er godtkjent av resten av verden = saueflokken liker dem = vi kan like dem uten at vi virker sære = høy status. (Teoriødelegger: Vi har hørt en hel masse idol-gkjendiser på radioen, også, men det betyr ikke at vi ville klappet hendene av oss av den grunn.)

Og listen ble bare lenger og lenger! Altså ble jeg nødt til å gi meg med dét, og klatre videre til neste gren i tanketreet mitt. Nemlig: hvordan fant disse fire mennene ut selv at de var seksere på skalaen? For altså. Det må jo ha gått opp for dem, sånn etterhvert, ikke sant. Et eller annet sted midt i mellom deres første forsøk på å gro den karakteristiske barten, og gårsdagens platesignering som dannet kø gjennom hele Oslo City, må de jo ha skjønt at "jøss. Jeg kan fankenmeg få hele bunten til å bøtte Chai Latte om jeg vil." Hvor mange mennesker trengs til å juble for deg før du føler at du herjer i statusleken? Og er noen mennesker bare født med seksere i panna, eller kan man utvikle treeren sin?

(Og bør noen fortelle dem at du kan være en vinner i stausleken, uten å ha sekser? Sålenge du klarer å finne ut hvor på skalaen du ligger, altså finne deg selv, så har du faktisk vunnet. Selv om du er helt 0. Ja, jeg vet det, jeg er sinnsykt dyp. Det faller meg naturlig. Men det er jo også faktisk litt sant. De eneste taperne i statusleken, og i livet, er de som løper rundt og tror/oppfører seg som at de er noe de ikke er.)

Og så kom jeg til å tenke på Morrisseykonserten på lørdag. (Nevnte jeg at jeg har tatt på Morrissey, forresten? Sånn, i tillegg til Killers, liksom? Og Travis og .. Neida, jeg skal gi meg. Gawd, jeg kommer så til å bli groupie en dag. Neida, mamma. Ta det med ro. Jeg lover å la være.) Altså: Morrisseykonsert. Jeg vil nok hevde at den godeste herr Morrissey er en ganske så klar sekser. Og det kule er det at han også har kul stil og smiler en del og er/var pen og lager fantastisk musikk og har et annerledes yrke og står på en scene. Det virker nesten som en feilfri oppskrift på suksess. Og han har sikkert mange flere fans enn Killers. Jeg mener, han er jo gammel. Og genial.

Men to ting skurrer:

For det første så har han en tekst som starter på følgende vis:

"She told me she loved me

which means

she must be insane"

(Jeg vet, er det ikke helt sinnsykt kult? Jeg elsker det.)

Hvis han skriver tekster om det han føler (og hvis han ikke gjør det så blir jeg overrasket for han fremfører dem så utrolig overbevisende), så vitner jo ikke dette om den typiske sekserinnstillingen. Hvis dette er sekserinnstillingen, så betyr det at det finnes en kvinne der ute et sted som sprader rundt med en 14 i panna. Og henne bør man jo bure inne før hun lager kaos i trafikken eller noe. Uansett.

Hvis denne dama ikke fins (noe jeg tror at er tilfellet), så betyr dette at Morrissey er dårlig på dette med statusleken. For det betyr at selv om horder av mennesker dyrker ham, så tror han likevel at folk må være gale for å elske ham. 

Enten dét, eller så er han rett og slett ingen sekser.

Og det kan jo isåfall forklare mitt punkt nummer 2 i kategorien "ting som skurrer":

En eller annen kastet nemlig øl på Morrissey på lørdag. Og jeg tenker som så. At uansett hvilken status du har, så kaster du ikke øl på en du ser at har en sekser. Det gjør du bare ikke. Ikke engang seksere kaster øl på hverandre på jobb. 

Og nok en gang står vi med to alternativer:

Enten så er Morrissey en sekser, og mannen som kastet ølen har gjort en epic fail i statusleken. (Denne påstanden kan underbygges ved to ting: 1. Morrissey er Morrissey. Alt tyder på at han er en sekser. 2. Morrissey gikk av scenen. Han forlot en full sal som var der bare for ham, fordi han fikk litt øl på en skjorte. Enda han fikk en ny skjorte med én gang. Det er sekseroppførsel.)

ELLER så er ikke Morrissey en sekser, og da er det bare denne mannen som faktisk klarer å se hva Morrissey er (1? 2?).

(Denne påstanden kan underbygges ved to ting: 1. Morrissey kan virke som at har dårlig selvtillit: både tidligere nevnte sangtekst, og det faktum at han faktisk kom tilbake igjen på scenen til tross for at noen kastet øl på ham, er tydelige tegn på oppførsel tilhørende tall av den lavere delen av skalaen. 2. Mannen fikk seg til å hive øl på ham. Det skal visstnok stride mot vår natur å oppføre oss feil mot en av høyere tall enn oss. I statusleken, altså.)

Jeg tror kanskje at dette er noe jeg ikke kommer til å forstå meg på med det første. Og iallefall ikke klokken halv tre på kvelden når jeg er skikkelig varm og hyper. Men jeg skulle gjerne ha likt å vite det der med om man er født med fast tall eller ikke.

Også vil jeg nevne at jeg personlig synes at både Morrissey og Killers sprenger skalaen. Bare så det er sagt.

P.s: Dette har ingenting med saken å gjøre, men jeg har kjøpt flexuskort i dag, og siden det ikke står dato på dem er jeg avhengig av å kunne gå tilbake i bloggen og se når det nærmer seg en måned siden, sånn at jeg får kjøpt nytt kort i tide. Huhei. 

How Soon Is Now?

Det regner og jeg hører på Billy Joel. Hadde jeg bare ikke vært så latterlig lat så ville jeg sikkert ha spist is også, men da dét innebærer en tur ned på kjøkkenet så har jeg utsatt den planen med en time eller to. For rektor sa i talen sin i går at alle burde sove lenge i dag, og det tolker jeg til en "hold sengen helt til du ikke har noe valg lenger"-ordre. Og man bør jo høre på rektors sommeravslutningstale. Jeg mener, det er jo som å lytte til en mann når han ligger på dødsleie. Okei, så er det ikke noe kult å tøyse med at folk dør og iallefall ikke etter forrige bloggpost, men det er jo bare litt sånn Føniks-død, da. For hva er en rektor i de to månedene han ikke får patruljere gangene og smile til trøtte elever hvis eneste tanker kretser rundt en varm seng? 

I de to månedene så er han jo bare en vanlig mann, på en måte. Kan jo ikke godt være rektor uten skole eller elever.

Så da dør rektor.

Men så stiger han opp av asken igjen engang ute i august, da, så vi trenger ikke å bli lei oss. Men vi kan i det minste ta oppfordringene hans på alvor.

Så derfor ligger jeg her nå og trommer fingrene på coveret til Brokeback Mountain og lurer på om jeg virkelig har lyst til å gjøre meg selv deprimert igjen nå som jeg nettopp har vært så helt ekstremt, kvalmende gjennomsyra-lykkelig. Hm. Ja, kanskje.

Hvorfor jeg er lykkelig?

Jeg er lykkelig fordi jeg går på en skole der skolebandet får stående applaus og folk står der og prøver å skylde på "Den Hersens Pollenen" mens de gnikker tårer ut av øynene sine. Og fordi jeg har den følelsen som du får når du spiser Kinder Maxi: du har fryktelig lyst til å spise opp alt på en gang, men så vil du spare også, så du prøver å nyte hver eneste bit, men så går det for fort likevel. Det er den følelsen jeg har med rud. Hvor pokker ble det av første- og andreklasse?! 

Også er jeg lykkelig fordi det er sommerferie. Fordi jeg skal på Morrisseykonsert i kveld og så på fest og på disneykveld/fest/teatersammenkomst i morgen og på Killers på mandag og til Italia om en uke og så på Interrail. På interrail skal jeg forresten blogge hver dag hvis jeg får tak i riktig mobil, har jeg bestemt. Litt sånn "her, jeg har filmet Pink Floyd og Hello Kitty som ser ut av vinduet. Er de ikke søte, spesielt siden de ikke har dusjet på tre uker? Å, kjærleik."

Det blir bra. 

Jeg er lykkelig fordi jeg fikk sekser på eksamen og generelt fine nok karakterer til at jeg ikke dør om jeg får dårlige karakterer til neste år når jeg jobber med revy.

Å, nevnte jeg at jeg er lykkelig fordi jeg gleder meg til å jobbe med revy?

Jeg er glad fordi jeg brukte opp en hel boks med såpebobler i går. Det vitner om en særdeles bra kveld. Og fordi jeg har et vagt minne om at Hello Kitty lærte seg "Se der går en Zebra" på munnspill da jeg sov hos Pink Floyd. 

Og fordi jeg føler meg skikkelig modig fordi jeg vandra gatelangs i sandvika (du vet, Bærums hovedstad, Brunkrem City, Chai Latte-Ville etc?) kledelig iført Hippiekostyme halve gårsdagen. Jeg er tøff, jeg.

Og akkurat nå så ble jeg lykkelig fordi jeg skjønte at alle mine problemer (med mulig unntak av den fantastiske outsiderfølelsen jeg har av å ikke være på bloggcamp, selvfølgelig) kan løses med en badeand. Alvorlig talt. Og dét har de vel i Oslo? Ja, helt sikkert. Så nå drar jeg med meg Carina og prøver å finne en badeand. Aller helst skal den være gul. Men jeg er ikke kresen, altså.

(Dessuten er jeg glad for at jeg blogger tøv igjen. Altså, ordentlig tøv, sånn tøv som ingen har noen form for glede av og som jeg vet at er kjedelig å lese. Det betyr at jeg tør igjen. Og det er litt deilig, faktisk.)

SÅ. Jeg antar at det jeg prøver å si er at jeg gleder meg noe helt utrolig til alt.

Skryt i vei av det du skal i sommer - for med mindre det er Hovefestivalen så er sjansene små for at jeg er misunnelig. Try me.

Ohh, isbilen..

Det året da alle døde

Da jeg var liten lå jeg ofte våken til langt på natt. Jeg kan fremdeles huske hvordan jeg spente hver eneste muskel og hvordan jeg boret neglene inn i håndflatene til jeg fikk små, hvite måneformer i den klamme, rosa huden.

Jeg var intenst redd for å dø, husker jeg. 

Jeg skylder på gresk mytologi: Jeg hadde hørt om Hades, dødsriket, og den dag i dag er det lite som kan gi meg så harde hjerteslag som dét. Det er rart, igrunn, for det naturlige ville jo være å frykte Tartaros, for det er jo dét som er helvete. Men neida. Jeg var ikke redd for evige pinsler eller flammer eller det å måtte flytte en stein opp på en fjelltopp hele resten av evigheten. Det skulle nok gå fint.

Men dette med Hades, et grått og støvete sted der alle sjelene svevde omkring i total glemsel.. Vel, la oss nå bare nøye oss med å si at det ikke var det stedet jeg likte best å drømme om.

Jeg var så fryktelig redd for å ikke huske sollyset. Og for å være alene. Kanskje aller mest var jeg redd for å være alene.

Til å være så lite begeistret for Mennesker, er jeg overraskende lite interessert i å tilbringe tid med meg selv. 

Andreklasse vil for alltid være Det Året Alle Døde.
Det året da jeg ble flink til å distansere meg. Iallefall tilsynelatende. Det året jeg lærte å si "kondolerer" uten å føle at tungen plutselig skulle kjennes nitti år gammel og visne i munnen min, eller at ordet var så fremmed at det likesågodt kunne ha vært på latin. For det er ikke fremmed lenger. Det er blitt vanlig. Og det skremmer meg.
Andreklasse vil være det året da verden gikk av skaftet, som i marerittene mine fra da jeg var liten. Totalt, trykkende lydløst kaos.
Andreklasse vil være det året da jeg kjente noen som ble drept og noen som drepte. 

Det året da alle skaffet seg sorte klær som sømmet seg for begravelse.

Det året da en tolv år gammel lillebror tok selvmord uten at noen kan si hvorfor. Eller kanskje de bare ikke vil. Kanskje gjør det for vondt. Hvem vet. Realiteten er iallefall at han valgte grå, uendelig ensomhet fremfor livet. 

Andreklasse er det året da en ung jente valgte å hive seg foran toget fordi hun ikke så noen andre muligheter. 

Jeg blir fremdeles kvalm hvergang toget ruller inn på den stasjonen. Jeg husker togkonduktørens stemme over anlegget, husker hvordan den skalv. "Gå fremover, fremover, fremover, og vær så snill: Ikke se dere tilbake."

Jeg pleide å tenke at døden måtte være det jæveligste. Jeg pleide å tenke på hvordan vi havnet i dette forferdelige Hades som ingen tror på engang - som, nå når jeg tenker over det, kanskje heller var en uendelig, trøstesløs og desperat tilstand enn et faktisk sted. Uansett hva det var eller ikke var, så tror jeg ikke det verste er å dø lenger.

Ikke etter å ha sett alle som har grått i år.

Ikke etter å ha sett de minste detaljene bli så viktige at venner har sunket sammen på fortauet fordi de ikke orker å stå og huske samtidig. Huske, og vugge frem og tilbake, som om litt rugging skulle kunne rive ut sorgen. 

Det verste er å være igjen. 

For hvis det finnes et Hades som de døde kan komme til, så finnes det også et Elysium. Det er faktisk en mulighet for et solfylt paradis med en hel haug av snille, døde slektninger og venner. Og dessuten sikkert en stor mengde heite grekere. Og suflake. Jeg synes egentlig at det virker ganske okå. (Ja, jeg vet at det bare er helter og halvguder og sånt som har inngangsbillett, men la oss innse det. Denne religionen blir ikke akkurat løpt ned av tilhengere. Jeg tror nok de tar inn det de får, jeg.)

Så hvis det finnes et Elysium, så kommer nok de døde dit. Liker jeg å tro.

Men for dem som blir igjen, blir verden grå og støvete og stygg, og de føler seg helt alene og ynker seg hver gang noe får dem til å huske.. 

Kanskje mistolket noen de gamle, greske tekstene.

Kanskje var ikke Hades for dem som døde.

Kanskje var Hades for alle de andre som døden bare påvirket. 

Det finnes ikke noe Elysium for de menneskene som fant en av sine kjæreste hengende i ei løkke fra et tre en tidlig sommermorgen. Ikke noe Into The West, heller. 

Derimot finnes det rom fulle av ting som må legges i esker og pakkes bort sammen med sorte, store spørsmålstegn og en smertefull kvalme i mageregionen. Den heter visst savn, har de fortalt meg. Jeg er glad jeg slipper.

Andreklasse er det året da det gikk opp for meg at selv ikke foreldre er udødelige. Mammaer og pappaer dør, de også. Uansett hvor fantastiske både de og barna deres er.

And in the end

The love you take

Is equal to the love

You make.

Andreklasse ble året for de døde. Jeg håper bare at vi som fremdeles lever kan få ha tredjeklasse i fred. Mange trenger nok litt tid. Og en glad spilleliste på iPoden.

 Selv trenger jeg litt mindre gresk mytologi, og litt mer søvn. 

Det bør vel kunne la seg ordne - jeg tror tross alt ikke på noenting lenger.

Om det å blogge bilder

Etter å ha påtvunget nettet mine noe sære formuleringer og ikke alltid helt gjennomtenkte meninger i nesten tre(!) år, kan jeg likesågodt innrømme at jeg har utviklet et eget, personlig bloggreglement. Ja, jeg er faktisk så nerd.

Regler som gjelder alt jeg skriver her.

(Regler som, ironisk nok, ikke er skrevet ned.)

En av de aller første reglene jeg laget var at jeg skulle holde meg til tekst. Bilder skulle bare brukes hvis de var viktige for innholdet. 

Ikke fordi jeg ikke liker bilder (jeg elsker bilder!), men rett og slett fordi jeg ikke er noen fotograf, og fordi gudene skal vite at jeg ikke er noen modell. 

Dette har jeg også vært smart nok til å gnåle høylytt om i alle tenkelige sammenhenger. Intervjuer, kommentarfelt, chatroom.. You name it. "De andre barna kan blogge bilder", har jeg sagt, "jeg vil ha fokus på teksten."

Men hva skjer når jeg føler at teksten er .. dårlig?

Når jeg sitter og har lyst til å dunke hodet i tastaturet (men gjør det selvfølgelig ikke - hallo, det er en mac, og antakeligvis det nærmeste jeg noensinne kommer ekte kjærlighet), når jeg egentlig bare vil legge ned hele bloggen og aldri skrive noe annet enn facebookmeldinger igjen?

For det skjer av og til. Ikke fordi jeg ikke har noe å si, men fordi ordene stokker seg og jeg klarer ikke skrive like raskt som jeg formulerer og alt blir surrete og jeg blir kjempefrustrert.

Og når hvis jeg tar meg tid til å lese igjennom det jeg skriver, så føler jeg at Gi et lite vink hadde hatt veldig godt av å bytte forfatter. Til en noe bedugget (etter høyt alkoholinntak foran Ricky Lake grunnet ikke-eksisterende sosialliv), lettere tilbakestående åttiåring med konsentrasjonsvansker, for eksempel. Vedkommende ville iallefall kunne kommet med noen andre syn på livet enn bare den sedvanlige "og så hadde jeg lekser og så drakk jeg kaffe." 

Og det er i sånne stunder, når jeg vurderer mulige stedfortredere, at jeg tenker som så: "hvis jeg nå bare slenger på noen bilder, så kanskje de hopper over teksten?"

For jeg merker det selv, at når jeg leser en blogg uten bilder, så leser jeg. Hvis det er bilder der, ja, da ser jeg på bilder. Så enkelt er det. Så jeg skriver lange tekster, før jeg distraherer de elskede leserne med fotografier. Avledningsmanøver!

På den måten virker det fremdeles som om jeg er en ung forfatterspire som skriver brokk på seg, men i virkeligheten er jeg bare en semideprimert fjortiz med et dødsfancy kamera hvis prisnivå er uproposjonalt med fotoskillzene hennes. 

Planen var å aldri fortelle dere dette. Men så en dag så gikk det opp for meg at man skal være ærlig på blogg. Det er jo en slags dagbok. Heck, de andre barna skriver jo hemmeligheter. Men det tror jeg ikke jeg skal gjøre. Helt ærlig.

 Og dessuten så er det bedre om jeg rett og slett sier ifra, sånn at det virker som at jeg er moden og reflektert, enn at dere gjennomskuer meg og legger igjen "du er skikkelig dårlig, lille hykler" i kommentarfeltet. Nemlig. (Dette er min store frykt. Dèt, og underarmer. Begge deler gir meg frysninger.. La oss skifte tema. Nå.)

So, there you have it.

Når jeg bruker bilder, er sjansene store for at jeg er klar over at teksten med fordel kunne ha vært sløyfet. Men det er regel nummer to i det hemmelige regelverket: Aldri sløyf teksten. Teksten er din venn. Selv om det er en venn som kanskje ikke nødvendigvis henger på greip. 

Så nå, for å sørge for at du ikke leser teksten og dermed får vite hvor totalt maursluker jeg kan være iblant, så poster jeg bilder fra gårsdagen, som fra nå av skal være husket som "den dagen da vi dro til Oslo for å feire at det var tiende juni" (og ikke "den dagen da Maren antakeligvis misforstod oppgaven på eksamen og dermed ødela livet sitt og som kommer til å være skyld i at hun må flytte til typ Porsgrunn"). 

Enjoy.

Vi dro på spontantur i Pariserhjulet på Aker Brygge.
Emilie var nok ikke helt forberedt på at det skulle være så høyt oppe, men hun så ganske så fornøyd ut likevel, da.
Jeg koste meg iallefall. Anbefales. (Også anbefales det å dra på Fridays etterpå.)

Vi danset på operataket (til varierende reaksjoner fra de andre turistene.) Thea har spenst. Selv har jeg et forsøk på splitthopp. Det var kos. Selv om vi måtte danse uten musikk.

Jeg elsker dette bildet. Thea på skråplanet.

Og dette, selvfølgelig. Jeg har Winona Ryder og Marilyn Monroe på samme bildet. Score!
Thea er skummel mens jeg bare er.. random. 

Emilie in action.
"Hurra for 10. Juni!"
Thea er modell igjen.. Gah. Jeg får trøste meg med at hun hører stemmer i hodet sitt. Tror jeg.

Emilie og Thea to sekunder før de blir angrepet av en full, gammel brite.
Emilie hopper og har lange bein. Hun ble sjekket opp av en kjendis..
.. Mens målgruppen min viste seg å være tolvåringer. Jeg skylder på t-skjorten. (Ser du hva som står..?)

Nå skal jeg ta meg sammen. I morgen kommer det bare tekst. Jeg lover. Og det skal være fankensåbra. Ahem. Nemlig. Og unnskyld emoheten. Jeg er egentlig helt ekstremt glad i dag! Helt sant! Se, jeg bruker hyperaktive utropstegn!! 

Pause

God morgen, alle barn! 

Da jeg akter å være travelt opptatt med å filosofere meg frem til en sånn noenlunde okå besvarelse på teatereksamen, kommer jeg til å forsvinne fra verdens overflate (dvs blogg, twitter osv) frem til torsdag. Huhei.

Lykkeønskninger mottas med kjempestor takk. Jeg tror virkelig at det kan trenges. Flaks, altså.

(Og hvis jeg skriver noenting på twitter så kan du få lov til å slå meg hardt i knehasen med noe tungt. Skal ikke ha noe av at jeg sniker meg til å bruke internett til noe annet enn å lese om fransk klassisisme og andre fine eksamensrelevante emner.)

Sånn. Se meg være dyp&funderende. Og sv. lur som prioriterer skole fremfor blogg. Jeg er en kjernekar. Og har prioriteringene mine i orden. (Hvor lenge må jeg fortsette å skryte av meg selv før noen andre tar hintet og begynner å skryte for meg..?) Jeg er totalt muffins.  And oh, so modest. Og oi, som jeg gleder meg til eksamen, det blir så BRA. (Jeg er så GLAD jeg var bevisstløs osv.)

Å, og ps: Janne blir atten i dag. Så løp bort og si gratulerer med dagen, nå. Hurra!

Will you be there to applaud?

Så vi snakket ikke på msn.

I dag heller.

På samme måte som at vi ikke gjorde det noen andre dager i denne absurde, søvnløse uken, eller i denne rare, lange, varme måneden.

På samme måte som at vi ikke snakket sammen i telefonen på bussen, enda det er deg jeg pleier å telefonterrorisere når fulle mennesker sitter på setet bak meg og lener seg fremover for å puste tragiske, små biter av et liv som har rustet i ørene mine. Jeg sendte deg ikke engang en melding med at "nå later jeg som at jeg sover så de ikke skal plage meg. Og det ironiske er at hvis jeg faktisk sovner nå så er det første gang jeg sover ordentlig før klokka fire denne uka. Og det skjer ikke at jeg våkner igjen før på søndag, liksom. De kommer til å måtte kaste meg av."

Jeg vurderte det.

Men så kom jeg på at mobilen min ikke kan sende sms. Og dessuten at du sikkert ville funnet det en anelse underlig å plutselig få en melding nå. Som om ingen tid var gått. 

Som om ingenting hadde skjedd.

Så vi snakket ikke sammen på facebook i samfunnsfagtimen.

Sjå kor eg bryr meg, liksom.

Vi sa ikke hei da vi så hverandre i Oslo og du hadde kjøpt nye sko igjen. Det var litt unaturlig.

Litt som å ikke klappe når alle andre klapper. Du kjenner at du har veldig lyst. At du må, egentlig. Det er jo bare sært å la være.

Men vi lot være.

Vi er visst blitt til sånne som sitter på første rad i teateret og bare nikker høflig. Ikke pokker om vi skal reise oss i applausen. Til helvete med overentusiasme.

Jeg tror ikke jeg savner deg. Faktisk. 

Hvis jeg skal være helt ærlig, så tror jeg bare at jeg savner å ha en som kan inspirere novellene mine. Du var ganske bra til sånt. Uten deg så blir de litt.. tamme, på en måte.

Ikke at jeg ikke har andre venner som også gjør syke ting.

For det har jeg.

Jeg har jo tilbrakt kvelden på bartefest, for svingende.

Det er bare det at du er så befriende sær på en så sinnsykt rar måte at man bare må le. 

Og jeg elsket å høre om kjærlighetslivet ditt. Det var Oprah og Mean Girls på èn gang. Det morsomme var hvordan intrigene bygget seg opp rundt deg, som en festning, og der inne stod du, med et forvirret ansiktsuttryk og en bønn om hjelp. Du malte deg selv inne med maling du ikke visste at du hadde. "Hvordan i all verden skulle jeg ha skjønt at det betyr at vi er mer enn venner, da?", pleide du å si. 

Og så lo jeg og sa at nei, du, jeg vet ikke.

 Men jeg tror kanskje at du bør ringe henne. 

Og etter mye ringing og lite snakking (du er bedre skriftlig), så pleide dere å komme frem til at dere burde satse på et forhold, og jeg pleide å ta all cred (mens jeg i all hemmelighet laget veddemål med meg selv om hvor lenge du kom til å gidde å leke med en jente som ikke hadde hørt om Donky Kong, eller en som ikke likte å bade i sjøen. Eller fotball. Du er jo helt ekstrem på den idiotiske fotballen din.) Jeg møtte aldri noen av kjærestene dine. Men det hindret meg ikke i å vite alt om dem. Det var litt kult.

Vi har felles venner som vi ikke ber hilse.

Jeg lurer på om de synes det er rart?

Jeg vet at du er våken.

Du vet at jeg ikke sover.

Men istedenfor å snakke til deg, så snakker jeg til en drøss med mennesker som jeg ikke kjenner og som antakeligvis bryr seg omtrent like mye om dette som de bryr seg om kålrabistappe, og istedenfor å snakke til meg, så ser du på House og spiser salat. 

For vi er rare og vi sover ikke. Er du også redd for å få mareritt, mon tro?

Jeg lurer på om du fremdeles liker bra musikk, jeg lurer på om du lurer på om jeg fremdeles liker bra musikk, og jeg lurer på om du, når du leser dette og ler av hvor patetisk jeg er når jeg er melankolsk på kvelden, får littegranne lyst til å sende meg en melding og sitere Kaizers. Eller få en venninnes synspunkt på kveldens date.

For det hadde jo vært fint.

(Jeg er her.)

Når du ikke får sove

Så kan du tenke på den dagen da du var lykkeligst. Og prøve å huske hvordan det kjennes ut akkurat idet man er i lufta mellom svaberget og sjøen.

Du kan se for deg alle menneskene du liker i hele verden og prøve å huske hvordan de ser ut når de ler. Det er sånn jeg teller sauer.

Du kan ha statusfeltkrig på msn med en likesinnet, eller sære samtaler på facebook.

Du kan finlese Ringenes Herre, og være glad for at din Hellige Bok ikke er avhengig av pene hovedpersoner for at folk skal kunne like den.

(Ikke at ikke Twilight er en fantastisk historie altså. Eller at Aragorn ikke er veldig pen.)

Du kan ligge på magen på gulvet i kjelleren og prøve å kosesnakke med printeren.

"Kjære lille printer", kan du hviske, "hvis du bare kan ta en siste liten kraftanstrengelse nå, så skal jeg prøve å få pappa til å slutte å printe ut kjedelige grafer.. Og mamma kan sikkert printe ut advokatgreier på jobben sin..? Å, kom igjen, da.. Vær så snill?" Stryke den litt over ryggen og være kjærlig.

Og så, når du skjønner at det ikke går, så kan du bli kjempesint og sparke hardt i bordet sånn at du får vondt og du føler deg helt dust, og så kan du småskrike litt mens du prøver å innbille deg at grunnen til at du bråker er at du er sint på printeren og har vondt, og slett ikke at du har litt panikk og er litt lei av alt sammen.

Du kan spise paprika. Ta en fint bilde av hagen. Høre på kattene som slåss.

Du kan skrive dramainnlevering, eller lese til eksamen, eller kanskje du kan smøre inn leggene dine i krem fra Body Shop som lukter sommer i London og som minner deg om Billy Elliot.

Kanskje kan du ta deg litt tid til å bare være totalt emo. Det er jo også fint.

Og lete etter penger under globusen som er så støvete at man ikke kan finne en eneste stat i USA. Ikke engang om man visste hvor denne eneste staten var. 

Og så kan man lese blogger. Mange, mange blogger. Og glede seg over at kommentatorene på egen blogg er en milliard ganger herligere enn de som kommenterer hos de stakkars, søte motebloggerne.

Og hvis ingen av disse tingene fungerer, kan man jo alltid høre på disse sangene

og lade telefonen, tegne en liten løve på skrivepulten og lukte på syrinene.



Legg en isbit på håndleddet og sov nå, vesle lemur. Lesere er fine dyr.

Tyvlyttet: Hvorfor forhold går i vasken [del 2]

Isa og jeg satt på bussen på vei hjem fra vår impulstur til Hovedøya (helt herlig, forresten, virkelig å anbefale), da to blonde skapninger entret scenen. Det var en gutt og en jente, begge i gul t-skjorte og med hvite bukser. De satt ved siden av hverandre på setet ved siden av oss. 

Min venninne og jeg fortsatte samtalen vår uten å legge spesielt merke til våre medpassasjerer, før vi kunne høre den blonde piken ved vår side snerre inn i mobiltelefonen: "Jammen, det er jo det jeg alltid har sagt, du kan ikke komme over èn ved å bli sammen med en annen! Seriøst!"

Her våknet interessen vår, og snart satt vi begge med et "jeg-er-så-varm-at-jeg-kan-ikke-snakke-og-langt-mindre-lytte-til-noe-noen-sier"-uttrykk smurt som et tykt lag utenpå solkremen.

"Nei, alvorlig talt, du må snakke med ham", sa jenta. Det ble stille et øyeblikk. Hun himlet med øynene.

"Vet ikke jeg, vel!", glefset hun, "send ham en sms, da, "vi må snakke sammen, blablabla", et eller annet! Bare.. Ja, noe! " 

Stillhet.

"Nei, så dra hjem til ham, da! Ring på! Bank p - nei, nei, så klatre inn vinduet hans, da, bryt deg inn, bare snakk med ham!"

Isa og jeg vekslet et kort blikk. Jeg tror hun også så for seg en desperat ekskjæreste med høye hæler, stige og kikkert.

Måtte anstrenge oss for å ikke fnise.

"Hm?", sa jenta nå, og satte øynene i gutten ved siden av. De sa hysj. Gutten tok et hint og satt urørlig. 

"Neida, neida, jeg tar bussen dit nå - skal møte ham der. Hm? Nei, jeg sier jo at jeg skal møte dem der, jeg sitter på bussen på vei dit nå. Mh. Mhmm. Ja. Hæ?  Nei. Oi. Hm. Jeg tror virkelig at det er lurere om du snakker med - nei? Okå. Hadet, da."

Og så klappet hun sammen telefonen sin og snudde seg mot gutten ved siden av.

"Nå har hun tenkt til å prøve seg på deg", fortalte hun, noe oppgitt, og trakk på skuldrene.

"Hæ ..?! NEI!!!!" pep gutten. Vantro og forsvarsløs. Som om han ikke ante hva som nettopp hadde truffet ham.

"Joda", sa jenta med en tone som sa at dette var en ferdig avklart sak,"og hun kommer og møter oss, så be nice."

På dette tidspunktet rullet bussen vår inn på stasjonen min, og det var nesten så jeg vurderte å bli der for å få høre ferdig. Men bare nesten. Jeg satt tross alt i våt bikini.

Isa, som skulle lenger enn meg, satte seg på setet foran dem så hun kunne høre alt.

Jeg gleder meg til å høre mer om situasjonens utvikling i morgen den dag.

Det må jo ha vært underholdende.