Jeg tror ikke 42 funker på alle sammen

Jeg er kommet inn i en periode der jeg avslutter alle setningene mine med et spørsmålstegn.

Mhm? Okei? Enig? Ikke sant? Ja?

Jeg tror det er ganske så irriterende for menneskene rundt meg.

Det blir liksom litt sånn "hei, jeg trenger bekreftelse til alle døgnets tider. Si at jeg har rett. Nå. Si at jeg er flink."

Og det er jo litt rart, for egentlig så lurer jeg ikke på så veldig mye. Jeg tror kanskje at det er et forsøk på å virke litt mindre kontrollfreak. Sånn, se, jeg gir deg en mulighet til å hoppe inn i denne beslutningen og endre den (ikke at jeg faktisk lar noen endre beslutningene mine, men det er jo koslig å gi dem inntrykket av at det er en mulighet der.)

Uansett.

Dette er det jeg lurer på i dag:

- Hvorfor har vi ikke et ord som tilsvarer "mett" når det kommer til væske? "Jeg er ikke-tørst"?

- Hvorfor har vi ikke et ord som tilsvarer "både" når det gjelder flere enn to ting? Jeg hater, hater, hater å skrive/lese "Jeg spiste både epler, pærer, sukkerspinn, knekkebrød og marsipankake" - det ser så feil ut! Det heter Både - og. To ting. TO. Kan vi finne på et nytt ord? "Trede"? "Jeg spiste trede knekkebrød, jordbær og syrinblomster", eller firde: "jeg spiste firde tekake, reker, cherrytomater og sjokoladeis"?

- Hvor er den rosa genseren min?! (Værsåsnill, ikke si at jeg glemte den ute på fredag..!)

- Er det flere billetter igjen til Angels and Demons i kveld? 

- Hvorfor er jeg ikke i Bergen?

- Hvorfor måneds-anbefaler jeg ikke lenger?

- Hvorfor ringer du meg ikke, din lille snik? Har du satt kaffen i halsen, kanskje?

- Hvorfor har jeg ikke kjøpt interrailbillett ennå?

- Hva er det beste bankkortet? (Ja, jeg skal skaffe meg bankkort. Og det er jo fint om det er.. bra.)

- Når kommer mobilen min til butikkene?

- Hvorfor kan jeg ikke sende meldinger?

- Hvordan fungerer facebook egentlig?

- Burde jeg ha kjøpt den grønne shortsen istedenfor den fine kjolen?

- Hvorfor har jeg prestasjonsangst på blogg og twitter fortiden? Kan man analysere dette tilbake til en dårlig barndom, mon tro?

- Hvorfor skiftet The Killers stil? (HVORFOR?!)

- Hvorfor blir jeg ikke frisk?

- Bør jeg legge meg ut og lese til eksamen?

- Hvorfor ringer folk med nummer som ikke står i telefonkatalogen?

- Bikini eller badedrakt?

- Hvor er skoene mine?!

- Hvorfor har jeg følelsen av at jeg bør grue meg til tirsdag?

- Hvordan har jeg fått et blåmerke på størrelse med en gravemaskin på beinet?

- Hvordan klarer jeg å bruke så mye penger når jeg ikke røyker?

- Hvor er Jim Sturgess akkurat nå, og hva er sannsynligheten for at jeg løper på ham i England/Wales/Skottland i sommer?

- Hvordan klarte jeg egentlig å sovne på bussen?

- Hva skal jeg gjøre med høretelefonliket?

- Burde jeg ha fortalt guttene at jeg blogget dem da jeg så dem igjen i går?

- Når skal jeg lære at jeg ikke kan gå i høye hæler i 14 timer i strekk?

- Hvorfor er jeg ikke sånn kjempekristen? Tenk, da kunne jeg jo løpt rundt og vært kjempeglad hele helgen fordi pinsen er viktig og sånt. Nå må jeg nøye meg med å være glad fordi det er fint vær, og det funker jo litt dårlig i lengden ettersom jeg oppfører meg som et kyssesykenbarn i varme.

- Hva er sannsynligheten for at jeg kan manipulere min elskede bror til å rydde rommet mitt?

- Hvorfor vil ikke Lady Gaga ut av hodet mitt?! (Nei, vent, det vet jeg faktisk svaret på. Men det hindrer meg ikke i å irritere meg over det.)

- Hvorfor har jeg så akutt lyst til å gå på museum?

- Hvor er Muleum-boka mi?

- Hvordan skal jeg lage bart til bartefesten?

- Er det veldig nerd å bli deppa for at Bloggrevyen legges ned?

- Hvorfor er rommet mitt så jentete?

- Er det meningen at jeg skal svare på folks svar fra Postcrossing?

- Vil noen være med og se på Brødrene Dal?

- Har vi is i fryseren?

- Bør jeg krype til korset og studere noe kjedelig?

- Synes fugler at det er kos å høre på menneskesang?

- Ville pappa ha merket det om jeg smuglet inn en kattepus og lot den bo på det badet han ikke bruker?

- Hvordan skal jeg få tak i middag?

- Har firfirsler mindreverdighetskomplekser, og dessuten medfødt melankoli og savn (etter de andre dinosaurene)?

- Hvorfor er ikke Tom Bombadill med i filmene?

Eh, ja. Gir meg der, jeg, tror jeg. Kanskje.

Se meg misbruke punktumknappen.

.............................................................

.......................         .......      ..            .

......... ..........................................................

.

Sånn, det må da veie opp for alle spørsmålstegnene.

Nå går jeg og tegner et eller annet. 

Det er fint vær ute. Ser jeg. 

(Jeg har sovet dårlig. Jeg lurer på om det er fordi det er for varmt ute eller om det bare er fordi jeg har hyperaktiv fantasi. Oh, hei, Knutsen og Ludvigsen!) 

Tyvlyttet: Hvorfor forhold går i vasken

Noen ganger så får man en følelse av at ting skjer for en grunn. Det er en fin følelse. Jeg fikk den i går, da øretelefonene mine knakk og jeg trodde jeg skulle dø av sorg. Bare en kort stund etter kom det nemlig to gutter på rundt 20 og satte seg foran meg på bussen, og hadde følgende samtale:

Gutt#1: Jeg trenger din mening om den daten jeg var på på lørdag.

Gutt#2: Åja, den med hun jenta som var så på deg på konserten..?

#1: Jepp.

#2: Okei? Var det ikke bra, eller?

#1: Det er det jeg ikke vet.. Det er noe med det hun sa på slutten..

#2: Jaha? Hva sa hun da?

#1: Nei, jeg tror det er best om du hører hele historien. For jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Okei, så hun hadde tatt med seg kake, ikke sant? Etter konserten vet du, så.. Bare sånn typisk jentegreie. Huske detaljer, ikke sant. Så jeg sa at det var flott at hun hadde med noe som vi kunne spise når vi våknet søndag morgen og var kleine. Eller jeg i det minste, for hun spiser sikkert ikke kake, det er jo snart bikinisesong.

#2: Sa du det?

#1: Ehm.. Ja? Men det er jo sånn alle damer tenker?

#2: Så du klarte altså å si at hun var feit og at hun antakeligvis hadde tenkt til å overnatte på første daten?

#1: Ja..? Oi, burde jeg ikke gjort det..?

#2: Joda, jeg må bare se at jeg får med meg alt sammen.

#1: Okå. Uansett. Senere på kvelden så tenkte jeg at vi skulle ha wet t-shirt contest.

#2: Hot.

#1: Vet det. Problemet er bare at det eneste jeg hadde for hånden var rødvin.

#2: Auda.

#1: Og hun hadde ny kjole. Hvordan kunne jeg vite at hun kjøpte ny kjole for å møte meg?! Og så prøvde jeg å trøste henne med å si at jeg ikke hadde lagt merke til kjolen engang. Sånn at hun ikke skulle bli så lei seg for at den var ødelagt. Det hadde jo vært verre om den var veldig fin.

#2: Mhm.

#1: Men det ble hun bare sur av. Og sa at hun ville hjem. Og så fulgte jeg henne hele veien til bussholdeplassen. Og så sa hun "jeg tror ikke vi kan møtes mer."

#2: Dude, that's hash.

#1: Mh.

#2: Så når skal du ringe henne igjen?

#1: I morgen, tenkte jeg. Da har det jo gått tre dager.

#2: Lurt, du vil jo ikke virke for pushy. Jenter hater klengete gutter.

#1: Men du tror ikke hun mente noe med det hun sa, da..?

#2: Hæ? Det med at hun ikke vil ha noe med deg å gjøre? Å herre. Selvfølgelig ikke! Jenter sier alltid det stikk motsatte av det de mener! Nei betyr ja!

#1: Mhm.. Men hva når de sier "ja", da? Betyr det "nei"?

- Stillhet-

#2: Å herre. Jeg håper da ikke det.

Og i dag sa Elizabeth at grunnen til at Norge har så høy selvmordsrate sikkert er fordi vi har så høy singelrate. Og så tenkte jeg på disse to sjarmørene, og på at gutt nummer 2 sikkert sitter hjemme og tror at han er en voldtektsmann, og så ble plutselig geografitimen enda litt bedre. 

 

Å, og ps: Gutt nummer 1 lo mye. Jeg tror nok ikke at han syntes at hun var verken tykk eller løs eller at kjolen hennes var stygg. Jeg tror bare at han var litt sånn skrulling. Så vet du det.

Skal vi planlegge litt MGP?

Jeg tenker litt på Grand Prix, jeg.

Jeg turte ikke å tenke på det for rundt en uke siden for da tenkte jo alle andre på det, og jeg har en viss mainstream-kvote. Man går da musikk, dans, drama og kan ikke være helt jumpsuit&solpudder, heller.

(Og den kvoten foretrekker jeg dessuten å bruke på Ed Westwick og sko.)

Men nå føler jeg altså at det er trygt å melde seg inn i mgppraten.

Jeg tror det kommer til å bli mye Melodi Grand Prix-koseprat i året som kommer, nemlig.

I en ideell verden så sitter alle de kuleste nordmennene i en kjempestor sal og drikker kaffe og noterer forslag til det som heretter kan omtales som "Tidenes kuleste Hjemmealene-fest" eller "Når Siv Jensen er borte danser nordmennene på Telenor Arena"-eventen. (Ja, for jeg tviler på at Siv Jensen blir her i landet frivillig. Det kommer jo masse utlendinger på besøk. Og når det gjelder Telenor i Bærum så bare føler jeg det på meg. Det er jo praktisk. Hovedstaden og flyplasser og .. nsb. Og vi har jo så fin stor bygning på fornebu som kan trenge noen andre venner enn fotballfansene og The Gathering-barna. Og dessuten har vi sandvika storsenter som jo tross alt er nordens største, og jeg vedder på at alle vil elske det. Vi har god iskaffe. Og Rud VGS. Der gikk Alexander Rybak, vet du. Og undertegnede. Og dessuten så kan ingen nekte for at Bærum har litt av et rykte når det kommer til festing. Vi har jo tross alt Paradise-Petter. Nok om det.)

I denne store salen sitter vi altså og planlegger fest.

Litt sånn ansvarsdelegering og sånt.

Jeg ser for meg norske drikkevarer, og sydvester hengende fra taket.

Og blant publikum danser norske kjendiser rundt i bunader og deler ut gratis svele til de gjestene som i ekte norsk ånd kan drikke mest.

Jeg ser for meg Pia Tjelta og Morten Harket armiarm, med en stor kurv hver med store, fine sveler med syltetøy på og et glis så bredt at det går som en stor kurve tegnet over begge ansiktene med ett enkelt strøk fra liplineren. 

(Jeg ser dessuten for meg at noen kommer til å foreslå at AHA skal synge "Take on me", men det kommer nok protokollfører til å glemme å føre opp "fordi det kom så mange forslag samtidig". Det er jo tross alt en ideell verden.)

På alle veggene skal barn og unge få tegne og male og henge opp bilder fordi det er fint og kulturellt, og på veggen skal det legges et kjeeeempeeeestoooort papirteppe, sånn at når alle menneskene har forlatt bygningen etter Den Store Festen, så blir det bare å nappe opp teppet, brette sammen kantene og hive ut hele skiten. Hvis dette gjøres på riktig måte så kommer vi ikke til å trenge å støvsuge etterpå engang. Genialt. Og på dette teppet skal det selvsagt være noe kult. Sitater, for eksempel. Kanskje vi kan begynne å samle inn alle nordmennenes yndlingssitater allerede nå?

Protokollfører nikker. Det er en god idè.

Spørsmål fra salen? Ja, du i dressjakke? Om Susanne Sundfør kan synge åpningsmelodien? Selvfølgelig kan hun det. Skal hun det. Om vi så må bære henne dit. Og det må vi nok, hun vil sikkert ikke synge på mgp. 

Og i pausen så kan Mira Craig lære folk å strikke. Hvor kult er det ikke om vi plasserer henne på scenen med en strikkepinne i hver hånd og kringkastningsorkesteret i bakgrunnen, også kan hun synge "Headhuntet" med tidenes søteste komp mens hun av og til kommer med anvisninger av typen "og nå er det viktig at dere følger med der borte, dere med de finske flaggene, eller så får dere skravlemasker. Og dere vet hva man får når man får skravlemasker sant? Da får dere hull i overdelene deres. Og det er kanskje okå i helsetrøyer, men hvis dere har lyst til å bli headhuntet til noe så classy som MGP 2011, så kan dere ikke ta en Janet Jackson altså."

Og som hovedprogramleder skal vi ha en eller annen morsom en. En som ser tåpelig ut i sølvkjole med høy splitt. 

Jeg tenker Jon Almaas og Knut Nærum. 

Menneskene i salen drikker kaffe og nikker. De vil også ha noen gode programledere. Også vil de ha en bergenser som kommentator. En av Ylvisbrødrene, kanskje?

Mhm.

Dessuten skal vi ha en såpeboblemaskin per høytaler - skjønnhet for å veie opp for jevelskapen som kommer til å strømme ut gjennom sistnevnte. 

Også må vi jo ha noen til å skrive alle sånne velkomstlapper og informasjonsinnlegg og historiske nedtegnelser alt annet som foregår skriftlig. Folket vil ha bloggere. Og folket vil ha Erlend Loe.

("Skål", sier folket, og synkronbonskier kaffen.)

Og utenfor bygningen skal det stå søte små barn på stands, med fine plakater: "Ta vare på miljøet når du skal hjem igjen til landet ditt. Norge har en finfin kystlinje! SVØM!"

Vi kommer til å være miljøvennlige og søte og jeg føler at dette ikke blir det siste blogginnlegget fra "Tidenes Hjemmealene-fest"-salen. Mest fordi det er flere dramalogger igjen.

Også lurer jeg på hvorfor jeg blir syk..

Nestegang jeg har tenkt til å sovne på verandaen min i bare bikini, så skal jeg ha sjekket at det ikke har tenkt til å hagle først. Usedvanlig dårlig måte å våkne på, nemlig. Au.

Til gjengjeld blir det ganske bra når man først kommer seg inn og kan lage kakao og legge seg med ryggen inntil ovnen mens man skuler ut av vinduet og forbanner alt som forbannes kan.

Det blir jo heller ikke noe særlig verre av at man kan høre på yndlingsmusikken sin på veldig høyt og tenne stearinlys og peke og le av folk som må løpe forbi i det dårlige været utenfor.

Også kan jeg le litt sånn skadefro for meg selv av de barna som valgte å ditche deres syke venninne til fordel for grilling i lyn og torden og hagglevær.  Neida, selvsagt ikke. For jeg er jo så utrolig mye mer moden enn dèt. 

Nei, det er jeg ikke. 

Joda.

Sånn ser altså fankenskapsverandaen ut i skrivende stund. Og nei, det pleier egentlig ikke se ut som at den har hvit pels. Det så heller ikke sånn ut da en (sett med etterpåklokskapens briller) tåpelig-lettkledd Maren fant det for godt å legge seg der.

.. Heldigvis kan jo lykken fort snu. Legg merke til Beatlessitatet på den fine koppen. "Smiles awake you when you rise". Nå var dette kanskje ikke tilfellet akkurat da jeg våknet (men ser du for deg Paul McCartney sette en melodi til en gammel tekst hvis teksten lød "screaming and jumping and swearing awake you when you rise"? Nuvel, kanskje, nå når jeg tenker over det. Ihvertfall Ringo Starr. Men jeg tror ikke den ville blitt like fin). 

Uansett: det ble iallefall smil etterpå, og dèt er vel egentlig det viktigste. 

Hurra fridag, da, alle sammen! Kos dere.

Hvem skrudde på Hayden Christensen? [Del 2]

I dag er jeg så varm at jeg alvorlig talt ikke vet hva jeg skal gjøre.

Jeg er så varm at jeg bryter med mine egne bloggregler og det er ganske pinlig i grunn men eg gjer fanden.

Ved jevne mellomrom stikker jeg hodet i dusjen og setter den på så kaldt som mulig.

Jeg legger isbiter i nakken, spiser iskrem og legger farrisen i fryseren så jeg kan drikke kald farris (enda jeg med denne halsen vel strengt tatt burde satset på te eller noe..)

Jeg vandrer rundt i ørska og sipper. 

Jeg var skremmende nær ved å gråte av siste episode Gossip Girl. Og da jeg så noen bilder fra barneskolen som jeg savner. 

Og da jeg snakket i telefonen med menneskene som var på skolen.

Og da jeg skjønte at ingen av de hvite t-skjortene mine var rene så jeg måtte ha på meg en svart en og de svarte er så fordømt varme.

Og nå sipper jeg meg gjennom hele Ringenes Herre. Hver eneste gang det kommer en ny person på skjermen så blir det bare overveldende og jeg må stikke hodet mitt i dusjen igjen.

I dag hører jeg på det som mine jevnaldrende ville klassifisert som "nach-etter-begravelse-musikk". Høyt. Og håper at naboene tilgir meg engang i framtiden.

For jeg har selvfølgelig vinduene på vidt gap. Det er jo så sykt varmt her. Hallo, sovesanger. 

I dag sier jeg ting jeg ikke mener og glemmer det igjen etterpå. I dag våkner jeg på gulvet i rom som jeg ikke kan huske at jeg har gått inn i, og drømmer rare drømmer i varme farger.

I dag begynner øynene mine å renne bare jeg tenker på at George Harrison og John Lennon er døde. Og at Heath Ledger er død også. Han heter faktisk Heathcliff, vet du? Oppkalt etter Wuthering Heights-Heathcliff. Og nå er han død. Han ville vært perfekt til å spille Heathcliff. Men han er død. 

Og jeg er varm.

(Gi meg sympati, da, før jeg begynner å sippe for tomt kommentarfelt også.

 Eller en personlig tjener med kalde hender, i det minste..)

And she fights for her life on the train

Det hele endte (eller startet?) med at jeg måtte sette vesken min i togåpningen så dørene ikke skulle lukke seg, ta et grepa tak i armen hennes og trekke henne etter meg inn. 

Det var det siste toget den natten og det hadde akkurat begynt å regne.

Og hun gnålte i ørene mine at jeg prøvde å sende henne i feil retning, for hun visste jo utmerket godt at Oslo og Sandvika ikke var i samme retningen og hun kunne ikke skjønne hvorfor jeg ville at vi skulle gå på. Til tross for at hun tar dette toget nesten hver eneste dag. 

Så for å beroligge henne, snudde jeg meg mot den eneste andre passasjeren i hele vognen, en ung kvinne med bena lett henslengt over setene foran seg, og fikk det jeg allerede visste, bekreftet. Dette så ut til å legge en liten demper på min venninnes bekymringer, og fornøyd kunne jeg synke ned i setet ved siden av henne. Hun så riktignok fremdeles noe skeptisk ut, men det så i det minste ikke ut som at hun hadde tenkt til å løpe av toget med det første lenger.

Og det var jo så absolutt en endring til det bedre.

Jeg tenkte at nå var det trygt å le av henne.

 "Du er dårlig, du", gliste jeg, "hadde du fått viljen din så hadde vi sittet på toget til Ski eller noe nå. Hahaha, "Oslo og Sandvika er ikke samme retning", du, liksom.. " 

"Jeg vet det", sukket min lettere berusede venninne, "jeg hater å være så fjortiz!"

Det var på dette tidspunktet at den unge damen ved siden av oss meldte seg inn i samtalen.

"Det går over", sa hun, og nikket oppmuntrende. "Jeg vet at det føles som om du har holdt på sånn i en evighet og skal holde på i en evighet til, men det går over." 

Og så lo hun av min venninnes ansiktsuttrykk, og så lo jeg også, for hun er virkelig utrolig søt når hun er forvirret og mistroisk og flau på èn gang.

"Du må bare elske det mens du holder på", sa damen, "for du kommer til å savne det så utrolig mye."

Og venninnen min nikket langsomt. Jeg tror ikke hun trodde damen. Ikke helt, iallefall.

"Her skal du av", sa jeg. 

"Okei", sa venninnen min. Og så plukket hun seg selv opp fra setet, ble stående og svaie et øyeblikk på de høye hælene, og brukte den store vesken sin til å finne balansen, før hun begynte å stolpre seg i retning utgangen.

"Er du sikker på at du kommer deg hjem..?", lurte jeg. Et øyeblikk kunne jeg forestille meg henne død i en eller annen grøftekant. Men bekymringen varte ikke veldig lenge; for når min åndsfrendes promille var lav nok til at hun kunne mobilisere energien til å sende meg et så intenst fornærmet, overlegent blikk, så kunne hun nok fint finne veien hjem. Eller banke en potensiell morder, for den saks skyld.

"Maren, jeg vet hvor jeg bor", knurret hun i et irettesettende tonefall. 

Og så svevet hun ut av toget og inn på perrongen, og jeg kunne se at damen kikket ut av vinduet for å se henne bevege seg i retning hjemover. Jeg kunne se at hun moret seg.

"Hvor gamle er dere, egentlig?", spurte hun, og smilte. 

"18", svarte jeg.

"Aha. Ja. Selv er jeg 24. Og vet du hva?"

Det gikk opp for meg at jeg satt og nistirret på de fine, høye skoene hun hadde sparket av seg i en liten haug av kjærlighet og lær på gulvet, og løftet blikket opp til ansiktet hennes igjen. Ristet på hodet. Nei, hva da?

"Egentlig så må dere ikke elske det mens det holder på. Jeg elsket det ikke. Og jeg er der fremdeles og jeg elsker det fremdeles ikke."

Jeg så spørrende på henne.

"Siste toget", sa hun, "fest. Holdt på å ta feil tog."

Jeg lo.

Hun vippet fornøyd med føttene. På den ene ankelen hadde hun tatovert en firfisle.

"Mhm", sa hun, "Og jeg vet at dere hater det nå, men når dere blir eldre så kommer hjernene deres sikkert til å hevde at dere elsket det, så egentlig så bør dere bare skrive ned at dere hatet det. Nå. Med engang." For hun ville jo ikke at vi skulle tenke tilbake på det som noe bedre enn det det var, for da ville alt som var bra i ettertid aldri kunne føles like fint. Det var sikkert noe logikk der. 

Og så gikk resten av samtalen ut på hva hun skal gjøre nå når hun snart blir ferdig med utdanningen sin og hva jeg skal gjøre hvis jeg noengang blir ferdig med utdanningen min. 

Meningsløs pludring.

Men i hodet mitt så tenkte jeg bare, "vet du hva, damen, du tar helt feil, jeg elsker dette. Og jeg er så glad for at du er 24 og blond og gammel dramaelev og kommer fra fest og snakker med fremmede på toget, for da er det håp for meg også. Man slutter ikke å være seg selv bare fordi man slutter å være tenåring. Og det er dét jeg må skrive ned. Nå. Med engang."

Kom, så danser vi

Jeg vet ikke hva man sier til noen som nettopp er blitt forvandlet til "den som ble tilbake". 

Å formidle medfølelse med lyseblå font og triste smilefjes over msn er ikke enkelt. 

Når den hun mistet er blitt borte fordi han selv ønsket det, blir det enda vanskeligere. 

Hvor går grensen for hva du kan spørre om, for eksempel?

"Hvordan gjorde han det?"

Kan jeg spørre om det?

"Har dere noen idè om hvorfor?"

Nei, det tør jeg ikke. 

Jeg prøver å ikke tenke over det.

Jeg prøver å ikke tenke over hvor forferdelig tåpelig jeg er som blir høylytt trist av å ikke komme opp til den eksamenen jeg ville, og som truer med å hive meg foran første og beste trailer hvis ikke anklene mine slutter å gjøre vondt snart. Over hvor pinlig det er at jeg kan få meg til å klage over småting som om det var Vietnamkrigen eller pelsindustrien jeg personlig sliter med.

Prøver å ikke forestille meg ansiktsuttrykket hennes da hun fant ham. 

Jeg vil ikke tenke på at folk dør.

Så for å slippe å synke ned i et hull av selvforakt, depresjon og dødsangst, prøver jeg å være så opptatt som overhode mulig. Med fine ting, så jeg bare kan tenke positivt hele tiden og smile og ikke tenke på at folk faktisk dreper seg selv fordi de ikke er så opptatt som mulig. Med fine ting.

Fest? Jatakk.

Dobbeltbooking? Selvsagt!

Såpebobler? Bring 'em on!

Jordbær? Sol? Fine filmer? Ed Westwick som Heathcliff? Hm. Yndlingsbøker! Shopping, sjokoladeis, timeslange telefonsamtaler, sove hele dagen, skrive hele natten, ansiktsmasker, badekar, ballonger, slottsparken, Aker Brygge, laaange turer, Owl City, Beatles, tegne, tegne, tegne, tegne. Tegne! Male? Kafèer, skjerf, singlett og skjørt, høye hæler, kakao med krem og en ny paraply med søte farger. Konsert. Stalke de menneskene jeg synes at er aller kulest på twitter? Venne meg til å klemme folk og trene på å gi gode gimme-fives.

Barbere leggene og plukke blomster. Glede meg over at vi har en revyinstruktør. Få nye venner. Bli venner med gamle venner på nytt.

Sovne på verandaen. Rulle i gresset. Gå på rud og spise kokosboller og ha dramatimer. Trekke isbiter over kinnet. Ha "vi siterer kongerike for en lama og istid"-battle med en overhyper, feststemt Pink Floyd (blondinen). Med Pink Floyd (bandet) i bakgrunnen.

Sånne ting. 

Og det funker nesten. Men selvfølgelig, man kan jo ikke gjøre alt sammen selv.

Det hender man trenger venner som kan bake god kake eller snakke om meningsløse fjortizforelskelser (Hei, Emilie, jeg håper at du og Robert Pattinson blir lykkelige sammen. I really do), eller presentere deg for den ene sangen du åpenbart trenger akkurat når du trenger den (nå);

Noen skal ha det til at den handler om dagens ungdoms sinnsyke prioriteringer.
Kanskje.
Men jeg liker å tro at den handler om å se det fine i alle situasjoner.
Litt sånn Pollyanna-style.

Nå skal jeg sminke meg og dra min vei. Såe. Vi snakkes vel.

Om jeg ikke dør av pur lykke først, da, selvfølgelig. 

Uncomfortably Numb

Det er en følelse som sitter i kroppen. En kvalmende visshet som styrter gjennom hver eneste celle og gjør deg nummen, en oppdagelse kroppen gjør et lite øyeblikk før hjernen.

Det er når du skjønner hva som kommer til å skje, uten egentlig å forstå det helt.

Det er når du vet noe du ikke vil vite.

Kanskje fanger kroppen opp vibber i luften, vibber som hjernen ikke snapper opp fordi den er for glad i deg til å utsette deg for dem.

Men når kroppen står der og kjennes så ubeskrivelig tilstede, så ubehagelig der, som om du plutselig er utenpå huden din, blir hjernen pent nødt til å følge med.

Når hele verden lukker seg om deg som en dårlig filmeffekt.

Og så går det opp for deg.

Hva det nå enn var som fikk hjertet ditt til å banke magesyre opp i halsen, er plutselig et faktum.

Det er når du skjønner med hele deg at noe er galt, før tankene dine klarer å skjønne hvorfor.

Hei, muntlig eksamen.

Bare bilder

Bør jeg farge håret rosa permanent?


Emilie var Alle Elsker Mary.

Julie var Fyfasan og Isa var Jules fra Pulp Fiction.



.. Og når vi snakker om Pulp Fiction: Petter var Vince Vega.

Hello Kitty var Princess Leia, og Elizabeth var Gogo fra Kill Bill.



Hello Kitty og jeg laget muffins. 108 stykker. 
.. Og Hello Kitty satt fast vispen i tungepiercingen sin.
Men alt ble bra igjen da hun fant et punkerjordbær.


Jordbær var nemlig ytterst nødvendig.


Å, så mange fine jenter.

Thor er bad guy.

Jeg er Madam Mim med føkkafløyte. Hurra!

"Jeg har blitt forvandla til ei ku - kan jeg få gå hjem?"


Ettersom vi faktisk malte håret til Hello Kitty (true story: akvarellfarger), var det veldig gøy å se på da hun våknet morgenen derpå. Hemulen, anyone?


Randombilder fra torsdagen.
Pink Floyd er ikke fryktelig fan av fotografen (meg.)

Pink Floyd tok bilde av meg med mitt nye speilreflekskamera etter at vi druknet.


Sånn. Jeg elsker bursdager. Og torsdager.
Og nå skal Emilie og jeg se Tarzan og drikke kaffe (og kanskje rydde huset.)
Sånn, mitt aller første "se hva vennnene mine og jeg gjorde og det var koselig"-innlegg. Kanskje jeg bør begynne med outfits også.

Hormonsuppe? jatakk

Noen dager bare vet du at du burde ha holdt deg hjemme.

Om ikke nødvendigvis fordi det er mattetentamen, så kanskje fordi du starter dagen med å gå rett på (ja, jeg mener bokstavelig talt gå på, på samme måte som man vanligvis går på lyktestolper) en person du ikke har sett siden ungdomsskolen og som på død og liv skal snakke til deg og du har ikke sminket deg og du har på deg snekkerbukse og du kan ikke for alt i verden huske hvem han er.

Da vil du hjem.

Eller kanskje når du klarer å kline rouge på begge hendene sånn at når du begynner å gjøre matte så blir hele arket like rødt som ansiktet ditt, eller kanskje når du skjønner at du faktisk har lettere for å svare på de helt umulige oppgavene enn å åpne drueboksen. Og du bruker fem minutter og prøver å åpne den, men til slutt må gi opp. Og du vet at hele klasserommet sikkert har sett at du ikke klarte å åpne en skarve drueboks, og du føler deg sånn cirka like smart som en bomullsplante. 

Ja, jeg endte opp med å tilby noen druer. Så de kunne åpne den forbanna boksen. 

Men tror du ikke de på død og liv skulle være "edle" og si at "vi vil ikke ta tentamenmaten din, den trenger du jo selv"! Argh! Hvor er den egoistiske ungdommen alle snakker om når jeg trenger den?!

Kanskje er det når du feilberegner avstanden mellom bakken og bommen du har tenkt til å sette deg på, og derfor ender opp med å sette deg i lufta?

Foran hele bussholdeplassen?

Da kan det jo tenkes at man har litt lyst til å gå hjem.

Eller når du skjønner at singletten din har glidd opp og du har gått med bar rygg hele veien fra skolen og til bussen.

Eller når det begynner å regne og tidligere nevnte djevelplagg på død og liv skal bli gjennomsiktig.

Ja, jeg tror du tar tegninga. Men det blir altså enda bedre. 

Etter å ha vært eksepsjonelt uelegant på bussen, til stor glede for mine medmennesker (la oss ta det kort: veskens innhold på gulvet. Maren på randompersons fang i en sving. Maren på randompersons barnevogn i et lyskryss. Høy musikk på ørene gjorde at Yours Truly ikke hørte mobilen sin som ringte syv ganger. Det gjorde derimot resten av bussen), vandret jeg ut i verden.

Og da mener jeg ikke "ut av bussen og inn i undertegnedes boligområde".

Joda, jeg gjorde jo forsåvidt dét også, men det var ikke egentlig det jeg siktet til.

Med min kjempehøye musikk trasket jeg nemlig rundt totalt i min egen verden, som i en slags underlig form for må-skrive-noe-nå-transe.

Hele vandringen gikk egentlig helt på autopilot.

Men så, så oppdaget jeg plutselig at jeg hadde sluttet å gå.

Uten at jeg helt kunne skjønne hvorfor.

Og så la jeg merke til at det stod en person foran meg. Og smilte litt sånn ubekvemt. Han hadde visst stått der en stund. Og hele kroppsspråket hans sa vel noe i retning av "så du tror du er en badeand, du, ja.. Mhm, jammen, dèt.. er jo helt normalt." 

Så jeg tok av meg musikktingen min og prøvde å se intelligent ut.

"Ehm, ja, vi prøver igjen", sa han, og fniste nervøst (nervøst! Som om jeg var en galing som kunne finne på å slå ham eller klemme ham eller noe!), "eh, kunne du si meg hva klokken er?"

Og så tok det en liten stund mens jeg konverterte disse ordene som for meg liksågodt kunne ha vært fremført på russisk på daværende tidspunkt, til Marensk. Og så lyste jeg opp over egne språkferdigheter da meningen omsider hadde trengt ordentlig inn til det kommuniserende mennesket i meg.

"Åja unnskyld jeg er i min egen verden ja ikke på ordentlig da men du skjønner hva jeg mener og jeg er litt sosete idag heheheee for jeg har hatt tentamen men hvorfor forteller jeg deg dette egentlig og klokken ja så sannelig du den er i vesken min to sekunder den er begravet forstår du", kunne jeg høre meg selv si ("hun har tørna" sa en stemme i hjernen min, "hun er en lost case." "Øyh!" protesterte jeg. Dessverre høyt, er jeg redd), og så tømte jeg likesågodt ut innholdet i vesken min og fant mobiltelefonen og fortalte ham at klokka var to. Og jeg rødmet kledelig mens jeg plukket opp alle de sære tingene en jente har i vesken sin, mens jeg bablet om at det var sært at det regnet fra blå himmel. Han nikket og smilte og prøvde å være høflig.  Og så gikk han, og jeg tør sverge på at han lo. Av meg. Den sniken.

Da jeg kom hjem, gikk det opp for meg at klokken min går feil og at jeg ga ham feil tidspunkt og at han sikkert ikke rakk bussen sin. Bare fordi jeg er klønete og fordi jeg ikke skjønner noe som er mer teknologisk enn et skojern. Bare se hvordan jeg håndterte druesituasjonen, liksom.

Å, kjære gud, som jeg håper at jeg ikke sang høyt på mattetentamen.

Nå går jeg og legger meg nedpå litt, jeg, tror jeg.

Så jeg kan komme tilbake igjen til den verdenen jeg var i før klokkemonsteret halte meg ut.

I den verdenen der dette er virkelighet:

(Takk, Thea. Jim og jeg er svært takknemlige for at du fotoshoppet en sånn fin regnbue bak oss!)

Boy, you've been a naughty girl

Hva i all verdens land og rike er egentlig greia med undertøy?

Eller, for å være mer konkret (og innsnevre mulighetene for tvilsomme utsagn i kommentarfeltet): Hva er greia med undertøy på bakken?!

Hm, dette kan trenge en forklaring, tror jeg.

Greit.

Så.

Helt siden snøen begynte å smelte, har jeg sett undertøy (da i all hovedsak truser i forskjellige varianter) overalt. I kumlokkene, på fortauet, i bilveien, på bussholdeplassen, i skogen, på Karl Johan, i folks hager, på en øde landevei på en ensom, liten øy utenfor Strömstad. Vi snakker boxershorts og geopardtangatruser.

Hadde jeg vært skikkelig ekkel, lutfattig og i besittelse av en dødsflink oppvaskmaskin, så kunne jeg ha plukket det opp og hatt nok undertøy til å bare å trenge å vaske annenhver søndag. (Men på den annen side; hvis jeg faktisk kunne få meg selv til å gå med fremmedes undertøy så ville jeg kanskje ikke ha vært så oppsatt på å vaske det mellom hver gang..? Nei, æsj, dette ble en ekkel post. Jeg beklager. For mye sukker.)

Uansett: 

Jeg skjønner bare ikke hva som skjer med alt undertøyet.

Og før dere kommer og ser på meg med et blikk som sier "å, lille, naive Maren..", så nei, det har ikke vært sånn "se, det er en truse og en boxershorts, tvinnet sammen i kjærlig omfavnelse.. Hmm. Den russen, den russen.. La oss nå inderlig håpe at noen husket å ta pillene sine."

 Nei, for tenk at det har det ikke.

Det har vært ensomme plagg.

Øde og forlatt.

Heeelt alene.

Som om noen bare plutselig har bestemt seg for at nei nå, nå er det sørenmeg nok!

Og det er da jeg lurer på. Hva er det som går av disse menneskene?

Jeg ser for meg en bølge som vasker over verdens innbyggere.

Her kommer de gående, med høretelefoner og en mobiltelefon, noen av dem røyker kanskje, og noen leser bok mens de går, de enser nesten ikke omverdenen, noen har rødt hår mens andre bare er skikkelig lave. Fellesnevner: de har på seg undertøy.

Men så, plutselig, er det som om en helt ny, overveldende følelse velter opp i dem. De må stoppe opp.

De må lytte til hjerteslagene som slår hardere og hardere, helt til rytmen blir så sterk at de nesten ikke kan stå stille lenger.

"Can you hear the people sing?!"

Og så, til lyden av all verdens halelujakor og franske revolusjonister i hopetall, trekker de av seg trusene, holder dem hevet og skriker "aldri mer!!! Fra i dag av går jeg kommando! Nå tar jeg helt av her! Bokstavelig talt! Hurra!"

Og så trekker de på seg buksene/skjørtene sine igjen, og vandrer videre.

Med sigaretten vippene i munnviken og nesa i en bok.

Som om ingenting har skjedd.

Kanskje er det deres måte å være impulsive på.

Jeg bare lurer på hva som var galt med impulsivshopping. 

Eller å lage noe sundt til middag. 

Eller kanskje det er en del av en forbryterbølge! 

En bande raver rundt og stjeler folks vesker, og hvis disse folkene har, som Cosmo sier at de bør, undertøy og en reisetannbørste med seg hvorenn de drar, så blir undertøyet pælma ut på helt tilfedige steder så forbryterne skal slippe å bære med seg unødig vekt!

Og hvorfor blir de tvunget til å stjele alle disse veskene?

Finanskrisa!

Aha! La oss alle sammen skylde på Bush for hele verdens ensomme trusebestand.

Og jeg tror det passer seg å avslutte dette innlegget med følgende video:

Og nå: matte. Aller siste tentamen i morgen. Tvitvi osv. 

Og si gjerne ifra om du har noen teorier ang. undertøyet. Jeg får ikke helt ro i sjelen, kjenner jeg.

Flashback

Noen ganger så leker jeg i arkivet mitt og finner utkast som nesten er glemt. 

Dette innlegget skrev jeg 3. mai 2007.

Jeg poster det nå fordi det er nøyaktig to år siden den dagen på lekeplassen, fordi jeg savner vennen jeg snakket med, fordi jeg ikke har tid til å blogge på ordentlig og fordi tema er så ufattelig treffende for tiden..

--

"Du kan ikke bli likt av alle" sa han.

"Det er da ikke målet mitt heller", svarte jeg, og lot føttene gli gjennom sanden under meg.

"Neivel", sa han, "så hvorfor tar du det så tungt når folk ikke er hyggelige, da?"

Farten på husken min økte. Jeg klamret meg til lenkene så hardt at fingrene ble helt røde. Konsentrerte meg om kilingen i magen.

Han satt på gresset og fiklet med en lighter. 

"Det er ikke nødvendigvis sånn at du har gjort noe feil, vet du. Noen ganger så er folk bare drittsekker."

Sa han.

Og jeg flirte og sa noe om at det hørtes da veldig ut som en bitter manns tale.

"Hva, hm, nei?", sa han, "det er du som blir helt obsessive bare noen sier noe kjipt om deg til en eller annen blondie på en skole inne i Oslo eller er sure i kommentarfeltet ditt. Vi gutter henger oss ikke opp i sånt. Vi vet at folk flest ikke liker oss uansett."

Jeg hoppet av husken og havnet med hendene først i sanden.

"Er du sikker på at det ikke bare er du som vet dèt?", mumlet jeg, og tenkte på alle de guttene som spankulerer omkring og oppfører seg som om de egenhendig oppfant sjokolademoussen. 

"Ha-ha", sa han, og himlet med øynene, "ja, jeg er sikker på det, tenk. Det er bare du som tar helt av og ikke kan snakke om annet dersom noen ikke liker deg."

Jeg svarte ikke på dette.

Bare snudde ryggen til og børstet sandkorn av shortsen min.

Han laget en irritert lyd og pælma lighteren sin på meg.

"Og dessuten så er det slitsomt å være i samme rom som deg når du tror at noen ikke liker deg, for da snakker du så fort at det er pinlig."

Jeg snudde meg mot ham igjen med noe jeg håpet at var et intenst, irettesettende blikk.

"Nå liker jeg deg ikke snart, altså", sa jeg.

Han trakk på skuldrene, "det er jo sant, da", sa han, "det er aldri så viktig for deg å virke glad og søt -"

"- tøff!"

"- som når du tror at noen ikke liker deg. Og så snakker du masse og skikkelig høyt. Og når du kommer hjem igjen så vedder jeg på at du er engstelig for at du snakket for mye."

"Er jeg ikke det så."

"Nehei? Men vet du hva det verste er?"

"At hele øya er full av store, svarte, søte bjørnebær?"

Han så rart på meg ("ånei, det er vel kanskje det beste, det", rettet jeg), og akte seg fremover.

Jeg smilte litt ved tanken på at buksen hans sikkert ble ødelagt av grønsken bare fordi han skulle være moraliserende.

"Det verste er at uansett hvor teite folk er mot deg, så sier du unnskyld! Det er du som prøver å være hyggelig tilbake igjen eller lurer på hva du gjorde galt.. Eller så tilgir du, bare så du ikke har uvenner!"

Jeg reiste meg. Sparket litt i lighteren. Gravde den ned i sanda.

"Det er ikke sant."

"Er det vel! Du er skikkelig tøffel. Det er flaut. Jeg liker deg ikke!"

"Unnskyld, da."

Og så lo vi begge to og han sa "I rest my case" og jeg skrev en mental beskjed til meg selv om at jeg skulle slutte med å si unnskyld, med å bable usammenhengende og med å tilgi.

-- 

Jeg sier ikke unnskyld for noe jeg ikke har gjort lenger, og jeg synes det er utrolig vanskelig å tilgi. 

Men jeg kommer aldri til å slutte med å bable usammenhengende, eller med å komme hjem og lure på om jeg kanskje snakket for mye.

Og kanskje er det fremdeles en av hovedgrunnene til at folk ikke liker meg når de ikke liker meg.

Eller kanskje det er fordi jeg skriver emoblogginnlegg og hører på emomusikk.

 Hvem vet.