"tid er det som gjør kattunger til katter"

Jeg er atten år gammel.
Unnskyld, den kom ut litt feil;
JEG ER ATTEN ÅR GAMMEL!
Hvis noen dreper meg nå så er sannsynligheten ganske så stor for at avisene vil skrive "kvinne drept i Bærum".
Ikke "barn".
Ikke "pike".
Og sannsynligvis ikke "jente."
Kvinne!
Kvinne, du liksom.

Jeg er atten år gammel. Og selv om det kanskje ikke er så veldig mye, så er det iallefall veldig mye mer enn søtten. Jeg kan kjøre bil og kjøpe vin og gå på rockefeller og handle på nettet. Wohoo! Og jeg elsker verden for alle sammen er hyggelige og jeg har fått ballonger og en liten, rosa krone og et kamera og en postsecretbok og ja, lykken smiler. Og jeg smiler. Vi smiler sammen.
Nå skal jeg ut og feire dagen og været i hovedstaden, og være aktiv i bursdagsselskapsplanlegging. Hurra!


Sitatet i tittelen er forøvrig stjålet fra vårløk fordi jeg synes det er fantastisk. Jeg håper at hun ikke dreper meg.

Advarsel:

Til alle dere som måtte finne på å ferdes på Bærums bilveier i dag:

Jeg har nå tenkt meg ut på kjøretur på noe annet enn en parkeringsplass for første gang i hele mitt liv.

Ikke at dette i seg selv er et problem (jeg er sikkert mye flinkere enn deg), men mamma insisterer på å sitte ved min side og hyle, og det har jo en tendens til å være litt distraherende i lengden.

På forhånd unnskyld hvis jeg kjører på deg.

Men altså, jeg råner i en Buddy, da, for vi i familien er SV-folk, nemlig, så skadene blir nok større for meg enn for deg. Vel, aller størst for mamma, egentlig, ettersom hun kommer til å få slag bare av å se meg kjøre ut av oppkjørselen. 

Det å kjøre på en volvo med en buddy er litt som å kjøre på et helikopter med en bulimisk humle, så jeg tror det skal gå greit, jeg. 

Nuvel, da forlater jeg hjemmets lune rede for å leke litt i trafikken.

Følg med i neste episode av Gietlitevink.

Den skal hete "Confessions of a teenager: Hvorfor det egentlig er helt fint å feire attenårsdagen sin på sykehuset."

You've been warned.

Når ordene blir viktigere enn avsnittene

Det magiske er ikke selve historien.

Det er ikke den delen som kan gjenfortelles på fire minutter eller oppsummeres med en tegning på baksiden av en serviett.

Det fantastiske er ikke avslutningen der det går opp for dem at de elsker hverandre og bør være sammen resten av livet (eller kanskje bare i en uke, hvis uken er bra), der hvor alt går bra til slutt eller der hvor alle sammen dør og du må gråte fordi noen ganger så er det greit at ting er triste fordi de er vakre også.

Det herlige er ikke selve plottet. En fortelling kan handle om ingenting og likevel bety alt.

For hemmeligheten ligger ikke i et originalt manus eller et smart handlingsforløp.

Hemmeligheten ligger i detaljene.

Det er det at hun maler et lite pinnsvin på postkassen sin fordi hun alltid blir så glad av å se på pinnsvin, og håper at postbudet som har virket så nedfor i det siste skal bli litt glad når han ser det, selv om hun ikke aner hva slags forhold han har til pinnsvin eller dyr generelt.

Det er det at du velger å presisere at undulatene til naboen din heter Kiara og Filip, selv om det er totalt irrelevant og alt du egentlig trenger å fortelle meg er at naboen din har to fugler.

Jeg elsker at du vil at jeg skal vite hva de heter, selv om jeg ikke trenger det.

Det er det at han tilfeldigvis har på seg en skjorte i den fargen drømmen din hadde i natt - lilla.

En tilfeldighet, javel, men det er jo likevel litt kult, for du pleier ikke å drømme i lilla, du pleier å drømme i grønt, og han pleier å gå med røde skjorter, bare ikke akkurat i dag.

For i dag var alle de røde til vask.

Det er disse detaljene som gjør at det blir liv. Om det egentlig har noe å si ved veis ende? Kanskje ikke. Men det har alt å si for selve reisen.

Det er detaljene som lager en historie, som gjør at du gidder å lese fra perm til perm, gang på gang. Som gjør at du kan lytte til noen fortelle den samme historien hver eneste dag, og like det.

Det er detaljene i en skuespillers arbeid eller i et godt fotografi som gjør at du blir stum, om så bare for et øyeblikk.

Det er detaljene som gjør en løgn så god at du kan tilgi den som serverer deg den for at han eller hun ikke forteller sannheten. Hvem bryr seg egentlig om det er sant eller ikke sant?

Der en vanlig historie ville gitt deg bildet av å fly gjennom luften, gir detaljene deg muligheten til å kjenne kilingen i magen og lukte himmelen og oppdage marihønen som prøver å holde følge med deg på din ferd ned mot jorden. Og er ikke denne opplevelsen verdt det, det å ikke minne seg selv på til alle tider at det ikke skjer i virkeligheten, at alt sammen er et annet menneskes fantasi, at skyene over deg slett ikke er formet som gyngehester, men heller formet av ord?

Det er lange setninger med mange kommaer og adjektiv.

Det er det at noen smiler til deg på fortauet på veien mellom det huset som er hjemmet ditt og det huset som ditt livs viktigste fest skal være i.

Det er at noen gestikulerer mens de snakker fort for å klare å presse inn så mye mening i setningene sine som mulig.

Det er formidlingsglede.

Det er en fantastisk følelse av at man kommer til å boble over fra innsiden om man ikke klarer å få ut alle de bittesmå tingene som til sammen blir et kjempestort bilde, og plutselig blir selve handlingen bare en ramme, som er der for å hindre verdens vakreste maleri fra å gli utover kantene, trekke inn i tapetet og bli borte for alltid.

Og det er en frykt for å bli sittende igjen med en uhyre viktig detalj.

Helt alene.

For detaljer er til for å deles.

Om ikke med andre mennesker så iallefall med en forståelsesfull penn, Dream Theater og en tom togkupè.

Og hvis du vil høre en detalj om dette innlegget, så kommer den her:

Dette innlegget skulle egentlig ikke postes. Jeg fikk bare et innfall om å gjøre det likevel etter å ha sett Le Fabuleux destin d'Amélie Poulain.

Det ble opprinnelig skrevet om natten på toget, der konduktøren snakket bergensk og det stod to jenter på perrongen utenfor i fine kjoler og kysset.

Jeg vet ikke om det hadde noen innvirkning på teksten eller ikke.

Men jeg vet at det hadde en innvirkning på natten min, og at alt jeg hadde gjort på denne rare dagen plutselig ble veldig lite viktig. Og dèt er da noe.

Nå skriver jeg dem også

Jeg nyter det glade fjortizliv for tiden. Sover på dagen og er våken om natten, snakker høyt om ting som ikke angår meg, bekymrer meg for mye om ting som ikke betyr noe og for lite om ting som jeg bør bry meg om.

Jeg lukker øynene for problemer og krysser fingrene for at alt skal løse seg.

Og om det ikke løser seg, så kan jeg jo alltids benytte anledningen til å lage et kjempedrama og få masse sympati. 

Jeg bruker hele dagen på å lage film om Kvitebjørn Kong Valemon med plastelina og Hello Kitty-figurer.

Jeg sier "sørenminpokkerrrr" når toget ikke kommer fordi NSB er redde for å være for attraktive.

På fest driver jeg små, sosiale undersøkelser som som regel ender opp i milelange bloggposter som aldri blir postet. En vakker dag skal de ble en del av boken min og jeg er sikker på at det blir veldig bra og at de to menneskene som kjøper den vil nyte mine menneskelige eksperimenter.

Jeg vandrer alt for langt i høye hæler og jeg har på meg for lite klær fordi jeg har bestemt meg for at det er sommer. Fornuft har veket plassen for følelser, som igjen har forsvunnet til fordel for sviming og kaffesyke.

Jeg fniser og legger meg ned på ryggen på fortauet og stirrer på skyer.

På to uker har jeg skrevet ut to moleskinebøker.

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med innholdet.

Jeg drømte at jeg brant det og da jeg våknet så var jeg veldig lykkelig en liten stund, men så gikk det over samtidig som drømmen druknet i virkelighet og tyskgramatikk. Kanskje jeg egentlig bør brenne dem, for jeg vil nok bare bli flau når jeg leser den historien der om igjen senere.

Men samtidig så kan det være fint å se tilbake på den gangen da jeg var søtten år og blond og satt på verandaen om natten og skrev om ting som ikke interesserte meg selv engang.

Det er vel derfor jeg blogger også, antar jeg.

For å kunne more en versjon av meg selv som, hvis jeg ikke tar meg sammen og begynner å være genial på skolen igjen snart, absolutt kommer til å trenge oppmuntringen. 

Det var en deprimerende tanke.

Jeg ser på bilder fra bloggfester og lurer på hvorfor jeg ikke har så mange bloggvenner.

Kanskje jeg egentlig er litt bloggtaper.

Vi fjortizer liker ikke å være tapere, men nå er jeg jo snart voksen og da er det kanskje greit, for da betyr det bare at jeg hadde integritet i min ungdom og turte å vandre mot strømmen.

Nå går jeg og ser om jeg kan lære meg twitter og så skal jeg skrive norskoppgave og kanskje jeg kan ligge litt på gulvet og drømme om å skrelle jordbær. Og så, så skal jeg lese fine bøker og jeg gleder meg allerede. Særlig til å tegne Heathcliff til fremføringen min i morgen. Det blir bra. Heathcliff er bare helt fantastisk og vi skal gifte oss så snart jeg bare blir en bokfigur.

You want everything to be just like

the stories that you read

but never write

Glansbilde anno 2009

Hun var rundt seks år gammel, og hadde lange, blonde lokker som rant over ryggen hennes lik en elv av lys. Med en naturlig ynde danset hun av sted i rollen som en fe, med kjole i rosa silke og med et langt, fint skjørt som fløt mykt rundt føttene hennes.

Øynene var store og blå, og strålte av modenhet som overgikk hennes alder.

Pianomusikken drev henne fremover i grasiøse hopp.

Idyll i en lyskaster.

Blant de andre klønene var hun en gudinne.

Hun bare seilte av sted på en imaginær bølge av blomster og sukkerspinn, en glad liten engel, en mors stolthet, et prakteksemplar på den menneskelige rase. Et stykke godhet på to føtter.

Elegant snudde hun seg mot jentungen ved siden av seg, hvis ansiktsuttryk røpet en viss usikkerhet angående dansetrinnene, og gjennom sammenbitte, nydelige tenner smilte Gudinnen til Den Talentløse: "Fortere, for faen, din jævla dust!", før hun hoppet lett og elegant videre. I riktig tempo.

Enkelte ting får publikum bare aldri med seg. 

Prikkedøden for nybegynnere

Folk lurer på de underligste ting.

Før i tiden så var dette et problem. Når folk ble tilstrekkelig nysgjerrige, så reiste de gjerne ut i verden for å finne svar. Istedenfor svar fant de malaria, kannibaler, usunn mat og nye religioner med nye spørsmål.
Nå trenger man ikke reise.
Nå holder det å taste inn spørsmålet på google, og håpe på å finne et svar der. Og det gjør folk. Spør google om rare ting, altså.
"Hvilken sang skal jeg kysse henne til", for eksempel. Da havner de her hos meg, selv om jeg ikke kan huske å ha skrevet om akkurat dèt.
Noen folk søker på "vokser kiwi på trær?", og mange søker på "når trollmor har lagt sine elleve små troll", og håper på at jeg skal kunne trylle frem teksten til dem.
Det kunne jeg vel forsåvidt ha gjort også, nå når jeg tenker over det, men det ville tatt lang tid og jeg er et fryktelig opptatt, viktig menneske med bedre ting å gjøre geografilekser.
Såe. Det får bli en annen gang.
Det jeg derimot skal skrive svaret på i dag, er følgende spørsmål:

"Hva er prikkedøden?"

Du vil kanskje ikke tro det, men de fleste av leserne som detter innom her via søkemotorer, aner ikke hva det er for noe. De har rett og slett ingen idè om at dette er en av de verste måtene å kile noen på i hele den vide verden.
Jeg lurer på om prikkedøden kanskje er en østlandetgreie? At jo finere du snakker, dess mindre er sannsynligheten for at du kan utføre en real prikkedød på dine medmennesker - kanskje er det prisen for å få lov til å høre på nydelige dialekter hver eneste dag?

Uansett.
Denne totale mangelen på torturkunnskap har ført til at flere forvirrede sjeler, ingen av dem fra østlandet (!), har lagt undertegnede til på msn for å få en utfyllende forklaring på hva prikkedøden egentlig er.
Og siden jeg synes det er fryktelig slitsomt å forklare den samme tingen flere ganger, så legger jeg ut forklaring her, jeg.
Maren driver folkeopplysning. Elsk meg, hyll meg osv.

Hvordan gjennomføre "prikkedøden":
1. Finn et offer
2.Gi offeret "the evil eye" (gjerne med et lite, skummelt smil for ekstra effekt)
3. Hiv deg over offeret
4. Legg offeret i bakken
5. Trekk offerets armer inntil overkroppen hans/hennes
6. Sett deg med ett ben på hver av offerets armer, slik at du blir sittende oppå offeret ditt (omtrent som om du skal ri en flodhest), og slik at offeret ikke kan røre armene sine.
7. Strekk frem hendene dine
8. Legg alle fingrene, unntatt pekefingrene, inntil håndflaten
9. Gjør pekefingrene så spisse og ondskapsfulle du bare kan
10. Prikk offeret ditt fort og hardt og mange, mange ganger over hele overkroppen. Dette kiler helt enormt dersom du gjør det riktig.

Nyt resultatet.

(I en ideell verden ville illustrasjonen selvsagt blitt tegnet for hånd, men jeg vet ikke hvordan man scanner på skolen så da ble det paint. Jeg beklager.)

Hva prikkedøden kan brukes til:
- Vise at du er fryktelig sterk, og få offeret til å føle seg svakt
- Press ut viktig informasjon av ditt offer (det kiler så ekstremt at din stakkars utvalgte vil si hva som helst for å få deg til å slutte)
- Få offeret ditt til å le (NB: jeg anbefaler dette som siste utvei - forsøk Et Kongerike for en Lama og Brødrene Dal først!)
- Få forbipasserende til å frykte deg
- Få forbipasserende til å se på deg som ung og leken
- Dersom offeret ditt er ganske sterkt og motstandsdyktig: se på det som gratis trening. Du vil bli sterk og lekker på null tid.
- Få den perfekte hevn på offeret ditt for noe han/hun har gjort
- Slå ihjel litt tid
- Få kroppskontakt i en annen form enn den vemmelige Klemmen. Dette er ond kroppskontakt, og dermed ikke kvalmende påtrengende. Kroppskontakt skal, ifølge sikre kilder som Cosmopolitan, gjøre deg både lykkeligere og smartere.

- Finn ut nøyaktig hvor høyt og hvor lenge noen kan vri seg på gulvet og skrike før noen kommer dem til unsetning (underholdende lenge, faktisk)

- Bruk det til å få viljen din.

Sånn.

Om det fremdeles skulle være noe, så er jeg fremdeles msnbar. Men da blir jeg overrasket. Har du noenting å tilføye for å gjøre prikkedødeninfoen mer komplett, er det bare å komme med det. En beskrivelse fra offerets side, for eksempel.

Og om du har lyst på mer folkeopplysning i framtiden, så kan du jo legge meg til på bloglovin', for da blir jeg glad.

Nå skal jeg lese geo. Ønske meg lykke til?

Voodoo for Vendetta

Voodoo, dere. Der har vi en snodig sak.

"Jeg liker deg ikke så stå akkurat der mens jeg napper ut hårene fra hodet ditt og putter dem inni en liten dukke og så stikker jeg den med sikkerhetsnåler hårspenner (hvem har egentlig sikkerhetsnåler når de faktisk trenger dem?) helt til du får krampe i venstre kne. Føl min vrede!"

Underlig.

Hvis jeg først var skikkelig med på hele voodoosystemet, så ville jeg ikke holdt meg til en voodoodukke, tror jeg. Jeg mener. Hvis du først hater noen nok til å gidde å lage en liten figur av dem, så tror jeg ikke litt fysisk smerte holder.

Jeg ser for meg en hel liten miniatyrby bak sofaen på rommet mitt. Under vinduet liksom. For da ville det være mye enklere å lage et troverdig klima for de bittesmå voodooinnbyggerne. 

Nå vet jeg riktignok ikke helt hvordan jeg skulle fått til dette i praksis - holder det at jeg skriver på hver enkelt bygning hva den skal forestille, eller trenger jeg litt DNA fra originalene? Og i så fall: hvordan får jeg dna fra en bygning? En buss? En skole, en narvesen..?

Å råne rundt i hele Bærum (per buss) og kutte av små biter av hele kommunen kan bli.. utfordrende. Nuvel. Den tid, den sorg. 

Nå til poenget: Med et lite, magisk miniatyrbærum (av plastelina, kanskje?), kunne jeg ha kontrollert trafikken. Og når folk tilfeldigvis ble truffet av bussen, så ville jo ikke det vært min feil? Jeg satt jo bare på rommet mitt, jeg.

Og lekte med dukker.

Kanskje jeg bør gå for en permanent museflette-rosakjole-look. Hm, ja, det høres ut som en god idè. 

Jeg kan la hele bygninger synke i jorda. Fantastisk. Alt jeg trenger å gjøre, er å få til den riktige samlingen med mennesker i denne Dødens Bolig. Men det skal nok gå greit. Om ikke annet så kan jeg jo flytte bittelitt på alle veiene sånn at de er enveiskjørte. Så de ikke har noe valg, mine kjære idiotoffere.

 Jeg er jo faktisk Gud her, og noen fordeler må jeg ha.

Og så kan jeg poke storsenteret med en tannpirker så den tilfeldigvis ramler sammen oppå de menneskene som nektet å kjøpe =OSLO her forleden.  

Også kan jeg kjøpe med meg en kopp med Chai Latte og helle ut innholdet over visse deler av kommunen. Ja vel, så betyr det at jeg må støtte Chai Latte-industrien, men hva gjør man vel ikke for the greater good. Å drukne ungene litt sånn halvveis i deres eget sukkerkliss kan kanskje lære dem at de kule barna drikker kaffe. Nemlig.

Hm, kanskje jeg tar litt av.

Kanskje skulle jeg ikke ha gjort så veldig mye. Egentlig. Bortsett fra mot et par enkeltpersoner.

Det er tross alt morsomst om hele verden er i mot èn stakkar - og faktisk er det, ikke bare føles sånn. Ingen av bygningene åpner dørene sine, for eksempel. Og en liten storm følger etter henne til enhver tid. Og alle vinduer skjærer grimaser til henne med gardinene sine.

Glimrende. At jeg ikke har tenkt på dette før.

God natt kjære lesere, fortell meg gjerne om deres voodooplaner. Selv må jeg gå og.. eh.. gjøre noe.

..

Hun skal få angre på at hun spiste cookiesene mine. 

Barna skjønner mer enn du tror

Vi var venner i en påskeferie for mange år siden (der "mange" selvsagt er relativt; da undertegnedes alder er atten år og ikke dèt engang, sier det seg selv at flere enn dèt kan det ikke ha vært - og da spørs det vel om det kvalifiserer til betegnelsen "mange"), hun og jeg.

Enda hun var et år yngre, vel, ett år og tjue dager (det er underlig hvordan sånne unødvendige detaljer fester seg bak barnehår), var hun nok langt mer.. verdensvant enn det jeg var. 

Ikke fordi hun hadde besøkt flere hjørner av den enn det jeg hadde, eller fordi hun hadde møtt flere mennesker, smakt mat fra flere nasjoner eller lært flere språk. På dèt området var vi ganske like.

Likevel var det hun som hadde de voksne tankene. Dette skjønte jeg riktignok ikke da; kanskje hadde jeg gjort det, om hun ikke hadde uttrykt dem med et såpass barnslig vokabular. 

Selv hadde jeg veslevoksne ord til rådighet når jeg skulle bable om disneyfilmer og nonsense. 

Og om jeg skal være ærlig - og det skal man jo når man blogger - så var nok dette litt av grunnen til at jeg ikke husker så mye av det hun sa. Jeg er nemlig ganske god til å huske hva folk har sagt. Ordrett, til og med. Men siden jeg a) var sikker på at jeg var smartere enn henne (ikke døm! Jeg var liten og hun kunne ikke forskjellen på "hun" og "henne"!) og b) var fryktelig opptatt av å skravle selv, fikk jeg nok ikke med meg så mye.

Men èn ting husker jeg.

Jeg husker en gang vi hadde klatret opp i et tre i hagen hennes og vi spiste vafler.

Under oss satt pappaen hennes, hennes to "voksne" søsken (som begge var yngre enn det jeg er nå), og en kvinne med langt hår rundt et bord. Min venninnes øyne hvilte på kvinnen. Det var nok sistnevnte som hadde stekt vaflene, tror jeg. Jeg kan iallefall ikke se for meg den dresskledde faren med kofferten og mobiltelefonen helle røre i små hjerteformer.

"Hun skal bli moren min", sa jenta på grenen ved siden av meg. Jeg tror ikke det plaget henne noe særlig. Hun sa det som om det var en observasjon av en tepose hun serverte meg. Det var bare noe som.. gikk opp for henne. Virket det som.

Og jeg husker jeg tenkte at hun var utrolig sær. Jeg forestilte meg henne sitte på en liten sky og peke ut forskjellige kvinner. "Den der skal være mamma nummer 1, og hvis hun blir ødelagt, så.. hm, kan kandidat nummer syv ta en liten snurr? Mhm. Mhmmm. Langt hår, det liker jeg. Følger vaffeljernet med, eller må det kjøpes separat? Å, flott. Ja, da tar jeg henne, og som nummer 3 tar jeg kanditat nummer 9. Ja, takk." Noe i den dur, liksom.

"Så rar hun er", tenkte jeg, "ingen kan bli noens mor etter at denne Noen er født, vel. Og dessuten så er ikke den ordentlige moren din død engang." For det var hun ikke; om jeg husker rett, var hun fremdeles konen til min venninnes far. Om de var skilt, så var det iallefall så kort tid siden at faren likevel måtte passe på å omtale damen med det lange håret som hans "venn", aldri holde hånden hennes og aldri snakke om noe mindre triviellt enn været og fergetidene.

Vi hadde en krangel i slutten av påsken om noe små jenter krangler om, og etter det har vi bare vært på nikk, en og annen "går det bra?" og "vet du om rundstykkene de selger i butikken er giftige i år?"

Men i kveld gikk jeg forbi huset hennes, og fikk se kvinnen stå der og henge opp påskeegg i vinduene, akkurat som mødre gjør alle andre steder. Hun var blitt moren til den gamle venninnen min. Uten å trykke henne ut av underlivet først. På en måte var dette mor/datter-forholdet penere. Begge parter visste liksom hva de gikk til. Og det var ikke noe blod eller et halvt døgn med skriking og pressing involvert.

Og det slo meg plutselig hvorfor hun aldri hadde forklart meg da vi satt i treet at damen med det lange håret skulle bli stemoren. Der hadde jeg sittet og snakket i vei om disneyeventyr hele påsken, og så skulle jeg plutselig være forståelsesfull og si "det blir nok hyggelig" når jeg fikk høre at hun, min egen venninne, skulle bli offer for det verste av alle monstre?

Nei, stemødre var og ble onde vesener. Det visste jeg jo utmerket godt.

Og hun visste at jeg visste det.

Derfor konstaterte hun rett og slett at farens venn skulle bli "moren hennes". 

Kanskje hun var redd for at hun skulle få et negativt syn på det hele, hun også, hvis jeg fikk slå ut med armene og skrike "hva er det du sier, en stemor, hva, nei, du må løpe for livet! Knus alle speil i huset og finn en god fe som kan trylle deg i søvn i hundre år så dama rekker å krepere i mellomtiden, omgående!"

Kanskje trengte hun å fortsette å være positiv. For sin egen del.

Eller kanskje trodde hun ikke at jeg hørte etter denne gangen heller, og gadd derfor ikke å komme med tilleggsinformasjon.

Hvem vet?

Jeg håper det er en fin påske.

For henne, treet, moren hennes, familien, deg og familien din.

Og vaffeljernet, som sikkert er kastet nå. 

Hvordan min allerede fantastiske dag ble enda bedre

Så der gikk jeg, da, med mine helt rene, jentefargede converse, i en uendelig skitten strøm av smeltet snø. Hjem. Trøtt og sliten og i egne tanker, jeg skulle hjem.

Ettersom jeg for tiden står sørgelig høretelefonløs, var den eneste musikken jeg hørte, den i hodet mitt. 

Dette gjorde at jeg kunne høre skrittene deres lenge før jeg så dem.

De to guttene som rundet svingen i et ekstremt tempo. Den ene lo. Han andre virker litt mer stresset. Stenspruten stod bak dem, og av og til gjorde de et og annet forsøk på å hoppe over de verste søledammene. 

De hadde såvidt passert meg før de kastet seg inn bak et par busker.

Uten å tenke noe særlig mer over det (igjen: tankene mine kretset stort sett rundt å komme meg hjem og i en kald dusj), subbet jeg videre oppover gaten.

Og så hørte jeg noen skrike, sånn høyt og sint og "nei, nå setter jeg opp farten så jeg slipper å bli vitne til en ubehagelig familiekrangel."

Men den gang ei.

Det var riktignok både en familie og en krangel involvert, men det var dessverre ikke alt.

"HEI DU", skrek den dype stemmen igjen. Og selv om "du" kan være så mange, så visste jeg at det var meg, på samme måte som at man vet at den ene passasjeren hvis bagasje er blitt borte på en flytur er en selv. Just my luck, liksom. Så jeg snudde meg.

"Mh?"

Det stod en mann der. Og en liten jente ved siden av ham. 

Han i noen rare tøfler, hun i gummistøvler som sikkert tilhørte et eldre familiemedlem.

"Nå er jeg lei av at folk bølleringer på døra mi!" hylte mannen.

Jeg satte opp noe jeg håpet var et oppriktig, medfølende uttrykk. "Ja, det kan jeg forstå", på en måte.

Men etter mannens reaksjon å dømme, var nok mimikken litt mer av typen "hva er det du sier, lille venn, er du blitt forvandlet til en sjøagurk? Æsjda. Du er veldig sær."

Men alvorlig talt. Hva ville han at jeg skulle gjøre, da?

"Og ungen hadde endelig sovnet og nå skulle min kone få hvile og så kommer du her og.. Det er en skam. Og du som er så gammel også."

Og så glefset han noe annet også, noe jeg ikke fikk med meg.

Et lite øyeblikk satte hjernen min på skjermsparer. Det hele var litt for søkt for meg. 

Men så, så våknet jeg til lyden av mannen som visstnok ikke ville finne seg i at jeg stod der uten å svare. 

"Men", sa jeg nå, ganske langsomt, i det samme tonefallet som man bruker på krakilske barn og onde, dumme hyener, "men.. Jeg har jo ikke ringt på noen dør?"

Mannen stoppet opp. Jenta stirret på meg.

"Jo", knurret han, og så sa han noe om at han ikke var helt dum heller. I et øyeblikk ringte det på døra hans og i det neste så var han ute på gata og den eneste andre som også var der, var meg. Selvfølgelig var det jeg som hadde ringt på døra, og det var sikkert jeg som hadde gjort det alle de andre gangene også. 

"Nei", sa jeg, og prøvde å stoppe meg selv fra å le, "nei, det var nok ikke meg. Men det var to gutter som løp forbi her i stad. Det kan ikke ha vært dem, da?"

Mannen ble stille et øyeblikk. Og så sa datteren hans noe for første gang. At jeg fant dem på. At hun ikke hadde sett noen gutter, at jeg løy.

"Joda", sa jeg, "det løp noen gutter forbi. Helt ærlig. Jeg har iallefall ikke gjort det. Dere kan jo gå litt lenger ned i gata og se om dere finner dem?"

Det så ut som om mannen vurderte dette, men den lille jenta var fremdeles skråsikker på at jeg var Ondskapens Kjerne. Og jeg skulle ikke slippe unna.

"Neimen pappa, jeg så jo at hun gjorde det!"

(Ja, dette er altså hvorfor jeg ikke liker barn.)

Og så begynte kjeftingen igjen. Den høye kjeftingen som gjør deg så sint som du bare kan bli når noe er så gjennomsyret av urimelighet at du føler for å høre på Sex Pistols og brenne noe. Han holdt på en liten stund, før en kvinnestemme ropte at babyen ikke fikk sove igjen hvis de fortsatte å bråke på denne måten, og at nå måtte de gjøre seg ferdige og komme inn snart.

"Gjøre seg ferdige." 

Hadde dette vært en film, så ville de vel ha skutt meg, tenker jeg.

 "Finish the job. Bli ferdige med henne."

Men nei. Det holdt visst med et drepende blikk, en hoderistning og en "dagens ungdom..!"

Da jeg gikk, hørte jeg fnising fra buskene. 

FML.

 

Og derfor har jeg ikke hemmeligheter

Undertegnede og hennes flotte venner stod oppstilt i skolens gang, og diskuterte lavmælt noe veldig, veldig hemmelig og fryktelig spennende angående jordens sikkerhet. Eller, nesten, da. Hemmelig var det iallefall. Uansett: Der står vi stod og mumlet. Og så kom Elizabeth. Ettersom Elizabeth også går under kategorien "flott venn" (med mulig unntak av i disse tilfellene, da hun også klassifiserer som "underlig venn"), så vi ingen problemer i å innvie henne i Den Store Hemmeligheten.
Så vi hvisket den til henne.
Hvorpå Elizabeth slo begge armene ut, dyttet øyenbrynene så høyt opp i panna at de gikk hele veien vdere rundt hodet og berørte skulderbladene, før hun skrek med skingrende røst: "Hva?! Er det sant at *******?!?!?"
Og der det her er søte, små stjerner, der skrek Elizabeth hemmeligheten. Høyt. Foran alle menneskene.
Så vi snudde oss mot henne med bebreidende blikk, og knurret: "Gah! Du er så indiskret!"
Hun nikket. "Jeg vet det", sa hun. "Det er det som er med meg. Når jeg absolutt MÅ være diskret, da er jeg ikke diskret i det hele tatt. Mens når jeg absolutt ikke må være det, da er jeg alt for diskret!"
Vi vekslet et kort blikk.
"Elizabeth", sa jeg, "når er du noengang for diskret?!"
Hun så forvirret ut. "Jo, mamma sier at.. Altså, når jeg sitter på toget, og det kommer noen jeg kjenner, og de vinker til meg og jeg ikke ser det på en måte, jeg bare ser rett gjennom d-"
"Distré, Elizabeth. Distré."
"Åja."