Anbefaling: Mars

God morgen, mine damer og herrer.

Jeg lever fremdeles - i beste velgående, faktisk (til tross for det faktum at jeg ikke får sminke meg på typ.. en måned. Trist) - jeg er bare fryktelig opptatt og har ikke tid (eller lyst) til å publisere halvskrevne, semikjipe skriverier om hastverk og busser som kommer for sent.

Men anbefalingene må fram, om det så går ut over obligatorisk stresse-og-sutretid/kose-vårtid.

(Og om en måned er dette en "voksenblogg". Kanskje jeg må fjortizzblogge litt ordentlig i April. Vi får se.)

Ipodlisten:

♥ The Man Who Isn't There - Oren Lavie

♥ Quasimodo - Lifehouse

♥ Grace Kelly Blues - Eels

♥ Cigarettes and Chocolate Milk - Rufus Wainwright

♥ Side - Travis

♥ Somedays - Regina Spektor

♥ Bouncing of clouds - Tori Amos

♥ Thank God I'm pretty - Emilie Autumn

♥ Dear Prudence - The Beatles

♥ Designer Skyline - Owl City (ikke akkurat kvalitetsmusikk, men det er lite som gjør meg i så godt humør (eller inspirert!) som Owl City, så dae..)
♥ American Pie - Don McLean

Film:

Jeg er uoriginal som ville pokker og sier "Slumdog Millionaire", sånn som alle andre.

For alvorlig talt. I dette tilfellet har majoriteten faktisk rett.

Det er en utrolig god film. Men hvis man er litt pingle (heh), bør man ta med seg noen som har sett den før og som kan si "nå synes jeg kanskje du bør lukke øynene dine litt, lille venn."

Man kan jo også se "Marie Antoinette", om man ikke har gjort det allerede. 

Og dessuten så kan det jo nevnes at "deUSYNLIGE" endelig er kommet på devede og at man bør se den søtten ganger på rad. Med alle telefoner av. 

Bok:

Frida med hjertet i hånden av Torun Lian. Ikke nødvendigvis fordi det er den mest modne boka i hele verden, eller fordi den er så fryktelig intellektuell, men fordi den er søt, den gir en helt intens sommerfølelse, og Frida har en liste over de guttene hun liker - og hun gir dem poeng etterhvert som de imponerer henne. Fantastisk. Det gir en herlig følelse av at de bare er ting som ikke har noe de skulle ha sagt. I like it.

Youtube:

Seriøst. Den er. SÅ. genial. Jeg mener det, hvis ikke Brett og jeg gifter oss snart så begynner jeg å gråte lager jeg lasagna for one. 

Sånn ellers så anbefales dette..:

♥ Se på "Jeeves and Wooster"-episoder (Du vet, P.G Wodehousebøkene i dvdform, med Hugh Laurie og Stephen Fry?) 

Det blir ikke morsommere.
♥ Legg deg ut på en brygge og spis is
♥ Blås såpebobler i skoletiden
♥ Lat som om du liker discomusikk og dans til det
♥ Dra til et sted uten internett og uten mobildekning en stund. Ta med en skikkelig dårlig bok som du ikke gidder å lese i, sånn at du med god samvittighet kan sove hele tiden.
♥ Ta toget alene, uten musikk eller bok eller lovehearts eller noe å skrive på. Bruk all din energi på å spionere på fremmede.
♥ Spis kiwi til frokost, og merk hvordan du blir grønn og syrlig resten av dagen. Ypperlig til folk som ønsker å føle seg vittige og kjappe i replikken. Ikke at man faktisk blir noen av de to nevnte, men i det minste kan man være sunn og spiss i kantene når man lirer av seg sine idiotiske morgenordspill.
♥ Kjøp nye sko

♥ Bruk den tiden du ellers skulle ha brukt på kjedelige ting, på å finne på navn til elgene i hagen din

.. Men ikke dette:

♥ Å ha storebror. 

(Storebror: Maren, nå har du ikke blogget på en og en halv uke. Blogg nå! Jeg trenger det!

Maren: Men hallo. Du har jo meg her! Originalen!

Storebror: *furt* bloggen er bedre enn deg.)

♥ Å vandre rundt for lenge med for lite klær. Når man blir forkjølet får man ikke noe sympati.

Nå skal jeg gjøre dramalekser. Tudelu. 

Jeg kommer sterkere tilbake.

Bokstavelig talt.

Jeg er blitt rene muskelkvinnen etter at det begynte å komme folk som snakker stavangersk til treningssenteret mitt.

Elendig konsertoppførsel

I går var Pink Floyd og jeg på Franz Ferdinand-konsert i vår Festglade Hovedstad.

Og Hovedstaden var virkelig det. Festglad, altså. Iallefall innbyggerne - bygningene stod sånn noenlunde stille, nå når jeg tenker meg om. Men menneskene var altså i hundreogsøttifire.

Særlig den delen med y-kromosomer og tampongfobier.

Og hadde disse guttene holdt seg til å være festglade med hverandre og sine venner, så hadde jo det vært riktig så hyggelig. Men sånn er det jo ikke alltid, dessverre.

Alvorlig talt: Finnes det en uskreven regel som jeg ikke har fått med meg, en regel som tilsier at jenter på konsert skal tåle oppførsel som de hadde hevet flaskene sine etter folk for på fest?

De guttene vi var så heldige å møte i går, var nemlig så klåfingrede og innpåslitne at hadde det vært en normal sammenkomst, så ville jeg ha blitt voldelig, og hadde det vært på gata, så ville jeg ha ropt på hjelp.

Nå skal jeg ikke si at "Å Gud, det er så SLITSOMT å være ung og blond, og wow, jeg er bare så strålende vakker at det å forlate mitt eget speilbilde om morgenen er som å miste en kjær venn til byllepesten". For la oss innse det: Nei. Haha-hah. Nei.

 Det kommer heller ingen "jeg vil jo bare ha det gøy, skal ikke det være mulig uten at alle på død og liv skal elske meg?!"

For nok en gang: Nei.

Og ikke en gang om jeg var helt Natalie Portman, så ville det ha vært poenget.

Dette handler ikke om hvorvidt man er eller ikke er pene jenter, men heller om man er jenter -punktum. De gir nemlig beng i utseende. De er ganske enkle sånn sett. Diskrimingerer ingen. Det holder at man er jenter.

 Og i går var vi ikke bare jenter, men vi var også svært uheldig plasserte.

Ikke fordi at selve plassen var så veldig dårlig.

Vi stod helt forrerst, vi, nemlig (hvem tok hele bandet i hånden? Vi? Jepp. Nevnte jeg at jeg ble lykkelig?), og selv om det alltid er litt dytting og skumping på konsert, så var det egentlig et ganske så koslig publikum som oppførte seg ganske så fint, iallefall rundt vårt personlige lille Franz Ferdinand-mekka.

Nei, det som gjorde oss kvalifiserte til tittelen "svært uheldig plasserte" i går, var den tidligere nevnte guttegjengen, som befant seg på akkurat samme sted som der hvor Pink Floyd og jeg stod og forsøkte å danse. Vi var som to små nipsfigurer på et salg for middelaldrende vestkantfruer. We never stood a chance.

 (Jeg antar, kjære leser, at du som oppvakt og årvåkent menneske skjønner hva som kommer nå.)

Disse fantastiske skapningene med bling i øret og hårgelè og sleske smil, fant nemlig ut at dette var dagen til å leke og lære. 

Problemet er bare det at når andre barn bestemmer seg for å leke og lære, så finner de seg et par-tre kapplaklosser også bygger de små modeller av eiffeltårnet, mens når tenåringsgutter av rasen Ufyselig Møter Ubrukelig bestemmer seg for å Leke og Lære, så skal det være med fremmede jenter.

Og når disse fremmede jentene ikke vil være med å leke, så fortsetter UMU-guttene å la hendene deres behandle de stakkars jentekroppene som om de var bassgitarer (og jeg har ingen grunn til å tro at disse krapylene hadde rørt en bass før i hele sitt liv - eller en jente heller, for den saks skyld). Og så, når jentene (i dette tilfellet: Yours Truly og hennes venninne) til slutt får nok, snur seg mot dem og freser "dra til helvete", tror du ikke de da legger armene enda litt tettere rundt sine ofre, flirer og sier "slapp av"?! 

Som du sikkert skjønner, har jeg visse innvendinger mot fjortisguttenes pedagogikk i Livets Lære. "Slapp av", du liksom.

Jeg vil ikke slappe av, din ekle, lille, stygge lampeskjerm! Jeg vil at noen skal nappe ut alle hårene på lårene dine med tang mens de tvangsfôrer deg med trantabletter! I tillegg til at jeg vil at du skal dra til deg hendene dine og hive dem opp over hodet ditt og klappe med dem! Du vet, klappe? Sånt som man gjør på konsert? Mhm?

Jeg skjønner ikke hva det er som får gutter til å kaste alle hemninger på konsert.

Jeg blir deprimert av å tenke på at de ikke har mer respekt for jenter enn dét. Det er trist, frustrerende, plagsomt og nedverdigende.

Hallo, alle gutter som føler at det er greit å tafse på jenter dere aldri har sett før engang: kvinnedagen var for under en måned siden, og allerede nå er dere tilbake igjen til å behandle oss som små, lett-erstattelige ting som ikke kan tenke? 

Skal det virkelig ikke mer til enn et glass øl og et bra band før det å beherske seg blir så utrolig krevende at dere bare rett og slett må gi opp?

Jeg kjenner at jeg blir mektig provosert. Det er så fordømt steinaldermenneske!

"Jeg mann. Jeg øl. Du jente. Jeg eie deg. Du nikke og smile. Du lage mat. Jeg se fotball. Du ha på sykepleierkostyme."

Jeg skjønner ikke hvordan de klarer å overbevise seg selv om at oppførselen deres er ok.

"Disse jentene vil det, de har jo.. lite klær på?"

Hm, nei, du sier ikke det, vi er  på et sted som er tettpakket med mennesker, det er ingen vinduer, alle hopper opp og ned sammenhengende i flere timer, og det er talløse, sterke lyskastere rundt omkring. Og vi går i singlett?! Gah! Løstøser!  Hvor ble det av sømmeligheten?!

"Disse jentene vil jo at jeg skal ta på dem, de .. danser jo!"

Å. Stemmer. Vi danser. På konsert. Med yndlingsbandet vårt. 

Det er nok bare for å forføre deg. Helt sikkert.

"Disse jentene vil jo at jeg skal ta på dem, de.. ser jo ut som jenter!"

Mh. Beklager at jeg ikke har teipet fast overkroppen min så jeg ser ut som en mann. Det skal ikke gjenta seg.

Eller kanskje det er en "Disse jentene bryr seg sikkert ikke - jeg har jo drukket og vi sees aldri igjen og kanskje de ikke merker det engang?"?

Jeg aner virkelig ikke. Fantasien og forståelsen min steiler.

Forsåvidt er det jo også mulig at det er en "hm, disse jentene står og klapper hengivent i hendene og ser opp på bandet med store, glitrende øyne og jeg kan føle at hjertene deres hamrer hardt helt bort hit! De er sikkert ute etter noen som kan ta litt på dem sånn omtrent nå."

Okei.

Bare for å rette opp i den der med en gang:

Se for deg, kjære gris, at du står ved siden av Pamela Anderson. (Ja, for kjenner jeg deg rett, og det føler jeg at jeg gjør etter i går, så er det nok Pamela som spankulerer rundt i drømmene dine.) Altså. Du står ved siden av Miss Baywatch i egen person, hun er veldig pen og du er veldig siklete, og ved siden av henne står en jente som ser ut som om hun er blitt overkjørt av en pølsevogn. Blir pølsejenta a) mer tiltrekkende eller b) mindre tiltrekkende nå når du ser henne sammenlignet med Anderson? Retorisk, lille venn, du trenger ikke svare. Jeg bare ber om at du tenker.

Det er som å se på Charlie og Sjokoladefabrikken på dvd, bare for å komme hjem og lete etter sjokolade i skuffen og finne.. blomkål.

Det gir jo ingen mening at vi skal like dere noe bedre når dere står og blir sammenlignet med dem vi liker best i hele verden!

ÆSJ! Ikke bare er dere plagsomme og respektløse, men dere er jo pokkermeg blottet for alt som heter tankegang også!

Jeg lurer på om vi skal akseptere at folk oppfører seg sånn, bare fordi en konsert er et slags "fristed". Jeg skjønner at man kommer borti hverandre. Jeg skjønner at det blir trangt og svett. Jeg skjønner til og med at noen gjerne bruker konsert som et fantastisk sjekkested hvis man først er litt sånn halvdesperat.

Men jeg skjønner ikke at man skal være så fordømt ekle - eller at det skal være så vanskelig å slutte dersom den du har bestemt deg for å leke klegg på, gjør det klart at de har et visst ønske om at du skal brenne.

Jeg vil kunne høre på musikken min uten å bli plaget fordi jeg tilfeldigvis er født med eggstokker.

Det hele endte forresten med at UMU-guttene gikk litt for langt, og begynte å leke med en jente hvis kjæreste ikke bare var veldig høy og veldig skremmende, men også veldig aggresiv. Det viser seg at "dra til helvete" faktisk funker - hemmeligheten er å få noen til å si det for deg med en veldig dyp, maskulin stemme.

Sånn ellers så vil jeg nevne at jeg elsker Franz Ferdinand, konserten var veldig bra og jeg elsker stemmen til Alex. 

Og at jeg sitter her og er sint og trøtt, og at innlegget antakeligvis kunne ha vært skrevet en god del bedre. For eksempel kunne jeg jo ha lest igjennom det en gang. Men da hadde det ikke fungert på den måten jeg trengte at det skulle fungere: som terapi.

Åja, og PS: jeg vet at det store flertallet av gutter der ute oppfører seg eksemplarisk. Jeg måtte bare klage på de av dem som ikke gjør det.

Please don't shoot me.

Nå vet jeg hvorfor alt går galt

Jeg har fått en ny venn.

Jeg har ikke den fjerneste anelse om hva han heter, hvor gammel han er eller hva slags hobbier han har, og vi har ingen planer om å møtes igjen. Noen gang.

Men jeg vet at han har veldig store, blå øyne som ikke kan se rett uansett hvor hardt han anstrenger seg, at han har blondt hår som er ganske langt og veldig rufsete (og jeg er sikker på at han aldri har brukt så mye som et hint av hårprodukter i det), at han har et utrolig langt ullskjerf og en ring på fingeren som er formet som en drage, og en tatovering på underarmen (som jeg nektet å se på, fordi jeg hater underarmer, så hva den forestiller, det vet jeg ikke.)

Vi snakket sammen i ca. 20 minutter, og dét var det.

Det startet med at jeg trykket på rødt rør og la mobilen min (som tar "high tech" til nye høyder, forresten) tilbake igjen i lommen min.

"Unnskyld", sa han, "men jeg kunne ikke unngå å høre at du snakket om å ha dårlig samvittighet."

Han luktet så sterkt av alkohol at jeg nesten fikk festivalasosiasjoner. Dessuten så hadde han pupiller på størrelse med Canada.

Jeg nikket litt, og grep etter telefonen igjen - sånn at jeg kunne ringe noen andre og virke opptatt. 

"Du må ikke ha dårlig samvittighet", sa han. Det virket som om det kostet ham mye energi å snakke. Som om han jobbet hardt for å holde øynene oppe.

"Dårlig samvittighet, det.. Det gjør fryktelig vondt, og ingen har noe.. noe utbytte av det."

"Hm, du har kanskje rett i det," mumlet jeg, og begynte å taste nummeret til Hello Kitty. Men så - så fikk jeg faktisk dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet overfor denne fyren som satt der og prøvde å fortelle meg at jeg ikke skulle ha dårlig samvittighet.

"På den annen side", sa han nå, og lente seg fremover, "så kan man jo ikke bare slutte med det heller. Å få dårlig samvittighet. Det er jo det som gjør at vi er mennesker. For vi mennesker gjør jo føkka ting hele tiden, og hva i all verden er poenget med å gjøre forferdelige ting hvis vi ikke kan ha dårlig samvittighet etterpå?"

Han snakket fort, som om dette var noe han hadde tenkt lenge på, og gestikulerte med skitne hender, som for å veie opp for mangelen på et imponerende ordforråd. 

Det klirret litt i noen flasker i posen ved siden av ham, og et øyeblikk var visst det viktigste i verden å sjekke at alle flaskene fremdeles lå på plass. Han talte dem, før han nikket fornøyd, og så på meg igjen.

"Så," begynte jeg, "så du.. Du mener at vi gjør dumme ting sånn at vi kan få dårlig samvittighet? Ikke omvendt?"

"Omvendt?", sa han, og så forvirret ut. Øyenbrynene hans krøp sammen og kysset rynkene over nesen hans.

"Hva mener du, 'omvendt'?"

Jeg forklarte at noen sikkert ville hevde at vi får dårlig samvittighet på grunn av de teite gjerningene våre - ikke at vi begår dumme gjerninger sånn at vi kan ha dårlig samvittighet.

"Hm," sa han. "Kanskje du har et poeng."

Jeg nikket. Han prøvde å nikke han også, men stoppet ganske fort. Masserte tinningene sine og så ut i lufta med et fjernt, tåkete blikk. 

Plutselig la jeg merke til den ene foten hans, som vippet opp og ned i et voldsomt tempo. Conversene så eldre ut enn eieren. 

"Jeg tror egentlig helst at vi gjør ting for å få dårlig samvittighet. Fordi det er så deilig å ha dårlig samvittighet, fordi da vet man at man er menneske, fordi det er en følelse, og dyr har ikke følelser. Dyr gjør også dumme ting, men de glemmer det etterpå."

Jeg så opp fra skoene hans, og gransket ansiktet hans for tegn til ironi eller tøys. Ikke noe ironi. Mulig stoffmisbruk, kanskje, men ingen ironi, ikke noe tøys.

"Men," sa jeg, "hva med de andre følelsene? Kan vi ikke bare fokusere på dem, hvis det er så viktig for oss å vite at vi er mennesker? Så slipper vi å ha det vondt, og vi slipper å gjøre ting vi angrer på, og vi kan bare løpe rundt og føle.. lykke? Eller noe sånt?"

Han lukket øynene litt, lente seg bakover og pustet. Kanskje tenkte han. Kanskje sov han.

"Men da har vi jo ikke noen grunn til å tabbe oss ut lenger, da?", sa han til slutt.

"Nei, nettopp", sa jeg.

"Men man kommer jo aldri til å slutte med det? Å tabbe seg ut? Jeg kan ikke bare fortsette å drite meg ut, uten å vite hvorfor jeg gjør det. Jeg vil gjerne ha den grunnen"

Han ristet bestemt på hodet og lo.

"Jeg vet jo at man ikke bør ha dårlig samvittighet, men jeg har det allikevel."

"Men kan du ikke bare si til den du har vært slem mot at du er lei for det?", undret jeg.

Han ristet på hodet igjen. Svakere denne gangen. 

"Det ville ikke ha hjulpet. Det er sikkert greit, liksom, men det hjelper ikke nå lenger om du skjønner."

Et øyeblikk lurte jeg på hva han hadde dårlig samvittighet for. 

Vurderte å spørre ham, også.

Men han så så fortapt ut at jeg ikke hadde hjerte til å spørre.

Noe han hadde gjort var forferdelig nok til at han trengte å ha dårlig samvittighet. Virkelig trengte det, mer enn han trengte tilgivelse. 

Han visste at han kom til å begå flere store feil i sitt liv. Mange av dem. Og han visste at han trengte en unnskyldning han kunne tro på, og den unnskyldningen het "dårlig samvittighet." Den gjorde det greit å mislykkes. Om han bare kunne straffe seg selv, så kunne det veie opp for den smerten han påførte andre.

Men aller viktigst for ham var det å være et menneske, sa han, for "livet, det er jævelig og vanskelig, men det hadde jo ikke vært noe tøft om det ikke var det, og man kan liksågodt leve det mens man er her, ikkesant? Å bare være menneske? Og det er den dårlige samvittigheten som skiller menneskene fra dyrene."

Og hvordan vet man egentlig at man er menneske, om man aldri har dårlig samvittighet?

Og hvordan får man egentlig dårlig samvittighet, om man aldri feiler?

Man gjør ikke det. Altså er det høyst nødvendig at man feiler i blant.

Det er ikke meningen at man skal være perfekte, for hva kan man da få dårlig samvittighet for?

"Det er derfor man sier at der menneskelig å feile", fortsatte han, "for hvis vi ikke feiler så føler vi ikke og da er vi dyr."

Jeg fikk litt Erasmus Montanus-følelse ("en stein kan ikke fly, mor kan heller ikke fly, ergo er mor en stein"), men ble likevel fascinert.

Jeg kjenner ingen andre som blir så interessante i fylla, eller i hans tilfelle, trolig pillerus.

"Men nå får jeg nesten litt dårlig samvittighet her", sa han plutselig, "over at jeg sitter her og prøver å belære deg om noe du sikkert synes er kjedelig. Særlig fordi jeg babler."

Han reiste seg og gjorde seg klar til å gå.

"Nei, herregud, jeg kjeder meg ikke!", sa jeg, og mente det.

Han smilte.

"Fint," sa han, "da trenger jeg ikke ha dårlig samvittighet for deg, iallefall. Og jeg skal tenke på det der med å være menneske ved å føle fine ting også."

Og så ringte telefonen min, og han gikk sin vei. 

Lukten av alkohol hang fremdeles igjen i lufta, sammen med tusen tanker om samvittighet, følelser, liv og alt annet som betyr noe. Det som ikke betyr noe var plutselig forsvunnet, druknet i virkelige problemer, sånne problemer som bare de som velger en altoppslukende dårlig samvittighet fremfor en befriende tilgivelse kan ha.

Og jeg har fått en ny venn.

Hallo? Personligheten? Hallooo..?

Noen ganger så må man bare åpne fryseren på vidt gap og skrike inn  i den så høyt man kan.

Og fortsette med å skrike helt til all frosten på veggene har falt ned og lagt seg oppå frossenmaten og man har skremt alle eventuelle sovende bakterier fra vettet.

Jeg pleier ikke å skrike til fryseren min så veldig ofte.

For det første så har ikke sovebakteriene gjort meg noe - ikke ennå, iallefall - (og jeg er jo slik en henrivende hjertevarm person, som aldri kunne drømme om å plage noen uten at de har gjort seg fortjent til det), og for det andre så er det ikke så veldig ofte at jeg er sint/lei meg/stressa nok til å føle at nå, nå er det bare det som hjelper. Nå må jeg dra fra huset med venner og katter og kyllingsalat og komme meg hjem så jeg kan skrike til fryseren, liksom.

Men andre ganger.. Andre ganger så kjenner jeg at hendene mine knytter seg så hardt at jeg er redd for at den fine, lilla neglelakken skal falle av, og så hører jeg Cell Block Tango i hodet mitt ("He had it comin'!"), og da er det ingen kjære mor.

I det siste har jeg hatt Cell Block Tango stadig oftere på hjernen, og de som leker mye med meg, vil kunne skrive under på at neglelakken ikke alltid sitter like bra.

Kanskje er det stress. Jeg er fryktelig stressa, forstår du, av og til så bare setter jeg meg rett ned på fortauet og biter meg i underleppa og tenker "herregud, hvordan har folk tid til å bli voksne? De kan da umulig rekke å være unge først?"

Kanskje er det stress.

Eller kanskje det er at jeg er lei meg. Ting har ikke akkurat gått helt nøyaktig som jeg hadde tenkt meg.

Jeg er sint også - fryktelig sint til tider - og jeg er livredd, men det er mest fordi jeg har det bra og er redd for at det skal gå bort.

Jeg tør ikke sove fordi jeg har mareritt, så jeg blir liggende og stirre i taket i timevis. Noen ganger så gir jeg opp. Da vipper jeg beina besluttsomt ut av sengen og lager meg te, og så setter jeg meg på gulvet inntil ovnen og skriver noveller.

Så kanskje skriker jeg inn i fryseren fordi jeg er trøtt. Kanskje.

Men mest tror jeg jeg skriker fordi jeg håper på at jeg skal kjenne igjen ekkoet. Høre at det er jeg som skriker. 

Noenganger så kjenner jeg meg nemlig helt anonym, som om jeg ikke har noenting å fare med og som om jeg ikke er noe som ingen andre er. Jeg er ikke den eneste som driver med teater, og jeg er fryktelig langt fra å være den beste.

Jeg er ikke den eneste som liker musikken min lenger. 

Tankene jeg tenker har andre tenkt før meg.

Filmene jeg liker kjenner andre bedre enn jeg gjør.

Jeg er ikke den eneste som tegner, det er ikke jeg som er tegneren lenger.

Og alle sammen blogger. Det er ikke "min greie" lenger. 

Og det er bare så vanvittig frustrerende, alt sammen.

Jeg vil ikke "finne meg selv". Jeg vet utmerket godt hvem jeg er, og har alltid gjort det. 

Jeg vil bare finne den delen av meg som synes det er okei at hun ikke finnes det spor unik.

Og de gangene hun er ekstra vanskelig å finne, da skriker jeg til fryseren og håper på at jeg skal høre henne svare.

Og svarer hun ikke, så skriker jeg likevel, og så går jeg og legger ny neglelakk.

(Når man ikke finner personligheten sin, hjelper det alltids med forskjellige farger på hver eneste negl. Gammelt jungelord.)

My my, how can I resist you?

Vi hadde ikke danset så veldig lenge før en eller annen gnom gikk ned på huk borte ved høytalerne og ga seg til å tukle med artistvalget.

Noen hadde ikke fått med seg at det var et opphold i musikken, og snakket fremdeles pinlig høyt til dansepartneren sin. 

Noe om en krølltang og noe undertøy, tror jeg. Hun hadde hatt dårlig tid før festen begynte og så hadde noe skåret seg, og..

Mer hørte jeg ikke, for snart fant et par faretruende lyder veien ut av musikkanlegget.

Jentene ved siden av meg begynte å pipe og hoppe opp og ned.

"VI ELSKER ABBA!", hvinte de.

Og nå skal det sies til mitt forsvar at jeg hadde en herlig kombinasjon av 1) høyhælte sko i størrelse x-x-svømmefot, 2) et skjørt som til stadighet prøvde å bevise for meg at dets livsoppgave egentlig var å fungere som leggvarmere (ettersom "skjørtet" var et sjal festet med en rusten sikkerhetsnål, er det kanskje ikke så rart) og  3) feber, noe som gjorde meg hakket mindre sjarmerende og samarbeidsvillig enn vanlig.

Jeg endte iallefall opp med å sende dem de mest bebreidende blikkene jeg klarte å produsere under all sminken, og knurre "Jeg hater ABBA."

Jentene vekslet et kort blikk.

"Okå, da," prøvde den ene seg, "så elsker vi ikke, vi bare.. Liker ABBA veldig godt?"

Jeg ristet på hodet.

"Hater fremdeles ABBA."

"Okei, så bare liker vi. Sånn på fest liksom."

Ånå, tenkte jeg, så når dere er kjemisk rensa for alt som heter dømmekraft, da liker dere ABBA? Blodfans.

De så håpefullt på meg. 

Jeg så håpefullt på musikkansvarlig.

De så skuffet ut da de skjønte at jeg fremdeles stod fast ved hatet.

Jeg så skuffet ut da jeg skjønte at det ikke var store sjanser for noen endring i artistvalget i umiddelbar framtid.

Nå hadde jentene sluttet å danse.

"Jammen.. Hva med at vi ikke liker ABBA, vi bare har ikke noe i mot dem heller?"

Jeg trakk på skuldrene.

"Jeg hater fremdeles ABBA."

"Greit", sa en av dem til slutt, "så liker vi ikke ABBA. Vi hater ABBA."

På dette tidspunkt fant jeg det for godt å forlate rommet til fordel for kjøkkenet, der jeg kunne gå controllbitch på musikkanlegget og skifte til Queen.

Det gikk ikke lang tid før ABBA-pikene kom etter.

De likte visst "Killer Queen", de også.

Bli kjent med Maren

Siden jeg har klart å fremstille meg selv som en selvhøytidelig, liten klump med klærleik og filosofi borte hos Janne (jeg skylder på Sunday Morning Blues, og det faktum at jeg hadde brukt hele dagen på realfag. Steinerskoledramabarnet i meg trengte å bruke den hjernehalvdelen som ikke sier "f(X)= 23x + 2" litt, og så sitt snitt til å ta helt av. Jeg er ikke alltid så "jeg ser dypt inn i meg selv", altså.)
Pokker, nå mistet jeg tråden. Jo. Siden jeg har framstilt meg selv som en litt sånn semiblåst særing, så skal jeg nå poste et innlegg der jeg ikke skildrer så mye som en halv følelse. Nemlig.
Jeg er følelseskald og cool. Jeg tenker på blankpusset metall og tannlegeinstrumenter.
På sånne ordentlig ondskapsfulle ting, som sandløven fra mummitrollet, Gorgon Asistentvaktmester og min venninne Pink Floyd.
Og når vi snakker om Pink Floyd, så tenkte jeg at jeg skulle poste en sms jeg fikk av henne:

"Synges på melodien til "Herre Gud, ditt dyre navn og ære!" av vår alles kjære Petter Dass:
Kvinner er om alle land lå øde!
Kvinner er om alle mann var døde!
Og når vi hyler av smerte,
banner fra hjertet,
skjellsord og sverte;
kun for å føde!"

Og hvis dere fremdeles ikke tror meg når jeg sier at jeg er kald og følelsesløs, så kan jeg nevne at jeg hadde flere timer scenekamptrening i går, og at jeg er klar for å banke hvem som helst! Uten å ta hensyn til eventuelle kneskader eller pasifisttanker.
Dessuten er jeg veldig skummel når jeg er sint (som for øvrig henger tett sammen med Pink Floyds tekstmeldingsdikt), og dreper all elektronikk på min vei. Og mailadressen min er evil-cookie!
Den satt,føler jeg tenker jeg.

Jada! Er alle fordommer mot Maren knust nå, eller er det fremdeles noen som vandrer rundt i den tro at jeg er myk og følsom?

Vannautomaten er en portal til mitt eget Narnia

Det morsomme med det å late som, er hvordan det blir en vane etterhvert.

Man kan late som så lenge at man begynner å tro på det selv også.

Som lite barn kan du drømme deg bort i en verden av prinsesser og pirater, sjokoladehus og sjøhester så store at man kan ri på dem. 

Du kan tro så mye at du vet. 

Det handler ikke lenger om å late som, det er ikke på liksom, det er den verdenen du lever i. For hvis du tenker på noe over 90% av tiden din - er ikke det mer virkelighet for deg, enn det som bare streifer deg av og til, uavhengig av hvilke tanker som er "realistiske"?

Det er jo den verdenen som de voksne lever i, som er absurd.

For i din verden har alle barna foreldre.

Ingen dør i krig, for krig finnes ikke.

Du later ikke som om alle er snille med hverandre og ler fra de står opp til de legger seg en gang utpå kvelden, du tar det som en selvfølge.

Det er de voksne som driver med syke ting. Det er de som gjør ting de ikke vil hele dagen og som bare smiler når de skrur av pcen. Og det er deres virkelighet som skal være fasit?

Hvorfor dèt?

Hvor var alle barna da denne dustebeslutningen ble tatt?

Som ungdomsskoleelev kan du late som at du passer inn lenge nok til at du gjør det etterhvert. For hvis du alltid møter opp, fast bestemt på å spille en del av fellesskapet, vil fellesskapet bli like vant til deg som du blir til dem, og snart.. hører du til. På ekte. 

Du blir som en kamuflasjefisk på sandbunnen, og når rekene kommer og er fjollete og tar deg for å være en del av det naturlige inventaret, så kan du ta del i livet deres uten at de egentlig får ta noen ordentlig del i ditt.

Og kanskje ligger fremdeles tanken et sted i hjernen din, bak den tanken om at du ikke bør danse mens lyset er på fordi du ikke kan danse, og foran den tanken om at du burde lære deg å steke kjøttdeig uten å brenne den, kanskje ligger den der fremdeles, og hvisker "du bare later som" ut i det store intet. Men nå bryr du deg ikke. For det er så sykt slitsomt å lete etter andre kamuflasjefisker, de går jo i ett med sanda og sjansene er store for at du aldri finner dem, uansett hvor mye du later som om du er den nye Nancy Drew. Da er det enklere å bare late som om man er en reke. Gli inn i mengden. Le høyt av vitser man later som om er morsommere. Det blir en bedøvet, myk, herlig form for tilværelse, som verden sett gjennom uklare brilleglass.

Man kan late som om noe har skjedd som ikke har skjedd i virkeligheten, og så kan man skrive en novelle om det, og så blir det på en måte ekte likevel.

Bare fantasien setter grenser, og fantasien er hyperaktiv som en fireåring høy på smurfedrops og irish coffee.

Jeg vil late som om jeg er magisk, som at det kommer tryllestøv ut av fingrene mine når jeg blåser på dem og at om jeg gråter, så er det alltid gledestårer, for noe annet finnes ikke.

Jeg vil late som at tåke er solslør, og som om alle problemer kan løses med såpebobler og skoshopping. 

Jeg vil late som om jeg ikke er usikker på bloggingen for tiden. 

Jeg vil late som om det er sommer.

Face your fears!

Det har vært en skummel (men fin) dag.

På skolen spilte vi teater med bare hendene (resten av våre akk, så velformede dramakropper var godt dekket av sorte scenetepper), vi tegnet blomster på tavla og lærte oss å danse som Backstreet Boys. Dessuten så fikk jeg så mye kroppskontakt at jeg holdt på å tilte. Gud, som jeg hater klemmer. Jeg ser alvorlig talt ikke poenget.

Deretter snakket jeg lenge i telefon med fremmede, fordi jeg skal lære meg å snakke i telefonen, da telefonskrekk + revysjef ikke går så veldig godt sammen. 

Jeg har forbedret meg veldig. I dag var jeg bare skjelven i rundt en time etterpå, og nesten ikke kvalm. Jeg tror det hjalp at de fremmede hadde dialekt.

Dette kommer til å bli flott til når revyen kommer i gang og jeg skal ta telefonen til alle døgnets tider og ta i mot billettbestillinger.

Til neste år.

(Jeg ser for meg mye hyperventilering.)

Jada.

Og når vi først snakker om telefoner: en venninne prøvde å ringe meg sammenhengende fra morgengry til skoleslutt, i tillegg til at hun sendte meg meldinger av typen "RING NÅ! Veldig, veldig viktig! ASAP! NÅ! Jeg mener det, Maren! This is not a drill!"

Så da jeg omsider plukket opp vibbene om at det var en viss mulighet for at jeg var ønsket i den ene enden av en samtale der min blonde, langbente (og stressa-to-the-point-of-magesår) venninne ville befinne seg i den andre, ringte jeg henne selvfølgelig. Med bange anelser. 

Jeg kan ikke huske sistgang noe var SÅ viktig.

Uansett: Det viste seg at det som var så fryktelig viktig, var å fortelle meg at det nå er kommet appelsinsjokolade (ja, du vet sånn som man denger løs mot peishylla også åpner den seg i mange båter og det er gullpapir og du føler deg helt varm og fuzzy innvendig bare du tenker på den?) på Rimi, og at hun hadde kjøpt en til meg.

Jeg tror kanskje at det er derfor vi er venner.

Uansett. Vi gikk tur og møtte en albinokattepus som gikk i ett med snøen, men som malte så høyt at kamuflasjonen ikke hjalp det spøtt. Stakkars liten. Avslørt. Jeg lurer på om tvangskosing er et stort problem for katter. Jeg liker det jo ikke, så hvorfor skulle de gjøre det?

Så så vi på House, der alle sammen løp rundt og tok blodprøver og jeg ble kvalm, og så lukket jeg øynene for å slippe å se på alle underarmene og blodårene, og da sovnet jeg.

Så nå er jeg hjemme, med min Far, Musikkmannen (han kom hjem med White Lies-tskjorte til meg i dag), min Søster, Nanonerden med Røvertendenser (Nanoliten grunnet latterlige mengder aerobic, Nerd grunnet NTNU, og Røvertendenser på grunn av den totale mangelen på respekt for undertegnedes stadig krympende klesskap), og sist, men ikke minst (jo, forresten), min Mor, Ironikeren, som har kjøpt med seg en bok hjem.

"Maren", sa hun, "jeg har kjøpt en bok til deg."

Jeg så forventningsfull ut.

Hun rakte meg den.

Den var rosa.

Jeg ble skeptisk.

Hun så forventningsfull ut.

Jeg så vantro ut.

Hun lo.

Kanskje ikke så rart, boka var nemlig denne:

"Klemmeboken".

Jeg er så glad mammaen min har sans for humor.

Eller ikke.

Good Morning, Sméagol

"Du Maren?", sa jeg.
Jeg gryntet til svar.
"Du vet at du har geografiprøve i dag, sant?"
"Hold kjeft, jeg prøver å fortrenge det."
"Jammen, hallo, jeg tror virkelig ikke det er noen god idè å forsove se.. -"
" - sa jeg "det"? Jeg mente deg. Jeg prøver å fortrenge deg."
Jeg rullet meg over på magen, trakk dynen opp over ørene og surmulte for at min andre personlighet var så fordømt kranglevoren.
Da mobilen ringte for fjerde gang (ja, jeg hadde slumret i 32 minutter), klarte jeg omsider å trille ut av sengen og inn på badet. Etter en særs elegant pysjstripping, fant jeg meg selv lukket inne i dusjkabinettet.
"Maren", knurret jeg med noe jeg håpet var en pedagogisk, oppfordrende røst, "nå skrur du på vannet."
"Nei", sa jeg, "det kommer til å bli kaldt først, og så blir det plutselig kjempevarmt, og jeg kommer til å få vondt i nakken."
"Det er en risk jeg er villig til å ta."
"DU ja! Selvfølgelig er du det. Du er jo en notorisk selvskader!"
"Hæ? Det er ikke jeg som holder oss våkne hele natta enda jeg vet at vi skal stå opp tidlig dagen etter!"
"Nei, men det er du som insisterer på å være flink pike og komme i tide til første time når ingen ville ha merket det om vi lå og drømte om Peter Pan et par timer til!"
Vi ble stille en stund. Jeg strakte ut hånden og skrudde på vannet, til sterke, dog tause, protester fra Mitt Andre Jeg.
"Jeg har funnet ut hva som er problemet ditt", mumlet jeg, og knep øynene hardt sammen for ikke å få shampoo i dem.
"Deg?", svarte jeg, og stakk fingrene mine inn i den hvite, skummende klumpen av såpe og sovehår som satt klistret til hodet mitt lik en spinkel blekksprut.
"Ha-ha, veldig festelig. Nei, jeg tror at problemet ditt er at du er emo."
"Nei, du sier ikke det."
"Jo, helt seriøst. I tillegg til at du er alt for sarkastisk. Ingen liker så mye sarkasme. Jeg er sikker på at du blir litt sånn trist.. inni deg."
"Aha! Så det er en ond sirkel", fniste jeg, "jeg er sarkastisk, og så blir jeg lei meg inni meg, og da blir jeg emo, og når jeg er emo, klarer jeg liksom ikke å bryte med mitt eget.."
".. Adferdsmønster?"
"Akkurat! Adferdsmønster. Så derfor så kan jeg ikke være positiv, for det er ikke emoer, så jeg må være sarkastisk."
Jeg skrudde temperaturen på vannet litt ned.
"Flott! Nå som vi er enige om dette, kan du kanskje slutte med det? Som Sunniva fra Kaptein Sabeltann sier: Nå innrømmer du iallefall at du har problemer!"
Jeg lo, og ristet på hodet, "selvsagt slutter jeg ikke, vi har jo fastslått at det er en sirkel, og sirkler bryter man ikke."
Og så skrudde jeg demonstrativt temperaturen opp igjen på pur fankenskap. Jeg er jo ond.
Og så prøvde jeg å late som om dette slett ikke plaget meg. Varmt vann? Ikke noe problem! Jeg holder ikke på å varme ihjel, altså, neeida..
"Kanskje vi skal gå ut av dusjen og kle på oss?", foreslo jeg.
"Nei," svarte jeg, "jeg vil stå her og sove. Eller drukne. Jeg vil dø. Jeg vil ikke ha geo."
"Jeg synes du skal synge en sang", sa jeg. "Det hjelper alltid meg når jeg er litt nedfor."
"Jeg skal ikke synge en sang", svarte jeg, "Klokka er sju. Og dessuten er vi tonedøve."
"Jammen, det er jo nettopp derfor du bør synge en sang! Ikke fordi vi er tonedøve, altså, men fordi klokka er sju og vi vil våkne! Kom igjen, ditt vandrende lavtrykk, syng en sang, nå. Kan du den der, "Let there be love" av Oasis? Skal vi synge den?"
"Nei, Maren, seriøst, jeg vil ikke -"
"- Come ooooon, Babyyy Blueeee.. Shake up your tiiireeeed eeeeyes, the world is wa-aiting fooor yoou -"
"Greit, greit, GREIT, så går vi ut av dusjen, da..! !"#¤%&/ Lamatryne.."

Og så spiste vi frokost, og nå har vi nettopp gjennomført en geografiprøve.
EmoMaren gikk inn i depresjon, og ligger nå sammenrullet i en liten ball innerst, bortest vekkerst i hjernekanten og nynner "everybody hurts" i søvne (dobbelmoralsk som hun er, frøken "jeg-vil-ikke-synge-for-jeg-er-tonedøv"), mens jeg, geniale, fantastiske, lykkelige, ansvarsfulle, pliktoppfyllende, svært ansettelsesbare og beskjedne Maren, jeg er klar for å dra til Oslo og drikke kaffe. Hurra!
Lyset seirer!
Og alle hjerter fryder seg!