Når livet kommer med dårlige vitser

Jeg lo da det gikk opp for meg at jeg hadde stått opp tre timer for tidlig, at jeg kunne ha fått noe av den søvnen jeg trengte så sårt. Jeg lo da jeg fant meg selv sittende på kjøkkengulvet i et hav av prøvenotater.

"Jeg kunne ha sovet nå og dette kommer jeg aldri til å lære meg", fniste jeg, og spiste kiwi med kniv fordi jeg er hardcore.

Jeg lo da jeg mistet bussen min og måtte vente i et kvarter på neste. I kjole. Fordi jeg hadde tatt på meg kjole da jeg gikk ut av dusjen og ikke orket å ta på meg ordentlige klær, også glemte jeg å skifte.

Jeg lo, fordi det er så typisk meg. 

Og så lo jeg, fordi den gamle mannen på bussholdeplassen så på meg som om jeg hadde røyka syrinbusken hans. Kanskje ikke så rart, siden jeg stod der og så på mine to ødelagte Ipodørepropper og lo av at jeg ikke kunne høre på musikk, akkurat nå når jeg hadde så lyst.

Jeg lo da jeg kom på skolen og skjønte at det var i dag jeg skulle ha høring i tysk.

Og da han kule førsteklassingen ble løftet opp av han andre, og lå og kavet i luften, desperat etter å nå et pizzastykke som en av jentene holdt i hånden sin. Han minnet veldig om det ekornet fra Istid.

Det er det som er så fint med musikkelever. 

De er litt som dyr; mat og søvn er visst det eneste som betyr noe for dem.

Og det ler jeg av.

Jeg lo da jeg skjønte at jeg hadde pugget på helt feil ting til prøven min i et avgangsfag.

Så lo jeg da jeg møtte fortiden på bortebane.

Jeg så den i øynene og sa at den hadde fin genser.

Det var visst en cardigan.

Det kan være det samme. Jeg var høflig.

Det var de også. Høflighet med mascara på.

Men jeg er veldig glad for at jeg går på rud likevel.

Og nå ler jeg fordi fortiden noengang var nåtid. Det er så rart å tenke på, litt som å se tilbake på sider du har lest i en bok. Når du har lest til side 100, føler du at du har kommet langt, men når du kommer til 200, virker det uendelig lenge siden.

Hvis de ikke kan snakke om giraffer, tror jeg ikke de er verdt å snakke med.

Og nå poster jeg dette innlegget fordi det er det jeg ville ha gjort på side hundre, for to år siden.

Selv om jeg vet at det kunne ha vært bedre og at du ikke skal poste når du vet at det er et sånt innlegg som ikke får kommentarer. 

Men vet du hva?

Det ler jeg av. 

Akkurat som jeg ler av at yndlingsbuksen min er ødelagt og at mobilen min ikke kan sende sms.

Sannheten om tenåringer?

"Kanskje man kan bli sånn som filmer pandaporno", sa jeg.
Hun lot gaffelen med kinamat synke. "Sært", sa hun.
"Joa", sa jeg, "men noen må jo gjøre det. Og det er et ordentlig yrke, liksom. Det er faktisk noen som jobber med det."
Et lite øyeblikk så det ut som om hun ikke kunne bestemme seg for om hun skulle nikke eller om hun skulle riste på hodet.
Hun valgte bort begge og gikk for alternativ 3 istedenfor, og rynket på nesen.
"Stakkars pandaene", fortsatte jeg, "de vet ikke hvordan man lager barn, så de kommer til å utrydde seg selv hvis ingen tar på seg litt ansvar og viser dem det."
"Også skjønner de ikke at de skal spise bambus, så de spiser helt feil mat, og da kan de dø av feilernæring", sa hun, og sendte kinamaten sin et gjennomtrengende blikk.
Jeg tror ikke det var noe bambus i den. Men hva vet vel jeg, jeg spiste indisk.
Jeg ristet tenksomt på hodet mens jeg tygget.
"Også har jeg hørt at noen av dem dør i søvne."
"Hæ?", sa hun, og undertrykket et lite smil.
Man smiler ikke av døde pandabjørner.
"Jeg så på tv at noen pandaer klatrer opp i høye trær, også sovner de på grener," forklarte jeg, "også faller de ned i søvne."
Hun så på meg med store, fine øyne. Faller ned..?
Jeg nikket megetsigende.
Pandamos.
Det er trist.

"Så.. " oppsummerte jeg, "pandabjørner er noen emoer som dør fordi de ikke spiser riktig, sover riktig, eller fikser dette med kjærlighetsforhold."

Hun så på meg et øyeblikk, og så slapp hun bestikket og sa:

"Herregud, Maren.. Vi er pandaer.

  Det er dèt vi er. 

Vi er faenmeg pandaer."

----------------------------------------------------------------

                                          Bildet er, som alltid, klikkbart.

Ooogså har du dem som ikke har emosminke, men som til gjengjeld ikke sover i det hele tatt fordi de ikke disiplinerer seg til å gjøre skolearbeid om dagen, og når de endelig er ferdig med skolearbeid, vil de se på Moulin Rouge, det eneste de spiser er sjokoladekjeks, og de tror at når de blir store skal de gifte seg med Jude fra Across the universe..
Panda.

Anbefaling: Februar

Ja, okei, så hoppet jeg over Januar. Men det så ikke ut som om dere savnet det noe nevneverdig. Så kanskje jeg bør ta et hint og bare slutte med anbefalinger.
Men det vil jeg ikke, for jeg elsker å gå tilbake igjen i mitt pinlig lite ryddige arkiv, og finne ut hva jeg likte. Før. Så Hah.
It's my blog and I'll cry if I want to osv.

Ipodlisten:
Denne gangen gjør jeg det litt annerledes enn vanlig.
Jeg anbefaler bare rett og slett tre hele album: de nyeste til Razorlight, Franz Ferdinand og White Lies.
Spesielt disse 3 (Jeg anbefaler ikke èn spesiell White Lies-sang, for du må høre alle sangene i sammenheng!):
Burberry Blue Eyes - Razorlight
Katherine Kiss Me - Franz Ferdinand
60 Thomspon - Razorlight



Film:
Amadeus

Bok:
Stormfulle Høyder - Emily Brontë

Totally Random:
- Fine Jannekake la ut en link til ungdomsbladet Spirit, der man kan anbefale sin favorittblogg og kanskje få ham intervjuet av bladet. Eventuellt henne. Jeg synes alle bør legge ut denne linken (linken til Spirit, altså) på sin egen blogg, for endelig har bloggerne faktisk noe å si selv på hvem vi vil at skal være representative for miljøet vårt, og bli skrevet om. Så løp dit og si hvem dere vil lese intervju med! Si din mening Her! Can you hear the people sing?

- Et par av guttene i klassen min spiller i band. Dette bandet får kanskje lov til å spille på Raumarockfestivalen. Og da blir de veldig, veldig glade.Nevnte jeg at de er musikkelever, og at det ikke finnes noe søtere enn glade musikkelever? Og tro ikke at det bare er selve bandet som blir happy: hele klassen heier jo, selvfølgelig. Jeg slenger med klassebildet vårt, jeg, så ser du hvor søte vi er.

Du får litt lyst til å stemme på Twilight Arise nå, sant? Ja. Du kan gjøre det Her. Twilight Arise var dèt, ja.

- Spis kyllingwrap på Real Food. Ahh. Lykke.
- Snakk med fremmede
- Kjøp = OSLO, og se hvor glad du blir når folk smiler
- Aking er kos. Akebakkene er helt hvite nå.
- Skru av telefonen og se på House.

Youtubefilm:



Denne går slett ikke til MINE kommentatorer - mine er nemlig fantastiske. Jeg elsker dem. Skråstrek dere. Dere er mitt lys i hverdagen og min lommelykt på mørke kvelder.


Blogger:
- Hello Kitty har jo akkurat begynt å listeblogge. Jeg liker'e. Ikke bare fordi jeg må fordi vi har vært venner siden førsteklasse, men fordi jeg ler når jeg leser den.
- Turanga i Tiden skriver ikke mer, men det hindrer meg ikke i å loke i arkivet hennes.

Sånn, nå går jeg og har historieprøve.

Gode erfaringer er liksom alltid dårlige?

Alvorlig talt, hvem tror de at de lurer, disse fjolsene som løper rundt og snakker om "gode erfaringer"?

Skjønner de ikke at vi har gjennomskuet dem for lengst?

"Det blir nok en fin erfaring" er bare en fin måte å si "det kommer til å bli kaldt, vått, slitsomt, ubehagelig, en anelse pinlig og relativt tungt - nevnte jeg at det dessuten er tidskrevende og at resultatet som regel uteblir?" på, på samme måte som noen velger å si "det er ikke deg, det er meg", når det de egentlig mener er "du er blitt tykk, og dessuten så liker jeg ikke musikksmaken din. Ha dæ hjæm ditt spøkels, du er hæsli."

Èn ting er å få meg til å gjøre noe som jeg ikke akkurat kan si at frister meg noe nevneverdig. Av og til så glimter jeg til og viser antydning til arbeidsglede. Javel, så er det sjeldent, men ikke sjeldnere enn at dersom noen spør litt sånn pent (og med pent, så mener jeg selvsagt "værsåsnill, Maren, du er genial" og, ikke minst, "her har du et kinderegg"), så stiller jeg villig opp og tar oppvasken. Eller hjelper til med å lære folk naturfag. Eller syr kostymer som ikke er mine når jeg egentlig bør bruke tiden på å lære meg replikker. Kjør på.

En helt annen ting er å få meg til å gjøre dustetingene og være takknemlig for at jeg får gjøre dem.

"Ja, dette kommer nok til å ta halve ferien din. Du kommer til å bli sliten. Du kommer til å bli så emo at du leser "fosterstilling" der det står "forestilling", og du kommer til å få litt tidsproblemer. Men se på det på denne måten: Det er en flott erfaring! Vær så god!"

Tror de jeg er helt teit?

Fra nå av skal jeg ikke høre på folk som tilbyr meg gode erfaringer. 

Jeg vil ikke ha gode erfaringer.

Jeg vil ha morsomme minner.

Og det er en hel verden i forskjell, for på den ene så blir du utbrent og på den andre så blir du lykkelig, og selv om alt er glemt om hundre år, så foretrekker jeg å være lykkelig så lenge problemstillingen er relevant, og det er den så lenge jeg lever. Nemlig.

Jeg lurer på hvor man oppbevarer alle disse gode erfaringene. Finnes det en liste der man skriver dem opp?

Og hvem er det som sjekker disse listene og fordeler goder utifra de ulike punktene?

"Jeg ser her at du hjalp til å servere i et bryllup i pokkerivold. I veldig, veldig mange timer. Og det var skrikende unger der som konstant skulle dra deg i håret og klage på at du ikke har kjæreste. Høylytt. Og du fikk ikke betalt. Hm, ja, det klassifiseres som en middels god erfaring. For den kan du få en stilling som fallskjermsyerske, og dessuten en liten kurv med moreller."

Neste gang jeg hører noen forklare om noe de har drevet med og de sier at "ja, men det var jo en fin erfaring", så skal jeg klemme dem. Selv om jeg ikke akkurat er noen stor klemmeforkjemper.

 Jeg bare føler at det burde gis trøst der det finnes medlidelse, og jeg har mye medlidelse for dem med "fine erfaringer", for de har åpenbart hatt det ganske så kjipt en stund.

Nå går jeg og ser på de fineste klippene fra Amadeus en gang til. Sov godt, lille Norge. 

Drøm om Alexander Rybaks fiolin.

Da blogspot møtte blogg.no - A Love Story

Det var jo ikke sånn det skulle bli. Like barn leker best, det vet jo alle - eller Rike barn, da, i hennes tilfelle.

Hun blogget på blogg.no. Han på blogspot.

De fant hverandre på bloggrevyen.no/popular, og det var kjærlighet ved første blikk.

Hun, yndige Jeanette, hadde outfitbilder og en layout med bilde av seg selv i headeren, og han, dype Rydiger, et ganske så stygt design, med et bilde av Tommy og Tigeren under linkesamlingen.

Hun skrev om sminke og hårspray, og han.. han skrev om menneskene som satt på stolene som knirket, og nippet til kaffekoppene sine på kafèen han jobbet i på lørdager. 

Hun hadde femtusen lesere (og dèt på en dårlig dag), mens han klappet henrykt i hendene de dagene statcounteren hans viste 137. 

Jeanette fortalte venninne sine om ham over en god kopp Chai Latte. 

"Jeg har møtt en gutt", smilte hun, og løftet de perfekt nappede øyenbrynene megetsigende.

En av venninnene smalt koppen hardt i bordet.

"Finally", pep hun, "du som er så kresen! Nåh. Detaljer takk. Hva heter han? Hvor bor han? Hvor gammel er han? Dior eller Marc Jacobs? Hvor møtte du ham - å, ikkesidet, var det på det afterpartyet på OFW som jeg.."

"Nei", avbrøt Jeanette, "nei.. nei, jeg tror ikke han er typen til å gå på Oslo Fashion Week, egentlig."

Stillhet rundt bordet.

Spørrende øyne glitret om kapp med designerlipgloss.

"Ikke.. Ikke typen til å gå på OFW, Jeanette? Hva ..  Hva mener du?"

Jeanette trakk på skuldrene, så det nydelige, lange håret gled foran ansiktet hennes lik en fløyelsgardin. Hvite, lange fingre skjøv det bestemt tilbake igjen på plass.

"Vel, altså, jeg møtte ham gjennom bloggen," forklarte hun.

Pikene rundt henne pustet lettet ut. Gjennom bloggen? Ja, da var det vel greit. 

"Så da bor han ikke i Oslo, da, så det er derfor han ikke kan gå på Fashio-.."

"- Nei", avbrøt Jeanette igjen, litt mer utålmodig nå.

"Nei, han.. Han er.. "

"..Hetero?"

"Ja."

"Iiikh!"

"Og det stopper ikke der."

"Ikke?! Er det.. Er det mer?!"

"Ja. Han.. Han er .. blogspoter."

Det siste nesten hvisket hun.

Venninnene, brunkremsøstrene hennes, vekslet et par blikk.

"Nei, Jeanette, er du GAL?! En.. En blogspoter?! Du vet jo at vi er erkefiender! Unge dame, du får ikke snakke med ham mer!"

I en annen del av byen snakket Rydiger med alle vennene sine om Jenta han ikke kunne få ut av hodet. Eller av hjertet for den saks skyld; hjertet, som banket så hardt for såpebobler, for strikking, skjerf og fotografier av trerøtter, for svart kaffe og for alternativ musikk.

"Jeg tror jeg elsker henne", sa han.

"Og jeg blåser i om hun er en blogg.no-er."

Vennene hans laget ikke en lyd.

Rydiger var ikke sikker på om dette var fordi de konset på å sende ham sterke, misbeliggende blikk, eller bare fordi de var fyllepenner, postsecretsbøker og utskrevne moleskinesider, som derfor holdt kjeft av naturlige årsaker.

Rydigers venner hadde kanskje ikke alltid så mye å si, men i det minste var de ikke falske. det var fint. Det var inspirerende. Selv om han i visse sammenhenger skulle ønske at de kunne være litt mer .. støttende. Dette var en sånn sammenheng. 

Nå som han hadde funnet sin kjærlighetsmuse og sånt hadde det vært greit om de kunne gjøre noe annet enn å bare ligge der og være .. papir.

Han trakk på skuldrene og gikk for å høre på Emilie Autumn og skrive dikt.

De to elskende begynte å arrangere hemmelige møter. De kunne jo ikke godt snakke sammen på facebook, dèt var for farlig. Tenk om en av motebloggerne så at Jeanette sosialiserte med fienden? Tenk om noen i mediaklassen fant ut at han skrev med frøken "jeg deler opp bildene mine på sære steder og nevnte jeg at disse skoene er kjøpt på gojane? Nei, forever21, mener jeg", og fant ut at han var sell-out? 

Så det ble msn for alle penga. 

Neida, ikke alle penga. Mesteparten gikk jo til tights og foundation. Men du skjønner hva jeg mener.

Jeanette (L) sier: Å Rydiger, å Rydiger, hvorfor er du Rydiger? Fornekt din blogspot, din bloggplattform! Men vil du ikke, så sverg på at jeg har din kjærlighet, og jeg er ei mer en blogg.no-er! Det er din plattform som er min fiende, du er deg selv, og ingen blogspoter! 

We Might Die From Medication But We Sure Killed All The Pain sier: Kall meg din elskede, og aldri er jeg en blogspoter mer fra nu av!

Jeanette (L) sier: En blogspoter! Si, er du Rydiger?
We Might Die From Medication But We Sure Killed All The Pain sier:  Ingen av delene, hvis det byr deg i mot!

Jeanette (L) sier:  For en som deg vil denne samtalen bli døden, hvis en av mine blogg.no-frender ser deg her!
We Might Die From Medication But We Sure Killed All The Pain sier: Hva skal de gjøre - drukne meg i brunkrem?

Jeanette (L) sier:  Nei, Rydiger, ikke tøys nå, dette er faktisk alvorlig, de kan få deg utestengt fra Fashion Week!

Hatet de to bloggplattformene næret for hverandre, gjorde bare kjærligheten deres sterkere.

Forbudt kjærlighet er universiellt.

De ville Rømme sammen.

Og så, en nydelig dag i februar, gjorde de det.

De la ned bloggene sine, og satte kursen mot Wordpress og Ipublish.

Men Jeanette skjønte snart at å bygge opp kjendisstatusen sin på nytt ville være for mye arbeid (og dessuten hjalp det ikke å bytte til ny plattform, om de samme blogg.no-leserne fulgte etter), og Rydiger syntes at alt annet enn blogspot var integritetsløst.

To uskyldige blogger døde dermed på tragisk vis, bare fordi det var bestemt at blogspot og blogg.no ikke gikk bra sammen.

Stridsøksen ble begravet under en stokket bunke med outfitposter og dype filosoferinger.

Og i det virkelige liv kjøpte en jente Chai Latte av en gutt på en kafè.

"Pass opp for stolene, de knirker", sa han.

"Jeg liker skjerfet ditt", sa hun.

Kjærlighet? Ja! Bilder? Samling.

Klokken på mobilen min var helt på bærtur.

19:25 på fredag formet små, digitale lys på skjermen min 05:17 (lørdag.)

Og vi gikk nedover Aker Brygge, det var mørkt og det var stjerner og snø,  og hun sa:

"hvis vi finner medianen mellom din klokke og min klokke, går vi nå en riktig så fin midnattstur."

Jess.

Vi hadde en stund å slå ihjel før kinoen startet, så vi bestemte oss for å spørre tilfeldige mennesker på gaten om hva som var yndlingsordet deres.

Vi skal starte en samling, nemlig, og hva er vel bedre å samle på enn pene ord?

Vi fikk inn "ski" av en smilende, gammel mann med papirposer i armene.

Av arbeiderne på bakeriet på Palèet fikk vi "rapportere", "handtering" (ja, sagt med dialekt, for dèt er visst finest) og "vonbroten". 

Da vi gikk ut derifra smilte og lo de, og en av dem dukket opp fra oppblåsingen av hjerteballonger akkurat lenge nok til å ønske oss begge en "Happy Valentine".

Vi stoppet en ung kvinne like ved Spikersuppa, en kvinne med stort skjerf, vantekledde hender i dype lommer og musikk i ørene. "Unnskyld", sa Emilie, "men vi .. eh.. jobber med et prosjekt, også lurte vi på om du har et yndlingsord?"

"Et yndlingsord?", gjentok hun, og fniste nervøst. Hun lukket det ene øyet litt sånn halvveis, og gløttet oppover mot venstre, som om hun lette gjennom et hjernearkiv eller noe.

"Jippii? Ja, jippi, tror jeg."

Så nikket hun fornøyd og gikk videre. "Takk", sa vi.

Vi møtte en vestkantfamilie også, bestående av et forferdelig kvinnevesen (av den typen som innbiller seg at hun fremdeles er fjorten og som derfor både kler og ter seg deretter), hennes tøffel av en ektemann, en kvapsete tenåringsgutt og en liten jente som så ut som om hun ville ha dødd på stedet om hun ikke fikk nøyaktig hva hun ønsket seg.

 "Unnskyld, men vi jobber med et prosjekt, og lurer på om noen av dere har et yndlingsord?"

Familiefaren så knapt nok opp fra hans kones høyhælete støvletter, men barna så ut som om de tenkte.. "Nei!", svarte moren høyt, og la armene (beskyttende? truende?) rundt sitt avkom, "her har vi ingen yndlingsord, nei! Ingen av oss har sånt."

Sånt. Som om det var kjønnssykdommer vi hadde spurt om de hadde, og ikke bare et ord de likte litt bedre enn de andre. 

En svensk gutt som pustet på en vindusrute og tegnet et hjerte i duggen (for å få jenta som satt og brettet klær på innsiden, til å åpne opp), svarte at hans yndlingsord på norsk var "pølse", for det var kult.

Og Mitt Livs Største Kjærlighet (nest etter Pål Sverre, selvsagt), en ire utenfor Grand Hotell, sa at hans yndlingsord var noe i retning av Antidisistablishment, men da han skjønte at vi ikke hadde hørt om det før, endret han svaret sitt til "potato" fordi "it makes me feel comfortable."

Mannen ved siden av svarte "tomato", og han ved siden av ham igjen, sa "I guess I must answer "vegetables", as obviously, the two others are." 

Men det fineste var likevel utesoveren som vi ga penger i bytte mot hans yndlingsord.

Han tenkte en stund, før han så opp på oss med et tannløst glis.

"'Ja', kanskje?"

Ja. Vi skulle se Yes Man, og utesoveren sa at det fineste ordet han visste om var "ja, kanskje?"

Yndlingsordet hans var "Ja". 

Det var så fint at jeg smilte resten av helgen.

Emilie og jeg tok dessuten Ja-bilder på Aker Brygge neste dag. Dette er noen av dem. (Alle kan klikkes på og da blir de større.)

Se, jeg svever!



Dette bildet er det tøffeste i hele serien! Emilie er genial!

Åja, og apropos Fineste Ord: mitt er "Slukøret", Emilie sitt er "Bris".

Har du et yndlingsord?

Om å prioritere

Jeg satt og blogget på et av de små musikkrommene (ikke alene, da, man er jo ikke komplett emo heller), da en av musikkelevene kommenterte på tastehastigheten min. Om jeg skriver noe jeg liker å skrive, går det nemlig ganske så fort. (Dette er også grunnen til at blogginnleggene mine har en tendens til å bli alt for lange; siden det ikke tar lang tid å skrive dem, skjønner jeg ikke at de med fordel kunne ha vært kortere før etter at jeg har trykket publish.)
Uansett: vi begynte å snakke om hvor mange som faktisk skriver raskt på pc.
"Tenk så sinnsykt mange som skriver fort og feilfritt på pc og som ikke trenger å se ned engang!", sa en, "og tenk om bare halvparten av dem brukte energien sin på å spille piano istedenfor!"
For hvis noen kan trene opp fingrene sine til å løpe så raskt og presist som det de kan på tastaturet, bør de jo kunne bli ganske flinke på tangenter. Det hadde vært så fint; den halvparten av oss hvis skriveferdigheter er noe skrantne, kunne ha opparbeidet en storslagen musikalsk side, og således skjermet verden for dårlige tekster og patetisk gramatikk, og den halvparten som kan skrive, kunne ha fått mindre konkurranse om lesere og mer tid til å skrive herlige bøker.

Hvor fin hadde ikke verden vært da, hvis hele Norges befolkning enten var a) kløppere på piano eller b) geniale, særs produktive skribenter? Vi kunne ha hatt rene spillpianogblogg-kafèer, der folk kunne ha spilt piano og inspirert andre til å blogge de nydeligste tekster, og så kunne pianistene lest nydelige tekster og blitt inspirert av dem til å spille fantastiske stykker.

Jeg lurer på om systemet funker the other way around også.
For man kan jo ikke bare lære seg å bli sånn kjempemusikalsk, men med masse øving og raske fingre, kan man likevel bli ganske spenstige på piano. Noen folk er født uten noe nevneverdig talent for ord, men med mye trening, kan man opparbeide seg helt brukbare skriveferdigheter.
Og man gidder ikke skrive så mye hvis det går veldig sakte. Altså hjelper det om man kan skrive fort. Og hvis man er vant til å bruke fingrene sine på andre ting, si.. tangenter, for eksempel, så går det kanskje fortere å lære seg å skrive raskt. Og da orker man å skrive mer, og da blir man bedre til å skrive.

Mozart hadde sikkert vært flink, om noen bare tok litt ansvar og ga fyren et tastatur.
Lurer på hva han ville ha skrevet om.
Alt han opplevde på pianoturnè, kanskje? Neivent. Han ville jo ikke ha vært på pianoturnè.
Hm. Spennende.

Eventuellt kunne han ha blitt frisør, forresten. De trenger jo også ganske fine fingre, nå når jeg tenker over det.

How to: se teater

I forbindelse med gårsdagens premiere på dramaklassens hovedproduksjon, "As you like it" av Shakespeare, har jeg latt meg inspirere av the up-and-comin' list-bloggerHello Kitty, og skrevet en liste.
Dette er en liste for folk som har en tendens til å dette ut av handlingen i teater, og som ofte sitter igjen med en følelse av "hæ?" når teppene går igjen.
Dette er en liste for deg som trenger litt tid til å se på kostymer og scenografi, og som derfor går glipp av noen replikker her og der.
Dette er en "hvordan se et stykke av William Shakespeare"-liste.

- Spis på forhånd, for la oss innse det: Shakespeare er som regel ikke hardcore-action, og det er sjeldent det er så høy lyd på scenen at det ikke blir flaut at magen din rumler.
- Følg med på starten! Scenografien kan du ta inn etterpå. Bare finn ut hvem som er broren til hvem, og hvilken gutt som kommer til å falle for hvilken jente (og omvendt.)
- Istedenfor å følge med på hvem som har hvilke titler ("Monsieur, Hertug, Storhertug, Godseier, Kong, Prinsegemal" osv), bare prøv å finne ut hvem som er rik og mektig, og hvem som ikke er det. Dette ser du gjerne på kostymene, og dessuten på hvem som neier/bukker for hvem.
- Finn ut hvem som er slem. Alltid greit å ha på det rene. Et tips der er å se etter en lumsk fyr som gjemmer seg i skyggene, lytter til det vårt felles yndlingspar sier, og gnir seg fornøyd i hendene.
- Finn ut hvem som er forkledd/har vært forkledd/kommer til å forkle seg. Det er alltid noen som er forkledd i Shakespeares stykker. ALLTID. Særlig er han en rakker på dette med å forkle jenter som menn.
- Prøv å finne motivet til den som kler seg ut.
- Finn ut hvilken rolle som bare er komplett random og som egentlig ikke har noe med handlingen å gjøre, og se på kostymer og scenografi i hans eller hennes monologer, så går du ikke glipp av noe som faktisk er viktig.
- Lær deg betydningen av ordet "selsomt" (ordboka sier "forunderlig, mystisk, gåtefull"), for det er den godeste William sitt yndlingsord, tror jeg. Han bruker det iallefall like ofte som jeg sier "liksom" og "igrunn" eller "rwwrrrgh" (ofte, altså.)
- Ikke sitt forrerst. Folk har en tendens til å bokstavelig talt spytte replikkene sine. Men vi smaker i det minste godt, da. Vi pimper halspiller og te til krampa tar oss.
- Klapp i hendene, le (men bare der du faktisk skal! Tricky, det der), smil (evt. press frem et par tårer hvis det er meningen at det skal være trist: Ekle Romeo og Julie, for eksempel), se ut som om du liker det.
- Ikke sovne. Skuespillerne har en tendens til å bli furte, og det står i deres makt å hive rekvisitter, evt dytte tunge kulisser på deg.
- Om alt annet slår feil: Kommenter på hvor interessant du fant det kunstneriske uttrykket.

Kos deg!

Für Emilie

Noen ganger har man rett og slett for mye å tenke på til å få sove.
På slike netter pleier undertegnede som regel å tegne eller skrive blogginnlegg for inspirasjonsløse regnværsdager, mens min venninne Emilie fortrekker å stirre i taket og tenke på det som får henne til å smile.. og å skremme seg selv fra sans og samling.




(Trykk på bildet for å gjøre det større.)

Sov godt, Emilie og resten av verden,
og kryss fingrene for at de tre elgene som har flyttet inn i hagen min ikke blokkerer for bilen i morgen (jeg vil helst slippe å gå til skolen i snøstorm.)

(Visste dere forresten at Elg på latin heter Alkis Alkis? Plutselig fikk begrepet "å rope på elgen" en helt ny mening for meg..)

Hele verden er en scene

Det kjipe med å leve på scenen halve døgnet hver dag, er at man kan bli ganske så vant til å leve med manus.

Om jeg et øyeblikk ikke vet hva jeg skal si, så fisker jeg frem en liten lapp fra de sjarmerende fløyelsbuksene jeg danser rundt i, og snart er jeg på rett kjøl igjen, med ord den godeste herr Shakespeare har forhåndsgodkjent for meg. 

Og Shakespeare kan vel sies å ha mer peiling enn det jeg har. Iallefall er han mer respektert av flertallet som ordsjonglør enn det undertegnede er, og man skal jo høre på flertallet, iallefall når flertallet har vært flertall i firehundre år. Dessuten likte jo dronningen ham. Det må da telle for noe.

Uansett.

Når man står der oppe i masse lys og en varm drakt og med en blødende tå (blame it on the boogie), er det fint å ikke tenke. Jeg trenger ikke forholde meg til noe annet manus.

Problemene oppstår når jeg må gå rundt og leke sosial med de andre barna på dagtid.

Flere ganger i dag har jeg stoppet opp med et ansiktsuttrykk alà Frodo Baggins ("å. alt er så forvirrende. Se meg være sjokkert og fortapt") når folk har snakket til meg. Hæ, har jeg tenkt, snakket de nettopp til meg nå? Men jeg vet jo ikke hva jeg skal svare? Hey. Ventnålitt. Forventer de at jeg skal finne opp noe selv nå..?! Her? På stående fot? Og hvordan skal jeg forholde meg til publik- vent, hvor er publikum?

Bak det blonde håret har de bittesmå hjernemennene mine løpt rundt som gærne og skreket "DETTE STÅR DA ALDELES IKKE I MANUS?! Alarm, alarm! Du har gått på scenen for tidlig!"

Og så har jeg stammet litt og rødmet en hel del, mens de har prøvd å finne han fyren som skriver Marens Personlige Replikker, så jeg kan komme med et sånn noenlunde okå svar. Jeg hater improvisasjon når jeg er inne i en tung periode med fastsatt regi.

Det ender bare med at jeg vrøvler og trekker meg i klærne så jeg ser nervøs ut og fniser.

 Så om du snakket med meg i dag, og derfor er sikker på at jeg er håpløst forelsket i deg som følge av alle "æh, øh, mh, heeh, hihi"-ene og den særs kledelige rødfargen i mitt ellers så herlige, vinterbleke ansikt: beklager, men nei. Det er ikke du som er fantastisk, det er jeg som er elendig. Personlig Replikk-crewet mitt har dratt på ferie til Nangijala, og akter ikke å komme tilbake før etter vinterferien. Så nå går jeg på autopilot, ikke sånn kul autopilot som har tøff, kald stemme og som sier "to the left" når du er i tvil, men sånn autopilot som kjører uten å registrere faresignaler, fotgjengere og folk som roper "Maren, hallo?! Følg med!" når jeg går på dem i kantina.

Skulle ønske jeg var litt.. vittigere. Vittigere enn "hei, Maren, har du det bra?" "Hei, eh.. du. Bra? *Mumlemumlemumle...* Jøss. Nå er klokken.. noe. Nå.. er jeg ikke her mer. Nei." iallefall. 

Det er ikke lett å være meg.

Er det lett å være deg?

Sol og regn og latter og sang

Jeg tenker på jordbær, på saltvann og sykkel. Jeg har så lyst at jeg nesten ikke får puste.

Jeg blir varm helt ut til fingerspissene hvergang jeg leser ordet "vår".

Jeg har flyttet inn i Juli-arkivet ditt, bare sitter der og klikker på innleggene dine. Leser om sommeren du hadde. Leser, og forestiller meg lyden av grus som knuser under sandaler når man går mot stranda, med håndklet i den ene hånda og t-skjorten i den andre. Bikinisnor i ryggen. Et smykke med et anker på, kanskje, ingen sminke, men en liten lommebok med Tingeling på - med akkurat nok penger i til å kjøpe Soft Shake.

Lukten av solkrem.

Heteslag. 

Jeg vil bade i en fontene. Ligge i en park og skrive noe, noe ubetydelig noe, et par ord som aldri skal få leke i andre hjerner enn min egen. Blåse på hvit løvetann, ha grønske på knærne. VANNKRIG? Jatakk. 

Grille noe! Mais, kanskje? 

Se på noe tåpelig på TV. Danse barbeint om natten.

 Sovne til lyden av gresshopper.

Jeg kan nesten ikke sitte stille, jeg vil svømme, jeg vil stå på en grønn gressplen og blåse såpebobler, jeg vil ligge på verandaen og drikke smoothie og klage på at jeg varmer ihjel.

 Nå.

 NÅ.

JA, dette er et hint

En ulempe med at jeg blogger, er at jeg ikke nyter å møte nye, spennende folk lenger.

Ikke like mye som jeg pleide å gjøre iallefall.

For mens jeg står der og lytter til alt det geniale Min Nye Venn sier, klarer jeg bare å tenke èn eneste ting: "Hvorfor blogger du ikke?!?!"

I tiendeklasse møtte jeg en gutt. En sånn typisk "herregud-hvor-tar-han-det-fra?!"-gutt, en sånn en som man hører på, ikke snakker med. Om du kjenner typen, så er du heldig. 

Jeg kjenner ham nemlig ikke lenger.

Han forsvant like fort som han dukket opp, og tilbake stod jeg, dypt fascinert og en anelse bitter. Bitter, fordi jeg mistet personifiseringen av Inspirasjon i egen, høye person.

Han er av den typen som godt kan bo på den andre siden av jorden, være homofil eller fiktiv - sjå kor eg bryr meg! - så lenge han vil velsigne sine medmennesker med en håndfull strøtanker fra sitt brilliante idékokeri av og til.

"A penny for your thoughts" har aldri før vært så passende.

For han tenkte så mye på så mange rare saker, og det var så deilig å bare høre ham vrøvle om ting som ikke spiller noen rolle. Le litt av alle de rare tankene som virket både hundre prosent tilfeldige og hundre prosent gjennomtenkte på èn gang.

Så da det gikk opp for meg at sjansene for at jeg skulle løpe på ham igjen var latterlig små, tenkte jeg som så: "ikke noe problem. En så genial hjerne som den der må jo skjønne at det er pur egoisme ikke å blogge. Han kommer nok til å begynne snart. Bare et spørsmål om tid. Og når han begynner, får jeg vite det, for han kommer til å bli en sensasjon! Jeg mener, hallo, hvem vil vel ikke lære om terningenes historie?"

Men han begynte aldri.

Den egoisten.

Jeg tenker ofte på hvor mye smartere jeg kunne ha vært, om han bare påtok seg det ansvaret som følger med en fantasi som den der, og begynte å skrive. Han kunne lært meg så mye!

 Når skal han skjønne at han er litt sånn som Simba? Han kan ikke løpe fra det han er født til ogsåvidere. Han kan ikke vende seg selv og sitt folk ryggen. Da fullfører han ikke sitt livs mening.

 Og dessuten så er det skikkelig lumpent gjort. 

Gi nå beng i de fordømte realsfagsstudiene, skjønner du ikke at det er meningen at du skal underholde oss??

 Han snyter menneskeheten for lykkelesning, og jeg liker det slett ikke. 

IKKE, hører du?!

Nå som jeg går på Rud, møter jeg sånne folk stadig oftere. Ikke like kule som ham, riktignok, men av samme rasen.

Kunstnermennesker, sånne som tenker og er musikalske og bare tilfeldigvis vet en hel masse om totalt sære saker som ingen andre ville vurdert å sette seg inn i engang. 

Og istedenfor å nyte det når de forteller meg om disse totalt sære sakene, så blir blikket mitt sløret og tankene mine trekker seg tilbake til gamle stier: HVORFOR blogger du ikke? Hvorfor, hvorfor, hvorfor?!

Du kan få min, om det er bryet med å lage deg en egen som hindrer deg.

Her, brukernavn og passord up for grabs!

Bare få dette ned på et papir og ut på nett. 

For det holder ikke å høre om de kule tingene èn gang. 

Det holder ikke å tenke tilbake på dem.

Jeg er av den typen som trenger å gå tilbake og lese samme blogginnlegget ni ganger, på samme måte som at bøker er til for å leses til du kan dem på rams.

Og jeg kan jo ikke godt gå tilbake og lese et blogginnlegg som aldri er blitt skrevet.

Verden er urettferdig.

De geniale tankene forblir uskrevne, de forsvinner i fortiden, sammen med sommerminner og alle de minuttene man mister når man venter på bussen, og tilbake for ettertidens forskere står bare "dagens outfit" og "konkurranse: vinn solpudder".

Det er trist å tenke på at vi kommer til å bli husket som "den dumme generasjonen", når vi har genier som han jeg møtte i tiendeklasse, som hun underlige, lille rødtoppen fra Los Angeles eller som den tøffe, rare gjengen på skolen min som jeg nesten ikke kjenner.

(Hei, forresten.)

Jeg tror verden hadde vært et bedre sted om de blogget, alle de smarte menneskene jeg møter.

For da kunne vi lest, ledd og lært, istedenfor å se krigspropaganda og slankehysteri på tv.

Nemlig.