Om å bli flau over å kjenne noen

En jente, la oss kalle henne Ingrid, holder på med en gutt. La oss kalle ham Jostein.

 Ingrid og Jostein liker hverandre veldig godt.

Problemet er bare det at i tillegg til å like Jostein, liker Ingrid å være kul. 

Hvorfor dette er et problem?

Fordi Jostein, i tillegg til å like Ingrid, liker å spille WoW, se på curling og å sitere gamle, amerikanske politikere. 

I starten går det bra. Men så kommer forholdet deres til det punktet der det går sa bra at de to (vidt forskjellige) vennekretsene ønsker å møte Kjærestepotensialet. Og her oppstår kludreriet. Ingrid vil nemlig ikke at Jostein skal holde rundt henne, for hva om noen av de kule barna som står ute i ti minus og røyker skal se dem sammen? Hva om de skal skjønne at hun er så godt som sammen med en gutt som innleder setningene sine med "som rektor sa i sommeravslutningstalen.."? 

Heldigvis vil ikke Jostein holde rundt Ingrid heller. For hva om vennene hans får se at han er så godt som sammen med en jente hvis varemerke er rosa glitterpenner og kommentarer av typen "Paris? Mener du Hilton da, eller landet, liksom?" 

Ingrid og Jostein er veldig glade i hverandre, men aldri å se på samme sted - fordi de rett og slett er flaue over å bli sett sammen. 

Jeg rødmer av alt og ingenting. Hele tiden. Det holder vel egentlig at noen sier "hei", og så står jeg der og ser ut som om jeg har drapert ansiktet mitt med julewatt. Riktig så upraktisk igrunn. Uansett: selv om det at jeg rødmer slett ikke nødvendigvis betyr at jeg faktisk er flau (ja, det skal faktisk litt mer til enn "hei", som regel), så betyr ikke dét at jeg ikke er ofte flau også. 40% av dagen, kanskje. Spesielt flink er jeg til å være flau på andres vegne, og iallefall om de ikke skjønner at de bør være pinlig berørte selv.

Men jeg er aldri flau over vennene mine. Selv om de kan gjøre teite ting. Jeg kan føle med dem. Rødme for dem. Men å rødme på egne vegne? For at jeg kjenner noen som har oppført seg rart? 

Er ikke dét også ganske sært? Det å ikke ville bli sett sammen med noen? 

Er virkelig det den andre personen gjør, ditt ansvar? For dersom det ikke er det, hvorfor blir du flau over det? 

Jeg synes det er sprøtt. 

Ingrid og Jostein liker hverandre bedre enn de liker seg selv, men om vennene deres spør, så betyr den andre ca like mye for dem som lyktestolpen ved bussholdeplassen. 

Javel. Kanskje er innlegget litt teit og klisjé. Hvis du synes det, så er det ikke jeg som har skrevet det, altså. Da er det noen helt andre som jeg nesten ikke kjenner engang. Heh.

Hvis du ikke synes det, så kan du jo fortelle hva du synes er flaut. Eller om du har noen venner som du i all hemmelighet er flau over å kjenne.

Nå skal jeg gå og lese til prøven i morgen, så jeg ikke stryker. Dét kan jeg nemlig forestille meg at er ganske så flaut. Ønsk meg lykke til.

Det er ikke jeg som er Schizo, det er Maren!

Har du tenkt på hvor annerledes en dag kan virke, avhengig av måten du velger å beskrive den på?

Ta dagen i dag for eksempel. 

Mandag - The Emo Way 

Dagen starta (legg merke til a-endingene. Jeg føler de gir teksten en fin emotouch) helt jevelig. Jeg våkna så tidlig at vampyrene fremdeles fløy omkring utenfor vinduet mitt på jakt etter litt blod å slurpe, og en lukt av død sivet opp fra kjøkkenet. Vurderte å drukne meg i dusjen.

Feiga ut.

Fant dessuten ikke singletten min. Mitt liv er et helvete.

Så forferdelig ut. Ansiktet minnet vagt om overkjørt grevling. Trist. Måtte smøre det inn med fjortizglitter.

Diskuterte leveregelen "Things to do today: 1. Get up. 2. Survive. 3. Go back to bed" med den av mine foresatte med flest y-kromosomer. Vi ble enige om at livet er deprimerende. Akk o ve. Livet er så meningsløst. 

Gikk hele veien fra bussholdeplassen til skolen helt alene. I minusgrader. Hadde jeg grått så hadde sikkert tårene mine frossa på kinnet mitt og mascaraen min hadde vokst ut som roseblader fra min sjels speil. Nemlig.

To timer matte. La repet om halsen på ung, kvalmende tynn pike og dyttet henne utfor rekkverket i skolens trappeavsats. (Kledde selvsagt av henne først. Man har da stil.)

Hun ble hengende og sprelle en liten stund. Dagens eneste lille lyspunkt var da jeg kunne slå fast at hun i sannhet var død. Farvell grusomme verden. 

Ingen brydde seg. Folk bryr seg aldri.

Hadde drama. 

Hadde Teater i Perspektiv. Så på Hamlet. Var deprimerende. Alle døde. 

Var i Asker. Hater Asker. Var der med Hello Kitty og Elizabeth og Pink Floyd. Pizzaen vår hadde gått ut på dato så den fikk vi ikke spist, så vi laget fruktsmoothie. Den var blodrød og så veldig suspekt ut.

Vi druknet våre sorger i solo og fråtset i sjokoladekake. Skam.

Pink Floyd forstuet fingeren min. Synd på meg.

Rakk ikke toget. Satt på togstasjonen i en halvtime.

Var på dansetrening. Sang en sang jeg ikke liker.

Har nynorskprøve i morgen.

Og så: Kom, død. 

Mandag - The Rud Way

Dagen startet helt fantastisk! (Legg merke til bruken av utropstegn!) Jeg våknet i tide til å få med meg morgenfriske kvitrepippiper, som fløy omkring på jakt etter en nyopphengt meisebolle eller to, og fra kjøkkenet steg en velkjent duft: mamma hadde laget rundstykker igjen.

Jeg stod i dusjen i vel et kvarter, og da jeg kom ut, hadde jeg god tid til å lete etter singletten min (som forresten viste seg å være til vask, men jeg fant en annen en istedenfor. Den var min søsters, men nå er den min.)

Jeg rakk til og med å sminke meg!

Pappaen min og jeg diskuterte "Things to do today: 1. Get up. 2. Survive. 3. Go back to bed", og han mente at det manglet et punkt: Play the mandolin. Selv om han hverken kan, vil, eller skal spille mandolin. "Og det er jo det som er så deprimerende", som han sier. 

Pappaen min er helt håpløs. Det er ganske kos. 

Jeg hadde god tid til å gå til skolen. Det var kaldt og jeg koste meg, for jeg er alltid for varm, og jeg hørte på musikk.

I mattetimene hang vi Bratzdukker som en del av et matteprosjekt. Det var kjempegøy! Ingen brydde seg, da. Vi går jo på Rud. Det er jo helt normalt.

Koste meg i dramaen!

I Teateriperspektiven så vi på Hamlet, og skuespillerne snakket skikkelig fint og jeg likte det kjempegodt og vi brukte en hel time på å dramatisere små, søte scener. Det var fint.

Jeg lekte i Asker. Fikk smoothiegrøt og kjempegod kake og solo. 

Hello Kitty og jeg snakket lenge på togstasjonen. Hyggelig! 

Og så danset jeg, hurra! Sang to sanger som jeg liker kjempegodt!

Og nå skal jeg sove. Jeg gleder meg!

Personlig er jeg mest fan av versjon nummer 1. Litt mindre anstrengende, liksom. Håper du har hatt en fin dag, kjære rare menneske som gidder å lese to forskjellige versjoner av en mandag som ikke er din egen engang. 

Nattens Prinsesse

Hun kom fra ingensteder. Selv kom jeg fra overalt.

Det var bare tilfeldigheter som brakte oss dit, tilfeldigheter som ingen av oss ville gå noe nærmere innpå, egentlig. Spesielt viktige var de heller ikke. 

Bare akkurat viktige nok til å bringe oss til Nathionaltheatheret Togstasjon en sen januarkveld.

Hun hadde kullsvart hår og punkerklær. Jeg hadde rosa genser og blond pannelugg.

Hun sa ikke hva hun het, og ikke virket hun videre interessert i å vite hvilket navn det er størst sannsynlighet for at jeg svarer til, heller. 

I begynnelsen var det nesten litt kleint, faktisk, eller det ville iallefall ha vært det, om jeg tenkte over situasjonen; der satt vi sammen, tett oppi hverandre, med beina i kors på asfalten, totalt fremmede for hverandre. Og sa ikke et ord.

Det var først da en gjeng berusede fjortisspiker på høye hæler stolpret seg forbi oss og sendte henne det obligatoriske "jævla emo"-blikket, at vi begynte å snakke sammen. Vi kunne fremdeles høre jentene pipe "taper" og "så stygg hun er, herregud, så du klærne hennes?" litt lenger borte på perrongen.

"Du kan jo ikke la dem behandle deg sånn?", sa jeg. 

Jenta ristet litt på hodet, nikket litt. Smilte. Tygget litt på den ene snoren i genserhalsen.

"Jo, jeg synes det er helt greit, jeg", sa hun. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne ører.

"Jo, jeg synes det.. Det er jo fint at de ser ned på meg."

Fint? FINT?!

"Fint, ja", sa hun, "og jeg ser opp til dem."

Jeg gransket ansiktet hennes, lette etter skjulte spor av sarkasme. Fant ingen.

Hun smilte.

"Reis deg", sa hun. Så det gjorde jeg.

"Og nå skal du se ned på meg." 

Jeg trakk på skuldrene, og gjorde som hun sa; lot blikket synke ned til hennes nivå. 

"Neinei", sa hun, og ristet på hodet, "du må jo gjøre det ordentlig! Du må se ordentlig ned på meg, sånn som de jentene gjorde!"

Så jeg prøvde. Jeg ville se ned på henne. Og snart kjente jeg at noe skjedde med hele holdningen min, plutselig var det som om hun forsvant ned i bakken og bare var veldig, veldig liten. Hei, der nede, vesle taper.

Hun nikket fornøyd der nede i dypet, og løftet hodet, så hun kunne se opp på meg.

Se opp til meg.

"Ser du", sa hun, og et triumferende smil pyntet opp hele det bleke ansiktet hennes så hun ble riktig så pen, "nå ser du ned på meg og jeg ser opp til deg."

Jeg nikket. Jada.

"Og så kommer hovedspørsmålet her: hvem av oss vinner egentlig? Egentlig?!"

Jeg skjønte ikke hva hun mente, så jeg svarte ikke.

"Hvem av oss er det som har hodet hevet? Hvem er det som står med bøyd nakke?"

Det begynte å demre for meg hva hun mente..

"Menneskehjernen er en underlig sak. Den klarer å innbille oss at vi er enere eller tiere på popularitetsskalaen. At vi er bedre eller dårligere enn andre. Og så oppfører vi oss deretter. Men kroppen vår skjønner hvordan det egentlig foregår." Her trakk hun pusten, og kastet blikket inn i den mørke tunellen, på jakt etter knappenålslys; toglykter. De var ikke å se.

"Så kroppen oppfører seg sånn som vi egentlig burde ha gjort med hele oss", fortsatte hun.

"Når du tillater deg å være slem mot noen og se ned på dem, så bøyer kroppen hodet i skam. Når du ser opp til noen, så prøver kroppen din å vise deg at du egentlig er akkurat like god som dem - ved å rent fysisk se opp på. Løfte hodet. Det henger sammen med ære og sånt."

Fjortissjentene hadde forlatt plattformen uten at vi merket det.

"Men hva om man ser på noen som likeverdige da?", undret jeg.

Hun smilte.

"Da ser du jo rett på dem. Da har du hodet ditt der det skal være."

Og så kom toget. Det toget som skulle ta henne til overalt og meg til ingensteder. 

Dette var den siste fine drømmen jeg har hatt på lenge. Siden har jeg hatt mareritt hver eneste natt, og det er derfor jeg skriver nå, jeg tør nemlig ikke å legge meg. Tør ikke sovne.

Men dagene mine er ganske fine, for hver gang jeg ser folk se på hverandre på bussen, på storsenteret eller på skolen, så tenker jeg på det hun sa og så smiler jeg.

Og ikke kom her og si at drømmene mine er bortkastet, for Frankenstein-boka er basert på forfatterinnens nattlige tankespinn. Sådetså.

Er det rart vi blir litt forvirra?

Jeg har tenkt litt på dette med alder, og hvor bakvendt hele systemet er.
Ja, jeg snakker nedsettende om systemet.
Hør meg være opprørsk.

I niendeklasse konfirmerte jeg meg, og i den anledning ble jeg velsignet med flere sånne nå-er-du-voksen-kort og et par (noe lattermilde) nå-er-du-voksen-taler.
Altså: allerede som fjortenåringer får vi høre at nå er vi modne og voksne og å, tiden går så fort, jeg kan huske den gang du var fire år og danset villt med glitterskjørt til abbamusikk, og nå står du her og trer inn i de voksne rekker.
Men fremdeles får vi ikke se de filmene vi ønsker. Femtenårsgrense.
Selv om vi er voksne, betaler vi barnebillett på bussen.

Så blir man seksten. Nå kan vi kjøre bil. Vi kan sette oss bak rattet og tråkke på gassen og om politiet sier "uæ, hva er det du tror du driver med?!", så kan vi blunke søtt og si "jeg øvelseskjører, selvfølgelig", og så blir pappa, som sitter i setet ved siden av og mumler ting av typen "jeg er for ung og pen til å dø..", nødt til å nikke.
"Jepp. Ungen min øvelseskjører. Stolt øyeblikk."
I tillegg betaler vi voksenbillett i kollektivtrafikken. I to hele år har vi ikke noe valg: skal vi komme oss noe sted, må vi enten øvelseskjøre dit med respektive foresatte ved vår side (og som tidligere hintet til, så er det ikke alle foreldre som synes det er like gøy å sette både seg selv og resten av trafikken i direkte dødsfare), eller så blir vi pent nødt til å betale en liten månedslønn på å sitte på en dårlig buss som konsekvent kommer tyve minutter forsent.
I tillegg kan vi nå, ifølge den store, røde boka, sexe til krampa tar oss.
Barn sexer ikke. Ergo er vi voksne. Eller?
Og velge studieretning! Det hadde jeg nesten glemt, i en alder av seksten får vi velge studieretning, som jo er avgjørende for resten av vårt liv.
Vi er altså bare så sinnsykt voksne, altså.

Nå er jeg søtten år gammel.
Når det kommer til betaling på bussen, så er jeg voksen.
Når det kommer til kjøp av alkohol, er jeg barn.
Ansvar? Voksen.
Stemme i valget (med mindre du blir atten i valgåret)? Barn.
Komme i fengsel? Voksen.
Jobbe på bestemte kafeer og restauranter? Barn.
Om jeg bestemmer meg for å leke Gud og kreere et bittelite menneske, så har jeg lov til det, selv om jeg er "for barn" til å gifte meg. Det er tydeligvis viktigere å være voksen når du sier sier "ja" (til tross for at du kan si "nei" etterpå, dersom det skal vise seg at ekteskapet var et feiltrinn), enn når du lager liv. Okei.
Jeg er altså moden nok til å ta ansvar for et annet menneske, og til en viss grad til å leke meg i trafikken (biler er jo bare det som tar livet av flest mennesker i Norge årlig..), TO ÅR før jeg får lov til å gå på konsert på Rockefeller, quiz på Torshov, eller drikke en flaske med øl.

Jeg blir atten i april. Da blir jeg voksen på ordentlig.
Men for pappaen min kommer jeg alltid til å være barn, og det er jo litt fint å tenke på.

Jeg er ikke død

Jeg har det faktisk veldig, veldig bra.

Ikke fordi jeg har så mye lekser at det grenser til barnemishandling eller fordi jeg har tidenes blåmerke på kneet, ikke fordi revyen er ferdig og jeg kommer til å savne å sitte i gangen og høre at folk synger "One day more", eller fordi jeg har glemt igjen lommeboken min på et sted jeg ikke husker og derfor er så blakk at jeg garantert vil bli mobbet ut av det gode, bærumske selskap snart. Ikke engang fordi folk har begynt å snakke om eksamen.
Jeg har det bra sånn på tross, jeg.

Jeg koser meg, selv om jeg har så mye å si at det ender med at ordene setter seg fast i tungen min og jeg ikke får sagt noenting som helst. Jeg har så mye jeg vil skrive at jeg klarer ikke bestemme meg for hvilke av innleggene jeg skal skrive først, så jeg ender opp med å ikke skrive noenting. Men det er okei, jeg gleder meg heller over at det er så mye å velge mellom. Heller luksusproblem enn bare problem. Ja, for det er faktisk et problem når jeg ikke blogger; elskverdige lesere har allerede truet med deng om jeg ikke vrøvler snart. Dere er sære. Men jeg liker det.

Jeg nyter at det er Januar, selv om jeg har levd uten skjerf i hele 2009.
Ja, jeg er litt rotete. Hysjnå. Jeg har lov, jeg er tenåring.
Jeg elsker å lese blogger selv om nettet er treigt og jeg egentlig ikke har tid og de aller fleste bloggene tar seg god tid mellom hvert eneste innlegg. Ikke at jeg er i situasjon til å klage - jeg har kanskje ikke vært frøken aktiv jeg heller - men et par ord til om dagen kunne kanskje vært greit?

Jeg har det bra selv om jeg nettopp har lidd meg gjennom to timer med tyskforedrag og to timer med nynorskprøve, og jeg er glad selv om yndlingskjolen min er i min kleptomane søsters varetekt i Trønderby.

Hello Kitty og Elizabeth sitter og ser på Hello Kitty-effekter ("DU TØYSER, finnes det Hello Kitty-flygel?!?!! Amagad. Min. Min nå!"), mens Pink Floyd og jeg tyller i oss druer og kritiserer folk som feirer valentinsdagen. Å, se på meg, jeg kan gi folk plysjhjerter på denne ene dagen i året fordi butikkene sier at jeg skal elske dem da.
Teit.
Men jeg er altså veldig glad likevel. På tross av at jeg må i valentinsbursdag der alle inviterte er klissete par. Og på tross av at jeg garantert kommer til å bli tvunget til å se på Twillightfilmen snart, og jeg gruer meg så mye at det nesten gjør litt vondt.



Jeg er altså lykkelig.
Jeg er lykkelig fordi vi skal ha Star Wars-maraton, jeg jubler fordi kakaomaskinen på skolen virker igjen og jeg smiler fordi jeg fra det vinduet jeg ser gjennom nå kan se musikkelevene ta av på gitar. Jeg elsker skolen min.
Men aller gladest er jeg for at med den metertykke snøen som kom, kom også folk med kalde hender.
Og det er ingenting som er bedre enn folk med kalde hender.


Jeg koser meg.

Geni? Nei. Enig!

Jeg har hatt et lite prosjekt gående. 

Det er riktignok en stund siden nå, men da det pågikk hadde jeg så mye annet å tenke på at jeg ikke fikk blogget det. 

Jeg bestemte meg for å ha en liten periode hvor jeg skulle være enig i alt alle sa. Til enhver tid. Fireogtyvesjutretti/trettien. 

"Aldri krangle med idioter - forbipasserende vil ikke kunne se forskjellen", sies det.
Dette var utgangspunktet for prosjektet mitt. Det uttrykket der.
"Nehei", tenkte jeg, "så ikke krangle med dem. Men hva skal jeg gjøre da? Være enig! Hahahaaa - ah? Være enig? Seriøst? Hm. Jaha. Ja, faktisk, det høres gøy ut."

Har du tenkt på hvor vanvittig deilig det er å være enig?

Noen sier noe. Du nikker. Dere er enige. Hadde livet ditt hatt filmmusikk så ville det ha kommet litt sånn semi-lykkelig plingplong-musikk. Ikke så lykkelig at det blir energikrevende, bare sånn glad som man er når man har spist nok kylling. Man kan legge hendene på magen og bare være tilfreds. Ikke at jeg vanligvis bruker ordet "tilfreds", men skal man først være enige så kan man jo være enige om at "tilfreds" er særs dekkende i akkurat denne sammenhengen.

Det er liksom så lite slitsomt å være enig.

"Hm? Hva sier du? Politikk? Jajøss. Jeg har hørt om politikk."

Nikke, nikke.

Smile litt, kanskje.

Vi er så enige, du og jeg, vi tenker og føler det samme og jeg er sikker på at vi er sjelefrender, er du ikke enig? Selvfølgelig er du enig. For jeg er enig med deg og da må du være enig med meg. Det er jo bare logisk. 

Nikke, nikke. Au, to sekunder, kink i kjeven. For mye smiling. Sånn ja. Det er fint å smile, er du ikke enig?

Om jeg likte filmen? Ja? Jada. Hæ? Hva sa du - du likte den ikke? Ånei. Neinei, ikke jeg heller egentlig. Jeg sa bare ja fordi jeg.. øh.. eh, iallefall: drittfilm. Mh. Jeg er så enig.

Jeg hadde så lyst til å tilte hodet bakover så jeg ikke kunne se mine egne integritetsløse øyne speile seg i den jeg snakket med sine, rense halsen for siste rest av personlighet og bare rope "jeg er enig, verden! Kom, la oss ha det koselig og aldri ha en eneste diskusjon igjen i hele vårt liv og skal det være en kopp te? Ja? Jeg er så enig, te er fint. Med sukke - ? Uten sukker, ja. Enig. Heeeelt enig. Gud for en nydelig kåpe De har. Du liker den ikke? Nei, nei, ikke jeg heller. OL? EU? Babyolje? Heeelt enig. Kjør på." Bare en eneste gang. Jeg ville kjenne hvordan det var, bare.

Jeg hadde jo sett andre mennesker gjøre det før meg. De virket en anelse lobotomerte, okei, men i det minste smilte de mye og jeg trodde de levde et ganske bra liv. Jeg var enig med meg selv om at det måtte være ganske så avslappende. Det så iallefall ikke så vanskelig ut; det lå i dette med ikke å utbryte "åndssvake tulling!" hvergang noen sa noe dustete.

Det er den delen jeg slet litt med.

Men det kan man jo jobbe med, tenkte jeg.

Vi fikk utdelt vinkorker i dramatimene tidligere i år som egentlig skulle brukes til å bedre diksjonen, men ingen sa noe om at jeg ikke kunne bruke dem som biteleke også. 

"Så når noen sier noe heldust av typen "serr, the killers ble bare SÅ mye bedre da de la til litt techno lsm!"", tenkte jeg, "så kan jeg bite litt på vinkorken mens jeg tenker på hvor mye energi jeg sparer på ikke å krangle med soppen." Så det var altså planen. Ikke krangle, bare nikke. Nikke og bite på vinkorken.

Til din informasjon så var det ikke gøy. Ikke i det hele tatt faktisk.

Jeg klarte meg i temmelig nøyaktig 12 timer (der jeg sa meg enig i sinnsyke ting av typen "Hairdspray er den beste filmen i hele verden", "eplejuice er bare SÅ mye bedre enn farris" og "Zack Efron er schkjekk"), og så sa en solskinnspike at "jeg synes man bare burde fjerne "henne" fra det norske språk, jeg, man trenger det jo ikke uansett".

Jeg prøvde å telle til ti og nikke og smile, men det gikk bare ikke.

Beklager.

Jeg er kanskje en svak person.

Men heller en svak, kranglevoren skapning som knurrer i tide og utide (finnes det egentlig noe "tide" for knurring, sånn egentlig?), enn en smilende blondine med nikkeskader i nakken og en gapende, tom plass i vokabularet, der "henne" pleide å stå.

Jeg bestemte meg før prosjektstart for at jeg skulle greie minst tre dager.

Men jeg klarte bare ikke å si meg enig med hun.

Aldri.

Aldri, aldri, aldri.

Neste prosjekt skal være enklere.

Ta over verden på seks døgn ved hjelp av tre tannpirkere og en middelsstor lampeskjerm, for eksempel. 

Ordkunstene føles så kunstige

Lån meg alle ordene dine, og la meg sette dem sammen for deg. La meg manipulere dem til det ugjenkjennelige. Jeg vil gi dem tilbake med fornyet styrke.

Vel, for meg vil det være en sterkere sammensetning.

For jeg vil gi deg mine meninger. Og i mine ører er mine meninger sterkere enn dine.

Dine er bare en vilkårlig sammensetning av tøysete vokaler og konsonanter, som sammen danner en mening som jeg ikke kan forstå. 

Jeg vil at du skal si det jeg vil at du skal si, og jeg vil at du skal si det nå. Så får det heller bare være, det at jeg har telefonskrekk. Ring meg likevel. Jeg skal plukke opp røret, jeg, og så kommer jeg til å si "hallo, det er Maren?" før jeg rekker å trykke på grønt rør, for det gjør jeg alltid, så det kommer til å gå en liten stund før du skjønner at jeg faktisk er i den andre enden. Ikke bry deg om det, bare snakk du.

Fortell meg at du skjønner hvor forferdelig feil du tar, og har tatt så veldig lenge nå.

Si at du føler deg som en idiot, så skal jeg nikke litt, før jeg husker at du er veldig langt borte og ikke kan se det. Så jeg sier at ja, du er en idiot. Men i det minste en idiot med selvinnsikt.

Eller enda bedre; si det du sa til meg sist gang vi snakket sammen. Si det en gang til, om du tør, og denne gangen skal jeg ta ordene dine og sjonglere med dem til det går rundt for deg.

Du har alle råvarene, forstår du, alle bokstavene, alle kommaene og utropstegnene, det er bare det at du er så fryktelig dårlig på rekkefølge.

Du blander sammen det våte og det tørre og så står du der med en salig røre som alle andre skjønner at stinker. Det er bare du som fremdeles sverger til galskapen, fordi det er du som har laget den.

Det krever mye å innrømme at man tok feil.

Jeg hater hvordan de ikke betyr noe for deg, ordene. Et ord er et simpelt hjelpemiddel, noe du tar i bruk for å forpeste verden med de teiteste budskap.

Et ord uten din mening er et ord uten verdi.

Kan du la meg gi dem en annen verdi? Tør du se hva de små hjelperne dine gjør mot deg i en fiendes hender? Ord er vakre, sterke og egenrådige. Behandler du dem ikke med respekt, kommer de ikke til å beskytte deg, men heller bytte side. 

Du sitter vel i den sofaen som er fryktelig viktig at man ikke søler på og hører på sånn musikk som jeg forbinder med solpudder. Det er så trygt, for du trenger ikke lytte til teksten - den vil ikke si deg noe uansett - du kan bare la deg rive med. Og mens du sitter i denne hvite sofaen, så streifer kanskje blikket ditt det bildet av meg som du har revet ned av veggen din - om det er veggen på rommet ditt eller veggen bak det lange, fine håret, det vet jeg ikke, men jeg vet at jeg ikke henger der lenger. Og så husker du kanskje på meg litt, og så tenker du kanskje "la meg låne ordene dine.. La meg stokke om på dem, og gi dem mening.. Ring meg og si hvor dum du føler deg, jeg skal ta telefonen.."

For vi tenkte jo ganske likt før.

Dengang ord hadde mening, søndag var en fin dag og jeg ikke fikk sure oppstøt av å se navnet ditt på facebook.

 (Det kjennes veldig lenge siden.)

Begynnelsen

Han skulle flytte hjemmenifra, sa han, for det er det store gutter gjør, og han var så avgjort stor gutt nå.

I sekken sin hadde han pakket alt det som var viktig. Gameboyen, for eksempel. Den var grå, og den hadde ingen batterier, for jeg hadde spilt hele natten. Men det visste jo ikke han. Jeg hadde store planer om å skylde på lillesøsteren hans. Hun var så bra å skylde på, for hun hadde kjempestore øyne og var av typen som alltid fant markjordbær, så man kunne ikke være sint på henne lenge om gangen. Eller kjefte på henne. Til dét var hun alt for søt.

Han ville at jeg skulle bli med ham,  vi skulle flytte sammen, vi, og da jeg spurte om hvor vi skulle bo, så lovet han meg gull og grønne enger. Eller iallefall en ny disneyfilm.

"Vi kan følge bilveien", tror jeg jeg kan huske at han sa. Eller kanskje sa han det ikke, men det var iallefall det vi endte med å gjøre. Han og jeg. Han med sekk på ryggen og jeg med sjokoladekake i en serviett. Jeg husker at jeg klemte den fast i hånden min. Den var provianten på mitt livs største eventyr. Jeg hadde sjokolade mellom fingrene mine, men det gjorde ingenting, for vi skulle flytte, og ingen kom til å merke det, for hjemme ble familiene våre blendet av røyken fra grillen.

Han skulle bli politi, sa han, og så skulle han ri.

Jeg skulle ikke ri, for jeg syntes hester var kjedelige. Det synes jeg forresten fortsatt.

Han ville at jeg skulle fortelle ham en historie, men jeg kunne ingen. 

"Kan du ingen historier?!?!", sa han da, og selv om jeg på den tiden ikke kunne stilige ord av typen "vantro", så skjønte jeg at det var det han var. Vantro, altså. Og siden jeg var alt for stolt til å innrømme at jeg ikke kunne noen, så begynte jeg å finne på.

Hele tiden mens vi vandret langs bilveien, fortalte jeg historier.

Og jeg husker at jeg elsket det.

Det var så bra.

Jeg snakket og snakket og snakket - og han hørte på.

(Siden den gang har jeg aldri sluttet å snakke. Ikke når jeg sover engang.)

Og jeg tenkte at det her, det her er bedre enn å bli ridende politi.

Vi flyttet aldri hjemmenifra.

Vi hadde dessverre alt for observante foreldre, som ikke var like sikre på at vi ville klare oss i trafikken som det vi var. Mistroiske krek som de er.

Likevel var ikke Den Store Reisen helt fiasko, heller.

Jeg laget en figur den dagen som jeg siden er blitt veldig glad i. Da de andre barna lekte med dukker, lekte jeg med å utvikle fantasifiguren min. Gi henne et liv, en personlighet. Da jeg begynte på ungdomsskolen, skrev jeg henne inn som gjesteaktør i stilene mine.

  En dag skal jeg lage en verden til henne, og på hennes første dag på ny klode skal hun rømme hjemmenifra, med sjokoladekake i hånden. Og hun skal høre på Morrisey til krampa tar henne.

Jeg gleder meg allerede.

Take a chill pill

Når jeg stresser som en syvbarnsmor på chartertur, så er det greit å være omringet av søte mennesker. Og det er jeg jo også, forsåvidt. Revyskuespillere er jo revyskuespillere av en grunn; de er morsomme. Også er de hyggelige.

Men det er klart. Det hindrer meg ikke i å klage i alle mine våkne timer. Helst litt i søvne også, kjenner jeg meg selv rett. Jeg kjefter og gneldrer og syter, og hopper fire meter i været bare noen prikker meg på skulderen, og tidligere i dag vurderte jeg seriøst å kvele en av revyarbeiderne med sminkesvampen min, bare for å få tilbringe litt rolig tid i fengsel. Maren's gone totally nazibitch. Virkelig. Ikke tøys engang. Jeg føler meg bare skikkelig slem. Særlig mot folk som prøver å være hyggelige mot meg, underbevisstheten min skriker "aha! Denne er ikke klar for kamp! Vi tar'n!", og så går det temmelig nøyaktig seks sekunder før jeg har lagt all verdens negativ energi på deres skuldre.

Det mest irriterende er likevel når en eller annen moroklump skal få meg i bedre i humør ved å si "hey, take a chill pill!"

Jeg har så fryktelig lyst til å svare "JATAKK VELDIG GJERNE, det er bare å gi meg en!", men jeg tror ikke de faktisk har en. En stressned-pille, altså. Og da er det ganske lumpent gjort å tilby meg en, synes jeg. Gud, som jeg skulle ønske at det fantes chill pills. Sånne som bestod av grønn te og blomsterekstrakter og fiolin- og pianomusikk og stemmen til Damien Rice, av følelsen av varmeflaske, av svaberg og følelsen av sommervarm sjø til skuldrene. Jatakk. Veldig gjerne.

Men istedenfor ender jeg med å glefse et svar av typen "hahahaha fryktelig festelig - gå og dø."

Dette er hvordan det ser ut i hodet mitt for tiden:

Løp. Frem og tilbake. Helst nå. Nå? Sa jeg nå? Jeg mente i går. Helst i går. Aller helst før jul.

Hva er det du sier? Er du ikke ferdig? Hm? Nynorsktentamen i morgen? Jøss. Hva var det du sa med den prøven på onsdag..? To kapitteler, ja, jaha, okei, men kan du ikke bare lære deg pensum mens du sover, da, du som alle andre mennesker?

 (En av dine aller beste venner blir atten, sier du? So? Hva har det med deg å gjøre? Hva mener du, "gave og fest"? Pøh. Særlig. Sosialliv. Ingen trenger det sånn egentlig.)

Hjelp, det er sminke alle andre steder enn i ansiktet mitt!

LØP, sa jeg!

Om du har tid til å spise? Selvsagt ikke. Unge.

Dette er slett ikke bra nok, gjør det om igjen!!!

Hm. Pokker. Dette er da ikke min bukse. Dét forklarer hvorfor den faller ned hele tiden.. Men hvem er den sin, egentlig? Og hvor i all verdens land og rike er min?!??!

Jeg er ikke stressa eller noe, altså.

Om det er noen som har lyst på litt hjelp med organsiering eller pugging av det store norske leksikon så er det bare å ringe. 

Man vil jo ikke risikere å kjede seg ihjel, heller.

Har du også mye å gjøre?

I øyeblikket er jeg høy på konfekt.

 Sånn i påvente av ny forsyning chill pills, liksom.

Gud, jeg elsker å være ung.

Eg er genial

Folk snakker ofte om at man burde skrive ned det man tenker på når man våkner opp om natten og føler seg som det største geniet siden den som oppfant pianoet.

Nå skal det sies at til tross for mine utallige søvndumper, er det sjeldent jeg tenker noe så genialt at jeg føler "herregud, Maren, ærlig talt. Dette må du skrive ned. For menneskehetens skyld. Du er jammenmeg en lur en."

Faktisk vil jeg gå så langt som å si at jeg sjeldent tenker noe mer spennende enn ting av typen "Gah, dustekroppen, sov nå. Pronto. Tror du virkelig at du skal ha nok energi til å gå rundt og være bitter og irritert på omverdenen i morgen, dersom du ikke sover nå? Erketufs.", eventuellt "hvor i all verdens land og rike er de sorte skoene mine? Hvem har jeg glemt dem hos? Er det mulig at jeg kan få det igjen på forsikringen? Og mens jeg er inne på det; bør jeg skaffe meg en forsikring?"

Men i det siste har jeg tenkt noe. Noe annet. 

Og frem til i dag var jeg sikker på at det var noe menneskeheten kunne dra nytte av.

Faktisk tror jeg tanken "rikdom! Ære og berømmelse! Verden for mine svarte sko-løse føtter!" streifet meg.

Men i natt skrev jeg det altså ned. 

Ett eneste ord.

Ordet.

Og så sovnet jeg igjen, da.

Da jeg kom hjem for ti minutter siden, kom jeg plutselig på å sjekke den vesle notatboken ved siden av sengen min. Lese hva jeg skrev i natt. Du kan tro jeg var spent. Jeg husker alltid drømmene mine, men aldri det jeg tenker i våken tilstand. Skummelt, i grunn. 

Uansett: ordet var "diktfasit".

Ikke at dét sier meg så fryktelig mye. Men det er sikkert genialt.

Jeg var altså veldig sikker på at jeg så snart jeg postet dette ordet, ville kunne utropes til Messias og gudinne og hero og verdensmester i bryting og spaghettikoking på èn gang, for så viktig var det altså. 

Det skal visstnok være svaret på alt her i verden. 

Life, Universe and Everything? 42.

Krig og fred og religion og politikk og sånt? Diktfasit.

Kanskje er det dét som er problemet, sånn egentlig. Ja, bare tenk over det. 

Det analyseres for mye, uten at noen noengang har vett på å legge igjen en litt ordentlig forklaring på skriveriene sine før de vandrer heden. 

Dikterne er rett og slett for snille. Istedenfor å trumfe igjennom med egne meninger og synspunkter, skriver de en litt sånn semi-meningsfull tekst, og lar andre, ikke fullt så velartikulerte skapninger legge egne tanker i andres store, fine ord.

Så edelt.

Så .. idiotisk.

Kupp diktene! 

Diktfasit til folket!

Mangelen på diktfasit er åpenbart det eneste som står i veien for verdensfreden;

Russland: Jammen, hallo, skjønner dere ikke at han prøver å formidle en form for naken redsel, utilslørt, strippet for ambisjoner, idealer, håp? Skjønner du ikke at regnet symboliserer at han har gitt opp? At han ikke orker å late som mer? At han ikke kan kjempe mer?

USA: Neinei. Forfatteren var jo født og oppvokst i USA. Han kan umulig ha skrevet noe så deprimerende. Han prøver selvsagt å beskrive den overveldende kjærligheten til fedrelandet, den altoppslukende, varme følelseseksplosjonen som oppstår i hans amerikanske hjerte, det som banker for pannekaker om morgenen, for frihet for alle og for amerikanske piker på grelle sykler. Regner representerer friheten! Han trenger ikke kjempe mer, han kan bare lene seg tilbake og ta i mot det som kommer fra himmelen!

Russland: Kjærlighet? Frihet? Ikke noen naken redsel? Ingen innestengt galskap fanget i et glass som er en størrelse for lite? Gah. Barnslige idioter. Grunne som et vaskevannsfat.

 Vi bomber dem.

USA: Ingen frihet i diktet? Hæ? Ingen frihet? Russland er i mot frihet? Ohnoes! De kommer til å ta landet vårt og frarøve det all frihet! En verden i lenker! 

Vi bomber dem.

Eller kanskje ikke. 

Den D-en ser forresten mistenkelig ut som en G. Kanskje mente jeg Giktfasit. 

Kanskje hadde jeg løsningen på all verdens giktproblemer. Kanskje er jeg et særs misforstått medisinsk geni.

Eller kanskje ikke.

Nyttårsdialog

"Er det ikke vakkert?", sa han. 

Hvem han nå enn var.

Jeg nikket, jo, det var det. Raketter som lyste opp snøfnuggene på sin ferd oppover, før de eksploderte i tusenvis av farger over hele Bærum. 

Jeg veivet litt med stjerneskuddet mitt til svar.

Vakkert? Hva slags tenåringsgutt med respekt for seg selv sier egentlig "vakkert"?

"Burde vi ikke klemme nå?" 

Armene hans var helt åpne. Jeg kjente hvordan ansiktet mitt krøp sammen til et Lille My-uttrykk.

"Ikke pokker. Jeg hater klemmer."

Vi så litt mer på rakettene.

"Har du noen nyttårsforsetter?", spurte han.

Jeg ristet på hodet.

"Egentlig ikke..", mumlet jeg, fremdeles uten å slippe nattehimmelen med blikket, "jeg har aldri vært helt typen til å ha nyttårsforsetter."

Han tok frem en sigarett og tente den på stjerneskuddet mitt. "Godt nyttår", sa han, og trakk giftige stoffer dypt ned i lungene sine. 

"Dersom jeg hadde røyket", sa jeg, "og dersom jeg var typen til å ha nyttårsforsetter, så ville jeg ha bestemt meg for å slutte å røyke. Selv om det er litt klisjé."

Han svarte ikke, bare så veldig skuffet ut. Plutselig skjønte jeg hvorfor; han hadde to tente sigaretter i hånden sin, en til seg selv og en til..

"Meg? Jammen.. Jeg røyker jo ikke.. ?!"

Gutten nikket og lo litt. "Jeg skjønte det. Nå."

Han snudde seg mot en tilfeldig forbipasserende gutt, og prakket dem begge på ham. Godt nyttår, liksom, vær så god, kreft på pinne fra meg til deg. 

Tilfeldig Forbipasserende Gutt så veldig lykkelig ut. 

"Du ga bort begge?"

"Jeg trenger jo ikke røyke akkurat nå. Hvis du ikke tåler det. Men jeg kommer aldri til å slutte."

En jente dukket opp i døråpningen. Blikket hennes søkte gjennom menneskemengden, hoppet fra bakhode til bakhode, til hun omsider lot det hvile ved gutten jeg stod og snakket med.

Han mumlet et eller annet banneord, og dro frem en mobil, prøvde å se opptatt ut.

"Du er ikke så fan av henne, er du vel?", fniste jeg.

Jenta brøytet seg vei mot oss, albuet den ene festkjolen etter den andre.

"Hun har fulgt etter meg i hele kveld. Hjelp. Meg."

"Der er du jo!", pep hun, da hun omsider var kommet frem, "jeg har lett overalt etter deg!"

Han tvang frem et lite smil. "Jaså?"

"Ja, jeg har med sigg til deg."

Hun gliste bredt, og tryllet opp en sigarett fra utringningen.

"Ehhh..", sa han, og så ut som han kunne tenke seg hundre steder han heller ville være enn akkurat der. Under en lastebil, for eksempel, eller på telttur i Sibir.

"Han kan ikke ta i mot", utbrøt jeg, "for han har som nyttårsforsett å slutte. Jeg har prøvd å overtale ham til å fortsette, men han er bare helt urokkelig. Han synes røyking er skikkelig teit."

Så trakk vi begge på skuldrene og lagde en "håpløst - men hva kan man gjøre?"-grimase. Et øyeblikk så hun mistenksom ut. For å overbevise henne trakk jeg røykpakken ut av lommen hans, og rakte henne den. "Se, helt ferdig." 

På de skyhøye hælene stolpret hun seg videre, på jakt etter neste fyr. Han her var hun så avgjort ferdig med.

"Det var fire røyk igjen i den esken der.." furtet han.

"Jeg kan godt rope henne tilbake?", gliste jeg.

Han bare ristet på hodet, og vendte seg mot Tilfeldig Forbipasserende Gutt og gjengen hans.

"Hun her har som nyttårsforsett å klemme flest mulig folk i løpet av 2009. Hjelpe henne til en pangstart?"

Og slik gikk det til at jeg klemte sikkert 20 stykker i løpet av to minutter. 

Noen vil nok hevde at det var fortjent.