Tilsett kaffe og en psykolog

For å lese denne bloggposten, er det to og en halv ting du må vite:
1. Speilreflekskameraet mitt har vært totalt bortevekk i en måned. Jeg har lett høyt og lavt (hovedsaklig lavt, må jeg innrømme, da slikt har en tendens til å ende på gulvet), på skolen og hjemme - jeg har til og med snik-endevendt møblementet i mine venners hus (ikke utifra mistanke om kleptomani, men heller fordi jeg kjenner meg selv og vet at dersom jeg har hatt med meg kameraet ut (hvilket jeg selvfølgelig har), så er det slett ikke usannsynlig at jeg har gjemt det på "et lurt sted" for å huske å få det med meg hjem igjen. Se, mamma, jeg slekter på deg!)
2. Jeg får perioder med ekstreme mareritt, noe som gjør at jeg er livredd for å legge meg. (Dette får naturligvis store konsekvenser for mine åtte timer. De har en tendens til å bli fire. Eller mindre.) Nå i det siste har det vært forskjellige varianter av den samme drømmen: Maren går og ser seg i speilet. Speilbildet gir Maren en liste over folk hun skal drepe (som regel bestevenner og familiemedlemmer osv), og beskjed om hvor hun skal finne nattens våpen (som regel et eller annet torturinstrument.)
2 1/2. Det hender jeg går i søvne.

Greit. Så. Hvis vi rører sammen disse tre elementene, så får vi følgende resultat:
Jeg sover.
Jeg går bort til speilet. Speilbildet mitt gir meg en liste på åtte/ni navn, og beskjed om å sjekke den nederste skuffen under skapet på soverommet. "I natt får du en pistol, er du ikke glad?", sier hun. (For jeg har selvfølgelig klaget og ynket meg for at jeg må drepe folk jeg liker med typ.. strekkmaskin og giljotin.) "Men den skuffen er ødelagt", sier jeg, "den går såvidt an å åpne. Det er ikke noen pistol der, det er jeg helt sikker på."
Speilbildet bare vifter litt med håndleddet og sender meg avsted. "Du må stole på meg", sier hun.
Og jeg tenker at joda. Jeg skal stole på meg, jeg.
Så jeg tasser inn på rommet mitt igjen og bort til skapet og bøyer meg ned og åpner skuffene og løfter den ene skuffen litt sånn at jeg kan lukke den andre. Det er nemlig en egen mekanikk som må til for å åpne denne skuffen.
Og jeg stikker armen min helt inn til veggen i skuffen mens jeg formulerer skjenneprekenen jeg skal gi til Speil-Maren: "jeg sa jo at det ikke var noen pistol der, din ekle, forferdelige, ondskapsfulle dobbeltgjenger. Ikke bare er du slem, du er uvitende også!"
Men så kjenner jeg at hånden min treffer noe, og så går det opp for meg at jeg er våken.
Jeg trekker ut noe sort og hardt.
Pistol? Selvsagt ikke.
Kamera? High five, Jack. Ikke noe mer minidigitalkamera på meg. Hurra!

Det skal også nevnes at jeg drepte usedvanlig mange i løpet av natten, våknet ved jevne mellomrom og sov generelt dårlig, noe som førte til at jeg våknet noe sånt som ti minutter før skolestart. (Ja, jeg ser selvfølgelig strålende ut. Jeg gjemmer meg ikke bak veggstolpene eller noe.)
Vel fremme i første time ringte forresten en telefon med en forferdelig ringetone. Flere ganger.
I min jakke.
Men min telefon, Jonas, han lå i shortslommen min.
Jeg vet ikke hvordan jeg skrur den fremmede mobilen på lydløs og jeg blir gæærn.

Jeg er litt forvirret i dag.