The Man Who Isn't There

Jeg har en hjertepute fra IKEA. Den er stor og rød og myk, og den har to armer sånn at den egner seg perfekt til klemming, og den har bare fire fingre på hver hånd, for det viktigste er ikke at den er korrekt, det viktigste er at du kan føle kjærleiken den sender ut i store, kroppskontaktavhengige bølger. Dette er også grunnen til at den ikke er utstyrt med noen hjerne (okå, da, så er vel hovedgrunnen den at en pute med hjerne ville vært litt i creepieste/ulovligste laget, men du skjønner hva jeg mener): du vil ikke ha kos med hjerneaktivitet. Du vil bare ha litt enkel nærhet. Iallefall tror jeg det er det som er tanken bak dusteputekonstruksjonen fra IKEA.

Hjerteputen har ingen bein, heller. Når den går lei av å være der for andre og egentlig bare trenger litt tid for seg selv, så er det "synd det, sweetheart". Den kan ikke løpe sin vei. For den har ingen bein. Den må bare pent ligge der og være.. ubetinget kjærlighet. Og klemmer. En lyttende venn i nøden. Bløt og dum. Du vet - nesten alle kvaliteter jeg finner utiltrekkende her i verden.

Hvorfor jeg i det hele tatt er i besittelse av en hjertepute fra IKEA er mer enn jeg kan fatte, men sånn er det nå engang, på samme måte som at måker kan svelge lightere uten å få vondt i magen; det er ulogisk, men det bare er sånn, og man må finne en måte å leve videre uten å tenke for mye på det, for hvis ikke så får man bare hodepine, og det tjener ingen på, hverken du eller måken eller lighteren eller hjerteputen, eller IKEA, for den saks skyld. Jeg har nå engang en hjertepute, og den har en fast plass i hylla over den hvite sofaen på rommet mitt, ved siden av to gamle mobiler og en tegning av Britney Spears.

Du lurer sikkert på hvorfor jeg forteller deg dette.

Vel.

I natt hentet jeg hjerteputen ned fra hylla.

Fordi jeg ville klemme den. Det er åpenbart at jeg trenger hjelp.

Det ble bare for mye med alle marerittene. Jeg er bare.. ordentlig sliten. Av å sove så forferdelig dårlig.

Så der lå jeg, da, og klamret meg til rød fløyel og tylltull, og klemte de anatomisk ukorrekte hendene dens til de ble helt, helt flate. "Herregud", tenkte jeg, "tenk om noen kunne se meg nå."

Og så begynte jeg å tenke på alle de jeg kjenner og hvordan de ville ha reagert om de så meg klemme noe som helst sånn veldig frivillig og på eget insj, og så tenkte jeg på ansiktene deres, og så halvsovnet jeg, og plutselig så trodde jeg at jeg rev opp tidligere nevnte ansikter med hammer på samme måte som du trekker planker opp av gulvet, og etter det så sov jeg ikke så veldig mye mer. 

Så nå er puten i sengen min med meg. Den ligger nærmest veggen så jeg ikke skal få blåmerker på hoftebenet når jeg hiver kroppen min hit og dit i forsøk på å riste vekk uønsket, nattlig hjerneaktivitet. Og jeg har laget en veldig myk spilleliste på youtube med bare søte sanger, og jeg leser bare Wodehouse, og jeg stresser ikke med noen ting som helst. Jeg koser meg med å leke hobbypsykolog på berusede venner over msn. Jeg drikker en del te. Og pappa har kjøpt bringebær. Jeg har nedtelling til jeg kan se Edward Saksehånd og åpne armene for julen (istedenfor Dustete Rød Ikeapute.)

I det store og det hele, kjære bloggleser; det jeg vil si, er vel egentlig bare at om du føler at bloggen står stille, så har du helt rett, det er ikke bare noe du føler fordi verden går så fort i august. Bloggen står rett og slett helt NSB-fast. Jeg beklager. Jeg er bare for opptatt med å ha det hyggelig så hjerteputen kan gå tilbake igjen til å holde Britney med litt sårt tiltrengt selskap.

 Men jeg har drevet litt intens sjelegranskning og kommet frem til at jeg ikke kan legge ned bloggtingen bare på grunn av et par skarve søvnproblemer. Den får bare værsågod å holde seg våken. Av søstersolidaritet med sin skaper, om ikke annet. 

Men både kvalitet og kvantitet kan tenkes å være noe skrantne en stund. 

Så vet dere det.

I mellomtiden kan dere lese denne helt fantastiske teksten (og høre på sangen helt nederst), og oppdage at mennesker ikke er så forferdelige likevel. Den tar iallefall pusten fra meg hver gang. Okå, så nesten hver gang, da. Noen ganger er det bare mykoplasmaen.

The Man Who Isn't There (Oren Lavie)
Look at the sky
It belonged to a guy
That I know
And I thought I forgot
Long ago

Look at the trees
Didn’t stop at the top
Not for him
Used to borrow the wind
For a walk

Look in his eyes for a dying flare
Look for the wind in his yellow hair
And pretend
You see the man
Who isn’t there

Look at the sea
used to save all his waves
for hellos
used to climb up
his highs, down his lows

Look at the birds
used to flock as he walked
through the street
used to fly down
and march at his feet

Look in his eyes for a dying flare
Look for the wind in his yellow hair
And pretend
You see the man
Who isn’t there 

Oren Lavie er et geni.
Virkelig.

Og dessuten savner jeg broren min, for han har visst ikke fått med seg at telefoner fungerer ved russergrensa også. Ikke at det har noe med noenting å gjøre, men han lo så mye av at jeg (jeg!) har en hjertepute med klemming som hovedegenskap at nå tenker jeg på ham når jeg tenker på den. 

Menneskehjernen er en underlig sak.