Han har hørt det fins en verden et sted utenfor, borte over gata et sted

Hun gråt sånn som bare fulle jenter gråter. Håret hang foran øynene hennes som lange snødyner henger fra et tak i april. Når jeg tenker meg om, var vel "april" en betegnelse som kunne brukes om hele mennesket: de fuktige, lyseblå converseskoene, for eksempel. Det pleier å være meg, det, i hele april: det holder at jeg aner et hint av tørr asfalt-lukt i lufta, og så løper jeg rundt i tynne tøysko hele måneden, på tross av elvene av smeltet snø som formelig oversvømmer hele Bærum. For ikke å snakke om tidligere nevnte skotøy. 

Eller den bleke huden hennes. Vårhud. Sminken var for lengst grått bort.

Jeg kunne se fingrene hennes, de søkte som besatt i lommene og i vesken, løp febrilsk langs jakken på jakt etter hulrom hun kunne ha oversett. De var tynne, fingrene. Og veldig lange. "Kvister", tenkte jeg, "og neglene er knopper og skudd."

Men det mest ekstreme var vel holdningen. Måten hun hang på hoftene sine med knukket nakke og hengslete rygg på.. Hun var en blåklokke, i spennende kontrast til bybildet en regntung lørdagskveld.

Hun hikstet hysterisk. Iallefall tror jeg det, det så sånn ut, men det er jo aldri godt å si. Ikke når man ikke hører noe annet enn trikker og fulle menn som prøver å puste nytt liv i en Elvissang som med fordel kunne ha fått hvile i fred. Og lyden av vann som prøver å flykte fra takrennene. Finne en vei til havet. 

Jeg stusset litt på hvorfor hun var alene. 

Det var mange mennesker rundt omkring, men ingen akkurat rundt henne, og jeg funderte på om det er sånn at byjenter får gå rundt alene i byen på natten, for vi fra kommunene, vi prøver å la være, vi, og iallefall i den delen av byen. 

Og så kom jeg på at hun gråt, og at det sikkert var en grunn til det. Som for eksempel at hun var alene i den delen av byen på natten. 

Så så jeg Ham.

Han var bak henne, ti meter kanskje, men det var tydelig at han var bak henne, om du skjønner, og ikke bare tilfeldigvis ti meter fra en jente som gråt sånn som bare fulle jenter gråter. Til dét så han alt for målbevisst ut. Det var en grunn til at han var der. Og det var en grunn til at hun var der. "Og", la jeg til i hodet mitt, "det er en grunn til at hun gråter."

Jeg trykket på den knappen som lager grønt lys, bare sånn i tilfelle.. Okei, så er jeg kanskje ikke den sterkeste bøssa i krydderskapet, men jeg liker å tro at jeg har et dugelig høyrespark. 

Mens lyset fremdeles var rødt, så jeg mannen gå nærmere jenta. Hun gråt fremdeles så mye at det under andre omstendigheter kunne ha gått for å være en slags blanding av melodrama og moderne dans. 

Mannen var høyere enn fire Marener oppå hverandre (følte jeg, iallefall), og like bred som et piano. Ikke feit. Bare muskler. 

En hette var dratt ned i ansiktet hans, og fire-fem blingbesatte lenker rundt halsen tvang ryggen til å krumme seg lett fremover. Han hadde tatoveringer på hver knoke, men hva det stod på dem, kunne jeg ikke se. Men han så farlig ut, så det var sikkert noe sånt som "Karma" og "Police". Eller "Die" og "Fighting." 

Lyset skiftet fra rødt til grønt, og selv skiftet jeg fortau fra det fortauet lengst borte, til det på den andre siden av gata for dem. Endelig kunne jeg høre ordentlig, ikke bare se.

Nå var han så nærme henne at jeg syntes jeg kunne kjenne lukten av dårlig parfyme og sigaretter. Da han åpnet munnen, var ordene som falt ut av den framført på gebrokkent norsk. Jeg gjettet på at førstespråket var urdu. "Ikke gråt, da", sa han, og han snakket så dypt at det var nesten så jeg følte vibrasjon i ryggmargen. Han så irritert ut. Jeg tenkte at han var en sånn kynisk drittsekk som ikke liker at jenter gråter fordi "jenter som gråter er slitsomme". Jeg kjenner noen sånne.

Hun så på ham. Hun gråt fremdeles, men viste ingen tydelige tegn på gjenkjennelse - heller på overraskelse; antakeligvis hadde hun aldri sett ham før i hele sitt liv. Og så klynket hun et eller annet som hverken han eller jeg klarte å få helt tak i.

"Hmmmhhf", gryntet han. "Jeg fant dette. Borte på [utested]. Er det ditt, eller?"

Og så rakte han henne et eller annet, og hun så på det, og så.. så sluttet hun å gråte.

"Fyfaen", sa hun. "Fyfaen, du fant det." 

Hun hikstet fremdeles, men nå smilte hun, og prøvde å tvinge blikket ut av de våte øyenkrokene og bort på Mannen. Det var visst ikke så lett. Hun var nå tross alt en sånn jente som gråt sånn som bare fulle jenter gråter, og fulle jenter slutter ikke å være fulle bare fordi de slutter å gråte. Ikke nødvendigvis, iallefall. "Fyfaen", sa hun bare, og så så uendelig lettet ut at jeg ikke kunne la være å smile.

Han viftet med hånden, som for å si "ikke noe problem", og så luntet han bort til trikkestasjonen. Han så helt dopa ut, og et ungt par flyttet seg et par skritt lenger bort da han stilte seg opp. Jeg tror ikke han brydde seg. Jeg tror ikke han merket det. Jeg tror ikke han enset blikkene de to vekslet bare meter bortenfor ham.

Håper ikke. Håper ikke. Håper ikke.

Kanskje var han bare sliten etter å ha lett etter jenter halve kvelden som kunne se ut som jenta fra bildet på det kortet han hadde funnet. Bankkortet.

Bankkortet som hun hadde mistet, og som hun nå stakk inn i minibanken hun stod ved, mens hun klemte en telefon fast mellom skulderen og øret. "Hei, mamma", sa hun, "unnskyld at jeg vekker deg igjen, men nå finner jeg en taxi og kommer hje - .. Ja. Ja, det ble funnet. En fyr fant det. Ja. Ja, jeg sa takk. Tror jeg."