Ta kontroll på kontinentet!

Jeg er den lykkelige innehaver av det styggeste bankkortet i manns minne. Det er penger på det.

Jeg er også velsignet med et pass som er så stygt at alle Oslos dørvakter glemmer å se på legget til den som kommer inn etter meg. Fordi de ler.

Dessuten har jeg sånne servietter som dreper alle bakterier, og jeg vet hvor jeg har håndkleet mitt. Maren skal ut og reise.

I morgen på denne tiden så sitter jeg i solfylte Italia med en is i den ene hånda og en mobiltelefon med mamma inni i den andre.

Man kan jo ikke godt bli her i Bærum nå når det er blitt levelig temperatur her.

Min kjære venninne har allerede utforsket området i rundt en uke og funnet ut hvem som er rikest, kjenner jeg henne rett, så når jeg kommer hjem om en uke er jeg kanskje ikke bare brun&blid, men også en godt gift kvinne. Jeg har hørt at det skal holde å være blond, nemlig.

Om jeg er blond? Check.

Om jeg kommer til å være enda blondere når jeg kommer tilbake igjen? Check. 

Å, det blir så bra.

Og så skal jeg kjøpe chihuahuaer til alle som vil ha det, bare fordi de er dyre og jeg er kvalmende velstående som følge av et heldig innfall om å ta en tur innom et eller annet flott, gammelt kapell. Disse italienerne og bryllupene deres, du vet.

(Slapp av, pappa, jeg bare tøyser. Vi kjenner jo meg. Jeg fikser ikke å være vittig og/eller vakker i varmen. Og vi vet alle at jeg ikke kommer til å kapre Romas rikeste på sjarmen eller min høyt utviklede sans for romantikk. Jeg kommer nok hjem igjen helt blakk, skal du se. Blakk og solbrent.)

På mandag (den 13) forlater jeg nok en gang gamlelandet, denne gangen per tog og til fordel for følgende gullrekke: Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Frankrike, England, Wales, Skottland og, til slutt (helst i rundt en uke): Irland.

Så hvis alt går etter planen så har jeg lagt alle de kuleste delene av kontinentet under meg innen åttende august. Det blir flott, jeg skal få litt skikk på disse danskene, og så skal jeg fortelle tyskerne at de er nødt til å gjøre noe med imaget sitt (for de kan jo ikke være så håpløse som de blir framstilt i tysktimene? .. Kan de?), og Franskmennene skal jeg banke litt høflighet inn i (bortsett fra Remi fra språkreisen til California da, for han sang Counting Crows på fransk for meg, så ham liker jeg), og alle menneskene borte i England og sånt skal jeg bare fp til å.. du vet.. snakke mer. Ha så fin dialekt og likevel snakke så lite? Egoistisk, er det. Nemlig.

Jeg har tenkt til å innføre litt ordentlig hoffetikkete, forresten, litt sånn Middelalder-style, når kontinentet er mitt. For eksempel så skal jeg ha hoffnarrer og trubadurer og alle blir nødt til å bukke for meg. Toget skal være min stolte jernganger. Og Pink Floyd og Hello Kitty blir mine modige væpnere. Eller mine Sam Gamgoder. Jeg skal nok få dem til å bære Lembasbrødet mitt, jeg. (Jeg har hørt at knekkebrød er et must på interrail. Noen flere tips?) Å, der byttet jeg visst historie. Oh, well. Når jeg har kontroll på kontinentet så blir alle de beste historiene flettet sammen uansett. 

Hvis du vil ha et postkort fra et tilfeldig land i Europa så er det bare å legge igjen navn og adresse etter pipetonen. Ja, for jeg tviler jo på at jeg tar telefonen. (Jeg bare tuller igjen, mamma, jeg lover å være tilgjengelig til alle døgnets tider.) Men helt seriøst. Postkort. Send en mail (evil-cookie@hotmail.com). Eller legg igjen en kommentar. Eller kontakt meg på facebook eller noe. Jeg elsker postkort. Virkelig. Særlig å sende dem. Det blir kos! Don't be shy!

Og for dere kjipinger som ikke stoler på meg og som derfor ikke sender meg adressen deres, skal jeg prøve å blogge så ofte som jeg bare kan, men jeg må innrømme at jeg ikke helt vet hvordan det står til med internettkafeer i dagens fancyeuropa. Hadde det vært egypt eller noe sånt jeg skulle til så kunne du ha bannet på at jeg ville funnet en pc til leie på hvert gatehjørne, men neida, jeg skal til sånne land hvor folk ser på deg med hevede, perfekt nappede øyenbryn og sier "hvorfor kan du ikke bare bruke Blackburryen din, da?"

("Fordi pappaen min ikke vil at jeg skal ha med meg dyre ting på interrail, vel, ekle overklassetufs! Nå, får jeg låne macen din eller ikke?"

"Ikke, selvfølgelig?"

"Arrgggh. Greit. Jeg går og ser en musikal eller noe.")

Oppsummering av vrøvlete avsnitt: Sjekk bloggen av og til, den oppdateres når du minst aner det. (Fortere enn du aner, Pinky! Ehe.)

Sånn, da gjenstår det bare å avslutte dette skryteinnlegget med en sang spesielt til ære for Lars, Didrik og Henrik:

(Og ikke prøv dere på noe "når man hører mye på Pink Floyd blir man litt kresen i musikkveien"-crap. Jeg vet at dere liker det. Det er Kaizers. Alle liker det. Det er som Tressis, "alle liker tressis", bortsett fra at med Kaizers så stemmer det faktisk. Alle liker Kaizers. Men ikke alle liker Tressis. Jordbæris er bare.. unødvendig. Og vanilje også. Vanilje kan brukes som drukningsmateriale for folk jeg ikke liker.)

Ha det bra, alle barn! Ha det hyggelig så lenge! Husk solkrem, husk å ta sjanser, husk å ikke finne på noe tull (var de to selvmotsigende, mon tro?), husk å være søte mot folk som har fortjent det, og.. husk å fôre broren min, hvis noen av dere ser ham. Tusen takk.

Nøtt, nøtt, nøtting!