Hello, Goodbye

Sjelevennen min fant meg i natt. Vi var paa et helt genialt utested der de spilte the Cure, og plutselig saa bare .. var han der.
"Norway?", sa han.
"Yes..? How did you..?", sa jeg. De fleste tipper paa svensk, nemlig, eller nederlandsk, saa en "how did you..?" var saa avgjort paa sin plass.
(Hele samtalen var paa engelsk: hans del paa klingende liverpooldialekt, min paa norwenglishamerikansk. Men for aa faa skrive "aa" saa mye som mulig, velger jeg altsaa aa oversette den.)
"Jeg hadde en romkamerat som var norsk. Eller.. er. Hun er fremdeles norsk."
"Aha."
"Saa jeg kjenner det igjen lett."
"Okei. Kult. Kan du si noe paa norsk?"
Det viste seg at han kunne si noe som med tilstrekkelig alkoholinntak og velvilje sikkert kunne tolkes til noe i retning av "hvordan har du det?", bare, du vet, Gollum-style. Med sinnsyk uttale og et noe underlig ordvalg ("hvordan har den det?", liksom, ikke "du".)
Og etter dette saa endte vi med aa snakke sammen paa en benk.
Hello Kitty og Pink Floyd og hans fetter og han og jeg.
Da de to forstnevnte blir rastlose raskere enn syvaarige guttunger under moralprekener, tok det ikke lang tid for de var borte.
"Hvor gammel er du?", spurte gutten.
"Jeg er atten." For det er jeg. Nemlig.
"Jeg er 29", sa han.
"Du er gammel."
"Aha, nei, men jeg kan ikke huske aa ha gjort noe spesielt i lopet av mine forste elleve aar. Ikke noe som har formet meg, iallefall. Saa det er ikke noe problem, egentlig. Det kunne ha vaert et problem om jeg var mer moden. Gift eller noe."
Jeg lo. Han smilte fordi jeg lo. The Cure virket fornoyde.
Han lurte paa hvorfor kjaeresten min ikke var med til Liverpool. Jeg svarte at det var fordi han er dod.
"Dead?", sa han.
"George Harrison", sa jeg.
"Aha."
Og saa lurte han paa hvorfor jeg ikke satt med stjerner i oynene og fortalte om "my sweet, oh so sweet, norwegian boyfriend", saann som atten aar gamle jenter liksom skal.
"Kanskje fordi jeg er like romantisk anlagt som en boks med rustne skruer?", foreslo jeg.
"Du er rar."
"Takk."
"Jeg mener det."
"Jeg ogsaa."
Paa dette tidspunktet vurderte jeg aa forlate aastedet, men saa kom jeg paa at jeg ikke kunne la ham slippe unna med aa stille meg ubehagelige sporsmaal uten aa lide litt selv ogsaa.
"Saa", sa jeg. "Hvorfor er ikke kjaeresten din med? Oh, and don't say "dead"."
Han vekslet et kort blikk med sin fetter, som paa denne tiden hadde beveget seg bort i retning bardisken. Fetteren ristet paa hodet, og himlet saa med oynene da han skjonte han hans kjaere slektning ikke kom til aa ta hans raad.
"Fordi", svarte han, "jeg er helt motsatt av deg. Jeg er overromantisk."
"Have a nice evening."
"Nei, jeg mener det! Jeg tror paa sjelevenner."
"Jaha?"
Det saa ut som om han mente det. Og han snakket naa engang liverpooldialekt. Jeg kunne i det minste lytte til det han hadde aa si.
"Og jeg tror. Nei. Jeg VET. At vi er sjelevenner."
Og saa lo han. Jeg ville nok ha ledd, jeg ogsaa, om jeg saa ansiktsuttrykket mitt.
"Du er elleve aar eldre enn meg og kommer fra et annet land." Sa jeg.
Han ristet bare paa hodet.
"Jeg saa det da du kom inn doren", sa han.
"Joss, saa flink du er, da."
Fetteren hans trakk en pekefinger over halsen, frem og tilbake, borte ved baren. "Abort mission", liksom. Jeg begynte aa le, noe som forte til at jeg begynte aa hoste, hvilket igjen resulterte i at jeg ikke fikk puste (jeg har nevnt dette for, sant? Hoste-til-jeg-ikke-faar-puste-situasjonen min?)
"Jeg faar ikke puste!", presset jeg ut. Jeg kjente at oynene mine begynte aa renne, og tankene gikk direkte til sminken som ikke er vannfast.
"I feel the same way!", svarte tullingen.
"Hahaahhhhhhhauu, jeg mener, nei, jeg mener, jeg kan faktisk ikke puste.
Jeg er syk. Probably the swine flu." (Det siste var nok ikke helt sant, men i det minste minsket sannsynligheten for at han ville onske aa kysse meg med det forste.) (Oppdatering: Fem minutter etter at jeg blogget dette kom jeg paa hvorfor jeg har hatt saa ekstremt deja vu paa den delen av den samtalen der: det er jo helt tatt ut av Pirates of the Caribbean! Sykt. Ah. Anyways. Jeg maatte si det naa som jeg husket det.)
Og saa ble vi sittende stille en stund mens jeg fikk igjen pusten. Hadde jeg ikke vaert saa opptatt med aa ikke begynne aa le igjen fordi det ville gaatt paa helsa los, saa er sjansene store for at det kunne ha vaert pinlig.

"Saa. Sjelevenner."
Jeg saa paa ham. Ja?
"Jeg er sikker paa at vi er sjelevenner."
"Vil du ha et tips? Naar en jente sier at hun ikke er romantisk, saa sier du ikke det der med sjelevenner. Det sparer du til hun som aapenbart har ventet hele sitt liv paa et disneybryllup. Til saanne som meg kjoper du en ol."
"Bryllup? Ah, jeg er glad du nevnte det. How do you feel about getting married?"
(Her fulgte en liten latter-til-pusteproblemer-episode.)
"Jeg har alltid onsket aa gifte meg", sa han.
"Du er jo ikke stygg", svarte jeg (for det var han virkelig ikke - selv om det smerter meg litt aa innromme det), "saa hvorfor gifter du deg ikke bare med en eller annen kjaereste? Du er jo gammel. De vil sikkert."
"Men ingen av jentene jeg har vaert med har vaert sjelevennen min."
"Nei, det stemmer. For det er jo jeg."
"Correct."
Stillhet.
"Jeg vil ikke ha barn", sa jeg.
"Du vet det bare ikke ennaa", sa han. "Jeg skal ha barn innen jeg er tredve, hvilket vil si at du vil ha barn innen du er nitten."
"Jeg kjenner ikke helt denne magnetiske tiltrektningen man liksom skal ha med sjelevenner."
"Jeg kjenner den. Ikke noe problem. Den er der."
"Har ikke du en kirke du burde gaa i eller noe?"
"Neinei. Religion er jo rart. Skjonner ikke hvordan noen kan tro paa saant."
"Ikke jeg heller"
"Fordi du er sjelevennen min!", svarte han, og hele ansiktet hans lyste opp i et kjempeglis. Jeg dukket unna en klem.
"Du maa da skjonne at dette er galskap. Jeg mener, til neste aar saa gaar jeg fremdeles paa skolen! Til neste aar laerer jeg aa spille teater! Hva gjor du til neste aar, old man?"
"Da er jeg i Australia og spiller gitar og laerer spansk."
"At?"
"Noe galt i det? Vil du at jeg skal flytte til Norge med engang, kanskje?"
"Nei, herregud, nei, men.. Kan du spille gitar, forresten?"
"Aldri provd. Hvilket er grunnen til at det staar paa agendaen for nesteaar. Kan jo ikke godt komme fra Liverpool og ikke kunne spille gitar."
"Og spansken, da..?"
"I'm just like, "why not?", you know?"
Han smilte mye. Og saa meg rett inn i oynene hele tiden. Jeg hater det naar folk gjor det.
"Men hva gjor du med penger, da? Skal du ikke jobbe?"
"Hvordan skal jeg ha tid til det naar jeg skal dykke hele tiden?"
"Dykker du? Hei, det gjor jeg ogsaa!"
Her saa han litt oppgitt ut et oyeblikk.
"Selvfolgelig gjor du det", sukket han, "vil du at jeg skal forklare begrepet "sjelevenner" for deg, eller?"
Jeg ristet paa hodet.
"Good. Da synes jeg at vi kan fortsette samtalen uten at du paapeker alle selvfolgelighetene."

Og saann fortsatte vi. LENGE.
Men jeg rekker ikke skrive inn hele greia for naa skal vi ut og spise middag.
Saa jeg tar en kort oppsummering:
Jeg sa at jeg ikke ville gifte meg med ham "fordi jeg tror at sjelevennen min er i Norge, og jeg kan jo ikke godt komme hjem fra ferien og vaere forlovet da? Tenk saa lei seg han blir." En forklaring han faktisk nesten godtok, fordi "naar det viser seg at det du trodde var pur kjaerlighet viser seg aa bare vaere en fascinasjon for det fine haaret hans, saa kommer du til aa mote meg, ogsaa kommer vi til aa gifte oss likevel."
("Before I'm twenty?" spurte jeg. "Selvfolgelig", svarte han, og jeg tror nesten han mente det. "Just.. come to Australia!")
Og saa ga han meg ol og hjalp meg med aa finne vennene mine, og saa forsvant han ut i natten med en sjanglende fetter, og sin Sjelevenn frisk i minnet. Tror iallefall han.
- Og det er jo det som betyr noe, er det ikke?


P.s: Hello Kitty har kjopt taateflaske i dag. Hun har hatt "a vision" om at hun skal ha en datter som skal drikke av den flasken, og den skal hete Ylva.