All you need is love

Det er nå jeg veldig gjerne skulle ha kunnet si "jeg er lykkelig" på flere språk. For etter å ha sagt det i flere dager i strekk på norsk og engelsk og tysk, så begynner det liksom å bli litt tamt.
Nå vet du kanskje ikke hvorfor jeg er så kvalmende, påtrengende "la meg hoppe opp og ned og strø om meg med våsete kjærlighet"-glede, men så er det jo også derfor jeg blogger, er det ikke? Sånn at du skal få vite sanne ting.
Så.
La meg få ta deg med tilbake igjen til fem minutter etter at forrige bloggpost ble publisert.
Og jeg vil ta det hele i korte trekk, for jeg sitter og er litt asosial akkurat nå.

Jeg trykket "publish". Vi gikk for å møte Thea, som stod og blomstret (nei, det gjorde hun slettesmeg ikke, nå når jeg tenker over det, hun var forsinket som ville søren) på en bussholdeplass, og så gikk vi for å leke på Harry Utested Nummer 1. Men dengang ei! Det skulle nemlig vise seg at noen utesteder i London ikke tar bankkort som ID. Og vi tar ikke akkurat med oss pass på byen (nå lenger. Oslos dørvakter har nok hatt seg en latter eller ti før undertegnede ble velsignet med bankkort med Tidenes Mest Uheldige Bilde.) Derfor ble vi nødt til å gå på et sted som het Green Dragon. (Green Dragon! Hurra!) Og DJen var kjempestygg og utrolig kul, og han spilte alt vi ba ham om og det var flott.
Og så. SAA mine damer og herrer. Gikk vi på et sted jeg ikke aner hva heter, men som av en eller annen grunn minner meg veldig om Junior Grand Prix, så jeg tror det hadde med Fat Dog eller Black Sheep å gjore. Uansett. Dette var hvordan vi ble venner med de mest stereotypiske, rike, snobbete briteguttene jeg noengang har sett. De gikk i dress og kom rett fra hesteshow og hadde hver sin store leilighet i London Sentrum og gikk på Oxford og studerte etellerannet som hørtes så økonomisk lønnsomt ut at jeg nesten sovnet bare de sa hva studiet het.
Og det skulle vise seg at et av disse menneskene var naert beslektet til den godeste Pete Doherty. Hvilket er hvordan det hadde seg at vi fant oss selv med en uhyre fancy telefon klemt mellom oss på lørdag kveld på en totalt random klubb i England, med den godeste Pete mumlende i den andre enden av røret. Eh, ja, så, vi var liksom ganske glade etter det, da.

Vi tok taxi hjem til Mrs Murphy, den snille gamle damen som hadde B-and-B med syke mengder frokost og dessuten en nusselig liten vannkoker med masse te på rommet, og et barnebarn som visstnok var mye hoyere enn oss selv om han bare var søtten. Vi ble ikke så veldig fornaermet, egentlig.
(Vi var riktignok bekymret en liten stund for at hun kanskje var død, men det er en helt annen historie, og bortsett fra det så er det bare varme følelser for mrs. Murphy.)

Og så. SAA. Så dro vi til (med perfekt timing, I might add)
Liverpool.
Som er der jeg er nå.
Og jeg tror jeg har tidenes heftigste overdose på lykke. Beatles. OVERALT! Beatles, Beatles, Beatles!
Og alle snakker liverpooldialekt!
Det er så fantastisk at jeg nesten ikke klarer å stave det engang;
F. A. N. T. A. S. T. I. C. S. K.
Det er helt nydelig her.
Vi bor kjempesentralt og billig.
I et kjempefint rom med et kjempefint bad.
Og i resepsjonen sier de ting på Liverpoolsk, og avslutter setningene sine med "love".
Vi har vaert der hvor de har spilt inn scener i Across the Universe. Jeg kunne fole Jim Sturgess sitt naervaer. Hurra!
Og sett Beatlesting, da, selvfolgelig.
Og til dere som får postkort: jeg kommer bare til å sende beatlespostkort. Skjer ikke at dere får bygninger. Jeg bare nevner det.

åja, også har vi jo sett Harry Potter, da. For det må man jo når man er i England.
Og Pink Floyd, som snakker erkebritisk, har blitt mobbet av folk i butikkene.
"I am dreadfully sorry, but I do not understand british money!", sier hun. På klingende Oxforddialekt. Som en ekte innfødt med teselskaper og det hele.
Og de ser på henne som en totalt bimbo og svarer
"Eh.. So.. What do you understand then?"
Hvorpå min yndlingsblondine repliserer
"Norwegian money?" med en tone som formelig skriker "selvfolgelig. Dust!"
Ahaah, jeg elsker det.

Forresten så har jeg mange herlige samtaler jeg gleder meg til å blogge, og her på hostellet HAR de internett! Så jeg kan blogge når jeg ikke får sove fordi jeg hoster! Hele uka! (Ja, for vi blir her nok hele uka, for vi er syke. Fremdeles. Stakkars oss. Vi bruker skjerf.)

ALT ER BEATLES! All you need is love! Ja!

(Nevnte jeg at vi har Top Shop som naboer? Ikke? Jeg er glad. Se meg skåle med skikkelig god kaffe.)