Om det å blogge bilder

Etter å ha påtvunget nettet mine noe sære formuleringer og ikke alltid helt gjennomtenkte meninger i nesten tre(!) år, kan jeg likesågodt innrømme at jeg har utviklet et eget, personlig bloggreglement. Ja, jeg er faktisk så nerd.

Regler som gjelder alt jeg skriver her.

(Regler som, ironisk nok, ikke er skrevet ned.)

En av de aller første reglene jeg laget var at jeg skulle holde meg til tekst. Bilder skulle bare brukes hvis de var viktige for innholdet. 

Ikke fordi jeg ikke liker bilder (jeg elsker bilder!), men rett og slett fordi jeg ikke er noen fotograf, og fordi gudene skal vite at jeg ikke er noen modell. 

Dette har jeg også vært smart nok til å gnåle høylytt om i alle tenkelige sammenhenger. Intervjuer, kommentarfelt, chatroom.. You name it. "De andre barna kan blogge bilder", har jeg sagt, "jeg vil ha fokus på teksten."

Men hva skjer når jeg føler at teksten er .. dårlig?

Når jeg sitter og har lyst til å dunke hodet i tastaturet (men gjør det selvfølgelig ikke - hallo, det er en mac, og antakeligvis det nærmeste jeg noensinne kommer ekte kjærlighet), når jeg egentlig bare vil legge ned hele bloggen og aldri skrive noe annet enn facebookmeldinger igjen?

For det skjer av og til. Ikke fordi jeg ikke har noe å si, men fordi ordene stokker seg og jeg klarer ikke skrive like raskt som jeg formulerer og alt blir surrete og jeg blir kjempefrustrert.

Og når hvis jeg tar meg tid til å lese igjennom det jeg skriver, så føler jeg at Gi et lite vink hadde hatt veldig godt av å bytte forfatter. Til en noe bedugget (etter høyt alkoholinntak foran Ricky Lake grunnet ikke-eksisterende sosialliv), lettere tilbakestående åttiåring med konsentrasjonsvansker, for eksempel. Vedkommende ville iallefall kunne kommet med noen andre syn på livet enn bare den sedvanlige "og så hadde jeg lekser og så drakk jeg kaffe." 

Og det er i sånne stunder, når jeg vurderer mulige stedfortredere, at jeg tenker som så: "hvis jeg nå bare slenger på noen bilder, så kanskje de hopper over teksten?"

For jeg merker det selv, at når jeg leser en blogg uten bilder, så leser jeg. Hvis det er bilder der, ja, da ser jeg på bilder. Så enkelt er det. Så jeg skriver lange tekster, før jeg distraherer de elskede leserne med fotografier. Avledningsmanøver!

På den måten virker det fremdeles som om jeg er en ung forfatterspire som skriver brokk på seg, men i virkeligheten er jeg bare en semideprimert fjortiz med et dødsfancy kamera hvis prisnivå er uproposjonalt med fotoskillzene hennes. 

Planen var å aldri fortelle dere dette. Men så en dag så gikk det opp for meg at man skal være ærlig på blogg. Det er jo en slags dagbok. Heck, de andre barna skriver jo hemmeligheter. Men det tror jeg ikke jeg skal gjøre. Helt ærlig.

 Og dessuten så er det bedre om jeg rett og slett sier ifra, sånn at det virker som at jeg er moden og reflektert, enn at dere gjennomskuer meg og legger igjen "du er skikkelig dårlig, lille hykler" i kommentarfeltet. Nemlig. (Dette er min store frykt. Dèt, og underarmer. Begge deler gir meg frysninger.. La oss skifte tema. Nå.)

So, there you have it.

Når jeg bruker bilder, er sjansene store for at jeg er klar over at teksten med fordel kunne ha vært sløyfet. Men det er regel nummer to i det hemmelige regelverket: Aldri sløyf teksten. Teksten er din venn. Selv om det er en venn som kanskje ikke nødvendigvis henger på greip. 

Så nå, for å sørge for at du ikke leser teksten og dermed får vite hvor totalt maursluker jeg kan være iblant, så poster jeg bilder fra gårsdagen, som fra nå av skal være husket som "den dagen da vi dro til Oslo for å feire at det var tiende juni" (og ikke "den dagen da Maren antakeligvis misforstod oppgaven på eksamen og dermed ødela livet sitt og som kommer til å være skyld i at hun må flytte til typ Porsgrunn"). 

Enjoy.

Vi dro på spontantur i Pariserhjulet på Aker Brygge.
Emilie var nok ikke helt forberedt på at det skulle være så høyt oppe, men hun så ganske så fornøyd ut likevel, da.
Jeg koste meg iallefall. Anbefales. (Også anbefales det å dra på Fridays etterpå.)

Vi danset på operataket (til varierende reaksjoner fra de andre turistene.) Thea har spenst. Selv har jeg et forsøk på splitthopp. Det var kos. Selv om vi måtte danse uten musikk.

Jeg elsker dette bildet. Thea på skråplanet.

Og dette, selvfølgelig. Jeg har Winona Ryder og Marilyn Monroe på samme bildet. Score!
Thea er skummel mens jeg bare er.. random. 

Emilie in action.
"Hurra for 10. Juni!"
Thea er modell igjen.. Gah. Jeg får trøste meg med at hun hører stemmer i hodet sitt. Tror jeg.

Emilie og Thea to sekunder før de blir angrepet av en full, gammel brite.
Emilie hopper og har lange bein. Hun ble sjekket opp av en kjendis..
.. Mens målgruppen min viste seg å være tolvåringer. Jeg skylder på t-skjorten. (Ser du hva som står..?)

Nå skal jeg ta meg sammen. I morgen kommer det bare tekst. Jeg lover. Og det skal være fankensåbra. Ahem. Nemlig. Og unnskyld emoheten. Jeg er egentlig helt ekstremt glad i dag! Helt sant! Se, jeg bruker hyperaktive utropstegn!!