Når ordene blir viktigere enn avsnittene

Det magiske er ikke selve historien.

Det er ikke den delen som kan gjenfortelles på fire minutter eller oppsummeres med en tegning på baksiden av en serviett.

Det fantastiske er ikke avslutningen der det går opp for dem at de elsker hverandre og bør være sammen resten av livet (eller kanskje bare i en uke, hvis uken er bra), der hvor alt går bra til slutt eller der hvor alle sammen dør og du må gråte fordi noen ganger så er det greit at ting er triste fordi de er vakre også.

Det herlige er ikke selve plottet. En fortelling kan handle om ingenting og likevel bety alt.

For hemmeligheten ligger ikke i et originalt manus eller et smart handlingsforløp.

Hemmeligheten ligger i detaljene.

Det er det at hun maler et lite pinnsvin på postkassen sin fordi hun alltid blir så glad av å se på pinnsvin, og håper at postbudet som har virket så nedfor i det siste skal bli litt glad når han ser det, selv om hun ikke aner hva slags forhold han har til pinnsvin eller dyr generelt.

Det er det at du velger å presisere at undulatene til naboen din heter Kiara og Filip, selv om det er totalt irrelevant og alt du egentlig trenger å fortelle meg er at naboen din har to fugler.

Jeg elsker at du vil at jeg skal vite hva de heter, selv om jeg ikke trenger det.

Det er det at han tilfeldigvis har på seg en skjorte i den fargen drømmen din hadde i natt - lilla.

En tilfeldighet, javel, men det er jo likevel litt kult, for du pleier ikke å drømme i lilla, du pleier å drømme i grønt, og han pleier å gå med røde skjorter, bare ikke akkurat i dag.

For i dag var alle de røde til vask.

Det er disse detaljene som gjør at det blir liv. Om det egentlig har noe å si ved veis ende? Kanskje ikke. Men det har alt å si for selve reisen.

Det er detaljene som lager en historie, som gjør at du gidder å lese fra perm til perm, gang på gang. Som gjør at du kan lytte til noen fortelle den samme historien hver eneste dag, og like det.

Det er detaljene i en skuespillers arbeid eller i et godt fotografi som gjør at du blir stum, om så bare for et øyeblikk.

Det er detaljene som gjør en løgn så god at du kan tilgi den som serverer deg den for at han eller hun ikke forteller sannheten. Hvem bryr seg egentlig om det er sant eller ikke sant?

Der en vanlig historie ville gitt deg bildet av å fly gjennom luften, gir detaljene deg muligheten til å kjenne kilingen i magen og lukte himmelen og oppdage marihønen som prøver å holde følge med deg på din ferd ned mot jorden. Og er ikke denne opplevelsen verdt det, det å ikke minne seg selv på til alle tider at det ikke skjer i virkeligheten, at alt sammen er et annet menneskes fantasi, at skyene over deg slett ikke er formet som gyngehester, men heller formet av ord?

Det er lange setninger med mange kommaer og adjektiv.

Det er det at noen smiler til deg på fortauet på veien mellom det huset som er hjemmet ditt og det huset som ditt livs viktigste fest skal være i.

Det er at noen gestikulerer mens de snakker fort for å klare å presse inn så mye mening i setningene sine som mulig.

Det er formidlingsglede.

Det er en fantastisk følelse av at man kommer til å boble over fra innsiden om man ikke klarer å få ut alle de bittesmå tingene som til sammen blir et kjempestort bilde, og plutselig blir selve handlingen bare en ramme, som er der for å hindre verdens vakreste maleri fra å gli utover kantene, trekke inn i tapetet og bli borte for alltid.

Og det er en frykt for å bli sittende igjen med en uhyre viktig detalj.

Helt alene.

For detaljer er til for å deles.

Om ikke med andre mennesker så iallefall med en forståelsesfull penn, Dream Theater og en tom togkupè.

Og hvis du vil høre en detalj om dette innlegget, så kommer den her:

Dette innlegget skulle egentlig ikke postes. Jeg fikk bare et innfall om å gjøre det likevel etter å ha sett Le Fabuleux destin d'Amélie Poulain.

Det ble opprinnelig skrevet om natten på toget, der konduktøren snakket bergensk og det stod to jenter på perrongen utenfor i fine kjoler og kysset.

Jeg vet ikke om det hadde noen innvirkning på teksten eller ikke.

Men jeg vet at det hadde en innvirkning på natten min, og at alt jeg hadde gjort på denne rare dagen plutselig ble veldig lite viktig. Og dèt er da noe.