Nå vet jeg hvorfor alt går galt

Jeg har fått en ny venn.

Jeg har ikke den fjerneste anelse om hva han heter, hvor gammel han er eller hva slags hobbier han har, og vi har ingen planer om å møtes igjen. Noen gang.

Men jeg vet at han har veldig store, blå øyne som ikke kan se rett uansett hvor hardt han anstrenger seg, at han har blondt hår som er ganske langt og veldig rufsete (og jeg er sikker på at han aldri har brukt så mye som et hint av hårprodukter i det), at han har et utrolig langt ullskjerf og en ring på fingeren som er formet som en drage, og en tatovering på underarmen (som jeg nektet å se på, fordi jeg hater underarmer, så hva den forestiller, det vet jeg ikke.)

Vi snakket sammen i ca. 20 minutter, og dét var det.

Det startet med at jeg trykket på rødt rør og la mobilen min (som tar "high tech" til nye høyder, forresten) tilbake igjen i lommen min.

"Unnskyld", sa han, "men jeg kunne ikke unngå å høre at du snakket om å ha dårlig samvittighet."

Han luktet så sterkt av alkohol at jeg nesten fikk festivalasosiasjoner. Dessuten så hadde han pupiller på størrelse med Canada.

Jeg nikket litt, og grep etter telefonen igjen - sånn at jeg kunne ringe noen andre og virke opptatt. 

"Du må ikke ha dårlig samvittighet", sa han. Det virket som om det kostet ham mye energi å snakke. Som om han jobbet hardt for å holde øynene oppe.

"Dårlig samvittighet, det.. Det gjør fryktelig vondt, og ingen har noe.. noe utbytte av det."

"Hm, du har kanskje rett i det," mumlet jeg, og begynte å taste nummeret til Hello Kitty. Men så - så fikk jeg faktisk dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet overfor denne fyren som satt der og prøvde å fortelle meg at jeg ikke skulle ha dårlig samvittighet.

"På den annen side", sa han nå, og lente seg fremover, "så kan man jo ikke bare slutte med det heller. Å få dårlig samvittighet. Det er jo det som gjør at vi er mennesker. For vi mennesker gjør jo føkka ting hele tiden, og hva i all verden er poenget med å gjøre forferdelige ting hvis vi ikke kan ha dårlig samvittighet etterpå?"

Han snakket fort, som om dette var noe han hadde tenkt lenge på, og gestikulerte med skitne hender, som for å veie opp for mangelen på et imponerende ordforråd. 

Det klirret litt i noen flasker i posen ved siden av ham, og et øyeblikk var visst det viktigste i verden å sjekke at alle flaskene fremdeles lå på plass. Han talte dem, før han nikket fornøyd, og så på meg igjen.

"Så," begynte jeg, "så du.. Du mener at vi gjør dumme ting sånn at vi kan få dårlig samvittighet? Ikke omvendt?"

"Omvendt?", sa han, og så forvirret ut. Øyenbrynene hans krøp sammen og kysset rynkene over nesen hans.

"Hva mener du, 'omvendt'?"

Jeg forklarte at noen sikkert ville hevde at vi får dårlig samvittighet på grunn av de teite gjerningene våre - ikke at vi begår dumme gjerninger sånn at vi kan ha dårlig samvittighet.

"Hm," sa han. "Kanskje du har et poeng."

Jeg nikket. Han prøvde å nikke han også, men stoppet ganske fort. Masserte tinningene sine og så ut i lufta med et fjernt, tåkete blikk. 

Plutselig la jeg merke til den ene foten hans, som vippet opp og ned i et voldsomt tempo. Conversene så eldre ut enn eieren. 

"Jeg tror egentlig helst at vi gjør ting for å få dårlig samvittighet. Fordi det er så deilig å ha dårlig samvittighet, fordi da vet man at man er menneske, fordi det er en følelse, og dyr har ikke følelser. Dyr gjør også dumme ting, men de glemmer det etterpå."

Jeg så opp fra skoene hans, og gransket ansiktet hans for tegn til ironi eller tøys. Ikke noe ironi. Mulig stoffmisbruk, kanskje, men ingen ironi, ikke noe tøys.

"Men," sa jeg, "hva med de andre følelsene? Kan vi ikke bare fokusere på dem, hvis det er så viktig for oss å vite at vi er mennesker? Så slipper vi å ha det vondt, og vi slipper å gjøre ting vi angrer på, og vi kan bare løpe rundt og føle.. lykke? Eller noe sånt?"

Han lukket øynene litt, lente seg bakover og pustet. Kanskje tenkte han. Kanskje sov han.

"Men da har vi jo ikke noen grunn til å tabbe oss ut lenger, da?", sa han til slutt.

"Nei, nettopp", sa jeg.

"Men man kommer jo aldri til å slutte med det? Å tabbe seg ut? Jeg kan ikke bare fortsette å drite meg ut, uten å vite hvorfor jeg gjør det. Jeg vil gjerne ha den grunnen"

Han ristet bestemt på hodet og lo.

"Jeg vet jo at man ikke bør ha dårlig samvittighet, men jeg har det allikevel."

"Men kan du ikke bare si til den du har vært slem mot at du er lei for det?", undret jeg.

Han ristet på hodet igjen. Svakere denne gangen. 

"Det ville ikke ha hjulpet. Det er sikkert greit, liksom, men det hjelper ikke nå lenger om du skjønner."

Et øyeblikk lurte jeg på hva han hadde dårlig samvittighet for. 

Vurderte å spørre ham, også.

Men han så så fortapt ut at jeg ikke hadde hjerte til å spørre.

Noe han hadde gjort var forferdelig nok til at han trengte å ha dårlig samvittighet. Virkelig trengte det, mer enn han trengte tilgivelse. 

Han visste at han kom til å begå flere store feil i sitt liv. Mange av dem. Og han visste at han trengte en unnskyldning han kunne tro på, og den unnskyldningen het "dårlig samvittighet." Den gjorde det greit å mislykkes. Om han bare kunne straffe seg selv, så kunne det veie opp for den smerten han påførte andre.

Men aller viktigst for ham var det å være et menneske, sa han, for "livet, det er jævelig og vanskelig, men det hadde jo ikke vært noe tøft om det ikke var det, og man kan liksågodt leve det mens man er her, ikkesant? Å bare være menneske? Og det er den dårlige samvittigheten som skiller menneskene fra dyrene."

Og hvordan vet man egentlig at man er menneske, om man aldri har dårlig samvittighet?

Og hvordan får man egentlig dårlig samvittighet, om man aldri feiler?

Man gjør ikke det. Altså er det høyst nødvendig at man feiler i blant.

Det er ikke meningen at man skal være perfekte, for hva kan man da få dårlig samvittighet for?

"Det er derfor man sier at der menneskelig å feile", fortsatte han, "for hvis vi ikke feiler så føler vi ikke og da er vi dyr."

Jeg fikk litt Erasmus Montanus-følelse ("en stein kan ikke fly, mor kan heller ikke fly, ergo er mor en stein"), men ble likevel fascinert.

Jeg kjenner ingen andre som blir så interessante i fylla, eller i hans tilfelle, trolig pillerus.

"Men nå får jeg nesten litt dårlig samvittighet her", sa han plutselig, "over at jeg sitter her og prøver å belære deg om noe du sikkert synes er kjedelig. Særlig fordi jeg babler."

Han reiste seg og gjorde seg klar til å gå.

"Nei, herregud, jeg kjeder meg ikke!", sa jeg, og mente det.

Han smilte.

"Fint," sa han, "da trenger jeg ikke ha dårlig samvittighet for deg, iallefall. Og jeg skal tenke på det der med å være menneske ved å føle fine ting også."

Og så ringte telefonen min, og han gikk sin vei. 

Lukten av alkohol hang fremdeles igjen i lufta, sammen med tusen tanker om samvittighet, følelser, liv og alt annet som betyr noe. Det som ikke betyr noe var plutselig forsvunnet, druknet i virkelige problemer, sånne problemer som bare de som velger en altoppslukende dårlig samvittighet fremfor en befriende tilgivelse kan ha.

Og jeg har fått en ny venn.