Når livet kommer med dårlige vitser

Jeg lo da det gikk opp for meg at jeg hadde stått opp tre timer for tidlig, at jeg kunne ha fått noe av den søvnen jeg trengte så sårt. Jeg lo da jeg fant meg selv sittende på kjøkkengulvet i et hav av prøvenotater.

"Jeg kunne ha sovet nå og dette kommer jeg aldri til å lære meg", fniste jeg, og spiste kiwi med kniv fordi jeg er hardcore.

Jeg lo da jeg mistet bussen min og måtte vente i et kvarter på neste. I kjole. Fordi jeg hadde tatt på meg kjole da jeg gikk ut av dusjen og ikke orket å ta på meg ordentlige klær, også glemte jeg å skifte.

Jeg lo, fordi det er så typisk meg. 

Og så lo jeg, fordi den gamle mannen på bussholdeplassen så på meg som om jeg hadde røyka syrinbusken hans. Kanskje ikke så rart, siden jeg stod der og så på mine to ødelagte Ipodørepropper og lo av at jeg ikke kunne høre på musikk, akkurat nå når jeg hadde så lyst.

Jeg lo da jeg kom på skolen og skjønte at det var i dag jeg skulle ha høring i tysk.

Og da han kule førsteklassingen ble løftet opp av han andre, og lå og kavet i luften, desperat etter å nå et pizzastykke som en av jentene holdt i hånden sin. Han minnet veldig om det ekornet fra Istid.

Det er det som er så fint med musikkelever. 

De er litt som dyr; mat og søvn er visst det eneste som betyr noe for dem.

Og det ler jeg av.

Jeg lo da jeg skjønte at jeg hadde pugget på helt feil ting til prøven min i et avgangsfag.

Så lo jeg da jeg møtte fortiden på bortebane.

Jeg så den i øynene og sa at den hadde fin genser.

Det var visst en cardigan.

Det kan være det samme. Jeg var høflig.

Det var de også. Høflighet med mascara på.

Men jeg er veldig glad for at jeg går på rud likevel.

Og nå ler jeg fordi fortiden noengang var nåtid. Det er så rart å tenke på, litt som å se tilbake på sider du har lest i en bok. Når du har lest til side 100, føler du at du har kommet langt, men når du kommer til 200, virker det uendelig lenge siden.

Hvis de ikke kan snakke om giraffer, tror jeg ikke de er verdt å snakke med.

Og nå poster jeg dette innlegget fordi det er det jeg ville ha gjort på side hundre, for to år siden.

Selv om jeg vet at det kunne ha vært bedre og at du ikke skal poste når du vet at det er et sånt innlegg som ikke får kommentarer. 

Men vet du hva?

Det ler jeg av. 

Akkurat som jeg ler av at yndlingsbuksen min er ødelagt og at mobilen min ikke kan sende sms.