Ordkunstene føles så kunstige

Lån meg alle ordene dine, og la meg sette dem sammen for deg. La meg manipulere dem til det ugjenkjennelige. Jeg vil gi dem tilbake med fornyet styrke.

Vel, for meg vil det være en sterkere sammensetning.

For jeg vil gi deg mine meninger. Og i mine ører er mine meninger sterkere enn dine.

Dine er bare en vilkårlig sammensetning av tøysete vokaler og konsonanter, som sammen danner en mening som jeg ikke kan forstå. 

Jeg vil at du skal si det jeg vil at du skal si, og jeg vil at du skal si det nå. Så får det heller bare være, det at jeg har telefonskrekk. Ring meg likevel. Jeg skal plukke opp røret, jeg, og så kommer jeg til å si "hallo, det er Maren?" før jeg rekker å trykke på grønt rør, for det gjør jeg alltid, så det kommer til å gå en liten stund før du skjønner at jeg faktisk er i den andre enden. Ikke bry deg om det, bare snakk du.

Fortell meg at du skjønner hvor forferdelig feil du tar, og har tatt så veldig lenge nå.

Si at du føler deg som en idiot, så skal jeg nikke litt, før jeg husker at du er veldig langt borte og ikke kan se det. Så jeg sier at ja, du er en idiot. Men i det minste en idiot med selvinnsikt.

Eller enda bedre; si det du sa til meg sist gang vi snakket sammen. Si det en gang til, om du tør, og denne gangen skal jeg ta ordene dine og sjonglere med dem til det går rundt for deg.

Du har alle råvarene, forstår du, alle bokstavene, alle kommaene og utropstegnene, det er bare det at du er så fryktelig dårlig på rekkefølge.

Du blander sammen det våte og det tørre og så står du der med en salig røre som alle andre skjønner at stinker. Det er bare du som fremdeles sverger til galskapen, fordi det er du som har laget den.

Det krever mye å innrømme at man tok feil.

Jeg hater hvordan de ikke betyr noe for deg, ordene. Et ord er et simpelt hjelpemiddel, noe du tar i bruk for å forpeste verden med de teiteste budskap.

Et ord uten din mening er et ord uten verdi.

Kan du la meg gi dem en annen verdi? Tør du se hva de små hjelperne dine gjør mot deg i en fiendes hender? Ord er vakre, sterke og egenrådige. Behandler du dem ikke med respekt, kommer de ikke til å beskytte deg, men heller bytte side. 

Du sitter vel i den sofaen som er fryktelig viktig at man ikke søler på og hører på sånn musikk som jeg forbinder med solpudder. Det er så trygt, for du trenger ikke lytte til teksten - den vil ikke si deg noe uansett - du kan bare la deg rive med. Og mens du sitter i denne hvite sofaen, så streifer kanskje blikket ditt det bildet av meg som du har revet ned av veggen din - om det er veggen på rommet ditt eller veggen bak det lange, fine håret, det vet jeg ikke, men jeg vet at jeg ikke henger der lenger. Og så husker du kanskje på meg litt, og så tenker du kanskje "la meg låne ordene dine.. La meg stokke om på dem, og gi dem mening.. Ring meg og si hvor dum du føler deg, jeg skal ta telefonen.."

For vi tenkte jo ganske likt før.

Dengang ord hadde mening, søndag var en fin dag og jeg ikke fikk sure oppstøt av å se navnet ditt på facebook.

 (Det kjennes veldig lenge siden.)