1. Desember
Jeg er Mowgli.
Ja, ikke på ordentlig da, jeg er jo ikke Mowgli, for han finnes jo ikke. Men jeg er som Mowgli. En veldig, veldig blek Mowgli, nå når jeg tenker meg om, og dessuten er håret mitt blondt, fordi jeg ikke kommer fra India. Og så kan jeg ikke huske sist gang jeg hadde på meg et rødt lendeklede.
Likevel er jeg Mowgli.
For helt frem til i dag klokka 06:27, trodde jeg at jeg het Johannes og at moren min, Maria Nyberg, var den ordentlige moren min, og at mine to brødre og to søstere faktisk var de ordentlige søsknene mine.
Så feil kan man altså ta.
Hun fant meg visstnok i stua på julaften for søtten år siden. Søtten år og 352 dager eller noe sånt. Det er jo snart jul igjen.
Første jævla desember.
”Du har en rett til å vite..” er den styggeste setningen jeg noen gang har hørt. Mamma klynket den gang på gang, presset den inn i pustepausene i utskjellingen min.
Adoptert. Jeg er adoptert. Mamma fant meg i stua, jeg var visst blåfrossen, som om jeg hadde reist langt i kulda.
Reist, jeg, en nyfødt unge? Ha.
I tillegg var jeg vesentlig mindre enn det som er vanlig for spedbarn. Mamma trodde visst at jeg var for tidlig født eller noe.
Kanskje var jeg det, men det forklarer jo ikke noen ting som helst om hvorfor jeg lå der og spriket med tærne i en dam av barnåler under juletreet.
Jeg våknet i dag tidlig med en ubehagelig følelse i ryggen. Voksesmerter?
Jeg vippet føttene ned på gulvet (”uææ, iskaldt!”), og subbet ned på kjøkkenet.
Der satt mamma, Jannik, Ole og Tiril og dyttet i seg corn flakes. En tom tallerken i vasken fortalte meg at Leonora hadde dratt på jobb allerede. Leonora er 22 år gammel og jobber skikkelig kjipe skift på bensinstasjonen for å klare å sjonglere jobb/familie/universitetet/ kjæreste. Nevnte jeg at kjæresten hennes er en jente, forresten? Tine, heter hun, og hun skal bli sjef i Gilde når hun blir stor, sånn at hun kan presse alle pølsene fulle av vegetariske greier.
Min søster er forelsket i grisenes Messias.
Hm. Jeg ser en potensiell konflikt nærme seg.
Mamma har aldri helt skjønt seg på begrepet ”vegetarianer”, nemlig.
”På julaften spiser man ribbe, Tine, selv om man er gjest og homofil. Sånn er det bare.”
Kanskje like greit at jeg ikke har tenkt til å feire jul hjemme i år. For det er jo ikke ”hjemme” lenger, ikke egentlig.
Tilbake igjen til Johannes-kommer-ned-på-kjøkkenet-sekvensen:
Jeg fant altså familien min sittende rundt bordet.
Tiril så opp på meg med store øyne. Hun hadde eyeliner og brunkrem klint inn i hele fjeset, og der og da irriterte jeg meg over at toppen hennes var så utringet. Lillesøstra mi skal da ikke gå kledd sånn, tenkte jeg. Men nå er det vel okå, antar jeg. Nå er hun jo bare en femtenåring jeg ikke har noe slektskap til. Burka eller g-streng, samme for meg.
Det burde iallefall være det samme for meg. Jeg er bare litt for glad i henne fremdeles, men det går nok over snart, når hjertet mitt skjønner at mamma bare har lurt meg til å tro at denne jenta skal bety noe for meg. Herregud, tenk at alt er en løgn.
Jeg stakk hodet inn i kjøleskapet på jakt etter melk. Små nisser danset på forsiden av den. Julestemning.
”Hvorfor har du en sånn opptrekkersak i ryggen, Johannes?”, sa Ole.
”Hæ?”, sa jeg.
”Som en lekebil”, sa Jannik.
Mamma var helt rød i ansiktet.
”Ta av den greia..”, knurret hun.
Jeg prøvde, men klarte ikke. ”Ikke tull nå, Johannes”, sa mamma.
”Den sitter fast!!”, skrek jeg. Og den gjorde virkelig det. En liten metallopptrekker i ryggen. Tiril reiste seg, og prøvde å trekke den ut. Det var like vondt som om hun skulle prøve å trekke ut en negl fra en av fingrene mine. Jeg prøvde å våkne, men klarte det ikke.
Jeg var allerede våken.
Mamma ble helt stille.
Og så jaget hun de andre ut av rommet.
Klokka var 06:27.
”Du har alltid vært annerledes”, hvisket hun, og alt jeg kunne tenke på var at dette skjedde alt for fort til å være noe annet enn en absurd drøm.
”Hva mener du?”, sa jeg. Eller kanskje jeg bare tenkte det. Uansett fortsatte hun: ”Du ble funnet i stua på julaften. Helt alene, og veldig liten, og du var.. sydd. I ryggen.”
Jeg trodde ikke på henne. Men mamma spøker sjeldent.
Ut av en skuff trakk hun en gulnet lapp.
”12B, 1923 Lilleåsen”, stod det. ”Den var festet i en tråd rundt halsen din da du.. da jeg..”
Lilleåsen 12B, tenkte jeg, jeg må til Lilleåsen 12B.
”Det finnes ikke noe 12B i Lilleåsen”, hvisket mamma, som om hun hadde lest tankene mine. ”Lilleåsen går ikke lenger enn til nummer 11.”
Hun så på meg med store øyne. Øyne jeg alltid trodde mine egne lignet på, men hvordan kunne de det? Vi er jo ikke i slekt engang.
Ja, ikke på ordentlig da, jeg er jo ikke Mowgli, for han finnes jo ikke. Men jeg er som Mowgli. En veldig, veldig blek Mowgli, nå når jeg tenker meg om, og dessuten er håret mitt blondt, fordi jeg ikke kommer fra India. Og så kan jeg ikke huske sist gang jeg hadde på meg et rødt lendeklede.
Likevel er jeg Mowgli.
For helt frem til i dag klokka 06:27, trodde jeg at jeg het Johannes og at moren min, Maria Nyberg, var den ordentlige moren min, og at mine to brødre og to søstere faktisk var de ordentlige søsknene mine.
Så feil kan man altså ta.
Hun fant meg visstnok i stua på julaften for søtten år siden. Søtten år og 352 dager eller noe sånt. Det er jo snart jul igjen.
Første jævla desember.
”Du har en rett til å vite..” er den styggeste setningen jeg noen gang har hørt. Mamma klynket den gang på gang, presset den inn i pustepausene i utskjellingen min.
Adoptert. Jeg er adoptert. Mamma fant meg i stua, jeg var visst blåfrossen, som om jeg hadde reist langt i kulda.
Reist, jeg, en nyfødt unge? Ha.
I tillegg var jeg vesentlig mindre enn det som er vanlig for spedbarn. Mamma trodde visst at jeg var for tidlig født eller noe.
Kanskje var jeg det, men det forklarer jo ikke noen ting som helst om hvorfor jeg lå der og spriket med tærne i en dam av barnåler under juletreet.
Jeg våknet i dag tidlig med en ubehagelig følelse i ryggen. Voksesmerter?
Jeg vippet føttene ned på gulvet (”uææ, iskaldt!”), og subbet ned på kjøkkenet.
Der satt mamma, Jannik, Ole og Tiril og dyttet i seg corn flakes. En tom tallerken i vasken fortalte meg at Leonora hadde dratt på jobb allerede. Leonora er 22 år gammel og jobber skikkelig kjipe skift på bensinstasjonen for å klare å sjonglere jobb/familie/universitetet/ kjæreste. Nevnte jeg at kjæresten hennes er en jente, forresten? Tine, heter hun, og hun skal bli sjef i Gilde når hun blir stor, sånn at hun kan presse alle pølsene fulle av vegetariske greier.
Min søster er forelsket i grisenes Messias.
Hm. Jeg ser en potensiell konflikt nærme seg.
Mamma har aldri helt skjønt seg på begrepet ”vegetarianer”, nemlig.
”På julaften spiser man ribbe, Tine, selv om man er gjest og homofil. Sånn er det bare.”
Kanskje like greit at jeg ikke har tenkt til å feire jul hjemme i år. For det er jo ikke ”hjemme” lenger, ikke egentlig.
Tilbake igjen til Johannes-kommer-ned-på-kjøkkenet-sekvensen:
Jeg fant altså familien min sittende rundt bordet.
Tiril så opp på meg med store øyne. Hun hadde eyeliner og brunkrem klint inn i hele fjeset, og der og da irriterte jeg meg over at toppen hennes var så utringet. Lillesøstra mi skal da ikke gå kledd sånn, tenkte jeg. Men nå er det vel okå, antar jeg. Nå er hun jo bare en femtenåring jeg ikke har noe slektskap til. Burka eller g-streng, samme for meg.
Det burde iallefall være det samme for meg. Jeg er bare litt for glad i henne fremdeles, men det går nok over snart, når hjertet mitt skjønner at mamma bare har lurt meg til å tro at denne jenta skal bety noe for meg. Herregud, tenk at alt er en løgn.
Jeg stakk hodet inn i kjøleskapet på jakt etter melk. Små nisser danset på forsiden av den. Julestemning.
”Hvorfor har du en sånn opptrekkersak i ryggen, Johannes?”, sa Ole.
”Hæ?”, sa jeg.
”Som en lekebil”, sa Jannik.
Mamma var helt rød i ansiktet.
”Ta av den greia..”, knurret hun.
Jeg prøvde, men klarte ikke. ”Ikke tull nå, Johannes”, sa mamma.
”Den sitter fast!!”, skrek jeg. Og den gjorde virkelig det. En liten metallopptrekker i ryggen. Tiril reiste seg, og prøvde å trekke den ut. Det var like vondt som om hun skulle prøve å trekke ut en negl fra en av fingrene mine. Jeg prøvde å våkne, men klarte det ikke.
Jeg var allerede våken.
Mamma ble helt stille.
Og så jaget hun de andre ut av rommet.
Klokka var 06:27.
”Du har alltid vært annerledes”, hvisket hun, og alt jeg kunne tenke på var at dette skjedde alt for fort til å være noe annet enn en absurd drøm.
”Hva mener du?”, sa jeg. Eller kanskje jeg bare tenkte det. Uansett fortsatte hun: ”Du ble funnet i stua på julaften. Helt alene, og veldig liten, og du var.. sydd. I ryggen.”
Jeg trodde ikke på henne. Men mamma spøker sjeldent.
Ut av en skuff trakk hun en gulnet lapp.
”12B, 1923 Lilleåsen”, stod det. ”Den var festet i en tråd rundt halsen din da du.. da jeg..”
Lilleåsen 12B, tenkte jeg, jeg må til Lilleåsen 12B.
”Det finnes ikke noe 12B i Lilleåsen”, hvisket mamma, som om hun hadde lest tankene mine. ”Lilleåsen går ikke lenger enn til nummer 11.”
Hun så på meg med store øyne. Øyne jeg alltid trodde mine egne lignet på, men hvordan kunne de det? Vi er jo ikke i slekt engang.
Hele livet mitt har vært en løgn, og jeg har en opptrekker i ryggen.
Som du skjønner, er jeg Mowgli.
Oppfostret til å tro at jeg er en Nyberg. (Nuvel, det er kanskje hakket bedre enn å gå gjennom livet og tro man er en ulv, men fremdeles..)
Når man er tenåring, skal man liksom finne seg selv. Det er ganske vanskelig å gjøre når man ikke har funnet de rundt seg engang.
Nå vil jeg finne menneskelandsbyen min.
Som du skjønner, er jeg Mowgli.
Oppfostret til å tro at jeg er en Nyberg. (Nuvel, det er kanskje hakket bedre enn å gå gjennom livet og tro man er en ulv, men fremdeles..)
Når man er tenåring, skal man liksom finne seg selv. Det er ganske vanskelig å gjøre når man ikke har funnet de rundt seg engang.
Nå vil jeg finne menneskelandsbyen min.
I morgen reiser jeg.
---------------
Post-post:
6 livstegn:
Fantastisk! Gler meg til i morgon. Takk og takk!
Det skal bli så artig å lese den fremtidige boken din, Maren - for den vet jeg bare må komme. Sikkert flere også. Og da skal jeg stolt si: "Høh, henne har jeg da lest siden hun var en liten bloggepike!"
Nydelig historie, gleder meg til fortsettelsen. Dette er noe annet enn teite konkurransejulekalender-på-nettet greier.
:D Hurra for Mowgli. Hurra for Maren!
Dette gleder jeg meg til å følge med videre på. :)
Minner nesten litt om Harry Potter foreløbig :P (Ikke negativt ment)
Jeg tror de lar skuespillere skrive bøker også. Bare så du veit det.
Legg inn en kommentar