For i dag er det ti år siden Fornebu Flyplass ble nedlagt, må vite. Og det skulle jo feires med mange mennesker, ost og kjeks, flymodeller, show og flyvertinner; både autentiske og.. vel, oss.
En liten haug jenter fra skolen, kledelig iført ekte flyvertinneklær fra 1949 til i dag.
Tidligere nevnte venninne og undertegnede var velsignet med en svært så sjarmerende turkisgrønn drakt fra det tidlige åttitall. Og klokken syv stod vi altså klare med et påklistret smil for å ønske gjestene "velkommen ombord." Vi var blide. Vi var spente. Vi visste hvor nødutgangene befant seg, og var klare for å vise vei i ekte flyvertinnestil. To foran, to til siden, to bak. Og om lyset går, kan du jo alltids følge lysstripen langs gulvet. Ja, den ja.
Dørene gikk opp, og inn veltet en horde av mimrende voksne som så bygningen som den flyplassen den en gang hadde vært. En kvinne stoppet opp. Betraktet oss et øyeblikk. Så klikk-klakket hun bestemt bort til oss.
"Vet dere", sa hun, "jeg var flyvertinne selv en gang, jeg, i min ungdom."
Og vi smilte og sa at det var hyggelig og at da var det sikkert fint å komme tilbake hit til flyplassen og ha nå inderlig en fantastisk kveld, frue.
"Jeg husker da jeg hadde på meg akkurat de draktene dere går i nå."
Blikket hennes vandret usjenert over kostymene våre, og jeg tenkte at nå, nå var det bare sekunder om å gjøre før hun begynte å gråte. Der tok jeg altså feil.
"Jeg hatet dem dypt og intenst, de er jo så gruelig stygge", sa damen.
"Eh. Ja. Ha en fin kveld, da", sa vi.
Og hun lo da hun gikk.
Et gammelt ektepar smilte og takket oss. De sa de hadde elsket denne flyplassen like lenge som de hadde elsket hverandre.
Så rart det må ha vært å være på jubileum for å feire at den ble nedlagt.
5 livstegn:
Awww... Jeg likte ogsaa gamle Fornebu! Bodde fortsatt i Oslo da den fantes, og leeeenge foer sikkerhetsgreiene fra 2001. Hver gang pappa reiste forbi tigerstaden paa vei til og fra jobb moettes vi der ute. Da kunne han nemlig stikke ut fra boardingomraadet, drikke kaffe med meg og saa gaa inn igjen. Ah. Those were the days...
Morsom post!!
Åå, det hørtes hyggelig ut! Man tenker liksom ikke så mye over flyplasser. Men man får jo veldig mange fine minner på dem. Vente på folk som har vært lenge borte, eller bli møtt av mennesker du har savnet mens du har vært på ferie. Det er fint. Alle er så glade i hverandre på flyplasser, også gleder de seg - enten til å reise, eller til de skal komme tilbake igjen.
Takk:)
Selv takk! Jeg ble rent nostalgisk av aa lese og endte opp med aa ringe pappa:) Jeg fortalte hvorfor, og han syns det var en hyggelig overraskelse. Du gjorde en god gjerning i dag!
Jeg husker aldri at jeg fløy fra fornebu, men jeg husker at jeg landet der. Merkelig.
Jeg husker da det var stille her, fordi flytrafikken ikke gikk rett over hodet på oss. (Mamma og pappa husker, jeg bryr meg ikke)
Legg inn en kommentar