Om å sjekke først

Hun kastet på det nydelige håret og så på meg med store øyne sminket etter alle kunstens regler. "Så du bor i Bærum, du?", kurret hun. Og det gjør jeg jo, så jeg nikket. 

Hun stolpet seg et skritt nærmere på de skyhøye støvlettene, og senket stemmen til en konspiratorisk hvisken: "Vet du hvem Johanne* er?" 

Jeg nikket igjen, for det gjør jeg jo. 

Jenta foran meg smilte. Blottet tennene, klar til å vise løvestyrke, og jeg husker at jeg merket faresignalene og tenkte noe sånt som at "er det ingen andre her som jeg kan sosialiseres med? En hyggelig jente, en litt okå gutt, en hund, en lampe..?"

Men før jeg kunne unnskylde meg og forlate den pene piken, grep hun hånden min med sin. Et intenst blikk over perfekte negler, og jeg visste at jeg var fanget. Det nyttet ikke å stritte i mot, snart stod jeg der som en stille kuliss på scenen der hun var stjerne. Og dèt skal hun ha, hun hadde en glimrende innlevelse. Scenen var hennes, rommet og verden også.  Enda stemmen var lav, var det umulig å miste et eneste ord. Piken som litt senere fniste og pep så høyt at bare hunder kunne høre henne, var nå velartikulert og klar. Monologen hennes handlet om Johanne. Johanne med alle feilene og manglene og lytene og som ikke er pen engang. Det mente i hvertfall jenta hvis pianofingre for øyeblikket var tvinnet med undertegnedes. Da hun omsider ble ferdig med baksnakkingen, så hun forventningsfullt på meg. Jeg kjente jo også Johanne. Hadde jeg noe dritt på henne, noe hun ikke visste om, noe hun kunne fråtse i og fortelle videre, nytt materiale til showet hennes? Jeg smilte søtt og trakk hånden til meg. "Johanne er et av de mest fantastiske menneskene jeg vet om", sa jeg. "Jeg foreslår at du sjekker om den du snakker med er venn av den du baksnakker før du begynner." Det var en sint Maren som forlot den måpende piken midt på gulvet, og da jeg snudde meg en siste gang, så jeg at hun faktisk ikke var så pen. Johanne er så mye penere at det er ikke noe poeng i å sammenligne engang.

 

Populære Piker er et mas.