Du bare er

Jeg hadde en venninne som var veldig forelsket i deg en gang i tiden.

Stalker-forelsket, liksom.

Det var før vi hadde facebook, men hadde vi hatt det, så ville profilen din vært startsiden hennes. Hun skrev navnet ditt i hjerter og tegnet deg på servietter, og når du var på storsenteret måtte vi alltid gå bort til guttebutikkene for å se om du var der. Hun lovet meg alltid at denne gangen, denne gangen, skulle hun snakke til deg, bare jeg fulgte henne. Så jeg fulgte henne hver eneste gang, men hun turte aldri. Av og til sa du hei til henne, og da snakket hun nesten ikke på dagevis. Bare smilte og snublet rundt i egne tanker, og noenganger så sang hun, og jeg pleide å tenke at om det fantes en gud så skulle det gå opp for deg at hun elsket deg mer enn vi andre jenter elsker sjokolade, og du ville snakket litt ordentlig til henne. I ettertid ser jeg at det kanskje er like greit at du lot være, hun ville sikkert ha krepert av lykke-overdose.

Hun er ikke den første du har hatt den effekten på. Ikke den siste heller. Jeg har begynt å gjøre litt undersøkelser rundt deg. Du fascinerer meg, skjønner du, jeg synes det er rart at ett eneste menneske klarer å skape så mange og så store bølger rundt seg, tilsynelatende uten å løfte en finger. Det er derfor jeg ikke følger så mye med på hva du sier lenger, men heller på hvordan de andre reagerer. Det er derfor jeg ikke bryr meg noe særlig om hva du snakker om, men heller hvem du snakker til. Du snakker bare med jenter. Neivent, det ble feil. Du snakker bare til jenter. Vi trenger bare å skaffe deg en talerstol, og så har vi en ny Jan Thomas, en sånn en som får alle jenter til å føle seg sett og hørt og jegvetikkehva. Du kan bare sitte der og snakke om ting som ville vært latterlig kjedelige om det var noen andre enn deg som snakket om dem, men siden det nå engang er deg, så sitter alle sammen rundt deg og kjenner at de har det gøy. Genuint og ordentlig, jeg tror virkelig at alle sammen får en litt bedre dag av å leke med deg litt. Men synes du ikke det er litt slitsomt at alle sammen fniser non-stop med en gang du åpner munnen, selv når du prøver å være seriøs?

Jeg hadde blitt gal.

Det er prisen du betaler, nemlig, for å ha en slags jesus-karisma. Det at alle normale mennesker blir forvandlet til fjortisser i ditt nærvær.

Surrounded by idiots.

Men kanskje har du lært å bli vant til fnisingen, sånn som noen lærer seg å leve med piping i venstre øre eller en kneskade. Livet går videre, og det gjør du også. Og for hvert skritt du tar, detter en ny jente for dine føtter. Bare synd du er for opptatt av å se fremover til å merke dem der de ligger og fniser på bakken.

Jeg tror egentlig at du er litt homo.