Vennene mine kutter seg

Prepost: for første gang i min bloggehistorie har jeg skrevet to innlegg rett etter hverandre. Ooo.. Jeg er gæærn, altså!:)
--

De aller fleste har sikkert fått med seg EMO-trenden som går nå. Ungdommer i sorte og blodrøde klær, sort sminke, og ansikter som aldri smiler. Ungdommer som går fra rosa silke til blanke kniver som glitrer i blod. Ungdommer som lider.

Det finnes jo folk som faktisk ER emo, eller "emotional", som det egentlig heter. Ungdommer som faktisk har psykiske lidelser, og som trenger hjelp. Ungdommer som har pleid å stå ut med sin "spesielle" personlighet, men som nå bare er en i mengden fordi deres lidelse ble kul. Kommersiell. "Sell-outs!", mumler "normale" folk i avsky. Det hender jeg tar meg selv i å være en av dem. Da biter jeg meg i tungen, og konsentrerer meg om skolissene mine. For hvordan kan jeg dømme folk som har det så vondt som disse menneskene har det?
Men kanskje er det ikke så rart likevel. Svært mange av dem som utgir sge for å være "emo" i dag, er jo bare falske. Det er synd på dem også, forsåvidt, men det av helt andre grunner. Det fordi de er mote-offere, folk uten egen personlighet. Likevel synes jeg egentlig ikke synd på dem. For ved å late som, ved å gjøre stilen komersiell og "normal", skader de dem som faktisk har det vondt. Skader deres rykte, og deres troverdighet.

Jeg kjenner mange som har arr oppover armene sine. Mange i sorte klær, mange med Green Day og My Chemical Romance i ørene. Jeg liker også disse bandene, men ærlig talt; jeg tar jo ikke helt av av den grunn! "Kanskje de HAR det vondt, da, Maren!", sier vel kanskje du. Men mine venner har INGEN grunner til å ha det vondt. Før denne idiot-trenden kom, var de GLADE! Jeg blir jo ikke venner med folk som aldri smiler sånn rent uten videre?! Nei, det var altså en tid da de var fornøyde. Snill, rik familie, husdyr, kjæreste, vennegjeng, gode karakterer, og gode i sport eller dans. Alt dette har de fremdeles, men likevel har de det altså vondt. Dritt-trend. ANER folk egentlig hvor vondt det gjør å se på at vennen din skader seg selv?

jeg går bare og venter på at det skal gå helt galt. Jeg går og venter på å gå i begravelse for en femtenåring, som ikke er syk en gang.

Det er også noen av dem som virker helt normale, som er glade til vanlig. Undercovers. Bill. Mrk. "Tilsynelatende lykkelig". Men skinnet kan bedra; i nattens mulm og mørke drar også de fram knivene sine. De skriver selvmordsbrev, de forteller alle hvor vondt de har det. De viser de røde merkene på underarmene sine til "vanlige mennesker".
Jeg lurer på om de visste det for et år siden. At de kom til å bli sånn? At de skulle bli trend-slaver, at de skulle påføre seg selv smerte gale folk på tv pleide å gjøre. Jeg lurer på hva som gjorde dem slik. Jeg lurer på om de angrer. Jeg lurer på om det er noe jeg kan gjøre for å hjelpe dem.
Er det det?
Det bør jo være det. De har jo ikke alltid vært slik. Det bør jo være en måte å "hente dem tilbake" på?

Jeg ønsker at denne idiot-trenden aldri hadde kommet. Jeg ønsker at folk skal forstå at å skade seg selv for å bli populære ikke nytter. Det hjelper ikke, og det gjør deg på ingen måte "kul". Det gjør deg stakkarslig. Patetisk. Du sier jo selv at du er en taper, du bruker det som begrunnelse for det du gjør. Men la meg stille deg et spørsmål: var du en taper før du begynte å behandle deg selv på denne måten? NEI, du VAR ikke det! Det er kuttingen som gjør dette mot deg. Og hvis vi tenker over det; hvordan skal kutting fikse noen ting? Å påføre deg selv MER smerte er neppe det du ønsker, hvis du faktisk har så mye smerte i deg som det du sier du har. Slutt å følge moten. Det er helt lov.

De sier at den fysiske smerten fjernen den psykiske. Jeg skjønner det bare ikke.


Jeg fikk en av dem til å love meg å aldri, aldri kutte seg igjen, nå i kveld.
Men jeg er fremdeles skeptisk.

Hvis du leser dette: husk at du lovte. Og husk at vi er glade i deg, alle sammen.