X

Det er så rart, synes jeg. Man kjenner noen VELDIG godt, og tar det på en måte som en selvfølge av man kommer til å kjenne dem for alltid- i allefall til man blir et utslitt voksent menneske med problemer i kassevis, selvangivelser som venter og en skummel tendens til å bruke pengene på mat, ikke shopping, tusenfryd og is. Så feil kan man altså ta.
Jeg så en gutt her forleden; sist gang jeg så ham var i midten av åttende klasse, og da hadde jeg kjent ham i syv/åtte ÅR. Nå, ett og et halvt år etter, sier vi ikke "hei" en gang. Men jeg kjente igjen ham, og jeg er sikker på at han kjente igjen meg også.

I kiosken dagen etter, var det noe kjent med jenta bak disken. I tre år kjente vi hverandre, i tre hele år var vi gode venner, og så hverandre minst en gang i uka. Men nå var det "Det blir 20kr, det..", et par usikre blikk, og takk&adjøss.

Hele tiden møter jeg gamle venner og kjente, men jeg snakker ikke med dem. Oppsøker blikkene deres, for så å trekke øynene hastig tilbake ved øyenkontakt. For det er så utrolig pinlig å møte gamle bekjentskaper! Hva skal man liksom si da? Hvordan oppfører du deg overfor en jente du tilbrakte utallige dager med i femte klasse? Skal man klemme han som du pleide å være så god venn med en gang for rundt to år siden, eller skal du..vinke? Og en annen ting; når du møter vedkommende i følge med nye venner; hva gjør du da? Hvis du møter din gaa-aamle bestevenninne, når du går sammen med din nye bestiss, hvordan skal man pressentere dem? Man har jo ikke sagt "nå er vi ikke bestevenninner lenger", så er man det fremdeles da? La oss nå si at min gamle bestiss heter Tuppen, og min nye heter Lillemor, og Lillemor og jeg møter Tuppen en dag i sandvika.
Maren: Heei Tuppen!:D
Tuppen snur seg mot oss, vinker, smiler, sier hei
Lillemor: Hei! hvisker gjennom venstre munnvik, men akkurat høyt nok til at Tuppen hører Hvordan kjenner du henne?
Maren: rødmer til en hektisk, men kledelig, tomataktig farge Hun var..øh.. er?.. bestevenninna mi!:D Heeeh**
Tuppen: Ler anstrengt, tar Lillemor i hånda Heei der..?
Maren: Å, Tuppen, dette er Lillemor! Hun var, øh, jeg mener, _ER_ bestissen min:D Heeeh**

Woah! Anstrengende! Og sånn er det liksom HVER gang man møter noen!
Man vet aldri hva den andre tenker. Og det blir nesten alltid til at man ikke snakker sammen i det hele tatt. De gangene man gjør det, ender man som regel opp med å tenke "Å, hvorfor måtte jeg på død&liv hilse på ham/henne?! PIINLIG!"
Noen gamle kjente er det selvfølgelig koslig å møte; noen kommer løpende, roper "heii Maaaren!", og gir meg en klem på størrelse med det amerikanske kontinent, før jeg i det hele tatt har rukket å forstå hva som foregår. Så skravler de i vei, og sammen forhindrer vi pinlige stillheter. Problemet er bare at denne menneskerasen, heretter kjent som "x", er så ekstremt sjelden å treffe igjen. Hvorfor? X-folk er utadvente, søte, hyggelige, oppvakte og omtenksomme. Man treffer derfor x-mennesker så utrolig sjelden igjen, fordi man mister som regel ikke kontakten med x-mennesker. Om man mot for modning mister den, har det en ganske god, naturlig forklaring, og det blir dermed lettere å starte forholdet til X der man slapp, enn med et vanlig menneske, som du bare har "vokst fra".
Likevel er det jo helt utrolig trist at noen mennesker jeg har vært veldig glad i, ikke er "x-mennesker" i mine øyne lenger. De er bare "noen jeg pleide å kjenne". De er vennene jeg gled bort fra. De er de menneskene jeg kanskje tenker på fra tid til annen, mennesker som jeg savner, mennesker jeg ønsker kontakt med- men det passer seg bare ikke slik. De hører til en "tidligere epoke", på en måte, og er som glansbilder som er stuet ned i en gammel skoeske; koslige, fulle av minner, og kan tas opp fra hjernens skoeske for å sees på fra tid til annen. Noen er pene, andre morsomme, og noen er ikke i det hele tatt som man husker dem. Men jeg har vokst fra glansbilder. Jeg har vokst fra glansbilder, men liker det ikke.

Så kjære venner, kjære utholdende, morsomme venner, venner med "x-faktoren". Vær så snill, ikke la meg glemme dere! Ikke la oss gli fra hverandre, ikke bli glansbilder! Jeg vil kunne snakke med dere når jeg møter dere på stranda om et og et halvt år. Jeg vil kunne gi dere en stor klem når dere står bak kassa på Narvesen. Jeg vil kunne presentere dere som mine aller beste venner i hele verden når jeg møter dere i sandvika. Ikke bli til "forrige epoke", ikke bli til anstrengende møter med pinlige stillheter. Ikke bli borte for meg.


Beklager det alvorlige innlegget, men det må jo komme noe av dèt slaget også.
Maren
P.s: det er mulig jeg ikke får skrevet på noen dager; jeg skal til Risør:)