Hvitt

Det er så rart hvordan hjernen min fungerer, eller snarere ikke fungerer kanskje, jeg vet sannelig ikke, i det ene øyeblikket er den Superhjernen! som klarer enhver hinderløype uten å falle én eneste gang, og i det neste så tryner den i en appelsin. En jævla appelsin!

Hva er oddsen.

Nei, jeg mener det. Hva er oddsen.

Start.

Livet er egentlig nokså fantastisk for tiden. Alt bare.. funker, liksom. Jeg husker å spise frokost, jeg har utvidet kretsen av Folk Jeg Synes Det Er Okå-Pluss Å Klemme til minst tyve stykker (artig trivia: da jeg var litt yngre ble jeg overlykkelig over å oppdage at det fantes et helt folkeslag oppkalt etter hvor lite fan dets medlemmer var av klemming - jeg hadde endelig funnet Mitt Folk: Hugenottene! (Eller Hug-Not-ene, som jeg trodde de het; "sorry, jeg klemmer ikke, jeg. Jeg er en hug-not, forstår du")), jeg husker å svare på smser og å kjøpe shampoo før den forrige flasken er blitt helt tom og jeg har til og med lært meg nettbanken min. Jeg gleder meg til i morgen, jeg gleder meg alltid til i morgen.

Hopp.

Venninne A opplyser om bruddet med en enkelt setning og et punktum. Hun er av mykere materiale enn jeg er, tenker jeg, og derfor nødvendigvis også av hardere. Varmere enn jeg kan bli og kaldere enn jeg må.

Hun klarer å føle sånt som de føler i bøkene, hun har den typen kjærlighet som blir litteratur når hun skriver den ned - jeg vet dette, for jeg har lest det - og jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det er å eie noe så stort og altoppslukende for så å miste det. Som om hele jorda plutselig bare forsvinner under en. Men det sier jeg ikke til henne, hun beveger seg på mikroplanet, pusler med sitt, prøver seg frem, forteller bare at han slo opp og at han er borte, hun skal ikke drikke så mye, sier hun, jeg svarer at det er en god plan. At alt sammen sikkert blir bra. Nevner ingenting om jorda og alt det der.

Og selv om jeg har uendelig vondt av henne så har jeg det fremdeles fint, jeg smiler før jeg sovner og synger Disneysanger i dusjen.

Svøm.

Venninne B (der B i dette tilfellet står for Bestevenninne) flytter til Afrika. Jeg vet ikke hvilket land, egentlig, noen ganger tenker jeg at hun kanskje ikke vet det selv, hun sier bare "til Afrika. Og vi er skikkelig få folk, jeg skal bo helt alene med to jenter jeg ikke kjenner, er det ikke flott?", og jeg vet ikke riktig. Joda. Joda. Det er sikkert helt utmerket.

Hun skal visst hjelpe prostituerte og HIV-smittede eller noe sånt, hun har sagt det i over en måned nå og jeg har sagt "ja" og "ha" og alle de andre positive utropsordene som slutter på -a, men i mitt stille sinn har jeg tenkt "hva?" og "dra?!" og "Tenke det, ønske det, ville det med, men gjøre det...? - Neida, selvsagt ikke, ikke venninne B!" Noe skulle skje, noe som kunne hindre henne i å reise og som gjorde at jeg ikke trengte å bekymre meg. Noen skulle løse hele aidsproblematikken og dessuten trykke inn en slags magisk ctr alt delete på verdens fattigdom og således gjøre hennes veldedighetsinnsats fullstendig overflødig, eller hun skulle brekke en ankel eller gifte seg og bli husmor eller hva som helst, egentlig. Men nå drar hun altså i morgen, jeg skal bort og besøke henne i kveld og si hadet, "ha det bra, vi sees etter sommeren, ikke dø er du grei".. Jeg gruer meg så mye at jeg kan nesten ikke få sagt det og jeg er sikker på at dette er siste gang jeg ser henne noensinne. Hun kommer sikkert til å bli spist av krokodiller. Bloggnavn til tross: jeg er ufattelig dårlig på vinking.

Forrige gang hun skulle reise et sted så gråt jeg så mye at jeg måtte gå hjem igjen uten å si noe som minnet det aller minste om en avskjed for det lot seg simpelthen ikke gjøre fordi jeg snufset så mye.

MEN. Fatt mot! etc. Hun er supergira og hun redder verden sånn at jeg slipper, det holder liksom at jeg gir penger til fine organisasjoner og at jeg prøver å pushe Canvas Bags-videoen til Tim Minchin på folk.

Rull Rundt.

Venninne C og jeg snakker sammen på telefonen. Jeg forteller henne at jeg ikke vet helt hvordan det går med skrivingen for tiden, at jeg får mindreverdighetskomplekser av å gå i klassen min, "alle de andre er så mye flinkere enn meg og selv om det er gøy så er det jammen slitsomt, også."

Og C, hun blir stille i den andre enden en stund, før hun svarer:

"Men du, da. Noen må jo faktisk være dårligst. Om ikke annet så fordi det gjør at andre kan føle seg bra, ikkesant? Og da liker de deg jo uansett. For du får dem til å føle seg bra. Og det er jo fint."

"Ha-ha. Takk skal du ha, kjære..."

"Neimen, jeg mener det. Har du hørt den My Little Pony-sangen? I Volunteer? Hva er teksten igjen, middelmådighet er ikke så ille som de skal ha det til eller noe sånt? - Noen er jo nødt til å være dårligst. Nødvendigvis. Meld deg frivillig, Maren! Jeg har troa på deg og din middelmådighet!"

Og selv om jeg tror (håper?) at hun tuller så ringer ordene fremdeles i ørene mine, noen ganger så høylytt at det blir vanskelig å skrive og å like meg selv og alle de andre tingene som mange hevder at skal gjøre livet verdt å leve. Da kan jeg gå ut istedenfor, og så møter jeg som regel noen hyggelige mennesker eller får en kopp kaffe eller går en fin tur, og så kommer jeg på at å ikke skrive kan være ganske okå, det også.

Dukk, grav deg ned, krabb.

Venninne D skulle hatt fødselsdag i morgen. Hennes bursdag var en av de aller første jeg lærte meg her i verden, og nå er den bare en dato igjen, nei, ikke dét engang, den er et hull i kalenderen, noe som mangler. Så jeg hører på Pink Floyds Wish you were here og Time, ser på bilder fra barneskolen, sjekker profilen hennes på facebook som fremdeles ikke er tatt ned. Og selv om jeg blir ufattelig trist så går det bra på et vis; venninne D var av den typen som smilte hele tiden, som ville at alle skulle være glade, så jeg bestemmer at at jeg skal være litt mer som henne, det er jo sånn man kan holde igjen folk, er det ikke, ved å lære av dem, la seg prege? Og så blir det til at jeg blir sittende og le, fordi jeg tenker på den gangen vi forvillet oss inn på et absurd moteshow i København. Og jeg tenker på alle som skal tenne lys rundt omkring i mange forskjellige land i hele morgen, at vi skal tenke på det samme uten å kjenne hverandre, tenne lys og tenkehviske "gratulerer med dagen, vi husker deg fremdeles".

Det er ganske fint, det også.

Fall.

Det går altså så bra, så bra, jeg balanserer og hopper og danser og kryper, det går så bra. Helt til jeg krøller meg opp i sofakroken med en appelsin i den ene hånda og en kniv i den andre.

Jeg har alltid irritert meg over appelsiner. Så mye, faktisk, at jeg som regel dropper å kjøpe dem, selv om de er noe av det aller beste jeg vet.

Hvorfor jeg hater appelsiner? Vel..

Det hvite i midten av appelsinen. Jeg tror faktisk at det er det mest irriterende jeg vet om på hele kloden, med mulig unntak av folk som ikke kan "stå til høyre/gå til venstre"-prinsippet i rulletrapper.

Som regel klarer jeg å ta det med et smil, eller kanskje heller et snerr. Poenget mitt er iallefall at det ikke har hendt før at det har gjort meg trist. Ikke før denne gangen.

Jeg vet ikke riktig hva det er som går av meg.

Men plutselig så er det liksom nok, det at det er hvitt der.

Jeg blir sittende og tenke på hvitt, som om jeg mediterer på ordet, og snart har jeg bare lyst til å gå og legge meg. Det hvite kommer snikende, omringer meg som kantene på et polaroidbilde, jeg er fanget inni alt det hvite og det er komisk, jeg vet det, direkte latterlig er det, men jeg blir så lei meg. Det er så rart hva som tilfeldigvis kan trigge minner, hva som kan få deg til å huske tilbake til ting du helst bare vil glemme. For meg er det hvitt som sender meg rett tilbake til ifjor, og verdens mest fjollete, meningsløse (men likevel lite hyggelige) minidepresjon.

Jeg lå og stirret i taket hele natten, iallefall føltes det sånn, lå bare der i time etter time, natt etter natt, og kikket rett opp i alt det hvite og tenkte "jeg lurer på om tiden kan glemme igjen folk. At man kan bli sittende fast, på en måte, mens alle andre drar videre. Dør man da? Man lever iallefall ikke."

Jeg sa hadet hver eneste dag, alltid noen som dro, og da alle omsider var dratt: alltid noen som måtte legge på på skype. "Internettet her", sa de, "internettet er helt håpløst, og jeg blir høy bare av å sitte her inne, haha, herregud, Maren, folka her røyker seriøst alt de kommer over..!", de snakket om grønne regnskoger og blått hav, sorte rastafletter og røde drinker, og jeg, jeg snakket om hvitt. Hvit lyd, hvitt tak, hvit risengrynsgrøt (porsjonspakke fra Fjordland, inntas alene foran tv-en), hvite sider i kalenderen, hvit snø, ingen spor i den, ingen mennesker på stien til huset, bare hvitt, hvitt så langt øyet kunne se.

Tomt; blankt; uendelig; blendende - blendende, det skar i øynene; det hvite gjorde vondt langt inn i kroppen, helt inne i kjernen, i skjelettet, jeg var hvit inni og utapå og gikk i ett med alt det hvite som var verden, alt det hvite som jeg kvier meg for å kalle ensomhet, fordi det er et sånt ord som får folk til å le fordi vi ikke helt vet hvordan vi ellers skal håndtere det, et sånt ord som heller kan stå mellom linjene, med hvit font og i kursiv.

Sånn var det, tror jeg, akkurat sånn, jeg husker nettene og det hvite taket og ikke så veldig mye mer.

Så vet jeg det, altså. Det ligger noe og ulmer inni meg, noe jeg kan falle i om jeg ikke passer på i hinderløypa, og det slår meg at jeg savner å bare bli urimelig sint på alt det hvite inne i appelsinen, istedenfor urimelig trist.

Jeg tror jeg vet hvordan jeg skal få det til, også.

Det er på tide å ta frem igjen A Clockwork Orange av Anthony Burgess.

Snakkes når hjernen min er friskmeldt etter litt fargerik, horrorshow gladvold.

Kunstpause

Og du trekker på skuldrene, "jeg vet ikke", sier du, "men kanskje skyldes det at jeg var for ung første gang jeg så porno."

Vi fortsetter oppover bakken, jeg sklir men du rekker meg ikke hånden; du stirrer stivt fremfor deg og ser ikke hvordan jeg hiver armene ut til hver sin side, hvordan jeg løfter haken og balanserer videre. Du er sirkusprinsessen og jeg er linedanseren.

"'Kanskje skyldes det at jeg var for ung første gang jeg så porno'?" hermer jeg, "det burde stå på gravsteinen din når du dør."

Du nikker, ler, det står frostrøyk om leppene dine og jeg kommer til å tenke på første gangen jeg så deg røyke to sigaretter på én gang.

"Så alt kan spores tilbake til en skjebnesvanger halvtime foran tv-skjermen i tidlige barndomsår?"

"Yes, sir. Jeg har fått sjelesår. Blitt et ødelagt menneske som gjør ødeleggende ting."

Telefonen din ringer. Du tar den ikke.

"Alexander?" spør jeg.

"Jeg har sagt at han ikke skal ringe."

Jeg sier navnet ditt i et tonefall jeg håper ikke lyder for anklagende.

"Jeg ringer tilbake når jeg orker", sier du, og jeg nikker bare, enda vi begge vet at du ikke kommer til å orke, aldri, du ønsker ikke å orke og du orker ikke å ønske. Ikke nå lenger.

"Det blir sikkert bedre snart", sier jeg, og får straks lyst til å lappe til meg selv, sikkert bedre snart?

Så forbanna svakt, hva slags venninne er jeg egentlig, hva slags selverklært ordkunstner, hva slags vandrende klisjé.

"Helvete", sier du, "så jævelig flaut."

"Neida", sier jeg. Skal jeg si at det kunne skjedd med alle? Nei. Nei, for det kunne ikke det. Det kunne bare skje med deg. Jeg er glad i deg og/men/for det er bare du som kunne ha gjort det som du gjorde.

"Jo" sier du."Jeg skjønner ikke at han har lyst til å ringe engang."

"Det er klart han vil ringe."

"Jeg tror jeg har problemer."

"Neida", sier jeg, enda jeg har vært inne på tanken selv.

"Joda. Jeg kjenner ingen andre jenter som ville.. jeg mener.. Det er da bare jeg som.."

Jeg klapper deg på hodet, det er ikke meningen at det skal være en nedlatende gest, det føles mer som å trykke inn en snoozeknapp.

"Kan du flykte sammen med meg til eller annet sted?" spør du.

Og endelig ser du på meg, du er rød i ansiktet, det kan skyldes kulden eller det kan skyldes noe annet.

"Australia?", foreslår jeg. "Fiji? Orlando?"

"Eller til fortiden", mumler du.

Jeg snubler nesten igjen, retter meg opp, slenger skjerfet rundt halsen for hundrede gang.

"Okå", sier jeg, himler ikke med øynene, "til fortiden, da. Til SoHo-sjokoladen og gamle-Kaizers og Lille My og tiden før porno."

Vi står på toppen av bakken og hører på at ringetonen din slutter og begynner igjen, som en liten puls, pust inn, pust ut, pust inn, pust ut.

Når fordommene faller til jorden, som fuglen du skjøt eller varme klær i juli

Da jeg var liten og gikk på Steinerskolen så pleide jeg å tilbringe hele ettermiddagen i kollektivtrafikken.

Barneskolen og jeg hadde nemlig et temmelig solid avstandsforhold.

Dette gikk hardt ut over tv-tiden min; alle de andre barna satt benka foran Friends klokken 16:35, mens jeg fremdeles satt krøllet opp i et dobbeltsete på t-banen og lot meg underholde av fremmede medpassasjerer og telefonsamtalene deres.

Man kan sikkert si at dette forklarer en hel del, men jeg velger å bare ta for meg de tre viktigste resultatene:

1. Jeg så ikke Friends.

Alle vet at når du går på barneskolen så må du ha de samme tv-referansene som de andre barna eller så kan du egentlig bare si at du liker læreren og grønnsaker først som sist - de andre kommer til å synes at du er en liten freak uansett. Nå er Steinerskolen heldigvis ikke helt som andre skoler; klassen min kranglet stort sett bare om hvem som skulle få klistre gullstjerner på veggen i den alternative julekalenderen og hvem som som hadde laget den fineste kufiguren i bivoks (og alle likte både læreren og grønnsaker), og jeg syntes dessuten at jeg selv var altfor kul til at det var noe poeng i å forsøke å plage meg - var det noen som prøvde seg så ville jeg sikkert bare ha overdøvet dem fullstendig med entusiastisk prat om meg selv, helt til de gikk lei av gnålet og heller byttet tema til noe vi begge kunne leve med å snakke om - så akkurat den delen av Friendsmangelen gikk i og for seg ganske bra. Problemet må nok heller være at siden jeg ikke kunne være med på Friends-samtalene så mistet jeg den viktigste kilden til informasjon om hvordan voksne lever og oppfører seg.

Jentene i klassen min kunne alt om sex og om å bo med menn (hallo, menn, liksom! æsj), om å lage middag og om å si unnskyld i telefonen mens det regner, om å være morsom og om å få barn.

Når jeg nå fremdeles er mer eller mindre blank på alle Friendspunktene den dag i dag så mener jeg bestemt at det kan skyldes at jeg satt på buss og bane hele dagen og således gikk glipp av voksenopplæringa. Det er noen grunnleggende mangler i modningsprosessen min.

Hvis jeg bare hadde fått min egen limo som alle de andre bærumsbarna så hadde jeg sikkert blogget om politikk og trening nå.

Neida.

Joda.

2. Jeg begynte å leve fem meter bortenfor meg selv.

Sier du noe direkte til meg så er sannsynligheten nokså stor for at jeg ikke får det med meg, fordi jeg er for opptatt med å høre på samtalen til folka ved nabobordet. Det er blitt en slags lidelse, faktisk, og nokså frustrerende for alle parter.

At jeg alltid sitter med ørene på stilk gir meg dessuten et åpent, søkende blikk, som fører til at fremmede alltid velger ut meg som sitt naturlige offer dersom de føler seg snakkesalige. Og det er jo ganske upraktisk igrunn, for jeg vet aldri hva klokka er, jeg kan ikke veien til noe som helst og jeg vet ikke hvilken buss du må ta for å komme deg til Hosle. Jeg er elendig på å gi trøst, enten jeg kjenner anledningens Knøttet eller ikke. Det er generelt en nokså pinlig affære når fremmede ber meg om hjelp.

Til gjengjeld har jeg det som regel ganske morsomt når jeg er ute alene; jeg overhører mange fine historier og kjeder meg sjelden. Jeg blir ikke ensom og jeg får ofte et eller annet jeg kan skrive om. Skamløs stjeling av dialoger. Alltid en notatbok i vesken.

Senest i dag (!) for eksempel fikk jeg nye venner fordi jeg så "så ensom ut" på en benk; jeg ble med dem inn på en restaurant og fikk øl og vi snakket om Bjørneboe og Tom Waits i flere timer. Fremmede og jeg = this close. Veldig bra søndag. Veldig fine folk.

- Men når ting slutter å være nye og spennende så blir jeg altså distré som bare dét. Jeg er verdens dårligste gode lytter (eventuelt verdens beste dårlige). Det er som om radiomottakeren min er stilt inn på feil frekvens eller noe.

3. Jeg måtte finne noe annet å se på på tv.

Dette er egentlig det eneste som faktisk er vesentlig for denne bloggposten. Det er derfor jeg tar det til slutt; jeg har nå lurt dere til å lese alt det andre først, for hvis jeg sa med én gang at dette er alt dere trenger å vite så hadde dere sikkert latt være å lese resten og da hadde jeg bare skrevet for meg selv og dét ville jo vært litt dust, i og med at jeg har ganske mange andre ting jeg burde heller burde skrive enn dette og da burde jeg heller ha prioritert dem. Skjønner?

U-AN-Z.

Jeg måtte finne noe annet å se på på tv.

Jeg kunne slippe unna med å ikke se på Friends. Men skulle jeg kommet på skolen og sagt at jeg ikke så på tv i det hele tatt, da vet jeg neimen ikke hva som ville ha skjedd. Ikke engang på Steinerskolen.

Kanskje ville jeg ha måttet henge med den gjengen som bare ville leke med pinner. Det hadde kanskje ikke vært så dumt, forresten, nå når jeg tenker over det; det var jo de som endte med å kunne alt om Ringenes Herre og Zelda da vi ble litt eldre.

Poenget er nå iallefall at et eller annet program måtte konsumeres.

Så jeg så på kvelds-tv.

Og hva gikk på tv på kvelden?

"Glem ikke tannbørsten."

Jeg husker ikke om det var et bra program eller ikke, men jeg har bange anelser, om jeg skal være helt ærlig.

Det var et spørreprogram, der vinneren kunne bli sendt til Syden på tv-selskapets regning.

Men hadde han/hun glemt å ta med seg tannbørsten sin til studio så tapte han/hun hele spillet, og da var det ingen bønn: da ble den ulykksalige spilleren sendt til (kunstpause for dramatisk effekt, gjerne med tilhørende, skremmende lydeffekter, dersom dere har noen slike for hånden) ...

Porsgrunn.

Porsgrunn, dere!

Jeg gikk i mange måneder og trodde at Porsgrunn ikke var en ekte by engang, men bare et fiktivt helvete, laget for underholdningens skyld. At å si "dra til Porsgrunn!" var like ille som å si "dra til Blokksberg!". Det var rett og slett det inntrykket tv3 ga meg - og jeg har aldri vært spesielt god til å være kritisk til det jeg ser på tv.

Men så kom en episode der det ble nevnt at innbyggerne i Porsgrunn klaget på at byen deres ble fremstilt som "stedet du blir sendt til om du er skikkelig, skikkelig taper" (forståelig nok, får man vel kanskje si), og da kom sannheten for en dag. Glem ikke tannbørsten-crewet hev seg rundt og disket opp med noen filmklipp av Porsgrunn by, sånn at vi, det sjokkerte publikum, skulle se selv at tv-selskapet hadde sitt på det rene: Porsgrunn var virkelig et aldeles fryktelig sted (og det fantes på ekte!!).

Det var den dagen at jeg bestemte meg for at jeg aldri, noensinne, skulle dra til Porsgrunn.

På den tiden - husk at jeg var liten, da, kjære - lød listen min over "steder jeg aldri skal dra til" som følger:

1. Egypt (de har kjempeskumle faraoer!)

2. USA (de har elektrisk stol!!)

3. Porsgrunn (de har tapere med dårlig munnhygiene!!!).

Jeg har vært i Egypt. Jeg ble ikke spist av gamle faraoer.

Jeg har vært i USA. Jeg så ikke den elektriske stol.

Nå er jeg i Porsgrunn. Og den eneste taperen med dårlig munnhygiene her, er meg.

Jeg presterte nemlig å glemme tannbørsten. Herregud.

Og her er min innrømmelse: Porsgrunn er

superfint.

Jeg vet, jeg vet, jeg trodde aldri jeg skulle si det. Men det er faktisk helt sant. Porsgrunn er kjempekoselig og til og med pent, det er så fint her, tv3, visste dere det?, og sammenlignet med Bø så er det jo nesten New York; det er kafeer overalt og de har restauranter og et kjøpesenter med butikker man faktisk har lyst til å gå i (men jeg har shoppestopp så jeg har ikke lyst allikevel), de har verdens hyggeligste teater (det er derfor jeg er her: klassen min har et samarbeidsprosjekt med Grenland Friteater) og det ser generelt ut som at det er kjekt å drive med kultur her. De har superhyggelige folk og en fin elv og himmelen her ser ut som om noen har helt melk på et par strobelys og det er noen underlige greier, noen rare stativer, på hvert eneste gatehjørne som mine elskede klassekamerater og jeg ikke helt har klart å avgjøre om er kunst eller om er leker; vi vet bare at vi liker dem veldig godt.

Og jeg vet at dette virker som et veldig tilfeldig, intetsigende blogginnlegg, men det er det slett ikke.

En av mine største fordommer har nettopp gått fullstendig opp i røyk!

Og er ikke sånt verdt å blogge om så er ingenting det, sier nå jeg.

Jeg er blitt et helt annet menneske.

Vi skal være her i to hele uker og jeg valgte å bli her i helgen, frivillig, selv om man ikke trenger det. Jeg valgte å bli i Porsgrunn! To dager mer enn nødvendig! Jeg! Porsgrunn! Hallo! Rydd forsidene!

Verden er på ingen måte som jeg kjenner den!

Den er mye, mye finere!

(Oi. Det ble mange utropstegn på rad. Nå virket jeg jammen useriøs. Her har dere en link til en veldig trist musikkvideo for å veie opp. I'm not crying. Værsågod.)

Hvor var jeg?

Åjo. Fordommene som ble borte.

Jeg lærer å se. Å bli det åpne, fordomsfrie mennesket de ville at jeg skulle bli da jeg gikk på Steinerskolen.

Hvem skulle trodd at å bli voksen kan være så hyggelig.

P.s: Jeg har kjøpt ny tannbørste, altså. Så nå har alle i Porsgrunn tannbørster - iallefall såvidt jeg vet.

Neinei. Den andre virkeligheten.

Noen ganger, som for eksempel når jeg leser blogger eller sitter på bussen eller puster, så tenker jeg at nå er det kanskje på tide å kvitte seg med Gi et lite vink snart.

Det er ikke det at jeg ikke er glad i å blogge lenger. Eller at jeg ikke er avhengig av twitter. For det er jeg.

Det er bare det at jeg går med en gnagende følelse av at sosiale medier-Marens gjøren og laden går utover Maren: Unplugged (eller "Det virkelige liv", om du vil.)

Det er noe med det å skulle fortelle noen en historie, men aldri komme lenger enn halvveis før de avbryter og sier "men Maren, det har jeg jo allerede lest på bloggen din" eller "åja, ja, jeg så det på twitter."

Problemet er det at jeg ikke har et uuttømmelig lager av spenstige hverdagsanekdoter - jeg twitrer jo om dumme ting fremmede sier på toget og hvilken sesong jeg er i på Gilmore Girl, for svingene - så jeg kan ikke ha et sånt "disse historiene skriver jeg og disse forteller jeg"-prioriteringssystem. Det er det rett og slett ikke nok stoff til. Hvis jeg først har noe å dele så eier jeg ikke skam: da sprer jeg det så raskt de små fingrene mine kan taste, på så mange arenaer som jeg kan oppdrive.

Men det er visst ganske dumt.

For plutselig blir jo de ekte samtalene mine tomme og kjedelige.

Når jeg tenker over det så er det faktisk litt som å stjele fra meg selv.

Så sånn jeg ser det nå så må jeg ta et valg: enten så kan jeg skaffe meg et innholdsrikt liv, sprekkferdig av gode historier og spennende hendelser som jeg kan fordele likt på diverse talestoler (men la oss innse det: det krever drastiske tiltak som verken jeg eller økonomien min er klare for), eller så må jeg gjøre noe med perspektivet mitt.

Jeg må se på tilværelsen på en annen måte.

Hvem er det egentlig som har bestemt at det er det livet jeg lever utenfor datamaskinen som er "hovedvirkeligheten" min? Den som betyr noe? Ikke jeg, iallefall. Og det er ingens feil. Det er bare det at jeg ikke har tatt et bevisst valg før. Jeg har bare tenkt at det er sånn. Ut av gammel vane. Man blir født inn i den digitale tidsalder, men får aldri noe spørsmål om hvilken verden man helst vil leve i.

Det er ikke noe avkrysningssystem, for eksempel

ᷣ Jeg, [etternavn, fornavn], har lest og godtar vilkårene for å få være Menneske 1.0 (Kropp (i samfunnet).) Jeg er klar over alle farer og ulemper dette kan innebære (uopprettelige skader på kroppsdeler; virus; alle smerter forbundet med legemet; muligheten for reproduksjon; særdeles upraktisk, sterk avhengighet av faktorer som gjerne er utenfor egen kontroll, som f.eks. tilgang på mat, drikke og levelige temperaturer; nødvendigheten av fra tid til annen å stå i kø; sannsynligheten for å rødme i ukomfortable settinger; det faktum at det stadig blir vanskeligere å finnes "for evig" i menneskehetens hukommelse kun via dette levesettet. Og så videre.), og påtar meg med dette alt ansvar for all lidelse og eventuell brå og smertefull død.

Sign: .........

ᷣ Jeg, [etternavn, fornavn], har lest og godtar vilkårene for å få være Mennesker 1.1 (Avatar (i sosiale medier).) Jeg er klar over alle farer og ulemper dette kan innebære, (forkortet faktisk eksistens grunnet uoprettelig kroppslig forfall; virus; ingen mulighet for reproduksjon; noe upraktisk avhengighet av faktorer som kan være utenfor egen kontroll, som f.eks tilgang på strøm og internett; ingen kløing på ryggen. Etc.), og påtar meg med dette alt ansvar for eventuelle abstinenssmerter ved lav internettforbindelse.

Sign: ........

det er ingen som sier "værsågod, her har du tankene dine og alle følelsene og innfallene - ønsker du en lader med dem, eller heller et par sko og en deodorant?", enda de åpenbart burde ha gjort det.

Det er jo helt tydelig at skremmende mange av oss lever to fulle, overlappende liv.

Ingen kan vel forvente at begge skal få like mye oppmerksomhet. At man skal klare å sjonglere dem og leve begge like godt og gjennomtenkt og inspirerende.

Man blir sliten av sånt.

På internett får man en flust med venner nærmest uavhengig av utseende, oppførsel og opphav - venner som er våkne til alle døgnets tider! - man har fremtidige arbeidsgivere, man har alskens muligheter for kommunikasjon, alt er effektivt og hyggelig og man kan velge å skreddersy livet nøyaktig etter egne ønsker, man kan flørte med kjendiser eller starte twitterprofil til ens fiktive, lille kattepus som man aldri trenger å vaske opp etter. Si de tingene man vil og utelate de delene som man helst så at aldri fant sted i utgangspunktet. Kort sagt: man kan bli den man vil!

Å være på internett har, uten at jeg egentlig kan sette fingeren på når eller hvordan det skjedde, blitt nettopp dét: å være på internett. En væren. En eksistens.

Et liv, dere!

Det er ikke som med Bø eller Bærum eller Koster, hvor jeg bare er av og til. Eller ved bevissthet, for den saks skyld, som jeg prøver å være så lite som mulig for tiden.

Overalt i livet så kan jeg sjekke ut litt en gang iblant. Bli vekk. Bare eksistere for meg selv, og knapt nok dét.

Men jeg kan aldri bare forlate internett. Sporløst. "Finnes ikke i en uke."

På internett kan du alltid besøke meg. Gi et lite vink blir aldri borte; det er alltid litt av meg på nett; tweetsene mine fra i går ligger der selv om jeg ikke har vært pålogget i dag, julekalenderpostene kan du lese nå selv om jeg har prøvd å glemme dem helt siden julaften, og det er til enhver tid flere hundre uflatterende bilder av meg på facebook.

Til sammenligning er jeg nærmest en ninja i den analoge virkeligheten.

Lukten av meg henger ikke igjen i korridoren min i Bø, min skingrende sangstemme hjemsøker kanskje dusjen, men ikke menneskene som bruker badet etter at jeg har gått, og min usammenhengende babling er for lengst vasket ut av koppene på Kaffefuglen, bare timer etter at jeg ramlet av krakken i vinduskarmen og forlot åstedet.

Det er altså ikke helt urimelig å hevde at jeg lever mer konsekvent og stabilt på nett enn jeg gjør i denne halvbleke knuten av blåmerker og ukoordinerte lemmer som til stadighet går seg bort i tilfeldige bakgater og emosjonelle blindveier.

Jeg klarer selvsagt ikke å slutte med Gi et lite vink.

Men Maren kan jeg faktisk styre min begeistring for nå om dagen.

Derfor denne kunngjøringen:

jeg ber herved om at Menneskeheten 1.0 (altså Samfunnet utenfor sosiale medier, heretter kjent som "de utenforstående" eller "aliens") ser bortifra alle de dumme tingene jeg måtte finne på å foreta meg via det ubrukelige verktøyet som er Kroppen.

Disse handlingene er bare på liksom, og har ingen reell verdi, kan ikke tas seriøst og er ikke på noen som helst måte representative for undertegnedes person.

Historier jeg velger å fortelle i deres verden, i tillegg til på internett, er nettopp dét: et tillegg, en slags bonus, en annen-prioritet. Det jeg vil frem til er at dere kan gi langt pokker i å klage. Si takk og si ja og bli med meg og nikk. Hurra for repriser! osv.

Samtidig ønsker jeg også å få benytte meg av den magiske portalen til Drømmeverden som internett jo faktisk er - jeg kan ikke tro hvor elendig jeg har vært til å utnytte det havet av muligheter jeg faktisk padler rundt i hver eneste dag, helt til nå! - og gi et par nyttige, nye stikkord om meg selv og min splitter nye tilværelse:

jeg er nå 1.80 høy, sylslank, har langt, rødt hår, kan synge kjemperent, er gift med Anakin Skywalker (før astmaproblematikken), har en kjæledinosaur, skriver teaterstykker som hele castet i Peter's Friends kniver om å få roller i, og jeg klarer å stå opp før åtte om morgenen uten antydning til vanskeligheter. Dessuten kan jeg fly, og på fritiden liker jeg å redde verden.

Å, og dersom denne virkeligheten skulle komme til å kjede meg en vakker dag, så skal dere ikke se bortifra at jeg dør i et glamorøst flykræsj, for så å komme tilbake dagen etter, heitere og kulere enn noensinne, som en helt ny avatar, et helt nytt navn, en helt ny person.

For det kan jeg nemlig gjøre.

Hvem skal liksom stoppe meg?

Velkommen til internett, elsklinger. Som Disneyland for voksne. Ha en trivelig tur.

Julekalenderen: Del 24

Prepost: Hei, kjære barn! Tusen, tusen takk for alle hyggelige kommentarer både her og på twitter og i virkeligheten og alt - det ble faktisk veldig gøy å skrive kalender i år likevel, min akking og oiing den 30.november til tross.

Hvis noen av dere faktisk har klart å lese hele greia så er jeg dødsimponert, og inviterer på kaffe i romjulen.

Åja, og forresten: hele kalenderen har sprunget ut av den sangen her (Graveyard av Feist.) Den er fin. Den er min julegave til dere. Værsågod og takk for meg.

GOD JUL!

Prepostferdig. Julekalenderferdig. Marenferdig.

---

Dronning Tilien trer ut av mørket, denne gangen i egen skikkelse. Hun er gjennomsiktig, som is, og huden hennes avgir et svakt, blått lys. Håret er satt opp med blanke perler, og neglene hennes skinner som kniver når hun løfter hendene til hilsen.
”Kirén”, sier hun, ”du kan gi publikummet ditt en kort pause. De vil få mer underholdning fra sitt nye favorittstudio om ikke så altfor lenge.”
Kirén smiler anstrengt, og beordrer sine hypnoseofre om ikke å skru av.

”Jaså”, sier Tilien. ”Dere er ikke helt uten ambisjoner, ser jeg. Fjerne julen fullstendig?”
”Til det beste for alle”, skynder Kirén seg å si.
Dronningen svarer ikke, men krysser rommet på små sko av glass. Hun blir stående og betrakte tv-studioets juletre et øyeblikk, før hun strekker seg etter en lyseblå julekule, legger fingrene rundt den og trekker den ned med et lite, forsiktig rykk. Snart står hun bak programlederbordet igjen, midt i mellom Kirén og Jacob. Der slipper hun den vesle kulen; den blir hengende og sveve helt av seg selv, cirka førti centimeter over bordflaten, og med en lang pekefinger tegner hun en rett linje i luften under den. Linjen blir en meterlang plate av glass, og snart har platen vokst små vegger og tak – julekulen er kapslet inn i et glassrør, med små isroser som ornamenter på hver kortside.
”Å ta vekk alt stresset og alle de negative følelsene forbundet med julen var kreativt”, sier hun endelig, ”og kanskje også en god tanke.”
Jacob og Kirén ser lettet ut, ”takk”, sier Jacob, ”vi vil jo så gjerne få hjelpe menneskene..”
”Og dét håper vi at velgerne har fått med seg”, legger Kirén til.
”Vi får nå se, da”, sier Tilien. ”Spørsmålet er bare om alle er enige i at å fjerne julen er en så god gjerning at den veier opp for alt det andre dere har gjort. Hele universet vet hva dere har bedrevet, både her i kveld og tidligere. Men med den drastiske utviklingen saken har hatt og de konsekvensene den har fått for denne planeten, har Rådet bestemt at vi ikke kan vente lenger; vi må handle umiddelbart. Derfor er jeg her, på jorden, som en representant for hele vårt folk – vi hadde ikke tid til å tvinge dere ut av kroppene deres så vi kunne hente dere opp til det faste valglokalet i Ildsalen, og skulle alle stemmedyktige møte opp her, i menneskeham, så måtte vi ha gravd opp alle likene på hver eneste kirkegård over hele kloden. Det var utelukket. – Nå. Altså. Dette”, hun nikker mot glassrøret, ”vil vise resultatet av avstemningen. Om kulen triller til høyre så har flertallet bestemt at dere er en fare for universet, og dere vil bli sendt direkte tilbake til de store, evige flammene for å tjene det gode ved å dele energien deres. Triller den til venstre – venstre er hjertesiden, vet dere – så blir saken henlagt, og dere får gå, fri til å gjøre hva enn dere vil.”

Kirén og Jacob reiser seg, de står fremoverlent med knyttede never og blikket uvilkårlig festet på røret foran dem.
Det går en liten, nesten umerkelig skjelving gjennom glasset. Så begynner julekulen å gløde, den ruller frem og tilbake, først bare et par centimeter av gangen, to-tre i den ene retningen og tre-fire i den andre, men snart helt fra kant til kant; en høy, klirrende lyd fyller hele studioet, fanges opp av kameraet og gir gjenklang i tv-stuer over hele verden. Hadde menneskene som hørte den fremdeles vært i stand til å huske julen, ville de kanskje ha sagt at den minnet dem om dombjellene i Jingle Bells.
Maja fletter fingrene sine inn i mine, klemmer hardt, hardt, som om hun kan kontrollere spenningen ved å begrense den til hendene sine, sende den videre til meg.
Dronning Tilien står helt stille og ser på. Av og til gnistrer det elektrisk blått fra øynene hennes, og da gjør julekulen et lite hopp i røret sitt, ruller fortere og fortere, et øyeblikk kan det se ut som at den skal komme til å knuse glasset.
Og så stopper den endelig.
Den blir liggende urørlig i den ene enden av monteren sin, og Kiréns ansikt er hvitt som snø.
Tilien sukker, hun snur seg mot Jacob og Kirén og nikker kort.
”Høyre.”

Kirén skriker, øynene hennes er sorte av frykt, Jacob presser hendene mot ansiktet, sier ingenting, lager ikke en lyd.
”Jeg er lei for det”, sier Tilien, hun høres faktisk trist ut, ”vi er nødt til å dra.”
Maja synker sammen ved siden av meg, hun gråter de tårene Jacob nekter kroppen hennes å gråte, og jeg kjenner at noe bygger seg opp i meg, det slåss seg opp fra magen et sted.
”Dronning Tilien!” roper jeg, uten å vite hva jeg skal følge opp med. - Hva sier man egentlig?
Tilien snur på hælen, og legger merke til oss for første gang denne natten.
Overraskelsen i ansiktet hennes glir fort over i et mildt, vemodig uttrykk, et blekt smil som ikke når øynene, som når en voksen skal forklare et barn hvorfor det er krig i verden.
”Valget er tatt”, sier hun, ”det er ingenting jeg kan gjøre.”
”Det er forbanna barbarisk”, sier jeg, og må jobbe for å holde stemmen under kontroll. ”De allmektige sitter på hver sin sky og stemmer over to skjebner, som i et jævla realityshow! ’Du er det svakeste ledd, adjø’?! Det hadde vært latterlig, om ikke det var så forkastelig! Du kan da ikke la dette skje?”
Men Tilien kan, og Tilien vil.

Hun gjør tegn til at de to ulykksalige skal gå ut av kamerabildet.
”Dette er ikke noe som kan vises på tv”, sier hun.
Ut av løse luften trekker hun et langt, gyllent sverd, og Jacob og Kirén kneler for føttene hennes.
Maja skyter opp fra bakken, hun kaster seg mot dronningen, ”hva er det du driver med?!” skriker hun, og Tilien, som har løftet sverdet over hodet, stopper opp midt i bevegelsen.
Hun lar sverdet synke akkurat lenge nok til forklare: ”vi kan ikke ta med kroppene til flammene. De hører jorden til.” Så løfter hun det på ny, lukker øyene og lener seg bakover.
”Vent” roper Maja, og både hun og jeg forsøker å rive sverdet ut av de kongelige hender, ”du kan ikke drepe dem!”
Tilien ser ut til å more seg på tross av kraftanstrengelsen det er å holde oss unna, ”jaså” presser hun frem gjennom sammenbitte tenner, ”og hvorfor ikke det?”
”Fordi vi trenger dem til å gi tilbake julen!” sier Maja. ”Folket ditt dømte Kirén og Jacob til fortapelse til tross for at de fjernet den, ikkesant? Det må da bety at de ikke er enige i at det er bra at den forsvinner? At det ikke var til det beste for menneskene allikevel? Vi trenger julen. Det er den tiden da alle prøver å fokusere på det som faktisk er bra her i livet! Den ene gangen i året da alle mennesker anstrenger seg for å vise litt kjærlighet, vise at vi er glade i og takknemlige for at vi har hverandre, samtidig. Det skjer ikke ofte her i verden, skal jeg fortelle deg – kanskje aldri mer, faktisk, etter det de to har gjort. Burde de ikke få en sjanse til å rette det opp igjen?”
Tilien ser på henne med store øyne, slipper sverdet med den ene hånden og klapper Maja mykt på kinnet.
Hun vekker et varmt, lite håp – som hun deretter knuser, ved på ny å løfte sverdet.
”Niks”, sier hun. ”De har fått sin sjanse. Og nå må dere unnskylde meg mens jeg utfører min kongelige plikt og utfører folkets vilje..”
”NEI” skriker jeg. ”Du kan ikke!”
”Fordi du vil ha julen?” spør Tilien. ”Oppriktig talt, dere to. Voks opp! Loven er viktigere enn en eller annen humbug høytid.”
”Gi opp, Anine”, sier Jacob, ”det er nytteløst.”
Men jeg fortsetter: ”Det er ikke på grunn av julen.”, sier jeg. ”Det er ikke engang fordi jeg synes synd på Kirén og Jacob. Det er en langt mer egoistisk årsak enn dét.”
Tilien legger hodet på skakke. ”Jaså?”, sier hun. ”Ja, fortell, nå, da! Nå blir jeg jo nysgjerrig.”
”Du kan ikke drepe dem”, sier jeg, ”fordi at da ødelegger du kroppene våre. Og da må vi være døde for alltid.”
”Men”, sier dronningen, overrasket, ”det spiller vel ingen rolle for deg, Anine? Du vil jo ikke leve uansett!”
”Jo!” sier jeg.
”Jo?” Hun ser ikke overbevist, men lar likevel sverdet falle til bakken.
”Ja! Jeg vil leve. Jeg har brukt en hel adventstid på å lete etter det som kan gjøre menneskeheten lykkelig. Jeg har reist verden rundt, jeg har sett dem, sett hva de kan gjøre for hverandre, jeg har sett hvordan de bryr seg, jeg har følt dem. Og jeg kjente meg som piken med svovelstikkene, der jeg stod på utsiden og så inn! Dronning Tilien. Jeg trodde jeg ville ut, men jeg tok feil. Vær så snill. Ikke drep dem. Ikke drep meg.”
Kirén og Jacob løfter blikket fra gulvet. Kirén smiler.
”Og du, da, Maja? Vil du fremdeles leve, selv etter å ha sett hvilke magiske krefter du får ha som ren sjel? Hvor hemmende og begrensende menneskekroppen i sannhet er – et skall som brukes til å stenge magien inne, ikke et verktøy som du kan bruke til å kontrollere den med?”
Maja nikker. ”Det er klart jeg vil!”
”Selv etter at Jacob tok farvel med alle du kjenner? Brant alle broer?”
”Vel..” sier Jacob. ”Faktisk så..”
”Hva?” spør Maja.
”Jeg kunne ikke. Jeg fikk det bare ikke til. Jeg likte dem så altfor godt. De tror at du er på hyttetur med en venninne fra skolen. Familien din venter deg hjem i kveld.”
”Se!” roper Kirén.
Glassrøret gløder igjen. Julekulen gir seg til å spinne, før den ruller sakte mot venstre, der den stopper opp..
”.. På midten? Kulen ligger på midten!” sier Kirén.
”Hva betyr det?!” spør Jacob.
Tilien rynker brynene.
”Det betyr at noen har tatt tilbake stemmene sine. Har ombestemt seg. Dette har aldri skjedd før!”
”Men hvorfor?” spør Jacob. ”Hvorfor har de ombestemt seg?”
”Dere har gitt et menneske som ville dø, lyst til å leve – altså har dere på et vis oppnådd det dere ønsket: å vise noen meningen med livet! Dere trodde dere måtte vise den til hele menneskeheten, dere skjønte ikke at å redde et individ er det samme som å redde en hel verden – men det skjønte mange andre, tydeligvis. Derfor står det nå helt dønn likt, mellom de som vil kaste dere i flammene og de som vil at dere skal tilgis alt. Og dét betyr, mine damer og herrer, at beslutningen er opp til meg.”

Kirén legger en arm rundt skulderen min. Hun er så spent, så nervøs, at jeg kan kjenne huden hennes sitre.
”Jeg kan ikke hive dere i flammene”, sier dronningen ettertenksomt, ”for det er for mange som synes dere skal bli frifunnet, helt og holdent. Men jeg kan ikke la dere vandre fritt omkring med alle kreftene deres, heller; det er for mange som mener dere fortjener absolutt strengeste straff.”
”For min del kan du gjerne ta dem”, mumler Jacob.
”Hva sa du?”
Han kremter.
”Bare at du gjerne må ta kreftene mine. De har bare laget trøbbel for meg uansett.”
Han ler, men slutter så snart han ser at Tilien forholder seg alvorlig.
”Mener du det?” spør hun. ”Det er ingen dårlig idé, Jacob. Jo mer jeg tenker over det, dess bedre liker jeg den, faktisk. Ja, jeg tror så absolutt at det er et kompromiss de fleste kan leve med!”
”Men du kan da ikke ta kreftene våre!” utbryter Kirén. ”Det er ikke mulig å inndra noens makt!”
Dronningen rister på hodet.
”Nei”, sier hun, ”det er sant. Men dere kan velge å gi den fra dere. Frivillig.”
”Og hvorfor skulle vi ønske å gjøre det?”
”Fordi alternativet må være å grilles i flammene. Da får dere beholde kreftene deres, men dere kommer ikke til å få noen personlig glede av dem. Tro du meg.”
Kirén og Jacob ser på hverandre, hun tvilende, han oppmuntrende, ”hør på meg”, sier han, ”hør på meg denne ene gangen, Kirén. Nå gjør vi det endelig på min måte.”
Og – under over alle undre – det er akkurat dét de gjør.
I et par sekunder er det som om alle lydene og alle fargene er forsvunnet, noe stort og uendelig presser verden ut av synsfeltet, vi står i en pøl av Ingenting og Alt på én gang, og så – en voldsom eksplosjon. Bakken rister, kameraer og møbler faller og knuser, lyden er så høy at om jeg hadde ører av kjøtt og blod så ville jeg blitt døv, lyset så blendende at selve sjelen kjennes blind.

Når vi endelig kan se igjen, er synet som møter oss, følgende:
på bakken ligger kroppene våre, tomme og livløse. Ved siden av dem står en lurvete gutt i tyveårene, og en ung jente med grønt, flommende hår, som tang.
”Men” sier Kirén, ”jeg er jo.. jeg er jo fremdeles menneske?”
”Hva?” sier jeg.
”Ja? Her”, sier hun til Jacob, ”klyp meg.”
Han gjør som hun ber om, og stirrer så overrasket på sine egne fingre.
”Du er varm”, sier han.
”Og det der gjorde vondt”, sier hun. ”Om jeg var en sjel igjen så ville ikke det der gjort vondt!”
”Dere er blitt mennesker”, sier dronningen. ”Dette er kompromisset jeg lette etter.
Dette er min beslutning.”

Og deretter går alt slag i slag.
Tilien henvender seg til tv-publikummet, hun åpner opp igjen portene for alle juleminnene, og lukker den som leder til minnene om Kirén og Jacob sin tv-opptreden. For resten av verden går alt tilbake igjen til det normale på bare et par sekunder.
Hun tar Maja og meg i hendene etter tur, og fører oss inn igjen i kroppene våre. Kirén sender hun langt, langt av sted. ”Til et sted med hav, Kirén. Et sted hvor du kan ligge opp-ned i vannoverflaten, som et lik - det var det du likte best, var det ikke det? - og leke i bølgene. Et sted med hvaler og skilpadder og tang, hvor du kan vente på at min regjeringstid skal ta slutt, på at du kan anke avgjørelsen og få kreftene dine tilbake.” Kirén nikker, et lite smil leker i munnviken hennes, ”greit”, sier hun, og så, rett før Tilien får tryllet henne avsted: ”god jul, da, folkens – og på gjensyn!”
Maja og jeg hopper opp og ned og rundt omkring, vi ler og jubler, jeg biter meg i armen og fryder meg over at det kan gjøre vondt, at jeg har en hud som kan føle varme og kulde og smerte og nytelse og helvete heller, jeg høres ut som en pensjonert steinerskolelærer, men sånn får det heller bare være, jeg er menneske igjen, jeg lever igjen, og hjertet hamrer så hardt at jeg må presse hånden mot brystet, kjenne fyrverkeriet jeg bærer på rett under t-skjorten.

”Og nå”, sier Tilien, ”foreslår jeg at dere drar hjem. Familiene deres venter på dere.”
Jeg vil ikke la meg be to ganger; jeg tenker på mamma, kjære, stakkars mamma, og vet med meg selv at fra nå av skal alt være annerledes. Jeg vil skynde meg hjem til henne, med én gang, gjøre opp for alt det tapte, klemme henne, være med henne. Smile når hun vil at vi skal spise middag sammen.

Og kanskje skal jeg tørre å sende Tobias en melding på veien, også.

Det jeg ikke kan løse i dag, kan jeg løse i morgen.

Det er jo det man har romjulen til.

Det er jo det man har livet til!
Maja har allerede begynt å romstere i vesken sin etter votter og lue.
Bare Jacob står utilpass og vet ikke riktig hvor han skal gjøre av seg.
”Hva er det?” spør Maja.
”Jeg bare.. har ikke noe sted å dra. Kirén har reist uten meg, og jeg kjenner jo ingen her på jorden..”
Maja smiler, ”det er klart du gjør”, sier hun, ”du kjenner jo oss. Du får bli med meg hjem og feire jul med familien min i dag, og så tar vi det derifra. Dette ordner vi, Jacob, du er ikke alene. For om ikke vi tre kan kalles bestevenner etter det vi har vært igjennom sammen, så kan ingen det!”
”Bestevenner?” Han smiler.
”Sjelevenner, faktisk!” utbryter jeg, og vi ler, ler sånn som man bare kan le når man nesten er gal av glede.

Julekalenderen: Del 23

De har låst døren til rommet og vil ikke slippe oss inn. Vi kunne naturligvis ha lukket øynene og teleportert oss rett forbi den, dersom vi virkelig ville, men ingen av oss føler for å bryte seg inn. Vi står rådville utenfor hotellrommet, ”basen”, som Kirén kaller det, og venter på at hun og Jacob skal bli ferdige der inne. Av og til banker vi på og spør om de er sikre på at vi ikke kan hjelpe til med noe. Da svarer de alltid at det er de. Helt sikre. Èn gang har døren blitt åpnet; det var Jacob, som halvt løp/halvt ramlet ut i korridoren.
”Noe å skrive med”, bablet han, ”blyanten brakk, vi trenger noe å skrive med, hvor, blyant, noe å skrive med, fort.” Han forsvant ned i lobbyen, og knappe tre minutter senere var han tilbake med to penner presset ned i utringningen.
”Øyh”, pep Maja. ”Ta dem ut derifra!”
Men Jacob bare fniste, ”jeg har alltid hatt lyst til å prøve det der”, sa han, hun geipet til ham og han vinket tilbake. Så var han borte igjen, like plutselig som han var kommet.

”Jeg lurer på hva de skriver”, sier Maja.
”I have a bad feeling about this”, repliserer jeg, og merker med det samme jeg sier det at det er akkurat det jeg har: en skikkelig uggen følelse. Jeg kjenner meg grålunet og engstelig, utålmodig, hele meg er en eneste stor, ubehagelig forutanelse; jeg er et akvarium med grumsete vann, kan ikke finne de døde fiskene der inne, kjenner bare at de er der og at de forgifter hele tanken. Noe er galt.
”Åh?”
”Ja”, sier jeg. ”De kan jo umulig være bekymret for at noen utenforstående skal gå inn på rommet deres – hvem andre ville vel finne på å bry seg om hva to (tilsynelatende) vanlige tenåringsjenter skriver på hotellrommet sitt? Det er altså oss de vil stenge ute. Hvorfor er det så viktig for dem at vi ikke vet hva de gjør?”
Maja biter seg i underleppen, nikker sakte, rister på hodet, nikker igjen.
”De vet nok at vi ikke vil bifalle, hva det nå enn er de driver med.”
Så vi går i ring, vi lener oss mot veggene. Vi snakker om kjente og kjære, hun forteller om kjæresten sin og får meg til å le masse, jeg snakker om Tobias og får henne til å gråte litt, vi krangler om hva som er best av ribbe (ja) og pinnekjøtt (nei.) Det er lille julaften, the Ultimate Day of Stress, og vi står i fjerdeetasje på et tilfeldig hotell og dreper tid.
”Hvor lenge har de vært der inne nå?” spør jeg.
Maja lukker øynene, blir borte et øyeblikk, kommer tilbake igjen. ”Klokken i lobbyen er snart halv ni”, sier hun. ”Så: hele dagen.”
Og som på cue glir døren opp.
”Da er vi enige, da”, sier Kirén, hun står fremoverbøyd og knyter skoene.
”Vi gjør som du vil”, svarer Jacob, og rekker henne kåpen.
Så snur de seg mot oss, som om de nettopp har kommet på at vi er her.
”Kommer dere, jenter?”
”Hvor skal vi?” spør Maja.
”Til Marienlyst. Og vi har dårlig tid, så litt tempo hadde vært kjekt.”

Vi tar oss inn i et studio. Det er ikke vanskelig: Kirén hypnotiserer alle menneskene vi møter på nrk til å åpne dører, taste koder, vise oss veien.
”Det er egentlig helt imot reglementet vårt, det der”, forklarer Jacob, og nikker mot Kirén, idet hun får en mann med dress og nisselue til å ta plass bak kamera ved å se ham dypt inn i øynene, ”men desperate tider og tiltak og alt det der, ikke sant..?”
Så marsjerer de begge opp til den lille scenen der programlederne pleier å sitte; Kirén glir selvsikkert ned på en av stolene, og trekker frem en stor notatbok fra vesken sin. Jacob setter seg ytterst på kanten av stol nummer to, ser slett ikke like komfortabel ut, men også han henter opp en skriveblokk, blar til en tilfeldig side, lar høyre pekefinger løpe langs linjene.
Også han nikker mot kameramannen når han blir spurt om alt er klart til sending.
Også han kremter og retter på håret.
(”Takk gud”, sier Maja, ”jeg var redd han skulle sende meg ut til det norske folk seende ut sånn der. Det kunne jeg nesten ikke ha levd med, faktisk.”)
”Maja, Anine”, sier Kirén, ”tenk så hardt dere bare kan på hvert eneste fjernsynsapparat i verden, hver eneste tv-kanal. Gjenta de ordene for dere selv. Hvert. Eneste. Hver. Eneste. Er det forstått?”
Jeg nikker, vil bare at alt skal være over snart.
”Hvorfor?” spør Maja.
”Fordi vi skal ha en helt spesiell sending”, sier Kirén, ”og dere skal, ved hjelp av deres nyervervede sjeleevner, sørge for at signalene kommer ut til så mange som mulig.”
”Men hva er vitsen? Skal du si det samme på alle verdens språk, eller?”
Kirén gidder ikke svare, hun vil komme i gang.
Jacob forklarer raskt; ”de ordene vi skal si, vil, med hjelp fra hypnosen, snakke direkte til et spesielt minnesenter av hjernen. De konverteres til bilder. Folk trenger ikke forstå.”
”Kamera klart”, roper mannen.
”Og jenter?” sier Kirén, ”en siste ting: skulle dere av en eller annen grunn slutte å sende programmet, vil ikke Jacob og jeg lenger ha noen grunn til å være snille. Mot noen. Da har vi tapt, og jeg er en veldig dårlig taper. Så dårlig, faktisk, at jeg vet ikke hva jeg kan finne på å gjøre, eller mot hvem. Skjønner dere hva jeg sier? Jeg hater å måtte ty til klisjeene, men: jeg vet hvor dere bor, og hvem som bor der med dere.”
Vi nikker.
Kameramannen løfter en lubben, liten hånd i været. Tre fingre signaliserer tre sekunder til sending. For andre gang i desember har jeg en nedtelling som jeg har grunn til å tro at vil endre livet mitt.
Tre.
To.
En.
Maja lukker øynene.
Tenk på verden, tenk på alle tv-kanaler, hver eneste, overalt. Tenk på verden.

Tv-er over hele kloden blafrer et øyeblikk, før de alle skifter over til et bilde av Kirén og Jacob. Eller, for å være mer korrekt: et bilde av Anine og Maja, to unge jenter fra Norge.
Her i landet trykker folk desperat på knappene på fjernkontrollen, prøver å tvinge grevinnen og hovmesteren tilbake på skjermene sine, men til ingen nytte. Noen forsøker så å skru tv-en av, men det går ikke, det heller.
”God kveld”, sier Kirén, og smiler bredt, som om det i sannhet er en fortryllende aften.
”Mitt navn er Kirén, og der ved min side sitter .. vel, navnet er ikke viktig. Alt dere trenger å vite, er at det er den jeg sier det er.”
Aha!, tenker jeg. Hun skaper bevis. Hva enn hun skal til å gjøre, så akter hun å bruke hele verden som vitner, slik at Rådet blir nødt til å se det som en gyldig handling og ta det med i beregningen når de skal stemme.
”I kveld”, sier hun, ”skal jeg gjøre livet deres lettere å leve.”
Jacob nikker mekanisk. Blikket hans er ikke til stede.
”Akkurat nå sitter det mennesker over hele kloden med klumper i magen og stress til oppover ørene. Dere har jobbet hardt de siste ukene, stått dag inn og dag ut på butikker, tatt imot kjeft og nedverdigelser fra kunder med tidspress; tidspress fordi de må få handlet alle gavene før de skal haste tilbake igjen til kontoret og bli ferdig med sakene sine, slik at de kan ta seg ordentlig fri i julen. Mange av dere har grått deres bitre tårer over tingene dere ikke har hatt råd til å kjøpe til deres kjære. Over barn som vil bli skuffet i morgen, eller dagen etter den, alt etter hvor dere oppholder dere. Over julematen dere ikke vet hvordan dere skal rekke å lage. Når Julaften kommer, er dere så slitne av alt sammen at dere helst bare vil sove. Problemet er at dere er blitt hjernevasket helt siden fødselen, hjernevasket til å knytte tusenvis av forventninger til disse dagene, til en høytid de fleste av dere egentlig ikke tror på engang, dere feirer den fordi det skal man jo, og dere skjønner ikke at forventninger alltid er lik skuffelser. Skuffelser, krangler, stress og faenskap. Og de av dere som ikke feirer galskapen, må likevel forholde dere til den: pynte buddhastatuen med nisselue, spille grusomme julesanger på hoteller i muslimske land fordi turistene vil feire hvit jul i hvit sand. Dere må stå på stedet hvil og tvinne tommeltotter, og vente på at resten av verden skal slutte med fråtseriet og resten av tullet sitt. Dere klarer ikke bryte ut av julen. Den er en tvangstrøye av tradisjoner, og i en måned er hele menneskeheten redusert til en hjernebedøvet gjeng med selvplagere.”
Hun trekker pusten.
”Vel”, sier hun, ”ikke nå lenger. Fra og med i dag finnes ikke julen lenger. Vi fjerner den. Nå.”

Ordet sprer seg så fort som det bare kan gjøre i vår elektroniske tidsalder, med mobiltelefoner og sosiale medier; noe sinnsykt skjer på tv-en, skru på, samme hvilken kanal, skru på, se nå, hør nå!
Jacob og Kirén stirrer hardt inn i kameraet, med magiske øyne som trollbinder hele menneskeheten.
”Det har aldri eksistert noen jul”, messer Kirén. ”Grantrær skal ikke pyntes, skal ikke hugges ned eller tas med inn.”
Nå leser hun opp direkte fra notatboken, passer på at hun ikke glemmer noe. Av og til legger Jacob til et og annet moment.
”Ribbe, kalkun, surkål, risengrynsgrøt er mat. Mat. Ikke julemat.”
”Dere har aldri vært i kirken på Julaften.”
”Det finnes ingen julesanger. Ingen juleprogrammer eller julegodter, man holder hverandre ikke i hendene og går rundt treet, man tenner ingen lys. Det er ikke bruk for julekalendere, for det finnes ingenting å telle ned til.”
Hver siste rest av jul skal bort. De fjerner rubb og rake! Maja og jeg tør ikke slutte å sende signalene – vi husker advarslene – vi prøver å skrike, prøver å overdøve dem, men menneskene kan ikke høres oss, ingen kan høre oss, vi er spøkelser, og til og med om de kunne høre, så ville de ikke: bilder av all verdens juletradisjoner fyker gjennom hodene deres i full fart, som barnåler i kraftig vind, og forsvinner. Slettes. Portene lukkes. Det er ingenting vi kan gjøre med det.
”Ingen barn våkner klokken fem om morgenen fordi de er så spente at de ikke får sove lenger. Ingen står opp og setter seg i stuen med dynen over seg, ingen ser julemorgen på tv, ingen sier ”god jul!” istedenfor ”god morgen!” når foreldrene endelig står opp. Ingen ringer hverandre på kvelden for å utveksle lykkeønskninger eller for å høre om årets fangst på gavemarkedet. Ingen sover lenge på første juledag, ingen bruker dagen på å leke med nye saker og kvelden på å gå i juleselskaper. Dere har aldri sett Love Actually eller Nightmare Before Christmas, det finnes ingen nisse eller noe rødneset reinsdyr, ingen har noensinne reist til julestjernen, sokker er til sure føtter, ikke søte gaver, og nei, they do not know it’s christmas time at all.”
”Det finnes ingen julestemning. Marsipan er bare voksengodteri som ikke smaker noe godt. Gløgg er te som ødelegger tennene. Snø er kaldt regn.”
Sakte men sikkert tappes julen ut av vinteren, som vann av et badekar.
Snart finnes den bare i døde minner, minner som ikke kan deles fordi ordene våre ikke når frem.
”Vi gir dere tilbake desember”, sier Kirén. ”Vi gir dere sjelero, fred og – best av alt –vi gir dere tid.”

Å lese opp hvert eneste, tenkelige bilde menneskeheten kan forbinde med julen, og således lese det ut av verdens hukommelse, tar litt i overkant av tre timer.

Endelig setter de ned tempo: Kirén blar om til siste side i notatboken sin, og er midt i en setning om Tre nøtter til Askepott når lysene i studio plutselig begynner å blinke, som på tidenes dystreste raveparty. Det spraker i en lyspære og rommet blir mørkt.
”Midnatt”, sier en stemme, jeg kjenner den straks igjen, ”og i en verden uten jul er tjuefjerde desember bare èn ting: avstemningsdag.”

Julekalenderen: Del 22

Kirén skriker, banner, gråter. I det ene øyeblikket er hun en tornado som ødelegger alt på sin vei, i det neste et livredd, lite barn, med ansiktet gjemt mellom knærne og neglene boret dypt inn i huden, de setter avtrykk på den røde, kalde kroppen hennes; fem hvite halvmåner på hver arm. Fra tid til annen reiser hun seg opp, hun sparker og hyler, løper og spenner seg helt til hun blir utmattet, og kan synke ned igjen i håpløs resignasjon. Maja og jeg har forsøkt å få henne med oss ut av skogen, men til ingen nytte; hun vil heller forbli i lysningen med alle dyrene, øynene deres er glassaktige og vidåpne, og hennes er presset hardt igjen, limt sammen med salt og mascara. Jacob sitter apatisk ved hennes side, har ikke sagt et ord siden i går kveld. Av og til lar han en finger gli over leppene, de er blitt blå og tørre i kulden.
Maja har flere ganger trukket meg til siden og bedt meg bli med henne: ”vi drar, vi stikker av, vi tenker oss til Berlin, til Los Angeles, hvor som helst! La dem bli igjen her alene, hørte du ikke hva Rådet sa? Hørte du ikke hva de har gjort?! De er farlige, Anine. Og vi skylder dem ingen verdens ting.”
Men jeg kan ikke dra. Jeg vet ikke hvorfor, jeg kjenner bare at det ikke går. Kanskje er det fordi jeg vet at hvis jeg forlater Kirén her ute så kommer hun til å tape saken sin, hun kommer til å bli sperret inne til hele universet er blitt et helt annet, og hvem vet, kanskje fortjener hun det – men da døde jeg forgjeves. ”Og du også”, sier jeg til Maja. ”Da hadde du jo ikke trengt å dø.”
”Det hadde jeg ikke uansett”, sier Maja, men jeg ser at hun skjønner hva jeg mener, og hun slår endelig fra seg tankene om å reise sin vei.
”Kirén”, sier hun, ”Kirén? Du må nesten slutte å gråte. Det er den tjueandre desember. Du kan fremdeles rekke å gjøre noe.”
Men Kirén rister på hodet, ”det er for sent”, sier hun, ”for sent, det er umulig, Tilien har gått fra vettet, dette går ikke, går aldri!”
”Joda”, sier Maja, men så halvhjertet at hun ikke kunne ha overbevist seg selv engang.
”Noen mennesker jobber, dag ut og dag inn, med å gjøre mennesker lykkelige. De prøver om igjen og om igjen, i et helt liv, snakker og snakker og prøver å hjelpe folk - og mange av dem lykkes aldri! Hvordan skal jeg klare det som de ikke klarer, på to små dager? Og det verste er at hvis jeg ikke får det til så blir jeg dømt for alle de fryktelige handlingene dere hørte at jeg er anklaget for. Jeg vil bli husket i all evighet for disse tingene! Når jeg en vakker dag i en jævelig fjern fremtid slipper ut av glemselen og flammene, vil jeg igjen være utstøtt!”
Maja og jeg veksler et blikk.
”Men..” sier jeg, ”.. du har da gjort disse tingene, har du ikke?”
Hun nikker kort. ”Selvfølgelig har jeg gjort disse tingene! Men det betyr jo ikke at jeg ikke angrer? Dere skjønner vel at jeg angrer?! Det jeg gjorde var jo i en annen tid, jeg var en helt annen skapning! Selv om gnister ikke kan dø, betyr det ikke at vi ikke kan leve flere liv; tiden forandrer oss, akkurat som den forandrer alle andre, vi gjør oss nye erfaringer og oppdagelser, og sakte men sikkert glir vi over fra å være en person til å bli en annen. Det som så riktig ut i går, ser ikke nødvendigvis riktig ut i dag. Det er bare det at når det kommer til ondskap så har folk en tendens til å glemme dette; det er liksom opplest og vedtatt at kjærligheten er det viktigste her i verden, at det overvinner alt og står seirende tilbake, men det eneste du egentlig kan ta gift på her i verden, det eneste du alltid kan være sikker på, er at om du har gjort noe galt, noe slemt, noe du bør skamme deg over, så står det inngravert i alles hukommelse til all fremtid, tatovert i stjernene på nattehimmelen og risset inn i steinene på havets bunn – mens det du gjør i det godes tjeneste, er glemt så snart det blir væromslag. Man må jo nesten spørre seg hvilken kraft som faktisk er sterkest.”
Maja gjemmer ansiktet i hendene. Hele henne roper av motløshet, og jeg føler meg ikke utprega høy i hatten, jeg heller.
”Men kanskje” – jeg skvetter når jeg hører stemmen – ”kanskje er det viktigste hvordan man husker seg selv. Og jeg for min del vil gjerne huske meg som en som prøvde.”
Jacob reiser seg sakte, han børster snø av gjennomvåte buksebein og smiler spakt. ”Eller hva, Kirén? En siste, liten kraftanstrengelse, før de låser oss inne og svelger nøkkelen i et par tusen år?”

Etter mye om og men lar Kirén seg overtale til å forsøke. Vi går sakte tilbake mot parkeringsplassen og sekken med de tørre ekstraklærne, og mens menneskekroppene kjenner varmen komme tilbake igjen, går diskusjonen om hva vi skal finne på.
Jeg foreslår at Kirén og Jacob dropper hele Meningen med Livet-prosjektet, at de prøver å gjøre verden til et bedre sted på en annen måte. ”Fiks klimaet”, foreslår jeg. ”Tett igjen hullene i ozonlaget med sukkerspinn og søte tanker eller noe.”
Jacob ser spørrende på Kirén, som i sin tur rister bestemt på hodet.
”Har ikke noe for seg”, sier hun, ”det er ikke en varig løsning; om menneskene ser at atmosfæren kan fikse seg selv, dropper de ethvert miljøtiltak og går amok. De kommer til å ødelegge hele greia igjen på to år. Totalt bortkastet.”
Maja sukker, ”dere dreper humøret mitt her, altså”, sier hun, ”bare så dere vet det”, og Jacob klapper henne vennlig på skulderen.
”Nei”, sier Kirén, ”om vi skal gjøre verden til et bedre sted, så er det menneskene vi må fikse på. Vi må ufarliggjøre dem på et eller annet vis. Gjøre dem.. gladere. Friere. Mer bekymringsløse. Så blir de snillere mot hverandre, og så får de det enda finere og vi starter en eneste stor, positiv spiral.”
”Men hvordan i all verden skal vi få til det?” spør jeg.
”Kan vi bare.. fjerne alle de vonde minnene deres eller noe? I og med at du kunne få folk til å komme på de fine minnene som de trodde de hadde glemt, mener jeg?”
Hun rister på hodet.
”Nei, for å fjerne noe, må jeg vite konkret hva jeg tar bort. For å få dem til å huske, trenger jeg bare å åpne en slags port i hjernen deres, en til fortiden, men for å fjerne, må jeg lukke helt bestemte porter for ikke å fjerne hele hukommelsen. De portene vet jeg ikke hvor er før jeg vet nøyaktig hva som skal lukes bort. Men å få dem til å glemme noe som stresser og plager dem, er ingen dårlig idé. Slett ingen dårlig idé. Jeg må bare finne en ting som folk flest har til felles.”
Vi har kommet frem til parkeringsplassen, og Jacob og Kirén løper mot sekkene. Vi slipper samtaleemnet en stund mens de skifter, puster på fingerspissene sine, klemmer hverandre varme.
Det tar ikke lang tid før vi sitter på toget, med kaffekopper og smilende NSB-konduktører som ønsker passasjerene en trivelig tur og en god jul.
”Jeg har det!” utbryter Kirén.
”En god jul..?”
”Nei, Jacob, din idiot. Jeg har en plan. En plan! Hvem vet, kanskje er ikke alt håp ute allikevel.”