Ta kontroll på kontinentet!

Jeg er den lykkelige innehaver av det styggeste bankkortet i manns minne. Det er penger på det.

Jeg er også velsignet med et pass som er så stygt at alle Oslos dørvakter glemmer å se på legget til den som kommer inn etter meg. Fordi de ler.

Dessuten har jeg sånne servietter som dreper alle bakterier, og jeg vet hvor jeg har håndkleet mitt. Maren skal ut og reise.

I morgen på denne tiden så sitter jeg i solfylte Italia med en is i den ene hånda og en mobiltelefon med mamma inni i den andre.

Man kan jo ikke godt bli her i Bærum nå når det er blitt levelig temperatur her.

Min kjære venninne har allerede utforsket området i rundt en uke og funnet ut hvem som er rikest, kjenner jeg henne rett, så når jeg kommer hjem om en uke er jeg kanskje ikke bare brun&blid, men også en godt gift kvinne. Jeg har hørt at det skal holde å være blond, nemlig.

Om jeg er blond? Check.

Om jeg kommer til å være enda blondere når jeg kommer tilbake igjen? Check. 

Å, det blir så bra.

Og så skal jeg kjøpe chihuahuaer til alle som vil ha det, bare fordi de er dyre og jeg er kvalmende velstående som følge av et heldig innfall om å ta en tur innom et eller annet flott, gammelt kapell. Disse italienerne og bryllupene deres, du vet.

(Slapp av, pappa, jeg bare tøyser. Vi kjenner jo meg. Jeg fikser ikke å være vittig og/eller vakker i varmen. Og vi vet alle at jeg ikke kommer til å kapre Romas rikeste på sjarmen eller min høyt utviklede sans for romantikk. Jeg kommer nok hjem igjen helt blakk, skal du se. Blakk og solbrent.)

På mandag (den 13) forlater jeg nok en gang gamlelandet, denne gangen per tog og til fordel for følgende gullrekke: Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Frankrike, England, Wales, Skottland og, til slutt (helst i rundt en uke): Irland.

Så hvis alt går etter planen så har jeg lagt alle de kuleste delene av kontinentet under meg innen åttende august. Det blir flott, jeg skal få litt skikk på disse danskene, og så skal jeg fortelle tyskerne at de er nødt til å gjøre noe med imaget sitt (for de kan jo ikke være så håpløse som de blir framstilt i tysktimene? .. Kan de?), og Franskmennene skal jeg banke litt høflighet inn i (bortsett fra Remi fra språkreisen til California da, for han sang Counting Crows på fransk for meg, så ham liker jeg), og alle menneskene borte i England og sånt skal jeg bare fp til å.. du vet.. snakke mer. Ha så fin dialekt og likevel snakke så lite? Egoistisk, er det. Nemlig.

Jeg har tenkt til å innføre litt ordentlig hoffetikkete, forresten, litt sånn Middelalder-style, når kontinentet er mitt. For eksempel så skal jeg ha hoffnarrer og trubadurer og alle blir nødt til å bukke for meg. Toget skal være min stolte jernganger. Og Pink Floyd og Hello Kitty blir mine modige væpnere. Eller mine Sam Gamgoder. Jeg skal nok få dem til å bære Lembasbrødet mitt, jeg. (Jeg har hørt at knekkebrød er et must på interrail. Noen flere tips?) Å, der byttet jeg visst historie. Oh, well. Når jeg har kontroll på kontinentet så blir alle de beste historiene flettet sammen uansett. 

Hvis du vil ha et postkort fra et tilfeldig land i Europa så er det bare å legge igjen navn og adresse etter pipetonen. Ja, for jeg tviler jo på at jeg tar telefonen. (Jeg bare tuller igjen, mamma, jeg lover å være tilgjengelig til alle døgnets tider.) Men helt seriøst. Postkort. Send en mail (evil-cookie@hotmail.com). Eller legg igjen en kommentar. Eller kontakt meg på facebook eller noe. Jeg elsker postkort. Virkelig. Særlig å sende dem. Det blir kos! Don't be shy!

Og for dere kjipinger som ikke stoler på meg og som derfor ikke sender meg adressen deres, skal jeg prøve å blogge så ofte som jeg bare kan, men jeg må innrømme at jeg ikke helt vet hvordan det står til med internettkafeer i dagens fancyeuropa. Hadde det vært egypt eller noe sånt jeg skulle til så kunne du ha bannet på at jeg ville funnet en pc til leie på hvert gatehjørne, men neida, jeg skal til sånne land hvor folk ser på deg med hevede, perfekt nappede øyenbryn og sier "hvorfor kan du ikke bare bruke Blackburryen din, da?"

("Fordi pappaen min ikke vil at jeg skal ha med meg dyre ting på interrail, vel, ekle overklassetufs! Nå, får jeg låne macen din eller ikke?"

"Ikke, selvfølgelig?"

"Arrgggh. Greit. Jeg går og ser en musikal eller noe.")

Oppsummering av vrøvlete avsnitt: Sjekk bloggen av og til, den oppdateres når du minst aner det. (Fortere enn du aner, Pinky! Ehe.)

Sånn, da gjenstår det bare å avslutte dette skryteinnlegget med en sang spesielt til ære for Lars, Didrik og Henrik:

(Og ikke prøv dere på noe "når man hører mye på Pink Floyd blir man litt kresen i musikkveien"-crap. Jeg vet at dere liker det. Det er Kaizers. Alle liker det. Det er som Tressis, "alle liker tressis", bortsett fra at med Kaizers så stemmer det faktisk. Alle liker Kaizers. Men ikke alle liker Tressis. Jordbæris er bare.. unødvendig. Og vanilje også. Vanilje kan brukes som drukningsmateriale for folk jeg ikke liker.)

Ha det bra, alle barn! Ha det hyggelig så lenge! Husk solkrem, husk å ta sjanser, husk å ikke finne på noe tull (var de to selvmotsigende, mon tro?), husk å være søte mot folk som har fortjent det, og.. husk å fôre broren min, hvis noen av dere ser ham. Tusen takk.

Nøtt, nøtt, nøtting!

Ikke at man ikke kan skrive på toget, men..

Det er rart hvordan det å sovne kan endre alt.

Du kan legge deg trist og våkne glad. Uten at det egentlig har skjedd stort. Du har ligget og sparket litt i et laken i et par timer. Og dét er liksom det. Mennesker er egentlig ganske enkle, sånn sett. Alle driver og snakker om hvordan det er viktig at vi prater om problemene og at vi skriver dem ned og får dem ut av systemet. Jeg tror det til en ganske stor grad er tøv. Jeg tror det er viktig at vi sover. 

For meg så endret det å sovne hele synet på ferien.

Før jeg sovnet så gledet jeg meg.

Etterpå så følte jeg at hele greia egentlig er ganske så forbasket.

Ikke selve ferien, altså - fravær av prøver og søvnmangel passer meg egentlig ganske bra - men akkurat det der med at jeg skal forsvinne i fem uker.

Fem uker er egentlig ganske lang tid.

Og når du har drømt en helt vanvittig historie som du bare dør etter å skrive ned, da er fem uker umenneskelig lang tid. 

Så nå sitter jeg på verandaen og tegner hele historien, sånn at jeg skal kunne huske den når jeg kommer hjem igjen. Hvis jeg kommer hjem igjen, da. (Nei, ikke som i "hvis jeg slipper levende fra det", men heller "dersom de klarer å tvinge meg til å forlate Irland.")

Også hører jeg på Tori Amos og drikker kakao og ser gjennom sprinklene i rekkverket at nabokatten legger lumske planer mot den dumme, sovende nabohunden. Så naiv. Så intetanende. Så.. hund. Der har du nok et eksempel på hvordan det å sovne kan endre alt: da hunden sovnet så var den glad og tilfreds og trodde at den var trygg fordi katten sov. Når hunden våkner så kommer den til å være sur og ydmyket og vettaskremt fordi den vet at djevelkatten er våken og befinner seg et par meter utenfor hundelenkens rekkevidde. 

Jeg gleder meg til å se planen utspille seg i løpet av kvelden. Det er bare dømt til å bli bra. Jeg ser det på hele kroppen til kattepusen at dette er et show som kommer til å huskes. 

Under det nydelige røykspillet som snirkler seg over hele himmelen lik et ukjent språk i grå løkkeskrift. Kanskje er hele brannen en avledningsmanøver, eller kanskje han har laget den bare for å få litt ekstra stemning. Hvem vet.

Det er en smart katt.

Sikkert fordi han sover så mye.

Rosablogging og etterlysning

Ida Wulff har skrevet om hva Den Eldre Bloggenerasjonen kan lære av Rosabloggerne. Nå skal det sies at jeg har litt problemer med å plassere meg selv (ikke er jeg moteblogger eller tar bilder av kaffen min eller bryr meg noe særlig om hullete gensere fra Achne, og ikke er jeg "eldre" eller går under kategorien "smartinger som kan en hel del", som hun kaller det, heller), men jeg tror at jeg akkurat i dette tilfellet vil velge å være en del av den eldre generasjonen. Ikke fordi jeg er gammel eller lur, men rett og slett fordi det er det miljøet jeg trives best i, det er de bloggene jeg personlig finner mest glede i å lese, og det er den gjengen med bloggere som jeg ser mest opp til. Jeg liker sonitus bedre enn blogglisten.no. Fordi jeg liker tekst bedre enn bilder - ikke fordi jeg har noe imot mote-/rosabloggerne.

Og den godeste Ida mener at vi kan lære noe om Hvordan Bli Populær & Få Mange Lesere av henne og hennes velkledde hoffpiker og talentfulle fotofyrer. Og for all del, jeg skjønner jo hva hun mener, det er jo for det meste de unge, vakre menneskene med kule klær som kan sies å "lykkes" i bloggverden. For hvem er det som nevnes i avisene? I bladene? Hvem tjener penger? Hvem herjer på bloggcamp? Hvem får gratisbilletter til festivalene? Hallo, rosa.

Og ja, jeg vet at jeg høres mektig bitter ut, men jeg er ikke det, og det er nettopp grunnen til at jeg ikke er bitter som er poenget mitt.

Jeg tror nemlig at bloggprinsessen har helt rett i at vi kan lære noe av henne om hvordan få flere lesere, og dermed også pengemuligheter. Problemet er bare det at mange av tekstbloggene kvier seg for å gjøre det som trengs. Tror jeg, da.

Jeg tror nemlig at når mange av bloggerne bak smarte/"eldre"/tekstbaserte blogger tenker på hva som skiller dem fra rosabloggene, så tenker de stikkordene "blogg.no, sminke, dårlige formuleringsevner, fattig vokabular, kjedelig og uviktig innhold, mye hud, lite meninger." 

Og i noen tilfeller så kan dette stemme. Noen rosablogger preges mye av dette.

På samme måte som at noen av tekstbloggene er sterotypiske enspora og kjedelige, også.

Men. 

Jeg tror også at noe som faktisk er en vesentlig forskjell mellom de fleste rosablogger og tekstblogger, er motet. Jeg snakker ikke om tilstedeværelse av mot, men rett og slett type mot. Der gode tekstbloggere tør å snakke om politikk eller religion, å krangle så innleggene blør kommaer og utropstegn i strie strømmer, å dele tanker og meninger med alle som vil høre, der tør de gode rosabloggerne noe jeg aldri ville ha turt: de tør å blottlegge seg selv helt og holdent. De tør å hive sensuren ut av vinduet og kle seg nakne for tusenvis av lesere - fremdeles smilende og ikledd de nydeligste gevanter. For når rosabloggene leker tekstblogg, da er det ærlig og nakent. Bloggene deres formelig renner over av det som kanskje kan kalles "fjollete fjortizforelskelser", men som ved nærmere granskning viser seg å være.. tøffhet.

For de vet jo hva de driver med, disse rosabloggerne.

De er jo businessmennesker, de tjener jo penger på dette, så de vet nok hva dette med eksponering på nett kan føre med seg. De vet jo at bloggen kan bli funnet av familie og venner og lærere. De vet det - og publiserer sine innerste følelser likevel. 

Forteller om den siste daten de var på eller om guttene de liker eller om hvordan man skal komme seg over vanskelige brudd.

Dette ser jeg ikke så mye av på de tekstbloggene jeg liker best. For den eldre bloggenerasjonen velger å holde slikt privat. Selvfølgelig går det mye på hva en ønsker å fortelle verden, men jeg tror også at det på et eller annet plan også dreier seg om et spesielt type mot. Det er noe med å bryte noen grenser vi har lært oss at ikke bør brytes.

Jeg tror at en vesentlig forskjell på de to "bloggruppene" er hvordan den eldre bloggenerasjonen har en tendens til å blogge sine innerste tanker, mens rosabloggerne forteller om sine innerste følelser. 

Jeg er ikke bitter for at jeg aldri kan få det rosabloggerne får, fordi jeg aldri vil være i stand til å gjøre det de gjør. 

Det er kanskje ikke noe lettere, men for meg føles det tryggere å gjemme seg bak slørete tekster og tanker enn å røpe ordentlige følelser dag etter dag. Jeg er ikke modig når det kommer til sånt.

Så det er for å ta et lite skritt mot det å lære av, og kanskje også strekke ut en liten hånd til/ gi et lite vink til rosabloggerne, at jeg skriver dette innlegget. Og henvender meg direkte til en gutt jeg ikke kjenner eller vet navnet på.

Ikke fordi det er noe kjærleik i bildet eller andre rosafargede grunner. Det er ikke noe sånt.

Men jeg vil gjerne tørre å poste innlegg som viser at jeg er en tenåringsjente, jeg også. Og ikke bare en liten boks som spyr ut ord iblant. 

Også velger jeg å skrive det i rosa fordi jeg føler at når man først skal skrive noe som minner mistenkelig om en kontaktannonse så kan den likesågodt være en ordentlig rosablogg. Og for guds skyld, ikke tolk noe inn i den, er du snill. Dette er ikke noen introduksjon av Marens Mr Darcy.

---

Hei toggutten. 

Husker du meg? Hun du snakket med på togstasjonen og på toget? Som leste "Boktyven" og som tok ut øreproppene og la iPoden i vesken for din skyld? Hun som hadde på seg denne kjolen?

 Jeg har brukt hele kvelden på å vri hodet mitt så mye at jeg ikke ville bli det spor forbauset om jeg våkner med krøller i morgen.  Jeg har vridd det fordi jeg lurer på hvordan det kan ha seg at du vet hvem jeg er og hva jeg tenker uten at jeg kan huske å ha sett deg før.

Jeg har prøvd å skjønne hvordan jeg kan ha glemt en som åpenbart er genial.

For du virket genial.

Førsteinntrykk og du er visst gode venner.

Førsteinntrykk, ja, for etter å ha tenkt meg om så har jeg kommet frem til at det må ha vært første gang jeg møtte deg. 

For ikke søren om jeg ville ha glemt deg om jeg engang kjente deg. Til det så var du alt for.. sånn som man ikke glemmer, skjønner? Du hadde litt sånn "bestevenn"-preget. Og bestevenner forsvinner ikke bare ut av hodet sånn helt uten videre.

Jeg sank til og med så dypt at jeg ringte min venninne som bor i asker og spurte om hun visste hvem du var, men det visste hun ikke, og da ble jeg skuffet kan du tro, for hun vet hvem alle med y-kromosomer i hele pokkers kommunen er. Så da måtte jeg nesten gå utifra at du kom fra oslo, for du gikk ikke av toget i Bærum. Og du skulle hjem.

Så da var vi ikke gamle venner.

Og så sa min venninne: "men hvis han virket som at han kjente deg. Og du ikke kjente ham.. Du har jo en blogg?"

Så jeg tenkte jeg skulle si "hei". Og at jeg har gjennomskuet deg. 

Neste gang så blir jeg med deg til Oslo, bare så du vet det. Så kan vi le av barn som skriker og du kan lære meg hvordan iphone fungerer. 

Og neste gang så nevner du, om så bare fort i en bisetning, at "hei, Maren, jeg leser bloggen din."

Forstått? Danke schön. 

Nå går jeg og legger meg. Og drømmer om Jim Sturgess. Tenk.

Because the world is round

Det fine med å sitte ved siden av noen og bare være helt stille, er det at du kan prøve å forestille deg hva den andre tenker. Det blir på en måte mer spennende på den måten. 

Jeg vet jo hva jeg selv tenker. Særlig om sommeren, for da går alle tankene som regel i repriser. Jeg har tenkt alt sammen før. Det blir litt som å lese en litt underlig bok mange ganger på rad.

Det er vanskelig å skrive når det er så varmt, for det eneste jeg klarer å tenke på er samtaler jeg hadde med folk jeg nesten har glemt. På klassetur i tiendeklasse. På bussen i sjuende. Sånne ting.

Det blir ikke så mye nytt, liksom.

Men når jeg sitter ved siden av noen og vi ikke sier noenting, da skjer det noe. Plutselig er det som om jeg får en helt ny fantasi, som om det åpnes en dør til et rom jeg aldri har sett før. 

Det er forskjellige rom for hvert eneste menneske, på samme måte som at det alltid lukter litt forskjellig hjemme hos folk. Jeg mener ikke bare sånn "å, her lukter det sånn-og-sånn mat", men noe mer, en lukt som de som bor der ikke legger merke til fordi det er en del av dem, på samme måte som at folk flest ikke går rundt og tenker over at de har albuer. Selv om man godt kunne ha tenkt mer på det, jeg mener, hallo, albuer. Blir det rarere?

Det er sånne ting jeg tenker på når det blir helt stille. Når vi sitter og vipper med føttene i vannoverflaten på en brygge og ikke sier noenting.

Jeg tenker på om den ved siden av egentlig har filosofert litt grundig over det faktum at mennesket faktisk har albuer, og ikke bare dét, gutter har adamsepler, og dessuten så får de skjegg. Og likevel så velger folk å fokusere på sånne dustete kroppsdeler som magen og lårene. Idiotisk. 

Det er sånne ting jeg tenker på.

Og selv om tankene rent teknisk sett finner sted i mitt eget hode, så er de spennende fordi de på en måte ikke tilhører meg. 

For i mitt hode, i min fantasi, så er det jo personen ved siden av meg som tenker på dette.

Eller på regn. Eller på religion eller på sånne små, grønne prikker på jordbær eller på hekser og trestubber eller kanskje på brenneslesuppe. 

Noen ganger så tenker jeg at de tenker på mindre melodramatiske ting også, altså. Noen ganger så vedder jeg på at de tenker på Ed Westwick. 

Og jeg tør nesten banne på at guttene tenker på Natalie Portman iblant, for det gjør til og med jeg, og jeg er jo jente.

Men jeg tenker vel ikke på henne i samme setting som vennene mine, da. 

Hva vet vel jeg, forresten, det er kanskje litt tøvete å gå utifra at de er eklinger bare fordi de er heterofile gutter. Kanskje de bare setter pris på skuespillerprestasjonene hennes og synes at hun gjør en ypperlig tolking av Star Wars-prinsesse/Evey fra V for Vendetta.

Eller kanskje de ikke tenker på henne i det hele tatt; kanskje tenker de på hvor sinnsykt lyst de har til å hoppe i fallskjerm og om det ville gjort vondt å lande i et tre eller om det bare ville vært kult. Og dessuten hvordan man styrer. Kanskje styrer man ikke. Eller kanskje de tenker på om de skal søke et eller annet mattefag i Trondheim. Hvem vet. Jeg foretrekker å tro at de tenker på havfolk eller vikinger eller noe.

Noen ganger så ser jeg dem i øynene, de jeg sitter ved siden av, altså (riktignok ikke ofte, jeg har en tendens til å se på munnen til folk, det er jo munnen som beveger seg når man snakker, ikke sant, så da er det jo naturlig at den tiltrekker seg oppmerksomhet, jeg skjønner egentlig ikke poenget med denne evinnelige øyeglaninga) og da prøver jeg å se om jeg kan lese hva de tenker. 

Det kan jeg heldigvis ikke. Så da kan jeg fortsette å gjette.

Det er selvfølgelig morsomst å gjette tankene til en jeg vet at er genial.

En som lager fantastisk musikk, for eksempel. 

Eller tegner som en gud eller lager fine filmer eller tar gode bilder.

For da kan jeg regne med at de tenker på noe kult, og da blir det en utfordring.

Det holder liksom ikke å gjette på at de tenker på solkrem eller kanarifugler. Det blir for enkelt. De tenker sikkert ikke på middag eller Gina Tricot heller. 

Jeg har alltid lurt på hvordan et annet menneske kan inspirere frem noe i deg. For er det ikke sånn at alt du har i deg, alt potensialet, det er inni deg hele tiden? Fra du er liten av?

Men kanskje er greia akkurat den at du må tenke litt utenfor boksen for å få det frem? Det er ikke bare å spytte det ut?

Og i dette tilfellet så er jeg boksen og personen ved siden av meg er den andre boksen, og siden jeg ikke kan åpne eske nummer to så blir jeg rett og slett nødt til å tenke et sted midt i mellom dem? Jeg kan bruke eget potensiale til å gjette innholdet i den andre. Men det er også alt jeg kan gjøre.

Jeg vet jo at jeg kan åpne den andre esken. Det er bare det at så snart du begynner å bryte stillheten og spørre den andre om hva den tenker på så setter han eller hun på en slags selvsensur. Og den vil jeg ikke ha noe av. Gi meg heller en ærlig, utbrodert og vakker fantasiløgn enn en kjedelig og snever sannhet. 

Noenganger så ser folk så lure ut at jeg dør litt av misunnelse fordi jeg føler at de vet noe jeg ikke vet og som jeg gjerne skulle ha visst.

Det er på dette tidspunktet at jeg pleier å dytte dem i vannet.

Gi et lite vink fyller år♪

"Akkurat hva nettet trenger; ENDA en blogg. 
For hvem liker egentlig disse bloggene?
Ikke jeg i hvertfall. Vel, ikke frem til akkurat nå, da."

Det er tre år siden jeg skrev dette. Tre år siden mitt aller første innlegg! Tre år! Hurra bursdag, lille bloggen!

Det er jo bare helt sinnsykt, egentlig. Målet var å klare meg i en måned. For jeg er ikke en sånn person som follows through, så jeg trodde at jeg kom til å gå lei iløpet av en uke. 

Men se på det, du. Tre år. Det er ganske så lang tid, det. På tre år har jeg rukket å bli ferdig med tiendeklasse og komme meg gjennom 2/3 i videregående. Og jeg har rukket å finne ut at jeg skal gifte meg rikt sånn at jeg kan lage meg et eget personlig lite forlag og gi ut masse dustebøker om ting som egentlig bare interesserer meg selv. Jeg ser for meg en hel del sjøhestlitteratur. Og dette høres kanskje ikke så bra ut, men det er det, for uten bloggen så ville jeg fremdeles levd i den tro at jeg skulle bli arkeolog eller skuespiller eller psykolog eller noe annet tøv som andre mennesker kan gjøre det bra i, men som ikke passer seg helt for meg. Jeg skulle iallefall ikke bli skribent, ikke før jeg begynte å blogge, men det vil jeg nå, så sånn sett så kan man jo si at bloggen har bidratt til å gi livet mitt litt mer mål og mening. Okei, da, så kanskje ikke så mye mening. Men iallefall mål. Det er fint å ha mål. Om det så bare er å gifte seg rikt.

Og tradisjonen tro så ramser jeg opp de innleggene som jeg føler at oppsummerer best. Sånn at hvis du er ny her eller litt sånn halvsenil eller har skikkelig fritidsproblemer, så kan du jo lese noen av dem. Jeg har stjålet de fleste av forklaringene fra fjorårets bursdagsfeiring. Hvis ikke så kan du bare hoppe rett til kommentarfeltet eller mobilen eller hvordan du nå enn har lyst til å gratulere meg. For jeg blir bare så utrolig furt hvis ingen gratulerer. Det er jo tre år. Hadde bloggen vært en unge så ville den ha beina rundt og svelget legoklosser nå. Legoklosser!

2006/2007

"ENDA en blogg?" var aller først.
"VM- Verdensomfattende Mega-krangel" oppsummerer mitt forhold til fotball sånn rimelig greit.
"Skilttyven" handler om Oslo.

"Ting jeg skjønte for sent" er et MeMe om ting jeg skjønte for seint. Rett og slett.

"Drink Up, Pirates, Yoho!", bedre kjent som ro-posten.
"Bloggrevolusjonen" ble det mye bråk rundt. Mange trodde nemlig at jeg yppet til krig, og feiltolket hele innlegget. Sannheten er at jeg på ingen måte ville krangle med eller fornærme/såre noen. Men alt er ikke alltid like enkelt når det ikke er noe kroppsspråk til å avsløre den sanne meningen bak teksten.
"Halvfull eller Halvtom?" viser et visst snev av schizofreni.

"Det handler om å overleve" er om familieidyll. Til en viss grad.
"Observasjon: Barbie" er om livet i Bærum.
"Om forvokste barn og dukkene deres" er om unge jenter og foreldrene deres.
"Om å knytte bånd med fortiden" handler om en gutt som neppe har det særlig enkelt i dag.
"Savn" om savn, rett og slett.

2007/2008

”Miss World” handler om møtet med en butikkeier i California
”Maren: En Paria” - om den gangen jeg ble kastet ut av Facebook
”Dr Marens Lure Trix for Forelskede” - Maren leker med språk
”Perspektiv” er om dårlig selvfølelse på fest
”Vitnevenn” er et typisk eksempel på hva du går glipp av hvis du hører på musikk og leser bok på bussholdeplassen på kveldstid.
”Alt er relativt” en genial gutt jeg møtte i kollektivtrafikkens verden.
”Furt” handler om en teit gutt som satte folk i bås
”Devalue” er om å løse mennesker som barneleker.
”Walk Of Shame” var navnet jeg ga marsjen mot den felles ekteskapsloven. Den mest leste bloggposten jeg har, tror jeg.
”Ubehagelig” Når jeg har fri og ingenting å gjøre så liker jeg å tenke på denne posten og bli enda litt lykkeligere.
”Keyword” er en post om nøkler
”Spesialisten Maren redder fotballmanager” i tilknyttning til EM.

2008/2009
"Enveis Dialog/Toveis Monolog" er om hvor mye jeg hater å snakke med folk som ikke snakker tilbake.
"Om å ikke være enige" er et samtalereferat. 
"Matrix - The Masterplan" - Jeg synes egentlig litt synd på min Tilkommende.
"Spøkelsestoget" Sjansen for å sitte på det samme toget som noen hiver seg foran er ganske liten. I got "lucky".
"Du bare er" handler om vår tids Don Juan. 
"When you gonna make up your mind?" Jøss, jeg hadde nesten glemt hvor mye drama det var i kjærlighetsverden en stund. Morsomt å se tilbake på, though.
"Du, jeg og dyrehagen" - Noen ganger så føles det som om det er tusen rosa elefanter i rommet, men ingen har mot til å påpeke dem. Jeg har det ikke, jeg heller. Men jeg kan iallefall blogge om det.
"Innestengt"Jeg tror nok alle føler seg innestengt på skolen sin iblant. Her var det ikke snakk om "føle seg". Jeg ble bokstavelig talt låst inne.
"Norsk Busskultur" ble skapt i en periode da jeg tegnet mer enn jeg skrev.
"Han venter på deg, Line" er den samtalen jeg har hatt i hele mitt liv som har gjort mest vondt.
"Julekalender" I hele desember skrev jeg Julekalender, som Thea illustrerte. Den var opprinnelig en desembergave til Hello Kitty og Pink Floyd, og vi ble egentlig ganske fornøyde.
"Nyttårsdialog" er yndlingsblogposten min av alle sammen. Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare.. Ja. Nyttårsaften. 
"Ordkunstene føles så kunstige" Jeg har mistet et par venner i år. Og selv om dette har vært det året "da alle døde", så er dét dessverre ikke grunnen til at disse menneskene ikke er i livet mitt lenger. Da jeg skrev dette så var jeg ganske sint, for å være helt ærlig.
"Nattens prinsesse" Jeg har en hyperaktiv fantasi om natten...
"Für Emilie" .. Men jeg er åpenbart ikke den eneste.
"Da Blogspot møtte Blogg.no - A love story" var mitt forsøk på å skape litt god stemning i bloggverdenen. 
Glansbilde anno 2009" - Ah, there's no business like showbusiness.
"Når ordene blir viktigere enn avsnittene" handler om detaljarbeid.
"Uncomfortably Numb" ble skrevet for tidlig: Jeg trodde at det at jeg ikke kom opp til skriftelig eksamen betydde at jeg nødvendigvis kom opp i muntlig. Det stemte ikke, det betydde bare at jeg kom opp i teater i perspektiv. Hurra!
"Tyvlyttet: Hvorfor forhold går i vasken" overhørte jeg på bussen.
"Om det å blogge bilder" Tittelen taler vel for seg selv.
"Det året da alle døde" er hvorfor det har vært overraskende mange deppeposter i år.

Nå er det jo ikke sikkert at dere er enige i prioriteringene, da, men det er iallefall det jeg mener at oppsummerer årene best. Sånn cirka.)

Jeg feirer Gi et lite vink sin bursdag ved å ligge hjemme i store skjørt og være syk fordi jeg var ute i varmen i to dager i strekk og jeg tåler ikke varme. Så jeg drikker iskaffe og kjøper Susanne Sundfør fra Itunes med gavekort jeg fikk av snille mennesker på min egen bursdag. Jeg leser Erlend Loe og smører inn leggene i Aloe Vera og er generelt ganske så fornøyd.

Isa og jeg har sett Brokeback Mountain og det er en fin dag å være blogger på. Hurra!

Også vil jeg få si takk til alle flinke, søte, snille lesermenneskene mine. 

Jeg vet at jeg er sinnsykt dårlig til å si takk. Men det er bare fordi jeg føler at det blir så tamt sammenlignet med det jeg føler når jeg får så fantastiske tilbakemeldinger.

Så vet dere det.

Okå, nok, nå.

Statusleken

Det var mens jeg hoppet opp og ned og prøvde å holde øyenkontakten med Brandon Flowers (The Killers-vokalisten hvis autograf for øyeblikket ligger på et ark ved siden av meg i påvente av en ramme. Arket er et papir med teksten til Glamorous Indie Rock'n'roll på. Og autografen til henholdsvis Mark, Ronnie og Dave, da, selvfølgelig) at jeg kom til å tenke på Statusleken fra førsteklasse. Førsteklasse på dramalinja, altså.

Statusleken, skjønner du, er egentlig en ganske så genial lek, om jeg så får si det selv. Og det får jeg, for det er ikke jeg som har funnet den på, så det blir ikke skrytete.

Uansett: Den går ut på at elevene blir plassert på en lang rekke, og så får de hver sin lapp i panna med et tall på. Tallene går fra 0-6, der null er skikkelig, skikkelig kjipt og seks er Meningen med livet, sånn cirkus.

Hvis du har 6, så er du tøffere enn toget og alle vil på fest med deg. Da er du kul. Har du 5 så er du også temmelig kongen på haugen. Det er litt sånn, 6 er hun jenta med brunkrem som bestemmer at de andre skal drikke Chai Latte, mens 5 er hun med brunkrem som sørger for at de andre barna gjør som nummer 6, hennes bestevenninne/sjef, har bestemt. Skjønner du systemet? Hvis du er en ener (1) så er du skikkelig dårlig, og hvis du drikker chai latte da så kommer til og med firerne og treerne til å se på deg som om du nettopp har røpet at du sover med snegler i sengen din. Og si "æsj, du er så ekkel. Du er ikke kul nok til å drikke chai latte. Wannabee."

Og ikke engang 1erne har lyst til å leke med folk som har 0 i pannen sin. Har du 0 så kan du likesågodt bare bli emo med en gang, for da er du taper. 

Get it? Fint.

Poenget med leken er den at du kan ikke se hvilket tall du har i panna selv. 

Det må du rett og slett skjønne etter hvordan folk oppfører seg mot deg. 

Uten de andre menneske har du rettogslett ingen status. For du kan ikke skjønne om du er kul eller ikke kul hvis ingen er der til å fortelle deg hva du er. For jeg mener, du vil jo alltid gjøre det du selv synes er kult, sant? Men det er ikke sikkert at samfunnet, eller i dette tilfellet de andre elevene, er enige med deg. Så da trenger du å observere reaksjoner. Hvis en 4-er kommer bort til deg og spør om han/hun kan få være fotskammelen din, kan du gå utifra at du er 5 eller 6, ihvertfall hvis du kan anta at firereleven har et korrekt inntryk av egen status.

På slutten av leken skal alle sammen selvfølgelig gjette hvilken status de har. Og det morsomme er at alle som regel gjetter rett. Fordi dette er noe som sitter inne i oss. Vi kjenner igjen systemet. Vi vet hvordan man oppfører seg mot samfunnets treere og toere og seksere. Og hvordan man blir behandlet avhengig av hvsa man er. Alle som har gått på en ungdomsskole, kjenner seg igjen.

Så det jeg lurte på, da, mens jeg danset til lyden av the Killers, var hvordan alle menneskene bak meg hadde fått det for seg samtidig at disse fire mennene på scenen var soleklare seksere i statusleken. Sa jeg seksere? Jeg mener selvfølgelig syvere. Helst niere. Hvorfor var disse mennene guder?

Jeg lot blikket vandre fra den ene til den andre, helt til jeg hadde vært igjennom dem alle.

Jeg kom frem til et par punkter:

- Folk som står på en scene utstråler selvtillit. Selvtillit er tiltrekkende. Høy tiltrekningskraft = høy status. (Teoriødelegger: Jeg er ikke tiltrukket av scenearbeiderne, til tross for at de vet utmerket godt hva de driver med, altså utstråler selvtillit, og dessuten befinner seg på en scene.)

- Brandon Flowers har en eksepsjonelt fin stil: Sorte bukser, kule sko, skjorte, vest, armbånd. (Denne fant jeg egentlig ingenting å trekke ved. I en overfladisk verden er vinneren av statusleken som regel den med kulest utseende. Klærne hjelper.) 

- Brandon Flowers smiler mye. Smiling = tiltrekkende + selvsikker = høy status. (Teoriødelegger: Dave smiler pokkermeg aldri. Men han er skikkelig syv likevel.)

- Musikken er fantastisk. God musikk = Talent = høy status. (Teoriødelegger: Bare fordi du er talentfull, trenger du slett ikke være noen god person. Du kan for eksempel bare vær kjempekynisk og skjønne hva som selger, og så lage sånne sanger/bøker/malerier, uten å føle/mene det.)

- De har annerledes yrke fra det målgruppen har (du vet, dataprogrammerere og sivilingeniører og lærere, sånn som alle i Norge er.) Annerledes = Spennende. Spennende= Høy status. (Teoriødelegger: På skolen min er det annerledes å stemme Frp. Du blir ikke spennende av den grunn, du blir bare dust. Og får lav status.)

- Vi har hørt dem på radioen = de er kjendiser = de er godtkjent av resten av verden = saueflokken liker dem = vi kan like dem uten at vi virker sære = høy status. (Teoriødelegger: Vi har hørt en hel masse idol-gkjendiser på radioen, også, men det betyr ikke at vi ville klappet hendene av oss av den grunn.)

Og listen ble bare lenger og lenger! Altså ble jeg nødt til å gi meg med dét, og klatre videre til neste gren i tanketreet mitt. Nemlig: hvordan fant disse fire mennene ut selv at de var seksere på skalaen? For altså. Det må jo ha gått opp for dem, sånn etterhvert, ikke sant. Et eller annet sted midt i mellom deres første forsøk på å gro den karakteristiske barten, og gårsdagens platesignering som dannet kø gjennom hele Oslo City, må de jo ha skjønt at "jøss. Jeg kan fankenmeg få hele bunten til å bøtte Chai Latte om jeg vil." Hvor mange mennesker trengs til å juble for deg før du føler at du herjer i statusleken? Og er noen mennesker bare født med seksere i panna, eller kan man utvikle treeren sin?

(Og bør noen fortelle dem at du kan være en vinner i stausleken, uten å ha sekser? Sålenge du klarer å finne ut hvor på skalaen du ligger, altså finne deg selv, så har du faktisk vunnet. Selv om du er helt 0. Ja, jeg vet det, jeg er sinnsykt dyp. Det faller meg naturlig. Men det er jo også faktisk litt sant. De eneste taperne i statusleken, og i livet, er de som løper rundt og tror/oppfører seg som at de er noe de ikke er.)

Og så kom jeg til å tenke på Morrisseykonserten på lørdag. (Nevnte jeg at jeg har tatt på Morrissey, forresten? Sånn, i tillegg til Killers, liksom? Og Travis og .. Neida, jeg skal gi meg. Gawd, jeg kommer så til å bli groupie en dag. Neida, mamma. Ta det med ro. Jeg lover å la være.) Altså: Morrisseykonsert. Jeg vil nok hevde at den godeste herr Morrissey er en ganske så klar sekser. Og det kule er det at han også har kul stil og smiler en del og er/var pen og lager fantastisk musikk og har et annerledes yrke og står på en scene. Det virker nesten som en feilfri oppskrift på suksess. Og han har sikkert mange flere fans enn Killers. Jeg mener, han er jo gammel. Og genial.

Men to ting skurrer:

For det første så har han en tekst som starter på følgende vis:

"She told me she loved me

which means

she must be insane"

(Jeg vet, er det ikke helt sinnsykt kult? Jeg elsker det.)

Hvis han skriver tekster om det han føler (og hvis han ikke gjør det så blir jeg overrasket for han fremfører dem så utrolig overbevisende), så vitner jo ikke dette om den typiske sekserinnstillingen. Hvis dette er sekserinnstillingen, så betyr det at det finnes en kvinne der ute et sted som sprader rundt med en 14 i panna. Og henne bør man jo bure inne før hun lager kaos i trafikken eller noe. Uansett.

Hvis denne dama ikke fins (noe jeg tror at er tilfellet), så betyr dette at Morrissey er dårlig på dette med statusleken. For det betyr at selv om horder av mennesker dyrker ham, så tror han likevel at folk må være gale for å elske ham. 

Enten dét, eller så er han rett og slett ingen sekser.

Og det kan jo isåfall forklare mitt punkt nummer 2 i kategorien "ting som skurrer":

En eller annen kastet nemlig øl på Morrissey på lørdag. Og jeg tenker som så. At uansett hvilken status du har, så kaster du ikke øl på en du ser at har en sekser. Det gjør du bare ikke. Ikke engang seksere kaster øl på hverandre på jobb. 

Og nok en gang står vi med to alternativer:

Enten så er Morrissey en sekser, og mannen som kastet ølen har gjort en epic fail i statusleken. (Denne påstanden kan underbygges ved to ting: 1. Morrissey er Morrissey. Alt tyder på at han er en sekser. 2. Morrissey gikk av scenen. Han forlot en full sal som var der bare for ham, fordi han fikk litt øl på en skjorte. Enda han fikk en ny skjorte med én gang. Det er sekseroppførsel.)

ELLER så er ikke Morrissey en sekser, og da er det bare denne mannen som faktisk klarer å se hva Morrissey er (1? 2?).

(Denne påstanden kan underbygges ved to ting: 1. Morrissey kan virke som at har dårlig selvtillit: både tidligere nevnte sangtekst, og det faktum at han faktisk kom tilbake igjen på scenen til tross for at noen kastet øl på ham, er tydelige tegn på oppførsel tilhørende tall av den lavere delen av skalaen. 2. Mannen fikk seg til å hive øl på ham. Det skal visstnok stride mot vår natur å oppføre oss feil mot en av høyere tall enn oss. I statusleken, altså.)

Jeg tror kanskje at dette er noe jeg ikke kommer til å forstå meg på med det første. Og iallefall ikke klokken halv tre på kvelden når jeg er skikkelig varm og hyper. Men jeg skulle gjerne ha likt å vite det der med om man er født med fast tall eller ikke.

Også vil jeg nevne at jeg personlig synes at både Morrissey og Killers sprenger skalaen. Bare så det er sagt.

P.s: Dette har ingenting med saken å gjøre, men jeg har kjøpt flexuskort i dag, og siden det ikke står dato på dem er jeg avhengig av å kunne gå tilbake i bloggen og se når det nærmer seg en måned siden, sånn at jeg får kjøpt nytt kort i tide. Huhei. 

How Soon Is Now?

Det regner og jeg hører på Billy Joel. Hadde jeg bare ikke vært så latterlig lat så ville jeg sikkert ha spist is også, men da dét innebærer en tur ned på kjøkkenet så har jeg utsatt den planen med en time eller to. For rektor sa i talen sin i går at alle burde sove lenge i dag, og det tolker jeg til en "hold sengen helt til du ikke har noe valg lenger"-ordre. Og man bør jo høre på rektors sommeravslutningstale. Jeg mener, det er jo som å lytte til en mann når han ligger på dødsleie. Okei, så er det ikke noe kult å tøyse med at folk dør og iallefall ikke etter forrige bloggpost, men det er jo bare litt sånn Føniks-død, da. For hva er en rektor i de to månedene han ikke får patruljere gangene og smile til trøtte elever hvis eneste tanker kretser rundt en varm seng? 

I de to månedene så er han jo bare en vanlig mann, på en måte. Kan jo ikke godt være rektor uten skole eller elever.

Så da dør rektor.

Men så stiger han opp av asken igjen engang ute i august, da, så vi trenger ikke å bli lei oss. Men vi kan i det minste ta oppfordringene hans på alvor.

Så derfor ligger jeg her nå og trommer fingrene på coveret til Brokeback Mountain og lurer på om jeg virkelig har lyst til å gjøre meg selv deprimert igjen nå som jeg nettopp har vært så helt ekstremt, kvalmende gjennomsyra-lykkelig. Hm. Ja, kanskje.

Hvorfor jeg er lykkelig?

Jeg er lykkelig fordi jeg går på en skole der skolebandet får stående applaus og folk står der og prøver å skylde på "Den Hersens Pollenen" mens de gnikker tårer ut av øynene sine. Og fordi jeg har den følelsen som du får når du spiser Kinder Maxi: du har fryktelig lyst til å spise opp alt på en gang, men så vil du spare også, så du prøver å nyte hver eneste bit, men så går det for fort likevel. Det er den følelsen jeg har med rud. Hvor pokker ble det av første- og andreklasse?! 

Også er jeg lykkelig fordi det er sommerferie. Fordi jeg skal på Morrisseykonsert i kveld og så på fest og på disneykveld/fest/teatersammenkomst i morgen og på Killers på mandag og til Italia om en uke og så på Interrail. På interrail skal jeg forresten blogge hver dag hvis jeg får tak i riktig mobil, har jeg bestemt. Litt sånn "her, jeg har filmet Pink Floyd og Hello Kitty som ser ut av vinduet. Er de ikke søte, spesielt siden de ikke har dusjet på tre uker? Å, kjærleik."

Det blir bra. 

Jeg er lykkelig fordi jeg fikk sekser på eksamen og generelt fine nok karakterer til at jeg ikke dør om jeg får dårlige karakterer til neste år når jeg jobber med revy.

Å, nevnte jeg at jeg er lykkelig fordi jeg gleder meg til å jobbe med revy?

Jeg er glad fordi jeg brukte opp en hel boks med såpebobler i går. Det vitner om en særdeles bra kveld. Og fordi jeg har et vagt minne om at Hello Kitty lærte seg "Se der går en Zebra" på munnspill da jeg sov hos Pink Floyd. 

Og fordi jeg føler meg skikkelig modig fordi jeg vandra gatelangs i sandvika (du vet, Bærums hovedstad, Brunkrem City, Chai Latte-Ville etc?) kledelig iført Hippiekostyme halve gårsdagen. Jeg er tøff, jeg.

Og akkurat nå så ble jeg lykkelig fordi jeg skjønte at alle mine problemer (med mulig unntak av den fantastiske outsiderfølelsen jeg har av å ikke være på bloggcamp, selvfølgelig) kan løses med en badeand. Alvorlig talt. Og dét har de vel i Oslo? Ja, helt sikkert. Så nå drar jeg med meg Carina og prøver å finne en badeand. Aller helst skal den være gul. Men jeg er ikke kresen, altså.

(Dessuten er jeg glad for at jeg blogger tøv igjen. Altså, ordentlig tøv, sånn tøv som ingen har noen form for glede av og som jeg vet at er kjedelig å lese. Det betyr at jeg tør igjen. Og det er litt deilig, faktisk.)

SÅ. Jeg antar at det jeg prøver å si er at jeg gleder meg noe helt utrolig til alt.

Skryt i vei av det du skal i sommer - for med mindre det er Hovefestivalen så er sjansene små for at jeg er misunnelig. Try me.

Ohh, isbilen..