Hva er oddsen.
Nei, jeg mener det. Hva er oddsen.
Start.
Livet er egentlig nokså fantastisk for tiden. Alt bare.. funker, liksom. Jeg husker å spise frokost, jeg har utvidet kretsen av Folk Jeg Synes Det Er Okå-Pluss Å Klemme til minst tyve stykker (artig trivia: da jeg var litt yngre ble jeg overlykkelig over å oppdage at det fantes et helt folkeslag oppkalt etter hvor lite fan dets medlemmer var av klemming - jeg hadde endelig funnet Mitt Folk: Hugenottene! (Eller Hug-Not-ene, som jeg trodde de het; "sorry, jeg klemmer ikke, jeg. Jeg er en hug-not, forstår du")), jeg husker å svare på smser og å kjøpe shampoo før den forrige flasken er blitt helt tom og jeg har til og med lært meg nettbanken min. Jeg gleder meg til i morgen, jeg gleder meg alltid til i morgen.
Hopp.
Venninne A opplyser om bruddet med en enkelt setning og et punktum. Hun er av mykere materiale enn jeg er, tenker jeg, og derfor nødvendigvis også av hardere. Varmere enn jeg kan bli og kaldere enn jeg må.
Hun klarer å føle sånt som de føler i bøkene, hun har den typen kjærlighet som blir litteratur når hun skriver den ned - jeg vet dette, for jeg har lest det - og jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det er å eie noe så stort og altoppslukende for så å miste det. Som om hele jorda plutselig bare forsvinner under en. Men det sier jeg ikke til henne, hun beveger seg på mikroplanet, pusler med sitt, prøver seg frem, forteller bare at han slo opp og at han er borte, hun skal ikke drikke så mye, sier hun, jeg svarer at det er en god plan. At alt sammen sikkert blir bra. Nevner ingenting om jorda og alt det der.
Og selv om jeg har uendelig vondt av henne så har jeg det fremdeles fint, jeg smiler før jeg sovner og synger Disneysanger i dusjen.
Svøm.
Venninne B (der B i dette tilfellet står for Bestevenninne) flytter til Afrika. Jeg vet ikke hvilket land, egentlig, noen ganger tenker jeg at hun kanskje ikke vet det selv, hun sier bare "til Afrika. Og vi er skikkelig få folk, jeg skal bo helt alene med to jenter jeg ikke kjenner, er det ikke flott?", og jeg vet ikke riktig. Joda. Joda. Det er sikkert helt utmerket.
Hun skal visst hjelpe prostituerte og HIV-smittede eller noe sånt, hun har sagt det i over en måned nå og jeg har sagt "ja" og "ha" og alle de andre positive utropsordene som slutter på -a, men i mitt stille sinn har jeg tenkt "hva?" og "dra?!" og "Tenke det, ønske det, ville det med, men gjøre det...? - Neida, selvsagt ikke, ikke venninne B!" Noe skulle skje, noe som kunne hindre henne i å reise og som gjorde at jeg ikke trengte å bekymre meg. Noen skulle løse hele aidsproblematikken og dessuten trykke inn en slags magisk ctr alt delete på verdens fattigdom og således gjøre hennes veldedighetsinnsats fullstendig overflødig, eller hun skulle brekke en ankel eller gifte seg og bli husmor eller hva som helst, egentlig. Men nå drar hun altså i morgen, jeg skal bort og besøke henne i kveld og si hadet, "ha det bra, vi sees etter sommeren, ikke dø er du grei".. Jeg gruer meg så mye at jeg kan nesten ikke få sagt det og jeg er sikker på at dette er siste gang jeg ser henne noensinne. Hun kommer sikkert til å bli spist av krokodiller. Bloggnavn til tross: jeg er ufattelig dårlig på vinking.
Forrige gang hun skulle reise et sted så gråt jeg så mye at jeg måtte gå hjem igjen uten å si noe som minnet det aller minste om en avskjed for det lot seg simpelthen ikke gjøre fordi jeg snufset så mye.
MEN. Fatt mot! etc. Hun er supergira og hun redder verden sånn at jeg slipper, det holder liksom at jeg gir penger til fine organisasjoner og at jeg prøver å pushe Canvas Bags-videoen til Tim Minchin på folk.
Rull Rundt.
Venninne C og jeg snakker sammen på telefonen. Jeg forteller henne at jeg ikke vet helt hvordan det går med skrivingen for tiden, at jeg får mindreverdighetskomplekser av å gå i klassen min, "alle de andre er så mye flinkere enn meg og selv om det er gøy så er det jammen slitsomt, også."
Og C, hun blir stille i den andre enden en stund, før hun svarer:
"Men du, da. Noen må jo faktisk være dårligst. Om ikke annet så fordi det gjør at andre kan føle seg bra, ikkesant? Og da liker de deg jo uansett. For du får dem til å føle seg bra. Og det er jo fint."
"Ha-ha. Takk skal du ha, kjære..."
"Neimen, jeg mener det. Har du hørt den My Little Pony-sangen? I Volunteer? Hva er teksten igjen, middelmådighet er ikke så ille som de skal ha det til eller noe sånt? - Noen er jo nødt til å være dårligst. Nødvendigvis. Meld deg frivillig, Maren! Jeg har troa på deg og din middelmådighet!"
Og selv om jeg tror (håper?) at hun tuller så ringer ordene fremdeles i ørene mine, noen ganger så høylytt at det blir vanskelig å skrive og å like meg selv og alle de andre tingene som mange hevder at skal gjøre livet verdt å leve. Da kan jeg gå ut istedenfor, og så møter jeg som regel noen hyggelige mennesker eller får en kopp kaffe eller går en fin tur, og så kommer jeg på at å ikke skrive kan være ganske okå, det også.
Dukk, grav deg ned, krabb.
Venninne D skulle hatt fødselsdag i morgen. Hennes bursdag var en av de aller første jeg lærte meg her i verden, og nå er den bare en dato igjen, nei, ikke dét engang, den er et hull i kalenderen, noe som mangler. Så jeg hører på Pink Floyds Wish you were here og Time, ser på bilder fra barneskolen, sjekker profilen hennes på facebook som fremdeles ikke er tatt ned. Og selv om jeg blir ufattelig trist så går det bra på et vis; venninne D var av den typen som smilte hele tiden, som ville at alle skulle være glade, så jeg bestemmer at at jeg skal være litt mer som henne, det er jo sånn man kan holde igjen folk, er det ikke, ved å lære av dem, la seg prege? Og så blir det til at jeg blir sittende og le, fordi jeg tenker på den gangen vi forvillet oss inn på et absurd moteshow i København. Og jeg tenker på alle som skal tenne lys rundt omkring i mange forskjellige land i hele morgen, at vi skal tenke på det samme uten å kjenne hverandre, tenne lys og tenkehviske "gratulerer med dagen, vi husker deg fremdeles".
Det er ganske fint, det også.
Fall.
Det går altså så bra, så bra, jeg balanserer og hopper og danser og kryper, det går så bra. Helt til jeg krøller meg opp i sofakroken med en appelsin i den ene hånda og en kniv i den andre.
Jeg har alltid irritert meg over appelsiner. Så mye, faktisk, at jeg som regel dropper å kjøpe dem, selv om de er noe av det aller beste jeg vet.
Hvorfor jeg hater appelsiner? Vel..
Det hvite i midten av appelsinen. Jeg tror faktisk at det er det mest irriterende jeg vet om på hele kloden, med mulig unntak av folk som ikke kan "stå til høyre/gå til venstre"-prinsippet i rulletrapper.Som regel klarer jeg å ta det med et smil, eller kanskje heller et snerr. Poenget mitt er iallefall at det ikke har hendt før at det har gjort meg trist. Ikke før denne gangen.
Jeg vet ikke riktig hva det er som går av meg.
Men plutselig så er det liksom nok, det at det er hvitt der.
Jeg blir sittende og tenke på hvitt, som om jeg mediterer på ordet, og snart har jeg bare lyst til å gå og legge meg. Det hvite kommer snikende, omringer meg som kantene på et polaroidbilde, jeg er fanget inni alt det hvite og det er komisk, jeg vet det, direkte latterlig er det, men jeg blir så lei meg. Det er så rart hva som tilfeldigvis kan trigge minner, hva som kan få deg til å huske tilbake til ting du helst bare vil glemme. For meg er det hvitt som sender meg rett tilbake til ifjor, og verdens mest fjollete, meningsløse (men likevel lite hyggelige) minidepresjon.
Jeg lå og stirret i taket hele natten, iallefall føltes det sånn, lå bare der i time etter time, natt etter natt, og kikket rett opp i alt det hvite og tenkte "jeg lurer på om tiden kan glemme igjen folk. At man kan bli sittende fast, på en måte, mens alle andre drar videre. Dør man da? Man lever iallefall ikke."
Jeg sa hadet hver eneste dag, alltid noen som dro, og da alle omsider var dratt: alltid noen som måtte legge på på skype. "Internettet her", sa de, "internettet er helt håpløst, og jeg blir høy bare av å sitte her inne, haha, herregud, Maren, folka her røyker seriøst alt de kommer over..!", de snakket om grønne regnskoger og blått hav, sorte rastafletter og røde drinker, og jeg, jeg snakket om hvitt. Hvit lyd, hvitt tak, hvit risengrynsgrøt (porsjonspakke fra Fjordland, inntas alene foran tv-en), hvite sider i kalenderen, hvit snø, ingen spor i den, ingen mennesker på stien til huset, bare hvitt, hvitt så langt øyet kunne se.
Tomt; blankt; uendelig; blendende - blendende, det skar i øynene; det hvite gjorde vondt langt inn i kroppen, helt inne i kjernen, i skjelettet, jeg var hvit inni og utapå og gikk i ett med alt det hvite som var verden, alt det hvite som jeg kvier meg for å kalle ensomhet, fordi det er et sånt ord som får folk til å le fordi vi ikke helt vet hvordan vi ellers skal håndtere det, et sånt ord som heller kan stå mellom linjene, med hvit font og i kursiv.
Sånn var det, tror jeg, akkurat sånn, jeg husker nettene og det hvite taket og ikke så veldig mye mer.
Så vet jeg det, altså. Det ligger noe og ulmer inni meg, noe jeg kan falle i om jeg ikke passer på i hinderløypa, og det slår meg at jeg savner å bare bli urimelig sint på alt det hvite inne i appelsinen, istedenfor urimelig trist.
Jeg tror jeg vet hvordan jeg skal få det til, også.
Det er på tide å ta frem igjen A Clockwork Orange av Anthony Burgess.
Snakkes når hjernen min er friskmeldt etter litt fargerik, horrorshow gladvold.