fredag, januar 22, 2016

Eksempel til etterfølgelse

Morgenen etter uteksamineringen hennes satt vi på gulvet og spiste restekake.
"Hva skal du gjøre nå, da?" spurte jeg. "Har du en plan, liksom?"
Vi hadde selvfølgelig diskutert det før, men da hadde det alltid vært så hypotetisk, som om ingen av oss egentlig trodde helt på at det kom til å komme et liv etter studietida. Nå var det plutselig her på ordentlig, iallefall for henne.
Jeg satt og tenkte på den sangen fra Avenue Q: "What do you do with a B.A. in English?". 
MA in Creative Writing er jo ikke nødvendigvis så mye tryggere. 
Men venninna mi var ikke like nervevrak som meg, kanskje er det fordi hun er amerikaner, jeg vet ikke riktig. Uansett trakk hun på skuldrene og smilte: "Jeg har tenkt på det", sa hun, "og jeg har kommet frem til at jeg bare skal nyte at jeg ikke er kjendis ennå. At om jeg vil så kan jeg leve skandaløst uten at det havner på forsiden av en eller annen avis. At jeg kan bytte kjærester uten at noen bryr seg, og gå på butikken i tights og uggs på høylys dag uten å bekymre meg for paparazzi. At jeg har tid til å se hele Buffy på Netflix. For når jeg blir verdenskjent YA-forfatter så kommer jeg jo til å se tilbake på denne tiden og tenke: shit. Årene rett etter universitetet. Det var jo da jeg hadde frihet. Det var jo det som var livet."

Jeg var så imponert at jeg ikke kranglet med henne om det siste kakestykket. 

onsdag, januar 13, 2016

Førsteinntrykk

Første dag på universitetet i England. Jeg står utenfor døra til det som skal bli klasserommet mitt, og prøver å avgjøre om jeg faktisk kommer til å kaste opp eller om det bare kjennes sånn ut.
Tenker på det siste bofellen sa før vi skilte lag utenfor kantinen: "De andre er minst like redde for deg som du er for dem." Og jeg kjenner meg fjorten år gammel og trassig: saklig, sier jeg til meg selv, saklig at de er like redde for meg som jeg er for dem, liksom.
Men jeg går inn, og læreren prater om at universitetet handler like mye om å se på Gilmore Girls i undertøyet som om noe annet, og jeg begynner å slappe av litt mer.

Hele klassen blir delt inn i par, og får beskjed om å diskutere forskjellige tema som læreren roper ut ved jevne mellomrom. Det er en bli-kjent-øvelse.
Jeg blir plassert med en gutt fra London.

Læreren: Fortell hverandre skumle historier! Tre minutter! Go!
Gutt: Jeg kan ikke fortelle deg en skummel historie.
Jeg: Neivel?
Gutt: Nei. Jeg har forberedt meg på å fortelle om sommerferien. Det er det alle har sagt at vi kommer til å måtte snakke om på første skoledag. Så det er det jeg har forberedt meg på. Ikke spøkelseshistorier. Sommerferien.
Jeg: Haha, greit. Hva gjorde du i sommer, da?
Han: Ingenting
Jeg: … Ingenting?
Han: ...
Jeg: ...
Han: Eller, jo, forresten, jeg hadde en jobb! I to uker. Jeg solgte solcellepanel til pensjonister over telefon. Vil du høre salgspitchen min??
Jeg: Øhm… Ja? Okå?
Han: (lager en telefon med tommelen og lillefingeren, og løfter den til øret) Ring, ring!
Jeg: …?
Han: Du må ta telefonen når det ringer!
Jeg: Åja! Ja, selvfølgelig. (Plukker opp røret mellom tommel- og lillefingeren min.) Hallo?
Han: Hei, mitt navn er ***, og jeg ringer fra ****. Snakker jeg med Bethany?
Jeg: … Ja? 
Han: Flott!! Hei, Bethany. Du, Bethany, her i papirene mine så står det at du er åttito år gammel, stemmer det, Bethany?
Jeg: På en prikk.
Han: SUPERT. Trenger du et solcellepanel, Bethany?
Jeg: … Ja?
Han: Så bra, Bethany! 
Læreren: Time's up!
Han: Hva synes du, var det bra? 
Jeg: Ja, veldig bra. Du fikk jo solgt et panel på ett minutt.
Han: Takk! Men du var en ganske enkel kunde da. Ikke alle var like enkle som deg.

Moralen er at hvis du ikke kan lure deg selv til å slutte å være redd så er det nestbeste å finne noen andre som er like irrasjonelt stressa som deg selv. Ta dem med på en kopp kakao eller en mojito, aldri la dem gå. 

mandag, januar 11, 2016

2012

Jeg har begynt å lese blogger igjen. Det kjennes underlig, for nesten alle bloggene jeg leser har blitt forlatt, de siste innleggene er som regel fra 2012. Jeg går rundt i tomme hus, kikker inn i rommene, ser at det fremdeles står glass og tallerkener på bordene. En gammel Robynplate snurrer fremdeles i lp-spilleren i stua. Det ligger fortsatt sminkefjerningsservietter i vasken på badet. Jeg finner et rom der møblene er skjøvet ut til veggene. Parketten er dekket av støv og konfetti.

Jeg kjente jo disse folka. Jeg var der da de hadde kjærlighetssorg, jeg var der da de danset alene på festival og følte seg lykkelige, jeg møtte kjærestene deres – enda jeg ofte ikke fikk vite hva de het, de het "M" eller "E", de het "han kjekke", "hun fine", "Hun", "Han". Jeg satt på balkonger og kafeer med jentene som bodde i disse husene, jeg drakk kaffe og rødvin med dem, jeg var med på feriene deres, feriene som ble til drømmer eller mareritt eller fluktforsøk, jeg gledet meg sammen med dem når de møtte ukjente folk på byen som fikk hjertet til å banke hardere, fortere. Jeg visste hvilke bøker de leste på t-banen, og hvilke filmer som kunne få dem til å grine. Jeg visste hvilke band de hørte på på nachspiel med vennene sine, jeg visste hvilke artister de hørte på når de syklet ut til Katten for å bade. Jeg var der da de leste til eksamen, da de holdt pusten og ventet på resultater, da de lurte på hva de skulle gjøre med livene sine, da de følte seg sikre, og da høsten kom tilbake og de oppdaget at de ikke var sikre allikevel. At de kanskje aldri kom til å bli sikre, at det kanskje alltid kom til å henge over dem, et spørsmål som aldri ville bli besvart, et evig gnagsår som de kanskje eller kanskje ikke kunne lære seg å ignorere om bare de løp raskt nok: Gjør Jeg Det Riktig Nå?

En periode var det sånn her:
Vi kunne iscenesette oss selv, og vi gjorde det også. Vi var Ronja, vi var Hermione, vi var Sylvia Plath og den usynlige jenta i Mumitrollet, vi var life of the party og hun som ikke tør å ta telefonen når den ringer på samme tid. Vi var vakre og kloke, vi var frekke og dumme og stygge, vi leste alt, vi leste ingenting, vi løp og vi løp og vi løp, vi drakk så mye kaffe, vi klappet så mange katter, vi tok trikken til ingensteder bare for å ta trikk, vi klatret gjennom hull i gjerder, vi brydde oss om alt, vi brydde oss ikke om noe. Vi hadde et brennende, idealistisk ønske om å hjelpe fremmede, vi hadde et hjerteskjærende, desperat ønske om at fremmede skulle hjelpe oss.
Vi ville at noen skulle kommentere: "Akkurat sånn her er det."
Eller kanskje til og med: "Jeg tror vi kunne ha blitt gode venner i virkeligheten."
For virkeligheten og her var ikke det samme. Virkeligheten var råmateriale.

Vi gjorde livene våre spennende, glamorøse. Vi fremhevet det vi trodde hadde betydning, og lot resten ligge. Vi hadde en popkulturell referanse for alt. En enkelt strofe som kunne oppsummere det vi brukte to timer på å prøve å beskrive. Alt det kloke var allerede sagt. Men vi prøvde likevel.

Og nå er nesten alle borte, nå har nesten alle blitt voksne. De går rundt og hører på ny musikk og møter nye mennesker og gifter seg og løper runder rundt Sognsvann ett minutt raskere enn forrige gang, to minutter, tre, de går rundt og lever livene sine uten å tenke på at et sted der ute, utenfor virkeligheten, er de fremdeles i slutten av tenårene eller i begynnelsen av tjueårene. Husene deres står her fremdeles, i det minste.
Og jeg trekker pusten, trer ut på parketten med støvet og konfettien, lukker øynene, begynner.

Låt oss resa någonstans
Resa långt härifrån
Låt oss bli dom som försvann