mandag, mars 28, 2016

Hemskt duktig på att måla, eller Hvorfor småjenter er heltene mine

Vi står på den lille, gule linfergen som tar oss fra Syd- til Nordkoster. Det regner, og vi står med hver vår mobil og ser på bildene vi nettopp tok: Gåsunger med regndråper på, noe av det fineste jeg vet om. Jeg har tatt cirka tjue bilder. Han har tatt to. Sånn er det bestanding, tenker jeg. Jeg må gjøre alt minst ti ganger så mange som ham for å få et resultat jeg kan være middels fornøyd med. Jeg skal akkurat til å klage igjen, "jeg får det aldri til", men blir avbrutt av en liten jente som står ved siden av meg. Hun prater til venninna si:
"Jag är hemskt duktig på att måla", sier hun. Og venninnen hennes himler ikke med øynene, sier ikke "nå skryter du" eller "flink er du faktisk ikke." Hun sier "jag med". 

Sånn. Rett frem. Jag med.
Jeg må nesten le, det er så fint, så befriende, og så uventet.
Hvor lenge kommer de til å fortsette å si sånt? Hvor lenge kan de være hemskt duktige, og si det høyt og med stolthet? Jeg håper at det blir for alltid. At listen med ting de føler seg selvsikre på blir lengre, heller enn kortere, etterhvert som de blir eldre og lærer mer. At de kan bli hemskt duktige på hva de vil her i verden, heller enn å vokse opp til å bli noen som konstant tenker "men dette holder jo ikke. Dette er jo ikke bra nok."
Jeg ser dem for meg som voksne kvinner i hver sin lederstilling, begge med det samme trygge blikket, begge med hodet hevet: "Jeg vet hva jeg driver med. Jeg er flink til dette."

Innen fergen legger til på nord, har de to små jentene blitt enige om å dra hjem til tegne- og malesakene. 
Den ene tar den andres hånd, og sammen styrter de av gårde, så raskt de små beina kan bære dem, enda de egentlig ikke har noe å rekke. De er barn, det er påskeferie, de har all tiden i verden. De hviner og ler mens de løper. Håret pisker dem i ansiktet. De passerer et par voksne som stopper og ser etter dem.

Vi går sakte etter. Skal i samme retning. Jeg prøver å huske når jeg sluttet å løpe og begynte å gå. For da jeg var liten pleide jeg jo å løpe, jeg også. Overalt, uansett, uten grunn – det holdt liksom at det var gøy.
Nå løper jeg aldri uten grunn: Jeg løper for å rekke bussen, jeg løper for å trene, jeg løper for å bli sterk, sunn, gladere. Harder, better, faster, stronger. Og aller helst et sted der ingen kan se meg. Som om det å løpe er noe skamfullt hvis man ikke er flink nok til det. Noe man kanskje burde holde litt hemmelig, uten at man helt vet hvorfor. Som når man prøver å lure en tampong opp av veska uten at gud og hvermann skal få med seg at man har mensen.

Jeg tenker stadig vekk at jeg burde bli litt bedre til å være voksen, at jeg burde skjerpe meg, at jeg burde prøve hardere. Men av og til kan det nesten virke som at jeg strekker meg i feil retning. At jeg heller bare burde snu på hælen og gå tilbake til start.
Til da jeg var flink til å tegne, til da jeg kunne løpe uten å bekymre meg over at jeg løper litt som Phoebe i Friends. Til da jeg kunne ta en venninne i hånda og rope "det er vi som er flinke, og det er vi som kan klare alt". 

tirsdag, februar 16, 2016

Det er håpløst og vi gir oss ikke

Det er cirka åtte år siden den revyfesten der klassevenninnen min satt på en benk foran utestedet og gråt fordi ingen noensinne kom til å elske henne så høyt som Ryan elsket Marissa.
Og jeg husker jeg syntes det var vanskelig å trøste, for:
1) Jeg var distrahert; jeg gjemte meg for DJ-en, som en annen venninne hadde kastet en sko på for så å skylde på meg.
2) Jeg hadde ingen anelse om hvem Ryan eller Marissa var.

Men nå. Nå vet jeg. For nå har jeg tilbrakt en måned i California.

Jeg pleier ikke å håndtere januar-februar spesielt bra. Da jeg var liten leste jeg Trollvinter, og januar-februar gir meg litt den samme følelsen som jeg fikk av den boka: Følelsen av å være våken ved en feil, følesen av å se en verden jeg på en måte kjenner og på en måte ikke. Alt er feil; alt er tungt og mørkt og håpløst og forvrengt; dagene går i ett med nettene og det går ikke an å sove. Disse månedene er bare en endeløs, grå masse. Sørpe.
 Så jeg pleier å prøve å finne meg en måte å flykte på. Reising, nye vennskap, nye hobbyer, løping, bøker, festing, fasting – noen fluktmetoder er mer fornuftige enn andre. Og stort sett ender det uansett omtrent sånn her:

Jeg blir spist.
Og i år er februar på toppen av det hele ekstra lang, som om ikke alt var tilstrekkelig dritt fra før.

Så i år flyktet jeg til California, iallefall mentalt. Jeg har nå tilbrakt en måned klistret til Netflix og The OC. Med sol og surfing og vakre, ulykkelige mennesker med like mange problemer som de har penger.

Mens folk har valfartet til Lillehammer fra alle verdenshjørner for å være med på Ungdoms-OL og være supersosiale, få Venner For Livet (sic), gå på konserter og danse hele natten, ja, generelt YOLO-e over hele byen, har jeg barrikadert meg inne og dyrket min forelskelse i Seth Cohen.
Og jeg tror faktisk det har fungert, iallefall sånn noenlunde, jeg har bitt meg fast i et fiktivt surfebrett og latt resten av verden seile sin egen sjø. Det er jo noe av det som er så fint med både littertur og film og tv-serier: Det trenger ikke være av "stor kvalitet" (og la oss for guds skyld ikke starte diskusjonen om hva stor kvalitet egentlig er, for dét har jeg ikke kapasitet til før i mars, tidligst), det trenger ikke være grenseoverskridende eller opplest og vedtatt genialt for å kunne tilby et fristed.

Jeg har hatt det så fint i Orange County at da jeg plutselig, halvveis ut i S04E16, innså at jeg faktisk hadde kommet til siste episode, så kom det som et skikkelig stygt sjokk. Tittelen, "The End's Not Near, It's Here", kunne kanskje ha gitt meg et lite hint, men tro meg når jeg sier at jeg i min OC-transe ikke har vært spesielt mottakelig for verken hint eller vink.
Jeg er glad ingen var der til å se meg se den siste episoden, for det var ikke mitt stolteste øyeblikk. All gråtingen jeg vanligvis passer på å fordele sånn passelig jevnt og broderlig utover dagene i januar og februar, ble i år unnagjort på tjue intense minutter.
 For da den siste bilen kjørte ut av Orange County følte jeg meg kastet ut av verdenen min, revet vekk fra alle vennene mine – den desperate, bittersøte, tragikomiske tomheten som uunngåelig følger umiddelbart etter at man har lest ut en bok man har vært skikkelig inne i, eller når teppet går igjen på teater og du reiser deg for å klappe, selv om ingen andre har reist seg ennå, eller når de siste navnene ruller over skjermen og musikken fades ut etter nettopp et langt og intensivt seriemaraton.
Den følelsen som heter Slipp Meg Inn Igjen.

*

Denne vinteren har jeg funnet ut hvem Ryan og Marissa er. Og jeg tenker på å ringe den gamle veninna mi, og si: Åtte år for sent, men nå vet jeg det. Nå er jeg klar for å snakke om turbulente kjærlighetsforhold og tenåringsforelskelser. Kom, så drar vi og sitter på en benk utenfor et utested og snakker om hvor glade vi er for at vi ikke er Marissa –  eller Ryan, for den saks skyld.

(For noe må jeg jo gjøre for å få de siste tretten dagene av februar til å gå over.)

fredag, januar 22, 2016

Eksempel til etterfølgelse

Morgenen etter uteksamineringen hennes satt vi på gulvet og spiste restekake.
"Hva skal du gjøre nå, da?" spurte jeg. "Har du en plan, liksom?"
Vi hadde selvfølgelig diskutert det før, men da hadde det alltid vært så hypotetisk, som om ingen av oss egentlig trodde helt på at det kom til å komme et liv etter studietida. Nå var det plutselig her på ordentlig, iallefall for henne.
Jeg satt og tenkte på den sangen fra Avenue Q: "What do you do with a B.A. in English?". 
MA in Creative Writing er jo ikke nødvendigvis så mye tryggere. 
Men venninna mi var ikke like nervevrak som meg, kanskje er det fordi hun er amerikaner, jeg vet ikke riktig. Uansett trakk hun på skuldrene og smilte: "Jeg har tenkt på det", sa hun, "og jeg har kommet frem til at jeg bare skal nyte at jeg ikke er kjendis ennå. At om jeg vil så kan jeg leve skandaløst uten at det havner på forsiden av en eller annen avis. At jeg kan bytte kjærester uten at noen bryr seg, og gå på butikken i tights og uggs på høylys dag uten å bekymre meg for paparazzi. At jeg har tid til å se hele Buffy på Netflix. For når jeg blir verdenskjent YA-forfatter så kommer jeg jo til å se tilbake på denne tiden og tenke: shit. Årene rett etter universitetet. Det var jo da jeg hadde frihet. Det var jo det som var livet."

Jeg var så imponert at jeg ikke kranglet med henne om det siste kakestykket. 

onsdag, januar 13, 2016

Førsteinntrykk

Første dag på universitetet i England. Jeg står utenfor døra til det som skal bli klasserommet mitt, og prøver å avgjøre om jeg faktisk kommer til å kaste opp eller om det bare kjennes sånn ut.
Tenker på det siste bofellen sa før vi skilte lag utenfor kantinen: "De andre er minst like redde for deg som du er for dem." Og jeg kjenner meg fjorten år gammel og trassig: saklig, sier jeg til meg selv, saklig at de er like redde for meg som jeg er for dem, liksom.
Men jeg går inn, og læreren prater om at universitetet handler like mye om å se på Gilmore Girls i undertøyet som om noe annet, og jeg begynner å slappe av litt mer.

Hele klassen blir delt inn i par, og får beskjed om å diskutere forskjellige tema som læreren roper ut ved jevne mellomrom. Det er en bli-kjent-øvelse.
Jeg blir plassert med en gutt fra London.

Læreren: Fortell hverandre skumle historier! Tre minutter! Go!
Gutt: Jeg kan ikke fortelle deg en skummel historie.
Jeg: Neivel?
Gutt: Nei. Jeg har forberedt meg på å fortelle om sommerferien. Det er det alle har sagt at vi kommer til å måtte snakke om på første skoledag. Så det er det jeg har forberedt meg på. Ikke spøkelseshistorier. Sommerferien.
Jeg: Haha, greit. Hva gjorde du i sommer, da?
Han: Ingenting
Jeg: … Ingenting?
Han: ...
Jeg: ...
Han: Eller, jo, forresten, jeg hadde en jobb! I to uker. Jeg solgte solcellepanel til pensjonister over telefon. Vil du høre salgspitchen min??
Jeg: Øhm… Ja? Okå?
Han: (lager en telefon med tommelen og lillefingeren, og løfter den til øret) Ring, ring!
Jeg: …?
Han: Du må ta telefonen når det ringer!
Jeg: Åja! Ja, selvfølgelig. (Plukker opp røret mellom tommel- og lillefingeren min.) Hallo?
Han: Hei, mitt navn er ***, og jeg ringer fra ****. Snakker jeg med Bethany?
Jeg: … Ja? 
Han: Flott!! Hei, Bethany. Du, Bethany, her i papirene mine så står det at du er åttito år gammel, stemmer det, Bethany?
Jeg: På en prikk.
Han: SUPERT. Trenger du et solcellepanel, Bethany?
Jeg: … Ja?
Han: Så bra, Bethany! 
Læreren: Time's up!
Han: Hva synes du, var det bra? 
Jeg: Ja, veldig bra. Du fikk jo solgt et panel på ett minutt.
Han: Takk! Men du var en ganske enkel kunde da. Ikke alle var like enkle som deg.

Moralen er at hvis du ikke kan lure deg selv til å slutte å være redd så er det nestbeste å finne noen andre som er like irrasjonelt stressa som deg selv. Ta dem med på en kopp kakao eller en mojito, aldri la dem gå. 

mandag, januar 11, 2016

2012

Jeg har begynt å lese blogger igjen. Det kjennes underlig, for nesten alle bloggene jeg leser har blitt forlatt, de siste innleggene er som regel fra 2012. Jeg går rundt i tomme hus, kikker inn i rommene, ser at det fremdeles står glass og tallerkener på bordene. En gammel Robynplate snurrer fremdeles i lp-spilleren i stua. Det ligger fortsatt sminkefjerningsservietter i vasken på badet. Jeg finner et rom der møblene er skjøvet ut til veggene. Parketten er dekket av støv og konfetti.

Jeg kjente jo disse folka. Jeg var der da de hadde kjærlighetssorg, jeg var der da de danset alene på festival og følte seg lykkelige, jeg møtte kjærestene deres – enda jeg ofte ikke fikk vite hva de het, de het "M" eller "E", de het "han kjekke", "hun fine", "Hun", "Han". Jeg satt på balkonger og kafeer med jentene som bodde i disse husene, jeg drakk kaffe og rødvin med dem, jeg var med på feriene deres, feriene som ble til drømmer eller mareritt eller fluktforsøk, jeg gledet meg sammen med dem når de møtte ukjente folk på byen som fikk hjertet til å banke hardere, fortere. Jeg visste hvilke bøker de leste på t-banen, og hvilke filmer som kunne få dem til å grine. Jeg visste hvilke band de hørte på på nachspiel med vennene sine, jeg visste hvilke artister de hørte på når de syklet ut til Katten for å bade. Jeg var der da de leste til eksamen, da de holdt pusten og ventet på resultater, da de lurte på hva de skulle gjøre med livene sine, da de følte seg sikre, og da høsten kom tilbake og de oppdaget at de ikke var sikre allikevel. At de kanskje aldri kom til å bli sikre, at det kanskje alltid kom til å henge over dem, et spørsmål som aldri ville bli besvart, et evig gnagsår som de kanskje eller kanskje ikke kunne lære seg å ignorere om bare de løp raskt nok: Gjør Jeg Det Riktig Nå?

En periode var det sånn her:
Vi kunne iscenesette oss selv, og vi gjorde det også. Vi var Ronja, vi var Hermione, vi var Sylvia Plath og den usynlige jenta i Mumitrollet, vi var life of the party og hun som ikke tør å ta telefonen når den ringer på samme tid. Vi var vakre og kloke, vi var frekke og dumme og stygge, vi leste alt, vi leste ingenting, vi løp og vi løp og vi løp, vi drakk så mye kaffe, vi klappet så mange katter, vi tok trikken til ingensteder bare for å ta trikk, vi klatret gjennom hull i gjerder, vi brydde oss om alt, vi brydde oss ikke om noe. Vi hadde et brennende, idealistisk ønske om å hjelpe fremmede, vi hadde et hjerteskjærende, desperat ønske om at fremmede skulle hjelpe oss.
Vi ville at noen skulle kommentere: "Akkurat sånn her er det."
Eller kanskje til og med: "Jeg tror vi kunne ha blitt gode venner i virkeligheten."
For virkeligheten og her var ikke det samme. Virkeligheten var råmateriale.

Vi gjorde livene våre spennende, glamorøse. Vi fremhevet det vi trodde hadde betydning, og lot resten ligge. Vi hadde en popkulturell referanse for alt. En enkelt strofe som kunne oppsummere det vi brukte to timer på å prøve å beskrive. Alt det kloke var allerede sagt. Men vi prøvde likevel.

Og nå er nesten alle borte, nå har nesten alle blitt voksne. De går rundt og hører på ny musikk og møter nye mennesker og gifter seg og løper runder rundt Sognsvann ett minutt raskere enn forrige gang, to minutter, tre, de går rundt og lever livene sine uten å tenke på at et sted der ute, utenfor virkeligheten, er de fremdeles i slutten av tenårene eller i begynnelsen av tjueårene. Husene deres står her fremdeles, i det minste.
Og jeg trekker pusten, trer ut på parketten med støvet og konfettien, lukker øynene, begynner.

Låt oss resa någonstans
Resa långt härifrån
Låt oss bli dom som försvann