Når virkeligheten blir litt for hard

Jeg ville gitt deg en verden, om det kunne ha fått deg til å slutte å gråte.

Eller starte å gråte, for den saks skyld. Starte å gråte åpent, sånn at du kunne slutte med det, også.

For jeg tror ikke du smiler i mørket før du sovner, på samme måte som jeg vet at du ikke gråter i lyset når alle øyne ser din vei. "Stakkars barn", sier de. "Så ung.."

Jeg ville gitt deg en verden.

En verden der folk ikke dør sånn helt uten forvarsel. I din verden skulle det hersket evig lykke, alltid med ferske moreller, og lukten av parkeringshus og nyklippet gress i luften. Det ville regnet i din verden også, slik som i denne, men kun fordi kakao, tepper og venner med raggsokker på føttene er mye kosligere i regnvær. Det ville vært mysterier og intriger og stress i den også, som i denne, men bare så det skulle bli enda litt deiligere å strekke seg ut på plenen når det passet seg sånn. 

Det skulle ha vært en verden der ingen trengte å passe seg selv og huset i et par uker så moren deres kunne dra til en annen verdensdel for å kunne bli frisk.

Det skulle ha vært en sånn verden der ungdommer ikke dør i biler som kjører for fort.

Om jeg kunne, ville jeg ha gitt deg en verden der ingen trengte å flytte til frankrike fordi foreldrene tilfeldigvis fikk en stilling der. Om jeg kunne, ville jeg gitt deg en verden der ingen trengte å se en venn sitte apatisk på stuegulvet og fortelle om et selvmordsbrev.

Det ville vært en verden der det å bry seg ikke er et svakhetstegn, der ingen sier "du prøver for hardt", der man møter blikket til den som sørger, ikke gjemmer seg for det.

En dag skal jeg gi deg en verden. Jeg lover.

Jeg må bare spisse blyanten min først.

Maren goes Bimbo

Noen ganger går Fantomet rundt i gatene som en helt vanlig mann.

I dette tilfellet er "gatene" Bærum, og "vanlig" brunkrem.

De av mine lesere som er så heldige å være i besittelse av matematikkens gave, har antakeligvis nå lagt sammen en og to og kommet fram til at svaret blir tre. Ja, i dette tilfellet er jeg altså tre. Og ikke et hvilketsomhelst tretall, håneidu, et riktig så pent og pyntelig og særdeles fargerikt et. 

Jeg har nå tilbrakt en dag i - ja, hold deg nå inderlig fast i hva-du-nå-enn-sitter-på - brunkrem. Nei, jeg tøyser ikke.

Knæsj brun.

Og solpudder.

Ja, så oransj er vel kanskje hakket nærmere sannheten, egentlig.

(Ja, også litt rød, da, ettersom undertegnedes livsoppgave åpenbart er å gi andre piker bedret selvtillitt ved å rødme i tide og utide. (La oss bare innse det; det finnes intet "tide" for rødming. Det er litt allá influensa/mensen/barn/fotball; det passer liksom aldri.)) 

Folk jeg har brukt de siste fem/seks årene på å gjemme meg for ("uæh! Utstillingsdokken himlet nettopp med øynene til meg! Nei, heisann, det er visst en lys levende pinne med brunkrem og blond parykk på! Så feil kan man altså ta. Skummelt."), har vært hyggelige mot meg hele dagen. Kommet bort på storsenteret for å kysse meg på begge kinn (hvorpå jeg gliste selvtilfreds ved synet av brunkremherligheten min som ødela deres ellers så perfekte make-up ved å smitte av), og pipe ting av typen "Neimen GUUUUUUD! Vakree Marenpus! Jeg har ikke sett deg siden SJETTE KLASSE LHEOM! Hvor haaaaaar du gjemt deg, elskling?"

Levde meg etterhvert svært inn i rollen som den populære brunkremspiken  alle mødre er livredde skal stikke av med deres sjarmerende sønner. Plutselig smilte hele verden til meg (unntatt mine egentlige venner, selvsagt), og jeg måtte aaaabsoooluuuutt komme til "DEN kule festen, azza!!!" på lørdag.

Fant meg selv siden i noe lignende fosterstilling på badet med sangen "everybody hurts" av REM på hjernen, da følte meg så skitten.

Hvorfor jeg valser rundt som malibu barbie i brunkrem, musefletter og tights?

(Oups. Jeg glemte visst de to sistnevnte, men de var altså også tilstedeværende. Jada, det er bare å gi seg med fnisingen og sende meg medlidende kommentarer. Du også, Isa.)

Altså: grunnen til den alternative personligheten er en danseforestilling i sandvika kulturhus jeg er så heldig å få ta del i.

Kom og se.

I tillegg til å valse rundt i usedvanlig lite flatterende kostymer, spiller jeg forelsket.

I følge en eldre herre blant publikum traff jeg hans datter på kornet, og var helt lik henne når "den der slubberten hennes ringer."

Hans datter hopper altså opp og ned, piper og sier "sjekk" istedenfor "kjekk" i ett kjør.

Nyttig å vite.

Sitert

"Det er viktig at du er stolt av deg selv, for ingen andre er det."
Folk kan være harde, og ikke alle kommentarer er like hyggelige. Likevel likte jeg den. For hvis ingen andre er stolte av deg, da er det vel ekstra viktig at du er det selv? Sånn at noen er det, liksom?
Jeg har aldri tenkt på det sånn før. Når alle andre liker deg, er det liksom ikke så viktig at du gjør det selv lenger. Da er du jo elsket allerede. Kanskje er du glad i deg selv, også, men du er neppe like bevisst på det som en som ikke er det.

"Utseende selger,
(Personlighet teller)
Innsiden gjelder."
Dette henger på en plakat på skolen min.
Jeg tror det er helse og sosial som har vært på fære.
Jeg synes den traff - og det er jo veldig trist, egentlig.

Nå får dere unnskylde, jeg er kvalm og stressa og har ikke tid til å blogge. (Gud, for en deprimerende setning.)

Pust inn, pust ut. Gjenta etter behov.

Kjære storesøster

Hei Lotte!
Synes du ikke det er på tide at du blir gravid?

Nå har jeg ryddet rommet mitt.

Jeg har dermed kvittet meg med flere poser med klær, og nå står kommoden og skriker med tomme skuffer. Og jeg har merket meg at du har en del fine klær som både ville kledd meg og vært lett å sende i posten. 

Derfor dette med gravid. Tenk da: en egen liten sopp som vil adlyde ditt minste vink! En miniatyrlotte som du kan kontrollere og manipulere til å like naturfag og håndball!

Og så kan du sende alle de søte klærne som kroppen din kommer til å sprenge seg ut av lik hulken til meg, mamma blir henrykt ("barnebarn! Lotte gir meg barnebarn! Hurra!"), og pappa kommer til å slette deg fra arvelista (ergo: mer til moi.)

Alle blir fornøyde!

(Untatt den uheldige barnefaren, da. Unnskyld, Christian. Men du må ofre litt for fellesskapet, skal du bli en del av denne familien. Og fellesskapet i dette tilfellet er klesskapet, og klesskapet kan fylles med din hjelp.)

Ærbødigst

din nå sv. lettkledde, men inspirerende håpefull endå

Lillesøster. 

P.s; De ødelagte gucci-brillene dine: skal de kastes, eller har du noen form for sentimentalt bånd til dem? Foreløpig fungerer de som klubb for de lokale hybelkaninene.  

Gratulerer

Bassen fra russebussene føles som harde hjerteslag.

Det er som om hele Bærum for en liten stund er et eneste stort, bankende sentrum av følelser.

Dunk, dunk, dunk.

I morgen vil blodårene strømme over av rødt. Røde flagg i overfylte gater. Rødt, hvitt og blått. Kanskje er det naturlig med litt blått blod, forresten. Vi er jo Bærum. Mange av oss liker å late som om vi er kongelige.

Dunk, dunk, dunk.

Det er vår overalt, og uansett hvordan været oppfører seg, er det liksom greit, fordi det er jo så romantisk. Sol. Regn. Liten orkan når værmeldingen sier bikini - it's all good.

Teveen formelig flyter over av klissete reklamer.

Og hele tiden skal folk føle noe. Jeg kan ikke huske å ha vært utsatt for så mye drama siden niendeklasse. (Og tør jeg minne om at jeg går dramalinjen på vgs?)

Vi sitter i hjørner og snakker hurtig med dempede stemmer. Krampeaktig skriker vi ut i lave hvisk hva som har plaget oss så lenge. Overgestikulerer i det skjulte, mens vi lirer av oss setninger som sier at vi "egentlig ikke vil si dette, men.. "

Det er som med søtsaker; vi er ikke skapt for å like det. Likevel kjennes det så deilig akkurat når man er midt i det, når man fråtser i andres uvaner og feil og føler seg som en martyr selv.

Man ender opp kvalm og flau - og avhengig. Jeg vil ha mer. Mer, mer. Gi meg noen jeg kan baksnakke. Gi meg en grunn til å hate deg, vær så snill, noen har åpnet en luke, og jeg klarer ikke stenge den. 

Alt var så lettere før alle begynte å .. føle.

Eller kanskje det var før de sluttet med det. Det er ikke så lett å skjelne forskjellen lenger. 

Vi er så gode skuespillere.

Og på butikkene kjøper alle grillmat enda det skal bli tre grader og regn. Nordmenn er et optimistisk folkeferd.

Dunk, dunk. Dunk.

Russen drikker bort de vonde tankene på eksamen mens mødrene deres står hjemme og stryker bunadskjorter. 

Og vi, vi som er for unge for voksenlivet og for gamle til å gå i tog?

Vi føler.

Og vi lytter til hjerteslagene fra blodrøde russebusser i det fjerne.

Keyword

Jeg glemte nøkkelen min hjemme i dag.

Jeg kunne se den fra verandaen - den lå i vinduskarmen der inne, bare lå der, og glitret og vinket i sollyset. Veldig fint. Veldig bittert.

Jeg føler verden handler mye om nøkler. Særlig nå fortiden. The key is to have the right key. Men også å ha riktig lås. Noenganger er det det siste der som er det vanskeligste. Til prøver og tentamener, for eksempel: Jeg kan pugge i det uendelige, men hvem vet om jeg pugger på riktig ting? Det er som å få en dag på deg til å skaffe nøkler til en stor borg. Jo flere riktige nøkler du klarer å få tak i, dess flere dører kan du åpne. Men det er måte på hvor mange nøkler du har plass til i lomma - og hvordan i all verdens land og rike skal du vite hva slags dører det er i borgen? Hva slags låser vil du møte på? Bør du satse på store, gammeldagse nøkler? Er låsene i messing, eller kanskje i purt gull? Kanskje bør du ta med et par små husnøkler, bare sånn i tilfelle?

Noen av oss bruker all forberedelsestiden på å lete etter universalnøkler. Men hva om det ikke finnes noen? Da står vi der plutselig tomhendte og kommer ikke inn i borggården engang. 

En jente i klassen min har en lås hengende rundt halsen, formet som et hjerte.

"Martin har nøkkelen", betrodde hun meg en dag. 

Den kyniske siden i meg klarte ikke la være å tenke på hvor mange slike hjerter og nøkler som blir produsert hver eneste dag . Hvordan kan hun vite at det er Martin som har nøkkelen, når flere tusen andre har helt like nøkler som også passer?

Vi får alltid beskjed om å skrive "nøkkelord". Ord som skal låse opp et eller annet i hjernen vår og som får oss til å huske hva det nå enn er som skal huskes. Skolen elsker nøkkelord.

Men nøkkelord kan være så mye annet. 

Det aller beste er vel kanskje "unnskyld". Ingenting låser opp så godt som det.

Problemet er bare at det er en eksepsjonellt dyr nøkkel - iallefall for noen - og det er ikke alle som er villige til å betale for den. Det er synd. Jeg hater å være låst, men det er ikke alltid at det er noen annen utvei. Ikke at jeg er stolt eller noe; jeg er bare ikke en tøffel, heller. 

Heldigvis for meg løste husnøkkelsituasjonen seg. 

Den gjør jo som regel det.

Vi er gjenforent, nå, sebraen og jeg.

Og sammen vil vi vandre inn i solnedgangen.

Pirk på Si;D

Jeg har et fast morgenrituale.

Det involverer bl.a. en lynrask dytte-mat-i-halsen-sekvens akkompagnert av lav mumling fra Aftenpostens Kulturdel - og da særlig Si;D. 

I dag satte jeg formelig frokosten i halsen da jeg leste et lite innlegg av "Lella 15". 

Jeg siterer: "Fritzl-saken er den grusomste, største og styggeste forbrytelsen som noen gang har hendt på denne jordkloden. [..] Josef burde få dødsstraff, og han fortjener det verste!" 

Så følger en liten "tenk på"-del, som jeg ikke kan skjønne annet enn at skal "overtale" oss til å skjønne at Fritzl er slem. Hadde jeg vært på forskningsreise i en annen verdensdel med en sjøløvekoloni e.l, og dermed ikke fått med meg saken, ville jeg trodd at hele nasjonen har gått ut i media og sagt at "Søte Fritzl har ikke gjort noe gæærnt! Leave Josef Fritzl Alone!", og at idealistiske Lella nå ville bruke sin stemme til å få oss alle til å åpne øynene, til å forstå. 

Men ettersom jeg faktisk har befunnet meg i et område med tilgang på avsier/telefon/pc/røyksignaler/andre mennesker, vet jeg at dette ikke er tilfellet. 

Vi VET at Fritzl er et monster. Vi VET at Fritzl fortjener å få nappet hårene på innsiden av lårene ut med pinsett mens han blir tvangsfôret med apehjerne og må høre på en techno-mixa Mariah Carey/M.J Blige- duett. Om og om og om og om og om og om igjen. 

Vi vet det. Han er så ille at det norske vokabular neppe rommer nok stygge ord til å dekke ham med (og Eskil har lært meg at de ordene som kanskje kunne ha funka litt, ikke bør brukes likevel.)

MEN. Å kalle Fritzl-saken "den grusomste, største og styggeste forbrytelsen som noen gang har hendt på denne jordkloden", blir vel kanskje å trekke det hele litt langt. Synes jeg.

Jeg mener; på ungdomsskolen gjorde jo ikke folk annet enn å klage på at vi lærte om andre verdenskrig i samtlige fag hver eneste dag hver eneste uke hver eneste måned hvert eneste år. 

Og jada, jeg skjønner at du ikke kan bagatellisere et menneskes smerte ved å si "pf, det er jo ingenting, da! I nabobygda skjedde det samme med TI stykker! Du er bare èn!"

Men likevel vil jeg nok hevde at Holocaust er hakket verre.

Kommunisme-Kina og -Sovjetunionen, òg. 

Ja, på stående fot kan jeg faktisk nevne en god del som er ihvertfall like ille som Fritzl-saken.

Og dessuten synes jeg jenta motsier seg selv ved å si "han fortjener dødsstraff" og "han fortjener det verste". Han fortjener ikke å få den enkle utveien. Han skal leve med den smerten han har påført andre, og finnes det noen rettferdighet, så vil han få livstid i et fengsel med fanger som vet hvem han er og hva han har gjort. DA får han "det verste". Hver eneste dag.

Så var dèt sagt. Det bare måtte ut.

Goodnighttoyou.