tirsdag, juli 08, 2014

Om menns rett til å være feminister

For en stund siden havnet jeg i en diskusjon med to kamerater på en bar.
Gutt#1 hadde dratt i gang den velkjente "jeg er jo for likestilling, men med feminisme går likestillingen for langt"-talen, og jeg var i villrede. Jeg ville ikke la et sånt flåsete utsagn stå uimotsagt, men jeg var trøtt og sliten, og ikke sikker på om jeg orket en krangel.

"Du hører det jo på ordet", sa gutt#1. "Feminisme. Femi. Det er en kvinneideologi."
Jeg trakk pusten dypt og gjorde meg klar til det jeg var sikker på at kom til å bli en ubehagelig, og sannsynligvis fruktesløs, samtale, da gutt#2 kremtet.
"Du skal være ganske historieløs for ikke å skjønne hvorfor feminisme trengs", sa han. "Kvinner har jo vært undertrykt i alle tider. Ved å kalle likestilling for feminisme, anerkjenner man den skjevheten, noe som er helt grunnleggende om man skal få til en endring."
Og jeg tenkte, by George, I think he's got it. Dét tenkte imidlertid ikke gutt#1. Han lo.
"Å, 'jeg er en feminist'-kortet. Nice."
"Hva skal det bety?" sa gutt#2.
"Bare at det er det eldste sjekketrikset i verden. Du faller ikke for det, gjør du vel?"

Jeg skulle ønske at dette var første gang jeg hadde hørt noen hevde at den eneste grunnen til at noen menn kaller seg feminister, er at de prøver å sjekke opp noen. Men det var det ikke. Folk sier det støtt og stadig. Jeg har lest innlegg fra menn som skriver om hvorfor de er feminister, og som ser seg nødt til å starte teksten med en disclaimer av typen "jeg vet at dette kommer til å se ut som noe jeg sier for å dra damer, men…"
På internett florerer det dessuten med innlegg fra jenter som skriver "Menn som er feminister♥" og "Feminist men are hot." Og jeg synes det er trist at noe så grunnleggende og viktig som likestilling og menneskerettigheter må gjøres sexy for at det skal være verdt å bry seg om.  Men mer enn jeg synes det er trist, synes jeg det er en ganske sprø fornærmelse mot alle oppegående menn der ute.

Jeg sier selvfølgelig ikke at det ikke er bra at det finnes mannlige feminister. Det er naturligvis helt nødvendig. Sånn jeg ser det er ikke mannlige feminister "på kvinnenes lag", men på menneskenes lag, i kampen mot et system som ikke fungerer. Selvfølgelig trenger vi menn.
Det jeg derimot sier, er at jeg synes det er helt sprøtt at menn ikke skal få lov til å være fornuftige folk uten at man enten betviler motivene deres ("det må være for å imponere en eller annen jente"), eller tror at de i utgangspunktet er så ubrukelige at de må få ros når de klarer å ikke ha et forhistorisk menneskesyn ("hva, du er en mann, men synes likevel at menn og kvinner bør ha de samme rettighetene? Her, ta en kake!").
Det er jo fullstendig idiotisk.

Problemet er at jeg tror det er helt ubevisst fra de aller, aller fleste. Jeg tror ikke at feministkvinner som skriver om hvor kjekke de synes menn som er feminister er, faktisk tror at menn flest er dumme, eller at det er en spesielt sjelden kunst for det mannlige kjønn å klare å tenke seg til "min mor fortjener de samme mulighetene som min far, og min far fortjener de samme mulighetene som min mor."

Det er jo ikke sånn at kvinnelige feminister, som gruppe, hater menn. Det finnes selvsagt et og annet individ som gjør det. Og dét er også nøkkelordet: individ. For vi er alle individer, og må vurderes og få muligheter basert på dét, altså hvem vi er og hva vi gjør, ikke kjønn. Det går derfor helt på akkord med selve kjernen av feminismen å "hate menn". På samme måte som at ingen feminister elske, støtte eller heie på alle kvinner. Jeg forbeholder meg retten til å heie på bra folk på bakgrunn av handlingene deres, heller enn hva de har mellom beina, og mislike hvem det skal være dersom jeg synes de har oppført seg dumt.

Anti-feminister har like mye tro på menn som de har på ville dyr ("hei, kvinne, kle på deg alle disse klærne og gå kun i disse gatene og drikk ikke alkohol, for MENN ER MENN VET DU").
Feminister flest tror derimot at menn flest ikke er potensielle voldteksmenn som ikke kan styre seg dersom en kvinne går i kort skjørt. Vi mener at voldtektsforbrytere er nettopp forbrytere, et avvik og ikke en regel.
I disse dagers pappaperm-debatt, er et viktig poeng selvfølgelig at kvinner skal komme seg ut igjen i jobb, og ha de samme økonomiske mulighetene som menn. Men det er også viktig at mannen ikke skal føle press på å måtte være en arbeidsmaskin. Mannen burde ha en rett til å få være tilstede i sitt eget liv, uten at det er "umandig" eller "egoistisk". En mann burde ha lov til å kreve å si, gjøre og like hva han vil, uten å måtte forholde seg til en kjønnsforventning. En gutt burde ha lov til å leke med de samme lekene som sin søster, dersom det er det han vil – og omvendt.

Vi snakker så mye om å holde dører åpne og å gi barna muligheter i dette landet. Menn burde ha rett til å slåss for at barna deres skal ha muligheten til å bli hva de vil når de blir store. Sønnene deres burde ikke behøve å bli mobbet dersom de vil danse ballett. Døtrene deres burde ikke måtte begynne å sminke seg i sjuendeklasse for å passe inn, dersom de har mer lyst til å bruke pengene sine på nye dataspill.
Menn burde ha rett til å slåss for et bedre samfunn, uten at folk som gutt#1 skal anklage dem for bare å bry seg om sjekking.

onsdag, mai 14, 2014

Gresset er alltid grønnere til neste år

"Du har sannsynligvis en liten feil med hippocampus", sa hun. "Det er ikke noe farlig."
Vi hadde snakket en del om hvordan jeg oppfatter tid, og hun kunne i kraft av å ha den utdanningen hun har, fastslå at det kanskje er noe med hippocampusen som ikke fungerer som det skal.
På dette punktet i samtalen sluttet jeg å følge med, for jeg vet at hippocampus betyr sjøhest, og jeg måtte anstrenge meg for ikke å le. I alle disse årene har jeg hatt et nærmest manisk forhold til sjøhester, jeg elsker dem, forguder dem, kan alt om dem – og hele denne tiden har altså min egen sjøhest vært syk. Kanskje har hjernen ropt desperat til seg selv, "hippocampus, hippocampus, hippocampus!", for å få meg til å forstå og å gjøre noe med forholdet, og alt bevisstheten har klart å dekode er "sjøhest, sjøhest, sjøhest". Hver gang jeg har tenkt på sjøhester har jeg egentlig tenkt på tid.

Jeg har prøvd å finne ut om det er tiden som er det verste, eller om det er stedet, eller om det går an å skille de to fra hverandre i det hele tatt. Man knytter epoker, faser og hendelser opp til steder, noen ganger er det vanskelig å vite om man hater byen man bor i eller om man bare hater nå-et, noen ganger er det vanskelig å vite hva det er man egentlig savner. 
Jeg måler tidsenheter i sanger på Spotify, men også i kilometer, i hvor langt jeg kunne løpt hvis jeg ville. Når tiden er ute har ingenting forandret seg, og jeg er tilbake ved start.
Den siste dagen på ungdomsskolen stod vi i en sirkel utenfor klasserommet og jublet, vi løftet plastglass med Villa Farris og sa "tenk, vi skal aldri mer tilbake hit. Vi skal aldri sette våre bein her igjen."
Og senere samme kveld stod den samme sirkelen i skolegården, for vi visste jo ikke om noen andre steder å gå til. En av guttene hadde stjålet en flaske med gjennomsiktig innhold fra storebrorens rom. Han rakte den til venninnen min, hun skulle få første slurk. Da hun hadde svelget, lo hun høyt. "Det er jo vann!", sa hun. 
Og fremdeles går jeg forbi den ungdomsskolen når jeg er hjemme i Bærum og går på tur, og fremdeles føler jeg meg som en tiendeklassing når jeg ser ballbingen, for tiden har ikke gått på dette stedet, ikke for meg, og jeg smiler når jeg går forbi muren vi stod ved og jeg kan fremdeles høre helt klart og tydelig: "det er jo vann."

Jeg vet ikke om det går an å komme seg vekk fra noe. Det kjennes ikke sånn.
Man kommer alltid tilbake, om ikke til stedet så iallefall til menneskene.
"We always see each other twice in life", det er visst et uttrykk, jeg har møtt mange solbrente mennesker med ryggsekker som sier "vi trenger ikke å si ha det, vi kommer til å se hverandre igjen, man ser hverandre alltid igjen." 
Den første som sa det meg, var en dame jeg satt ved siden av på flyet til Singapore. Hun reiste verden rundt helt alene, og vi kom ganske godt overens.
Det var imidlertid ikke bare meg hun kom godt overens med, og snart begynte flyverten å dytte på meg gratis kaker, sjokolader og alkohol for at jeg ikke skulle klage på at han satte seg til å snakke med sidekvinnen min hele natten igjennom. 
Da vi landet i Singapore bestemte hun seg for å bli med flyverten til hotellet hans, istedenfor å ta flyet videre til Sydney sammen med meg. Jeg følte meg som William Miller i Almost Famous idet han ser hvordan Penny Lane forfører Russell, og William virker like kul og verdensvant som en potet om man sammenligner ham med henne.
Hun lo og ristet på hodet, og ba meg slappe av.
"We'll see each other soon” , sa hun. ”We always see each other twice in life. At least!"
To uker senere gikk jeg på henne i Brisbane.
For man kommer alltid tilbake, iallefall gjør jeg det, uansett hvor langt jeg reiser så ender jeg alltid opp på det samme stedet, med de samme tankene og de samme tekstene, alltid den samme tematikken: å ville vekk, jeg finner de samme menneskene og klokken er alltid 11:11, og jeg prøver alltid å tenke meg fremover eller bakover, hjem eller bort.
Jeg tror jeg blir gal hvis jeg står stille, jeg prøver å ikke reflektere for mye over at jeg går til treningssenteret flere ganger i uken for å få lov til å løpe på stedet.

Jeg har bodd to år i Trondheim. 
Da en av guttene i studentradioen jeg er med i poengterte at han ikke hadde sett meg på månedsvis, kom jeg til å tenke på at jeg ikke kan adressen min her. Jeg husker adressen til alle andre steder jeg har bodd i mitt liv, men hvis noen spør meg hvor jeg bor nå så må jeg svare med veibeskrivelser, "ved barneskolen" må jeg si, "like ved den sykt feite katta som alltid ligger oppå den ene søppelkassen."
Men jeg kunne jo ikke si "jeg har vært her så lite at jeg ikke husker adressen min", så jeg sa bare at jeg hadde vært bortreist og så snudde jeg meg mot datamaskinen og snakket ikke mer. 
En uke senere lot jeg meg overtale til å bli med på Samfundet, jeg har unngått det temmelig konsekvent så lenge jeg har bodd her, men jeg tenkte at jeg kunne være der i en time og så gå hjem. Hun som inviterte har den beste holdningen til livet jeg vet om, hun er aggressivt-glad, "når alt suger er jeg ekstra glad, for det er den beste hevnen på alt som går galt, når jeg er glad sier jeg liksom fuck you til hele verden. Jeg er fuck you!-glad!", så jeg ble med.
Og på huset traff vi en fyr jeg pleide å gå i klasse med og som jeg har trodd siden dag én at hater meg, og da han spurte om vi skulle ta en øl så tenkte jeg at kvelden var ødelagt.
Men vi satte oss på Lyche, alle tre, og vi begynte å snakke om blinkejoggesko, og jeg fortalte om SV-teorien min ("SV består av jenter som har hoppet fra tiern og gutter som ikke har det"), og han motsa meg og jeg sa "har du?", og han sa "hva da?", "hoppet fra tiern vel?" sa jeg, og det hadde han ikke, men det hadde venninnen min og jeg, og vi lo, og han sa at "det beviser ingenting!", men han lo, han også. Og da jeg gikk hjemover den kvelden så kunne jeg ikke slutte å tenke over hvor forferdelig det var at han var hyggelig. At jeg i to år hadde gått rundt og trodd at han var en dust, og så var han egentlig kjempekul, og nå var det for sent å oppdage det, for nå skal jeg snart flytte. 
Og jeg er livredd for at det er sånn her jeg lever. For at jeg alltid vil dra videre fordi jeg tror jeg vet hvordan alt er der jeg til enhver tid befinner meg. At jeg er for arrogant til å stå stille, for feig til å dra til et sted, og ikke bare fra.


Det er snart tre år siden jeg hadde første skoledag i Bø, og en av lærerne sa at alle tekstene mine handlet om å ville vekk. Jeg ble overrasket, for jeg visste jo ikke at det var det jeg skrev om. Men jeg er fremdeles like rastløs, og når jeg legger meg om kvelden snurrer rommet rundt og rundt, og når jeg sover drømmer jeg om bølger, om frem og tilbake, frem og tilbake.
Jeg møtte en venninne fra videregående på butikken, hun har bodd her like lenge som meg, men jeg har ikke truffet henne i denne byen før nå.
Vi snakket litt om hvor vi studerte og hva vi drev med.
Hun prøver å lage kunst. Jeg prøver å skrive en bok.
”Da er vi jo på en måte i samme båt”, sa hun.
”Ja”, sa jeg, ”men det føles ikke som om den båten er på vei noe sted.”
Hun trakk på skuldrene, smilte.
”Den flyter”, sa hun.




tirsdag, januar 14, 2014

Om motorsykler og skriving


I ettertid skjønner jeg ikke hvorfor jeg var så bekymret for det der med motorsykkelen.
Da pappa var ung og kjørte motorsykkel selv, ble han påkjørt av en bil i et veikryss. Sykkelen ble smadret, og dersom han hadde hatt kameraten sin som passasjer, sånn som han pleide men som han av en eller annen grunn ikke hadde akkurat den dagen, ville kameraten blitt drept i ulykken. 
At min far ble påkjørt på Røa for over tredve år siden, var imidlertid ingen god grunn til at jeg skulle være redd der jeg satt på en motorsykkel på en øde landevei i Kenya. Det var vanskelig å forestille seg at noen skulle kunne kjøre på eller i det hele tatt møte på oss her ute. Vi hadde ikke sett et levende menneske siden vi kjørte forbi fengselet, og dét var lenge siden nå. Venninnen min, Isa, og jeg, satt på med en bodaboda – en motorsykkeltaxisjåfør – ved navn Martin. Han hadde et sted han ville vise oss.

Isa var i Kenya med Fredskorpset. Hun skulle ta bilder for en fotooppgave hun gjorde for dem; det var ikke en oppgave hun hadde hatt fra starten av oppholdet eller som hun i det hele tatt hadde visst om før avreisen. Ved nærmest en tilfeldighet var hun blitt oppmerksom på mobbaktiviteten i Kenya; hun hadde sittet på en bar da noen plutselig skrek utenfor, og hele barklientellet hadde forsvunnet ut i gaten. Bartenderen hadde rådet henne til å holde seg innendørs. Da de andre i baren kom inn igjen, spurte hun om hva som hadde skjedd. ”Han var kriminell”, var forklaringen. Den store folkemengden hadde drept ham. Det var visst ikke uvanlig at folket tok loven i sine egne hender på den måten.
I Nairobi hadde Isa en fast bodaboda, en fyr hun stolte på og som hun ringte hver gang hun trengte å komme seg fra A til B. Etter hvert ble de gode venner, og da hun fortalte om det hun trodde hadde vært en sjokkerende hendelse, ble han ikke rystet. Han fortalte at mobbaktiviteten var utbredt blant bodabodaer, at de var nødt til å fungere som et slags borgervern, fordi det var så farlig å være motorsykkeltaxisjåfør. At folk ble hardt skadet eller døde i trafikken hver eneste dag, var deres minste bekymring. Det var store, organiserte gjenger som var ute etter dem. De jobbet på denne måten:
En av dem ga seg ut for å være en alminnelig kunde, praiet en bodaboda, og ba om å bli kjørt til et avsidesliggende sted.
Ved ankomst ville ti-tyve andre gjengmedlemmer hoppe ut fra busker og kratt, tre et bilhjul over sjåføren så han ikke kunne forsvare seg eller unnslippe, helle bensin over ham og tenne på. På denne måten kunne de ta motorsykkelen hans og selge den eller delene. Politiet løftet ikke en finger; bodabodaene er nederst på rangstigen i en svært hierarkisk kultur, og var dermed ikke verdt viktige politiressurser. Mange bodabodaer gikk derfor sammen om å passe på hverandre.
”Vi dreper dem før de dreper oss.”
Det var å lære om og å dokumentere denne mobbkulturen, som var Isas, og etter hvert også mitt, prosjekt.

Det var på grunn av dette prosjektet at vi nå satt bakpå en motorsykkel, i full fart mot et avsidesliggende sted i Mombasa, et ferieparadis sør-øst for Nairobi. Vi skulle få se hvor bodabodaene tok livet av en ung mann, bare et par dager tidligere, til skrekk og advarsel for andre i gjengen hans. Hvis jeg lente meg bakover, kunne jeg kjenne Isas kamera mot ryggsøylen.
Av og til vendte Martin hodet litt mot oss, ikke nok til at han mistet veien med blikket, og pratet litt. Stilte noen spørsmål om Norge. Lurte på hvorfor jeg var i Kenya; han syntes det var underlig at jeg besøkte en som selv var besøkende. Han var en trivelig fyr.

Martin var kristen, og mente at man ikke kunne kalle seg menneske om man ikke fulgte de ti bud.
”Men du er jo med og dreper folk? De som ellers ville drept deg – du er jo med og dreper dem?”
Jeg husker ikke om det var Isa eller jeg som påpekte denne åpenbare selvmotsigelsen.  Vi satt i en bakgård og skylte slappe pommes frites ned med fersk juice. Han hadde gått med på at vi fikk bruke båndopptaker. Vi hadde nemlig fått det for oss at vi kunne videreutvikle fotoprosjektet hennes, at vi kunne lage en reportasje om mobbvirksomheten, der hun tok bilder og samlet informasjon, og jeg skrev. Om resultatet ble bra, kunne vi forsøke å gi det til A-magasinet eller D2 eller hvem som helst som ville ha det. Poenget var at vi trodde vi kanskje kunne åpne et par øyne hjemme i Norge. Peke på korrupsjonen! og urettferdigheten! og nøden!, etc.
Jeg har, siden den tid, innsett at det var en barnslig tanke. At det var tåpelig å tro at vi kunne gjøre noe fra eller til, at det ville gjort noen form for forskjell at folk visste litt flere detaljer om elendigheten. De siste ukene har jeg dessuten sett på nært hold hva det vil si å stikke hodet sitt frem i media. Det er en folkesport her i landet å komme opp med de styggeste, mest ondsinnede og mest latterliggjørende/ydmykende kommentarene til folk som våger å tro at de kan forandre noe eller gjøre en forskjell.
Men på den tiden hadde jeg altså ikke gitt opp ennå, og det er grunnen til at jeg satt i en ubekvem plaststol og holdt iPhonen min som et skjold mellom Martin og meg selv.
Den vesle mikrofonen på telefonen tok opp forklaringen hans:
”Mennene vi dreper, er tyver, ranere, drapsmenn. De dreper for å stjele. Da er man ikke menneske lenger. Vi dreper ikke mennesker.”
Vi er heldige nok til å komme fra et land der et sånt argument er vanskelig å forstå.

Vi spurte om hvor politiet var når dette skjedde.
”Å, de er her”, sa Martin. ”De er her, men ingen vil betale dem for å gjøre noe, så da gjør de ikke noe.”
Ved forrige valg var det enorme opptøyer i Mombasa. Mange mennesker ble drept.
”Så nå når det nærmer seg valg igjen, har de tatt forholdsregler, og sørget for at det er nok politi her. Gatene er fulle av politi, og katter. Og det er like sannsynlig at de førstnevnte ordner opp, som at de sistnevnte gjør det.”
Det ble stille mens alle tre så på de magre kattene som lå og døste i skyggen under bordet vårt, som om vi ventet at de ville stå opp og dele sine tanker om saken med oss.
Det hele var håpløst.
”Det er håpløst og vi gir oss ikke!”, som man ofte sier. Vi fortsatte intervjuet. Vi skulle jo redde verden med reportasjen vår.

Tilbake til motorsykkelen. Martin svinget inn på en sandsti, og jeg tenkte at hvis jeg dør i en motorsykkelulykke kommer pappa til å drepe meg.
Han bråstanset ved en liten bakketopp, skjult for veien av store trær med tett løvverk.
”Her”, sa han. Gresset var tråkket ned, og i midten var det bare jord og sand.
Jeg var kvalm, men det kunne like gjerne skyldes den svingete veien, varmen og luftfuktigheten, som psykisk påkjenning. Isa, som alltid takler ting bedre enn jeg gjør, var våken nok til å spørre om det jeg ennå ikke hadde tenkt på:
”Hvorfor er det ikke noe blod her?”
Han trakk på skuldrene.
”Noen ganger, hvis vi tror det er noe poeng i det, bruker vi kniv. For å få informasjon. Før vi dreper dem. Men han her var heldig. Han bare brant. Det var ikke noe blod.”
Vi så ingen aske. Det hadde regnet. Det hadde vært vind. Det hadde være tyve motorsykler til å kjøre over eventuelle spor.

Isa tok bilder.
Martin ville ikke at hun skulle ta med ansiktet hans. Men sykkelen måtte hun gjerne fotografere. Den var han stolt av.
Jeg sa ingenting, hørte bare på klikkelyden fra kameraet hennes.
Isa spurte hvor lang tid det tar for et menneske å brenne helt opp.
Jeg har glemt svaret, glemt, fortrengt.
”De skriker ikke så lenge, men veldig høyt”, sa han, ”det er derfor det må gjøres så langt fra folk.”
Han så nok ansiktsuttrykket mitt, for han la til:
”De har tatt vennene mine. Lillebroren min. Om jeg ikke tar dem, kommer de etter meg.”

Han kjørte en annen vei tilbake igjen til byen. En omvei, fordi han gjerne ville vise oss hvor vakkert Mombasa kunne være. Vi kjørte gjennom store skogsområdet med sterke, fantastiske farger. Det luktet blomster, støv og regn.
Vi kjørte gjennom små landsbyer, der alle vinket og smilte. Barna lekte med geiter i gatene. Kvinnene stod i klynger og pratet, de lo høyt.  Vi kjørte forbi menn som satt på stoler foran husene sine og leste eller drakk te i skyggen. Over alt var det høner. Martin måtte konsentrere seg for ikke å kjøre dem ned. Jeg husker at jeg tenkte gang på gang:
”Så flott det er!” og ”dette vil jeg huske!”
Men jeg husker ikke lenger alle bildene tankene ble trigget av, jeg husker ikke nøyaktig hva jeg så. Jeg var rett og slett ikke like fokusert på å huske det positive, som jeg var på alt som var jævlig. Det var jo ikke noe som måtte ordnes opp i, noe jeg ville forsøke å få folk til å forstå, noe som skulle med i en tekst.

Vi skrev aldri den reportasjen.
Da jeg kom hjem til Norge, forsvant den, som en drøm man til slutt bare kan huske stemningen fra, og ikke selve handlingen. Den druknet i alle bekymringene vi har her i Norge, de som kan virke temmelig uvesentlige sammenlignet med de om å bli brent levende, men som fortoner seg som ganske alvorlige for oss allikevel.
Etter hvert begynte jeg til og med å skamme meg for at jeg i det hele tatt hadde vært så naiv at jeg trodde jeg kunne hjelpe ved å skrive et innlegg til en avis. Jeg følte meg dum for at jeg hadde trodd at noe jeg hadde å fortelle fra et par uker i Kenya, skulle ha noen betydning for noen andre enn meg selv.
Kommentarfelttrollene vant på walk over.
Jeg har mistet troen på at jeg kan gjøre noe som helt nytte for meg ved å skrive.
Og det er trist, og det er håpløst (og jeg gir meg ikke), og det gjør vondt.
Og jeg skjønner, altfor sent, at det ikke var motorsykkelen jeg burde ha fryktet: det var dette. 

tirsdag, juni 25, 2013

Å spå i hender

Den første gangen: en dame med sjal tar hånden min i sin, ”jeg spår deg gratis”, sier hun, ”du har en interessant håndflate.” Jeg prøver å takke høflig nei, vi er på vei til stranden, det er en varm dag, vi stoppet bare her fordi min venninne elsker sånne fjollete, overtroiske ting. ”Du har en veldig lang livslinje”, sier damen. Og så, uten å se opp: ”men ser du den linjen her? Den skal egentlig ha en tvillinglinje, en som går parallelt. Det har ikke du. Men du trives kanskje best alene.” Hun sier det akkurat sånn, uten spørsmålstegn på slutten. Jeg trives kanskje best alene.

*

Et par måneder senere blir jeg med noen venner på en homsebar i Oslo. Hun som inviterte meg ler godmodig når jeg insisterer på at jeg er hetero. ”Det er ikke det hendene dine sier”, sier hun. Jeg skjønner ikke hva hun mener. Hun ber meg sprike med fingrene. ”Ser du at ringefingeren din er lengre enn pekefingeren?” sier hun. ”Du har lesbiske ringefingre.”

*

Tredje gang: det har allerede blitt morgen når vi går hjemover mot teltplassen.
 Vi deler historier fra natten som har vært. Min venninne I, som har kjæreste, går og surmuler over at festivallivet ikke er noe gøy lenger, at hun bare savner kjæresten sin hele tiden. Og min venninne M, som fremdeles er temmelig beruset, ler skadefro, ”du har kjæreste”, sier hun, ”du kommer aldri til å ha det gøy igjen! Noensinne! Mihihihi.” Og jeg sier ikke så mye, jeg har ikke kjæreste, men har ikke hatt det spesielt gøy i natt allikevel; jeg har tilbrakt timene på en brygge med en av kompisene til M, gjort min lille klagemurimitasjon; han har det generelt ikke særlig gøy for tiden,  han er oppover ørene forelsket i henne og hun ser ikke ut til å bry seg det ringeste.
Nå går vi oppover bakkene mot frivilligcampen, og M utbasunerer at om man går inn i et forhold før man er blitt gammel nok så kan man egentlig bare ha det så godt, da kaster man bort livet sitt, og jeg hører ordene hans i hodet mitt, hører bitterheten i stemmen hans og kjenner nesten lukten av whiskyånden.
Og så snur hun seg mot meg, M altså, og sier ”du da, Maren, hvor har du vært i natt?”
(”Du Maren… Kan du plis la være å si noe til M om dette?”)
”Jeg var og danset”, lyver jeg.
”Hvem sin jakke er det der?” spør I.
I hånden holder jeg en guttejakke, jeg fikk låne den av ham i tilfelle jeg ble kald på veien hjem,  og jeg tenker at han kan få den tilbake når han og M er blitt sammen, da kommer vi til å le av dette, jeg kan ha den i skapet frem til hun føler at hun er ”gammel nok” og så vil det være en sånn skikkelig solskinnshistorie, ”husker du den natten da jeg fikk låne denne?” kan jeg si, ”husker du hvor håpløst du trodde alt var? Og nå er vi her og alt er bra. Tenk på det.”
Solen skinner over teltet vårt og jeg går med fremtiden i hånden og et lurt smil om munnen, jeg gleder meg til å legge meg med jakken som hodepute, jeg gleder meg til å se hvordan alt går.

*

(Vi våkner senere på dagen av at teltet er så varmt at vi holder på å spy. En kamerat har sneket seg inn i teltet i løpet av morgenen, han har et forsett om å sove i så mange telt som mulig i løpet av festivalen , og vi sitter forundret i et par minutter og bare ser på ham, lurer på hvordan han klarer å sove videre i denne varmen.  I  hånden holder han et par solbriller. Jeg tror ikke de tilhører ham.)

*

(Kanskje den viktigste gangen:) Det er september, det har så vidt begynt å bli kaldere i luften, vi feirer bursdagen til en av jentene i klassen. Vi triller henne til det lokale utestedet i en handlevogn. Noen av guttene improviserer frem et dikt på åpen scene.
En av de som jobber her  kommer for å hilse på, det er så få folk ute i kveld, alle må mingle med alle. Når vi håndhilser slipper han ikke hånden min, han holder den fast, i dag husker jeg ikke lenger hvem av oss som sier det først, ”du har et godt håndtrykk”, vi står bare der og holder hverandre i hånden, som om det var helt normalt, og vi slipper ikke.
Jeg drar hjem igjen senere på kvelden (med bursdagsbarnet i handlevognen), og når jeg pusser tennene så holder jeg hardt om tannbørsten, jeg tenker, ja, fanken heller, det var faktisk et veldig godt håndtrykk.

*

Det er vår, vi ligger på plenen ved Nidelva, M nipugger til eksamen i psykologi eller biologi eller noe annet som har bilder av hjerner i lærerboken. Jeg sløver, leser noe som ikke er pensum, soler leggene.
”Hei”, sier hun plutselig, ”har du lengre ringefingre enn pekefingre?”
Jeg sukker.
”Ja, men jeg er ikke lesbisk likevel.”
Hun himler med øynene.
”Det er ikke dét det betyr”, sier hun.
”Det betyr at du har mye testosteron og at det er mer sannsynlig at du kommer til å være utro.”
”Jeg kan ikke være utro jeg, vel”, sier jeg. ”Jeg mener, hvem skulle jeg liksom vært utro med? Ingen vil ha meg, jeg har jo uproporsjonale (/stygge) hender.”

*

”Har du lengre ringefingre enn pekefingre?” spør jeg.
Han retter fingrene ut foran seg, de er helt ødelagte i tuppene, han biter negler og huden er helt ruglete av gitarspilling.
”Hvordan det?” spør han.
Jeg forklarer, og han ler, han synes det er en teit teori.
Vi sammenligner hender, og så tar han hånden min på samme måte som damen med sjalet gjorde det for flere år siden, ”er det der livslinjen?” spør han. Og før jeg rekker å svare, fortsetter han: ”du kommer til å dø en brå død i ung alder!”
Jeg trekker hånden til meg.
”Nehei”, sier jeg, ”jeg skal dø gammel, ensom og bitter. Antakelig som en følge av at ringefingeren min er lengre enn pekefingeren.”

*

”Hvorfor er du så dårlig på å holde hender? Du har jo så bra håndtrykk.”
Jeg trekker på skuldrene, ”jeg liker ikke å holde hender.”
Jeg liker ikke å fortsette med det jeg har startet på.
Jeg er ikke så flink til det. Jeg gir meg alltid for fort.
Det er derfor de fleste linjene i hendene mine er så korte, de brytes av for tidlig; utålmodigheten er risset inn i selve huden min.

*

(Men på det annen side: jakken henger fremdeles i skapet mitt, og jeg vurderer å kaste den. Anledningen for å levere den tilbake kom aldri, og nå har det gått så lang tid, og jeg begynner å innse at jeg tok feil – at jeg tar feil ganske ofte. At noen ganger så lyver hendene. At noen ganger så viser rynkene i håndflaten ingenting annet enn fortid.)

mandag, mai 06, 2013

(Den litt for lange historien om) Murphys kropp

Det er ikke egentlig det at jeg hater kroppen min. Dette blir ikke en sånn bloggpost.
Kroppen min er helt okå, den, den gjør det den får beskjed om (om enn litt langsommere enn jeg kanskje helst ser at den gjør det), den klarer for eksempel å løpe til bussen når den må dét og å spise helt drøyt mye dessert etter at den har spist tilsvarende drøy mengde med middag, og den er verken så stor eller så liten at jeg ikke kan kjøpe billige, fine barnearbeidsklær til den hos klesgigantene. Kropp er altså topp!, og alt det der.
Men problemet med kroppen min er at alt som kan gå galt med den, alltid gjør det.
Jeg har immunforsvaret til en med innmari dårlig immunforsvar.
Dersom det finnes en mistanke om et influensavirus, så har jeg allerede fått alle symptomer. Om noen så mye som skriver "sol ute, sol inne, sol i hjertet..." på twitter, så blir jeg solbrent. Om det ligger ett glasskår på veien et eller annet sted i en mils omkrets, så kan du banne på at det kommer til å finne veien inn i skoen min.
Jeg blir syk av å være frisk.
Ta bare den perioden som har gått siden sist blogginnlegg.

Jeg har i over to år vært plaget av en plutselig følelse av å bli beskutt, av noe ganske stort og tungt som f.eks en kanon, rett i brystet, tett etterfulgt av en slags kvelningsfornemmelse.



Jeg har etterhvert innsett at jeg har et hjerte som er like melodramatisk og oppmerksomhetssykt som resten av meg; det får fullstendig anfall hver gang det føler seg oversett. Problemet er bare det at før så skjedde dette bare én gang hver andre måned eller noe (temmelig overkommelig, med andre ord), men nå har det begynt å ta seg opp. Nå får jeg muskelkrampe i eninga, og noen ganger passer det mindre bra enn andre ganger. 
Å plutselig ikke kunne fullføre setningene sine på skolen kan være nokså ubehagelig, og å dra en "jeg ble bare veldig rørt og tankefull av min egen setning" fungerer bare til en viss grad. 

"Så kanskje Edgar Allan Poe egentlig mente at... –"

"– UÆ-HARK-surklesurkle-AU."
"... Om det går bra? Eh. Ja. Ja, jeg bare... ble litt satt ut av hvor innsiktsfull jeg er.""


Så i begynnelsen av april hadde jeg allerede så smått begynt å vurdere å gå til legen (for andre gang på superkort tid; fra før av ble jeg allerede behandlet for både influensa og sti på øyet. Naturligvis.)
Men bare hjertet alene var ikke nok til å overtale meg til å gå til legen. Jeg er livredd for leger. Og dessuten tilsvarende engstelig for regningene deres.
Så jeg trengte mer.
Jeg ble med på å bestille sydentur med bofellen, og temmelig nøyaktig én uke før avreise meldte den kjente flyskrekken seg – i tennene.


Jeg får alltid tannverk av å skulle fly.
Jeg kan ikke forklare det, det bare er sånn.
To av visdomstennene måtte jeg trekke dagen før jeg skulle fly til Australia, og én trakk jeg kvelden før jeg skulle fly til Thailand.
Når jeg skal reise så vil tennene mine simpelthen ikke være med. De har det samme primadonnakomplekset som hjertet, tydeligvis, og må på død og liv få viljen sin i ett og alt.


Så jeg tenkte at jeg kunne dra til legen for å få litt skikkelig smertestillende og dessuten sjekke hjertet samtidig, for jeg kom ikke til å rekke noen tannlegetime denne gangen og å gå til legen med hjertebråk virker mindre avskrekkende dersom hjertebråket bare er en slags "forresten, apropos ingenting", og ikke hovedgrunnen til besøket.

Så jeg troppet opp, da, med friskt mot og syk kropp og legeskrekk og det hele.
Etter en kjapp og smertefri dialog kom det frem at grunnen til at jeg egentlig var der, var at jeg sannsynligvis har melkeallergi. (Ikke spør meg; legens veier er uransakelige.)

Så den hyggelige damen insisterte på at jeg skulle ta en blodprøve.
La meg si det der én gang til med full effekt:
TA EN BLODPRØVE.

Og straks føk følgende liste gjennom hodet mitt:

- Edderkopper
- Høyder
- Trange rom
- Sinte menn
- Jerv
- Tang og tare
- Svigermor
- Hai
- Dronningen i Snehvit etter at hun har blitt forvandlet til en gammel heks
- Sjekke nettbanken

Alle punktene på den listen der, er ting jeg er mindre redd for enn blodprøver.

Dette henger nøye sammen med min intense frykt for underarmer.
Gamle lesere husker kanskje at jeg på mitt "kle deg ut som det du er reddest for i hele verden"-klassebilde på videregående, kledde meg ut som en underarm.


Jeg er en av de få uheldige her i verden som har to (kanskje uforståelige) fobier som nesten alltid kombineres. Jeg er intenst redd for blodprøver og intenst redd for underarmer og av en eller annen grunn får man sjelden den ene uten den andre.
Det hadde vært vesentlig enklere om jeg var redd for underarm pluss noe fullstendig annet, noe fullstendig annet som man bare ytterst sjelden har på underarmen sin.

Okå!



Okå!

Okå!

Men jeg er ikke redd for klovner eller måker eller gærninger. Du kan feste så mange klovner/måker/gærninger på underarmen min som du bare vil. Sjå kor eg bryr meg! Men ikke blodprøver.
 Jeg er redd for blodprøver.
 Og blodprøver har man ganske ofte på underarmen sin.

Ikke okå.

Så det gikk som det måtte gå: jeg begynte å hyperventilere og den hyggelige damen måtte gi seg for tidlig fordi jeg holdt på å besvime og jeg vet fremdeles ikke om jeg er allergisk mot melk eller om hjertet mitt prøver å grave seg ut av brystet mitt med skje eller om tennene mine burde behandles for flyskrekk, for damen sendte meg hjem for å slappe av, og siden da har ikke kroppen min og jeg vært på talefot.
 (Men i det minste er jeg flere hundre kroner fattigere etter legebesøket, så sannsynligheten for at jeg får råd til å utvikle alkoholproblemer har nå minket betraktelig. Dét er da noe.)

Så jeg gik slukkøret hjem, da, la meg på sofaen og hatet livet. Og så hatet jeg det med ett enda mer, da det viste seg at jeg var blitt jentete én uke før tiden og butikkene var stengt for kvelden og jeg hadde ikke så mye som én skarve tampong eller noe sjokolade eller noe som helst.

(Hei, (enkelte av mine) mannlige lesere (som for eksempel min bror): jeg kommer ikke til å beklage for at jeg har mensen, eller for at jeg forteller dere at jeg har det. Jenter flest har en stygg tendens til å ha mensen relativt ofte. Det er veldig plagsomt, dyrt, vondt og ubeleilig, så at det er ubehagelig for dere å høre om det, synes jeg ærlig talt ikke at er spesielt trist.


Det er ikke deres eggstokker som på magisk vis transformeres til mannevonde daleks en gang i måneden.)

Iallefall. Livet var generelt et eneste stort helvete og jeg bestemte meg for å legge meg for å slippe å kjenne mer på dustekroppen med sitt oppmerksomhetssyke hjerte og sin post-influensafeber og sitt Quasimodo-øye og sine mentalt forstyrrede tenner og sin potensielle melkeallergi og dårlige planlagte menstruasjon og det hele. Jeg ville bare skru av hele maskineriet.

Men tro ikke at jeg var trygg bare fordi jeg sov. For dengang ei.

Jeg beveger meg nemlig ganske mye når jeg sover, og akkurat denne natten valgte jeg å falle ut av sengen.
Jeg våknet av en svært foruroligende "DUNK-DUNK-FAEN"-lyd, og det viste seg at det var jeg som hadde laget den, lyden altså, nærmere presisert pannen min ("dunk"), nesen min ("dunk") og munnen min ("faen") idet jeg forsøkte å reise meg opp fra gulvet og nattbordet gikk til angrep på hodet mitt; først pannen og deretter nesen. Dunk-dunk-faen-Hæhvaskjeddenå?-faen.
 Og dét er historien om hvordan jeg ga meg selv hjernerystelse i søvne. 

Heretter har jeg planer om å sove trygt og godt med hockeyhjelm, til stor glede og underholdning for eventuelle overnattingsgjester.


Neida. Men jeg vil gjerne ha en hockeyhjelm likevel. Som jeg kan gå med i trappen til vår nye leilighet. Trappen over alle trapper. Trappen som er så bratt at det ikke går an å få med hele trappen på bilder engang. Trappen som man må ta pirutter i for å å komme seg ned, fordi det ikke er plass til hele foten på enkelte av trappetrinnene, bare tåspissene. Trappen som kommer til å bli min død. Trappen som, patetisk nok, er den ultimate Bossen i det spillet som er mitt liv.

Trappen.

Da jeg flyttet inn så tenkte jeg først ganske hardt på "Hvor er det nå jeg har sett den trappen der før igjen...?"




Men så kom jeg på det.





Følg med i neste, spennende episode av Murphys kropp, der jeg vil forsøke å kombinere Stairs of Cirith Ungol med Sko fra Bærumspikens Skoskap.



Nei, forresten. Med min flaks har de ikke internettforbindelse på legevaktens beinbruddavdeling, så da blir det sikkert ikke noe å følge med på, iallefall ikke her på bloggen. Så bare glem det, dere.


Send hjelp

(helst før jeg gjør noe dumt.)


torsdag, april 11, 2013

Opp eller ned

Jeg har lagt meg til den uvanen å starte setningene mine med "jeg vet ikke", jeg vet ikke hvordan det skjedde, det bare ble sånn. "Jeg vet ikke" og "jeg tror" og "kanskje". Jeg tar forbehold, jeg risikerer ingenting, gambler ikke, tar ikke sjansen, jeg vil ikke ha ansvaret for dette, vil ikke stå for det, jeg kan ikke. Jeg lever i limbo, jeg vet ikke, jeg vet ingenting tror jeg, spør noen andre, ikke spør meg.

Jeg er så lei av at alt er halvveis. Av at ingenting er sikkert. Av at alt endrer seg, men aldri drastisk. Aldri nok. Aldri helt.
Jeg ønsker meg svart/hvitt. Jeg vil ha A eller stryk. Jeg vil ha ja eller nei. Jeg vil ha klare svar, sommer eller vinter, varmt eller kaldt, rett eller galt, snill eller slem. Jeg vil være våken om dagen og sove om natten. Jeg vil si "jeg vet", og mene det. Jeg vil at det skal briste eller bære. Jeg vil gi alt for litt klarhet. For glad eller rasende. For musikk eller stillhet, jeg blir gal av alle lydene som ikke er noenting, som ikke sier meg noe, all støyen som ikke er for meg; mobiltelefoner som durer mot pultene på skolen, utvekslingselevene som snakker høylytt i køen i kantinen, babyene som skriker på bussen; jeg vil ha alt eller ingenting, jeg vil ha en pålitelig hodepine som jeg kan planlegge med, jeg vil ha et eget rom i vesken til ibuxen.

Det kjennes som den gangen jeg mistet oppdriftskontrollen under et dykk i Sverige, det er flere år siden nå. Sanden gjorde vannet rundt meg så skittent at jeg ble fullstendig desorientert, og det tok akkurat litt for lang tid før jeg kom på at det gikk an å blåse bobler for å finne veien opp, at boblene alltid stiger, jeg rakk akkurat å bli engstelig, det kan bli så mørkt der nede og jeg følte meg svimmel og i et øyeblikk var alt marerittaktig og rart, luften kjentes for tørr i regulatoren.
Det var naturligvis ikke farlig, ikke egentlig; ned var jo fremdeles ned og opp var jo fremdeles opp, boblene steg og jeg sank, men alt virker uoverkommelig når man først kjenner at kontrollen er borte, at man ikke har føttene på jorden, at alt er i fri flyt. At man ikke kan se ordentlig.

Det er sand overalt, jeg føler meg like desorientert som den dagen på dykket, men jeg puster i luft og ikke i vann nå, jeg kan ikke jukse, jeg vet ikke hvordan jeg skal finne veien opp denne gangen.

lørdag, mars 16, 2013

Alle de tingene vi gjør for å drepe tid

Når du ringer, står jeg og kler på meg i det mest rotete rommet i hele Trøndelag. Et eller annet sted under en av de store haugene med klær ligger telefonen og durer, jeg kan høre at det ikke er så lenge til Pinky begynner å synge "til vanlig er jeg sjørøver men nå er vi i havn" og jeg tenker at jeg aldri i verden rekker å finne den før den har ringt ut. Jeg har rett.
Det blir stille et øyeblikk.
 Så begynner det å dure igjen.
Du kjenner meg; du ringer flere ganger, og jeg igangsetter en ny leteøkt. Finner til slutt telefonen under et vått håndkle.
"Hei jeg var nettopp i dusjen sorry alt er litt kaotisk her akkurat nå" nesten roper jeg, "gi meg to sekunder, må finne handsfreeledningen", og du ler, tålmodig, "okå", sier du, og jeg forestiller meg at du nikker, sikkert på bussen, du er alltid på bussen når du ringer.
Jeg setter meg ytterst på sengen, med dynen rundt meg og beina trukket opp i skredderstilling.
"Jeg ville bare høre hvordan det går", sier du.
Jeg lar blikket gli over rotet. Ser på lampen som ikke har hatt lyspære i seg siden oktober, på bøkene som ligger som skadeskutte fugler langs hele gulvet; ryggene i været og sidene krøllet på en måte som ingen litteraturstudenter med respekt for seg selv bør krølle sidene sine. Ark overalt, ihjelskriblet, jeg skal egentlig kaste dem men det er ikke pose i søppelkassen. Et tomt isbeger hviler i vinduskarmen. En genser full av kaninhår tjener som gulvteppe under verdens største knute av ledninger og ladere av ymse slag.
"Aldeles ypperlig", sier jeg.
"Jeg har ikke hørt fra deg på en stund", sier du.
"Jeg har ikke hørt fra deg heller."
"Nei."

Du forteller om skole og om katten din og litt om jobben, og jeg trekker det ene beinet nærmere brystkassen. Jeg har et sår over hele kneet som ikke vil gro. Det er fra da jeg tryna foran Nidarosdomen, jeg spurtet ned trappene og snublet i det nederste trinnet – gikk rett i bakken, folk kom styrtende til fra alle kanter for å høre hvordan det gikk –  det så ut som at jeg satt og ba til Gud eller Olav eller noe, der jeg satt på knærne med ansiktet vendt mot bakken, men egentlig var det banneord jeg hvisket, ikke bønner, jeg blødde tvers igjennom strømpeknærne og måtte kjøpe nye på flyplassen. Jeg skulle rekke en begravelse. "Gjør det veldig vondt?" spurte en bekymret, gammel dame, og jeg viftet det bort med den ene hånden, "det går over", sa jeg.

Jeg fortalte deg ikke at jeg var hjemom den gangen, enda du sikkert ville ha kommet og møtt meg om jeg sa ifra. Du tror jeg har vært i Trondheim hele denne tiden, men jeg har vært hjemme mange ganger, jeg har bare ikke fortalt det til noen. Jeg har vært hjemme og i Sverige og i London og på Senja og ikke så veldig mye i Trondheim, jeg har fire halvfulle ryggsekker under sengen, jeg gidder ikke pakke ut.

"... og da sa jeg bare at hun godt kunne få den", avslutter du, og så ler du, og jeg innser at jeg har gått glipp av noe, at jeg allerede har falt ut av samtalen, jeg ler med, "det var vel like greit, kanskje", sier jeg, og du gjennomskuer meg ikke. "Ja", sier du.
"Men da får jeg altså ikke trent noe på en stund fremover", fortsetter du, og jeg lurer på hva i granskauen det var du ga henne som gjør at du ikke kan trene lenger, du som alltid trener uansett hva, men jeg spør naturligvis ikke.

I London spiste vi på en kafé der alt var hvitt brød og bacon, og den polske kompisen til Johanne fortalte om Anna Karenina-filmen.
"Jeg har ikke sett den ennå", sa jeg, "men jeg liker ikke Keira Knightley, hun gjør meg uvel, jeg får lyst til å slå ting når jeg ser på henne."
Han nikket, "and she's so skinny", sa han.
"Keira Knightley's so skinny, she can get away with anything, she can get away with murder, she's that skinny."
Jeg nikket og tygget ettertenksomt på baconskiven min. Skylte ned med brus.
(Jeg skal jo aldri komme unna med mord.)

"Får du trent noe der oppe, da?"
"Jada", sier jeg, "litt."
"Bra. Herregud, jeg gleder meg så sykt til sommeren. Men det virker liksom som at den aldri kommer noe nærmere, er du ikke enig?"
Jeg nikker. "Jo", sier jeg, og mener det.
I går kjørte isbilen forbi leiligheten, den stod stille og ringte en god stund, før den kjørte sin vei igjen, slukkøret, forestilte jeg meg, med halen mellom beina i det tette snødrivet.
"Herregud", sier du.
"Herregud", sier jeg.

Sommeren til niendeklasse.
Vi var lei av at guttene i klassen alltid fortalte blondinevitser. En dag sendte vi ut massemelding, min bestevenninne og jeg, vi skrev at de måtte komme på fotballbanen. De burde ha skjønt at det var noe muffens; vi brukte min mobil, og jeg har alltid hatet fotball.
Men de kom nå uansett, og vi hadde klatret opp på det ene fotballmålet og satt klare. Bak ryggene holdt vi to bokser hver med krem.
Da de kom hev vi oss over dem mens vi skrek som gærninger og sprayet dem ned, "Blondinenes hevn!" gaulet vi, og vi hylte og vi lo og de fikk krem i håret og krem på klærne og krem på hendene og det var greit, de kunne få krem overalt og det var helt okå, for det var sommer og alle kunne spyles med vannslanger etterpå.
Jeg prøver å huske om dette var siste gangen jeg gjorde noe rart uten å ofre en eneste tanke på hvorvidt jeg ville sitte igjen med en god anekdote etterpå eller ikke, om dette var siste gangen jeg gjorde noe bare fordi det var gøy, der og da, og ikke fordi historien ville bli god. Det var sikkert ikke det, men det kjennes sånn, akkurat nå så kjennes det sånn, akkurat nå for tiden, akkurat dette året. Moro er morsomst om det er manusbasert, mekanisk. Å glede seg over er bedre enn å glede seg til.

Du trekker pusten, og jeg skjønner at nå kommer det du egentlig ringte for å si.
"Du vet han jeg fortalte deg om...?" sier du.
Han som blir så sint? Han som ikke behandler folk bra? Han som alle har advart deg mot? Han som du burde holde deg unna? Han som jeg ikke liker å høre om? Han som du ikke liker å fortelle om? 
"Han du møtte på Tøyen i høst?"
"Ja."

Den siste kvelden før jeg skulle fly hjem igjen til Norge, så Johanne og jeg på American Beauty på tv-en til bofellen hennes.
Johanne hadde aldri sett filmen før, og da Kevin Spacey lot hendene sine gli over den spinkle, hvite kroppen til Mena Suvari, skuttet hun seg, "de er altfor store", sa hun, "han har sånne ordentlige, store mannehender, og hun ser jo ut som et barn!"
Og jeg tenker på deg, på knærne dine som var femten og fulle av blåmerker en gang i tiden, og hendene hans – jeg vil ikke vite hvordan de ser ut, aldri, jeg vil ikke se dem, jeg merker at jeg aldri vil møte ham eller håndhilse og kjenne at hele hånden min forsvinner inn i hans, og jeg lurer på om det er dette jeg kommer til å tenke på, nestegang jeg ser American Beauty, hver eneste gang jeg ser American Beauty fra nå av, store, grove hender og deg og hubba bubba-tyggis, det er så kort tid siden du var så mye yngre enn du er i dag.

"Jeg trodde dere skulle slutte å se hverandre", sier jeg.
"Det trodde jeg også", sier du, "men Maren, det er bedre nå, jeg lover deg, det er helt annerledes nå. Det går mye bedre nå."
"Fint", sier jeg.
"Ikke si 'fint'", sier du, "jeg mener det."
"Jeg også. Jeg synes det er fint hvis det går bedre."
"Det går bedre."
"Med meg også" sier jeg.
Jeg har klødd opp skorpen på såret på kneet mitt igjen, det blør på lakenet og et eller annet sted i alt rotet ligger det kanskje mer rent sengetøy/kanskje ikke, og jeg tenker med meg selv at hvis sommeren noensinne kommer og vi kan gå med shorts igjen så kommer alle til å kunne se dette arret.