Hermes

Okei. Dere vet han der kule bloggemannen? Thomas Moen? Han har et prosjekt gående (og jeg er naturligvis lovlig sent ute med å melde meg på), der poenget er å skrive sitt budskap til verden i håndflaten, ta bilde av det, legge det ut på nett og poste linken til innlegget her.

Nå har jeg brukt min dyrebare øve-til-eksamen-tid på å lese over nitti håndflatebudskap (når jeg stryker på eksamen så gjør jeg det i det minste med "lev for deg selv" og "bare for i dag" og "ha en drøm" i bakhodet. Det blir finere enn bare "faen".)

Så. Hvis jeg noensinne skal huskes for noe, så er det disse to ordene. For jeg tror virkelig at det er det viktigste her i livet.

Bakgrunnen for budskapet har jeg skrevet her.

1. 2.

(Bilde nummer 1 er hovedbildet, bilde nummer 2 er bare med fordi det passer veeeldig bra med budskapet. "Se detaljene." Noen som legger merke til den kule detaljen..? Trykk på bildet for å se det større.)

Sånn, da går jeg og dunker hodet i veggen!

Link gjerne til deres budskap, jeg elsker jo sånt.

Somebody Else's Baby

Jeg er utro.

Jeg hadde tenkt til å skrive at "jeg tror egentlig muligens at jeg er litt utro, på en måte, nesten", men så kom jeg frem til at det er like enkelt og ryddig å bare.. si det. Med engang. Komme ut med hodet hevet og ryggen rak og si det som det er. Jeg er utro.

Og når jeg forklarer nærmere, så vil du sikkert tenke at "herregud. Dustejente. Enten så prøver hun å være vittig (og feiler kapitalt), eller så vil hun bare at leserne på bloglovin', som bare ser de første setningene i et innlegg, skal bli nysgjerrige og lese. Slitsomt. Gå og dø, Maren."

For det er jo ikke sånn at jeg er utro sånn som man er utro på film. Det er ikke sånn at Heathcliff og jeg har feiret syvmånedersdag på teknisk museum, og så, mens han er ute og hogger ved, så sniker jeg meg bort til Dorian for å spille twister.

For det finnes ingen Heathcliff eller noen Dorian Gray. Verken i Den Store Virkeligheten (dette har tatt meg lang tid å svelge - tro meg - jeg vil alltid elske dem, selv om de bare er.. du vet.. romanfigurer.), eller i akkurat Min Virkelighet. Mitt liv.

Om det ikke finnes noen sånne, tenker du sikkert, hva finnes i mitt liv, da?

Revy. Punktum.

Svaret er revy.

(Revy in my heart, liksom.)

Derfor er det nødvendigvis revyen jeg er utro mot.

(Dersom dette er for freaknerdefjortiz for deg så har jeg full forståelse for det. Da kan du gå og lese noe annet så lenge. Postsecrets, for eksempel.)

Okei. Så.

Her kommer den kleine innrømmelsen.

(Au.)

Greit.

Er det noen elvebakkenelever her på Gi et lite vink i dag? Rekk opp hånda? Aha.

Jeg har hørt dere si "ARGH, Elvebakken er en skole! SKOLE! Ikke bare en revyfabrikk!", og det har dere sikkert helt rett i. Jeg har sett skolen deres, jeg. Jeg liker den. Jeg synes den er kos. Jeg har til og med vært på kunstutstillingen deres. Og hver gang jeg har vært på Elvebakken så har alle guttene valsa rundt kledelig iført skjerf. Og gjerne med kamera rundt halsen. Jentene har hatt skikkelig fine klær og har ledd sånn hyggelig, ikke bare sånn "se verden, nå har jeg det morsomt med mine vittige bekjentskaper og er et suksessrikt menneske."Det virker så absolutt som en mer enn brukbar skole.

Men når jeg hører "Elvebakken", så tenker jeg likevel "REVYEN? Elvebakkenrevyen?! Hvor?! Her? Nå? JA! Hurra! Oboyoboyoboy, kan jeg få være med, hæ, kan jeg kan jeg kan jeg? Værsåsnill?"

Ikke "Elvebakken VGS."

Jeg er altså så hardbarka elvebakkenrevyfan at det.. det er litt ekstremt. I fjor så jeg revyen to ganger. TO. Midt i tentamenstiden. Inne i Oslo. Jeg er Bærumkid. Vi ser sjeldent/aldri revyer i Tigerstaden i det hele tatt - og iallefall aldri to ganger!

Om jeg kjente noen på scenen? Niks. Om jeg kjenner noen på skolen? Ja. Om de er med i revyen i det hele tatt? Nei. Om jeg så forestillingen med dem? Neheeida.

Jeg har rett og slett ingen unnskyldning what-so-ever.

Pink Floyd har klart å lure til seg revydvd-ene. En fra i fjor og en fra i forifjor.

Hvis vi har iskrem eller vi kommer hjem fra fest klokka fire eller vi kommer hjem fra skolen klokka fem (eller andre tilsvarende gode grunner), så setter vi oss ned og ser på revydvd-ene. Til en annen skole.

Til en annen skole enn Rud.

Vi kjenner ingen av skuespillerne. Ingen i bandet. Ingen av danserne.

Elvebakkenrevyen er rett og slett min guilty pleasure, fordi det er så fantastisk herlig å se på og jeg ler og ler og ler og ler, samtidig som jeg føler meg så stalkerish og patetisk at jeg blir litt kvalm av meg selv.

Nå er riktignok akkurat dét problemet snart ute av verden, det med dvd-ene altså, for Pink Floyd sier at filmene er blitt så slitt at man snart ikke kan bruke dem mer. Og det er jo litt.. kleint. Sier noe om antall ganger vi har sett den revyen, ikkesant. (I tillegg til at det er litt pinlig for Pink Floyd, ettersom begge dvd-ene er tyvegods, som hun før eller siden blir nødt til å returnere til Eieren.)

Jeg vet jo at som revysjef så er den meningen at jeg skal si at det ikke er fysisk mulig å bli bedre enn Rudrevyen.

Og ikke misforstå, jeg er veldig glad i Rudrevyen. Jeg begynte jo å se den lenge før jeg begynte på rud i det hele tatt.

Store deler av mitt faste vokabular kommer fra rudrevyen.

Det er bare det at enda større deler stammer fra Elvebakken.

Når jeg er litt borte og/eller ubekvem og ikke helt vet hva jeg skal si, så kan jeg bare si "Danke Hans", og så blir ting bra igjen. Å sitere Elvebakkenrevyen slår liksom aldri feil.

Når jeg blir litt sint, kan jeg mumle "Raggggnhiiild" på utpust, og så må jeg smile litt.

Men selve Maren-er-utro-mot-Rudrevyen-problemet er fremdeles høyst tilstedeværende.

Pink Floyd og Hello Kitty har laget en liten koreografi til "Go Hasse!", og det går vel neppe en dag uten at en av oss sier "Peter Pan på syre!" eller "vi har årna full barnehagedekning!". Eller bare sukker ".. Liv Ullman" eller "..svensken" eller ".. han der kule" sånn som bare fjortizjenter med hjerter i øynene kan. Ja, for Twilight og Hello Kitty og Pink Floyd og Elizabeth og jeg, vi skal kidnappe dem, vi. Skuespillerne. Bare vent og se. Det blir veldig bra.

Rudrevyen har verdens beste band. Alltid. Og danserne våre er geniale. Vi har skuespillere som har spilt teater siden de kjente sitt første stikk av oppmerkssomhetssyken i treårsalderen. Vi har en kokkogkosegruppe som jobber som helter på kjøkkenet. Vi har en veldig kul instruktør. Vi har en kostymegruppe som er så skjønn at jeg nesten vil klemme den. Sponsorgruppen vår er så flink at jeg med glede tar av meg hatten (og de som har sett meg i nærheten av en hatt vet at sannsynligheten for at jeg tar den av igjen etter at jeg har klart å stjele den, er veldig liten). Generelt har vi et helt fantastisk crew. Det er jo rudbarn. Det er ikke mange som klarer å finne på så mye tøv som dem. Folk er så morsomme at jeg glemmer at jeg skal ha eksamen om en uke. Folk er så flinke at jeg blir mysnipe-stolt. Jeg elsker jo rudrevyen. Det er jo en grunn til at jeg ofrer alt som heter fritid for å sitte hjemme hos Maria og lage huskelister og ta telefoner (jeg! Ta telefoner! Med min telefonskrekk!) og sende mail og stresse. Det er jo fordi Rudrevyen absolutt er verdt det. Jeg beiner rundt i regnet i bunad og synger "Altfor Norge!" for Rudrevyen. Jeg kommer for sent til nynorsktentamen for Rudrevyen. Jeg er kjip på vors for Rudrevyen (ikke motsi meg her, revyfestvorsbarn, dere vet jeg har rett.)

Og likvel..

Elvebakkenrevyen og jeg..

La oss bare si at om jeg ikke var så opptatt med å ha psykologisk nedbrytende mareritt, så ville jeg ha drømt om Elvebakkenrevyen om natta.

Og om Elvebakkenrevyen og Rudrevyen ble personifisert, så ville jeg hatt seriøse problemer med å bestemme meg for hvem av dem jeg skulle stalke på facebook.

..

(Jeg er en dårlig kjæreste revysjef, er jeg ikke?)

..

Sånn. Da har jeg avslørt min minst sjarmerende hemmelighet til stort sett alle jeg kjenner (hei, nå er vel et greit tidspunkt for meg å innrømme at jeg vet at dere leser bloggen min/for dere å innrømme at dere leser bloggen min.) Nå vil jeg gjerne høre noen andre fortelle om sin hemmelighet, før jeg føler at det bare er jeg som er dårlig her i verden.

Jeg føler meg skitten.

(But the truth will set me free.)

Akkurat som russarene har eg alltid noge på gang

"Du er så pokkers naiv!" ville jeg skrike.

Jeg ville bore neglene inn i skuldrene hans og riste ham frem og tilbake så han skjønte at jeg mente det.

Isteden svarte jeg noe kort og upresist, mens jeg lot som om jeg ikke hadde fulgt med. Det var enklest slik. Jeg kan være nokså konfliktsky når jeg er sliten.

Og da han vrøvlet videre og følte seg som en moden og smart reddende engel med et spesielt talent for å løse problemer, kjempet jeg mot trangen til å eksplodere på ham. "Det er ikke sånn at jeg kan slippe alt jeg har i hendene og skrive bare fordi du sier det", ville jeg si. "Det er ikke sånn at hvis jeg er oppe hele natta og skriver på det idiotiske manuset som jeg aldri synes blir godt nok, så kommer alt annet til å løse seg i mellomtiden!"

Men jeg sa det ikke.

For jeg visste hva han ville svare på det.

"Du er overdramatisk", ville han si, "og dessuten så tror jeg ikke du skjønner poenget her. Poenget er at hvis du skriver så trenger ikke alt det andre å løse seg."

Jeg vet det fordi han har sagt det før.

"Du må bare gjøre det du vil, Maren. Det handler bare om å ville."

"Tror du ikke at jeg vil?"

"Selvfølgelig tror jeg at du vil", sa han, "men jeg tror ikke du lar deg selv ville."

Hadde noen andre sagt det så hadde jeg kanskje ikke avskrevet det som sprøyt, ikke umiddelbart iallefall, men nå har det seg altså slik at jeg finner det fysisk umulig å ta ham alvorlig, så jeg laget en lyd som betydde "tufs, hør meg være arrogant".

Han lente seg over mobilen sin igjen, begynte å taste. Uten å gløtte opp sa han bare: "du må bare skrive. Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke bare .. skriver."

Jeg skulle jo egentlig ikke høre på ham. Jeg hører aldri på ham. Han kommer med idiotiske forslag (tro meg.)

Men noenganger så blir man litt fandenivoldsk og tenker at "seriøst, nå kan egentlig hva som helst skje og jeg bryr meg ikke engang."

Når jeg blir sånn så tenker jeg at nå kunne jeg ha badet i gjørme eller dødd eller gjort noe uhyre pinlig og det hadde egentlig vært helt okå. Det ville vel ikke gjort noen forskjell, ikke egentlig.

Jeg ville fremdeles ha hatt lekser til oppover ørene. Jeg ville fremdeles vært bekymret for revy. Jeg ville fremdeles ha fått masse tenner som munnen min ikke har plass til og som gjør vondt og som gir meg lyst til å hoppe opp på et bord og synge "jeg er en krokodille fra amerika, der ble jeg født for veldig lenge siden. Jeg snakket ikke da men krokodillemamma sa: hun lærer nok å snakke litt med tiden."

Jeg ville fremdeles ha vært livredd for hva som skjer når jeg ikke går på rud mer.

Jeg ville fremdeles ha hatt angst for eksamen som jeg har om to uker.

Jeg ville fremdeles fått frysninger hver gang Jonas laget smslyden sin, for jeg er redd for hva som skal stå og jeg orker ikke mer drama - jeg orker knapt nok det som står på læreplanen.

Busskjæresten min har fremdeles sett meg kaste opp, og da vi tok bussen på torsdag så løp han til han tok meg igjen og han stoppet opp ved siden av meg for å sjekke om det går bra med meg, han er bekymret, og det er så sinnsykt pinlig. Nå mangler det bare at han finner ut at jeg har blogget om ham og så kan jeg egentlig bare flytte. Skikkelig langt. I går sa han hei, forresten. Det var et sånt plikt-hei, et sånt som du sier til hun som du mistenker for å være på dødens rand. Jeg vurderte å spille at jeg var på dødens rand. Bare for å gi ham følelsen av å ha gjort det riktige, liksom. Kan jo godt være hyggelig nå. Klarer neppe å lure ham til å tro at jeg er en vandrende klump med selvsikkerhet og eleganse nå uansett. Men jeg spilte ikke, jeg bare så spørrende på ham. På mandag skal jeg fortelle ham at bussjåføren og jeg hadde en lang, spennende samtale i dag, og se hvordan han reagerer. Han liker ikke bussjåfører, nemlig, han er redd for dem, de ser for mye.

Har jeg inntrykk av, da, iallefall.

For når bussjåføren sier "hei" og smiler til ham, så ser han ut som om han nettopp har drept naboens hund og er livredd for å bli avslørt.

Jeg kunne ha fått svineinfluensa eller ringt og sagt unnskyld for noe jeg ikke angrer på bare så ting kunne blitt mer behagelige eller jeg kunne ha gått til Sverige, kanskje. Det kunne jeg ha gjort nå, sånn føles det iallefall, jeg kunne ha gått ut og stått stille i regnet og latt som om det var sommer og at jeg badet loddrett.

Det spiller jo ingen rolle uansett, om du skjønner. Jeg er jo dramaqueen som synes usannsynlig synd på meg selv uavhengig av hvilke flere ulykker jeg føler at blir hevet på meg. Høyst ufortjent, selvsagt.

Jeg sitter i rotet på gulvet mitt og overdøver naboenes fest (Rihanna) med min deppemusikk (Belle&Sebastian), mens jeg prøver å huske det jeg lovet meg selv at jeg ikke skulle glemme i forrige uke. Jeg lyver til meg selv. Jeg vet jo at jeg glemmer. Jeg er veldig glemsom.

Mest fordi jeg prøver. Tror jeg. Selv om det høres ubeskrivelig emo ut så er det jo litt sant; jeg ser på bloggen som min tanketank, du vet sånn som de har i Harry Potter, når jeg har fått ned tankene mine her så slipper jeg å bære dem lenger. Det er fint. Alle som er døde kan ligge her og vinke til de blir blå. Jeg vil ikke tenke på dem. Ikke nå mer. Jeg får så mye mareritt.

Egentlig kunne jeg sikkert ha tatt ut av sluket i dusjen nå. Føler meg jo litt mislykket uansett. Da kan man iallefall være nyttig-ekkel og ikke bare teit-ekkel. Kanskje i morgen.

Eller kanskje jeg kan høre på ham og skrive. Nå når jeg først er sånn fandenivoldsk, altså. Og ikke bryr meg. Jeg er hardcore og bryr meg ikke om at han får vite at jeg tok rådet hans. Han får gjerne tro at han er smart.

Kan jo ikke gjøre ting verre, akkurat.

Hvorfor ser jeg på det å gjøre det jeg har aller mest lyst til i verden, som bortkastet og teit?

Gudene vet.

Jeg er jo litt opptatt, hvis du ikke har merket det. Med å klage. Har da ikke tid til å drive selvrefleksjon.

Visdomstennene mine ber meg skjerpe meg.

Nå skjerper jeg meg.

Naboene har byttet til nachmusikk.

Revet med? Aldri.

Nesten alle som har kjent meg noe særlig lenger enn fem minutter, er smertelig klar over mine planer for fremtiden. (Jeg sier "nesten" fordi det bare er ca. 80% som er motvillige til å få høre, og å høre på høy, gnagende stemme snakke fort om noe som ikke interesserer deg når du egentlig ikke vil, er smerte. Hvis du faktisk har lyst til å høre, har du 1) en skrue løs og 2) det veldig gøy. Velger jeg å tro, da.)

Men ettersom dere der ute ikke har kjent meg i fem minutter, så tenkte jeg at jeg skulle ta en kort oppsummering, fordi jeg etter dagens hendelser er blitt enda sikrere i min sak. Og det er jo ikke noe kult å bare si "jeg er blitt sikrere i min sak" uten at dere vet hva min sak er. (Bare forestill dere en hel masse tilhørende gestikulering og litt sånn heseblesende "å, nei, jeg glemte jo å si.." osv. Huhei.) Jeg har forresten egentlig to versjoner, men jeg velger å ikke røpe min vei til verdensherredømme, da den er avhengig av et visst element of surprise.

Det er julen totusenogti. Alle de andre barna har juleeksamen i sånne vanskelige fag oppe i Trondheim og i Tromsø og alle andre Teite T-byer som jeg ikke befinner meg i. Selv drikker jeg lunken kaffe i slottsparken. Jeg er bekymret igjen; fordi jeg er fysisk ute av stand til å levere noe som helst før fristen er ute, kom søknaden min om videre utdanning inn for sent, og det ble ingen skoleplass. Det er faktisk veldig synd på meg. Særlig fordi jeg ikke har noen å skylde på.

Plutselig tikker det inn en sms på Jonas (iPhonen Jonas, min eneste venn i Oslo-området), og jeg blir hoppende glad når jeg ser at det er Pink Floyd som spør om jeg skal være med henne å seile til Japan. Der vi skal møte Hello Kitty, ettersom hun er blitt rockestjerne. "Kjør på", svarer jeg, "men er det ikke vanskelig å seile til Japan?"

Pink Floyd svarer lynraskt (okei, det tar vel omtrent to dager, men for henne så er det virkelig lynraskt) med en sms som formelig renner over av entusiasme: "care på detaljene. vi drar. jeg kan seile. ikke noe stress. ok."

Engasjementet smitter selvsagt snart over på meg. Jeg rekker tunge til min far på julaften morgen, når Pink Floyd, Twilight, Elizabeth og jeg setter kursen mot varmere strøk mens han selv må feire jul hjemme i Norge etter å ha brukt hele sitt liv på å prøve å mase seg til en "hvit jul - hvit sand! Hallo? Dykke med haier? Anyone?"

Vel fremme i Japan kidnapper jeg en veldig random (dette er avgjørende for planen) og usedvanlig rik (enda mer avgjørende) mann. Det tar ikke spesielt lang tid å gi ham Stockholmssyndromet.

"Genki, mannen", sier jeg. "I Kina så har de mange flere menn enn kvinner."

"Jaha?", sier mannen. Med stjerner i øynene for at jeg kunne si noe som helst på japansk. Han elsker meg egentlig allerede. Men for at dere skal se min strålende logikk og overtalelsesevne, velger jeg å gå videre.

"Ja", sier jeg så. "Og Kina er egentlig veldig nært Japan."

Han kan jo ikke si noe på dette.

"Så da kan jo fort det samme skje der?", prøver jeg meg.

Og så er det mulig at han sier noe om ettbarnspolitikk og annet sprøyt, som gjør at jeg må skifte taktikk.

"Greit, greit, så står du kanskje ikke i noen umiddelbar fare for å ende opp som sur, gammel ungkar med fjorten høns og en halvkokt bolle med ris. MEN. Det gjør Ping. Du vet, han fetteren din som flyttet til Kina og som du egentlig hater skikkelig sterkt. Sånn som vi hater svenskene, vet du. Ja? Ja. Hadde det ikke da vært litt kult å ha med deg en kone du kunne gni litt opp i ansiktet på'n? Hmmm?"

Det er klart han ville synes dette var veldig kult.

Og når jeg så i tillegg banker i bordet med at jeg er blond (hurra!), så bestemmer vi oss for å ta en svipptur til Vegas for å gifte oss.

Vi tar selvfølgelig med oss mine kjære venninner.

Og istedenfor å dra straka vegen, tar vi oss god tid. Tar interrailruta om igjen. Besøker en venninne i Italia. Bor et par uker i alle de kuleste landene vi vet om. Et par måneder her og der. Random fremtidig-ektemann fungerer som bærehjelp. Av og til sier han litt teite ting, men det overlever vi. Det gjør derimot ikke han. Følg med, følg med.

Vel fremme i Vegas, gifter vi oss. Han skriver under på et sånt kult dokument som gjør at jeg vil få alle pengene når han dør. Alle spiser riskaker og bløtkaker for å feire det kulturelle mangfoldet i vår nye familie og vi har på oss kjoler (ja, ikke han, da, han har selvfølgelig skjorte og jeans og skjerf og en liten flosshatt), og så tar vi første flyet til Bergen. På flyet blir han dessverre utsatt for en forferdelig ulykke. La oss nøye oss til å si at den innebærer imponerende store mengder LSD i en tekopp, og et veldig lykkelig fall. ("Jeg kan flyyyyyyy!!!")

I det minste dør han lykkelig.

Det blir ikke gjort noen undersøkelser på ulykken, da han som tidligere nevnt var eksepsjonelt random, hans eneste slektning vi har hørt om (og derfor den eneste som eksisterer, selvfølgelig) driver og hater ham i Kina, så ingen vil merke at han er borte.

Og siden han var ekstremt rik, er jeg nå ekstremt rik. Og sømmelig sørgelig, selvfølgelig. Noe som fører til at jeg slipper å noensinne gifte meg igjen.

Vel fremme i Bergen kjøper jeg meg et kjempestort hus.

Og nå kommer vi til den eneste delen som faktisk er vesentlig for dagens post:

Dette kjempestore huset skal aldri, aldri fikses.

Hagen skal se ut som Jungelen i den episoden av Mumitrollet der noen planter et magisk frø og plutselig kommer det en hel masse løver og tigere og slanger og hele pakka.

Huset skal se så falleferdig ut at ingen over tolv tør å gå i nærheten av det, i redsel for at det skal falle ned.

De under tolv tør ikke, de heller, fordi de har hørt om Crazy Catlady som bor der inne. (Ja, for jeg skal selvfølgelig ha latterlig mange kattepuser.)

Det skal være rykter om meg, neivent, sagn, som skal fortelles på bergensk, rundt leirbål. "Hun Maren", skal de skarre, "hun er syk! Hun spiser barn!"

Håå. Jeg gleder meg så mye til de kommer på Halloween. De skal løpe forbi huset mitt så fort de korte små stubbene deres kan bære dem.

Av og til skal jeg hente inn et par barn og gi dem bæreposer fulle av godteri mot at de går ut bakutgangen, sånn at folk ser dem komme inn men ikke komme ut igjen. Og de får ikke fortelle noen at huset ser helt fantastisk ut på innsiden. For det gjør det nemlig. Jeg er jo tross alt styrtrik. Det ser himmelsk ut. Og jeg har tyve gjesteværelser så jeg kan ha fester (der det eneste kriteriet for gjestene er at de lager høye, uhyggelige lyder hele natten så folk tror at jeg har hekser på besøk.)

Jeg kommer ikke til å ha noen jobb. Av og til skriver jeg ferdig en bok, og så låser jeg den ned i en kiste.

Min eneste ordentlige jobb skal være å skremme barn, mate katter og fikse huset. Fikse huset? Bare på innsiden. Ikke på utsiden. Og jeg skal gjøre det selv. Ikke pokker om jeg slipper inn så mye som en eneste håndtverker. Jeg hater dem! Da vil jeg heller leve i mørket og uten tyverialarm, altså. Helsike heller.

Nå kan du si hva du vil om antiklimaks. Men det er bare fordi du ikke ser hvordan jeg knytter nevene og blir rød i ansiktet og kjenner hjertet hamre og en intens lyst til å banne trenge seg opp i halsen.

Du kan si hva du vil om antiklimaks.

Men det er isåfall bare fordi du ikke har følt hvordan det er å måtte stå opp grytidlig på den ene dagen du har fri, for å passe på at du ikke er i veien for dustete menn som brauter og bråker og er generelt irriterende og uansett hvor du går er du i veien i ditt eget hjem arghhhh du blir en fange! Eller fordi du ikke har følt hvordan det er å komme hjem og ha regnet ned og du er våt og kald og sulten og stresset og du setter nøkkelen i låsen - men hei, se på det! - døra kan ikke låses opp fordi de idiotene har skiftet lås og se på det, du, de har visst ikke skrudd på kodesystemet som du skulle kunne bruke til å komme deg inn med, heller, så du står utelåst der ute og er sint og banner så naboene blir redde for deg.

Eller fordi du ikke har følt hvordan det er å lese til en dusteprøve hele dagen med denne ene tanken i hodet: "Klokken halv fem får jeg pause for da går friends på tv, halv fem, halv fem, halv fem" - også har de sørenmeg koblet fra tven også.

Paukers håndtverkerfankenskap.

Who wants to live forever?

- Jeg var aldri slem mot barn, selv om jeg ikke likte dem. Dette viser at jeg var særs moden, overbærende og tålmodig.

- Jeg hadde en brukbar musikksmak. Jeg likte the Beatles og Belle & Sebastian og Morrissey og Pink Floyd og The Killers og alt annet som er kvalitet. Jeg hørte aldri på techno eller Mariah Carey.

- Jeg var snill mot dyr, særlig humler.

- Jeg ga aldri opp å sy bamsen min, ikke engang da den falt helt fra hverandre. Jeg hadde et eget bamsehospital, med en ødelagt nøtteknekker som overlege. Hvis ikke dét vitner om en sjarmerende og sympatisk ung pike, så vet ikke jeg.

- Jeg ga bort maten min til sånne dramaelever som ikke hadde mat, i ekte St. Martin-stil. Bare spør min venninne Pink Floyd.

- Jeg var sinnsykt flink i både Stress og Boms&President.

- Jeg elsket bøker mer enn noe annet i hele verden.

- Jeg tegnet og skrev om folk som jeg syntes at var kule, uten at jeg kjente dem ordentlig og uten at de visste at jeg gjorde det.

- Jeg fikk hjemlengsel hvergang jeg var tørst, og ble tørst hvergang jeg hadde hjemlengsel.

- Jeg prøvde aldri å røyke eller å snuse. Selv om jeg bodde på rykkinn.

- Jeg følte det som om jeg hadde bodd i Liverpool hele mitt liv etter bare én dag der.

- Jeg brukte mine mange søvnløse nattetimer på å bekymre meg for helt ekstreme hvis-er. ("Men hva hvis alle skuespillerne i revyen blir syke samtidig akkurat på premieren og de må fjerne mandlene og blindtarmen samtidig?" og "hva hvis de finner ut at jeg virker mer bekymret for revyen enn for helsen deres, og blir så fornærmet at de slutter alle sammen?!" og "hva hvis pappa blir påkjørt fordi han på død og liv skal sykle til jobb eller Lars Jørgen blir skutt fordi han tror det er en god idé å spille russisk rullett?!")

- Jeg gikk fra å forakte nynorsk, til å faktisk synes at det var pent. Jeg var altså i stand til å forandre meg.

- Jeg elsket å svømme langt under vann.

- Jeg var reddere for "heksene" av Roald Dahl på lydbok, enn for alle skrekkfilmer jeg noensinne så.

- Jeg elsket alt som hadde med katter å gjøre. Spesielt kattepoter.

- Jeg ville ha gjort omtrent hva som helst for en agurk.

- Jeg kunne få folk til å utbryte "jeg er så glad vi er venner!" flere ganger i uka.

- Jeg så som regel helt håpløs ut, grunnet ekstrem latskap.

- Et program jeg var med på vant gullruten da jeg var liten. Altså var jeg per definisjon allerede vellykket, selv om jeg aldri rakk å gjøre noe kult i mitt "voksne" liv, som altså bare varte i ca. et halvt år.

- Jeg hadde veldig faste mønstre for Hvordan Spise Kjeks.

- Jeg likte rot bedre enn struktur.

- Jeg likte natt bedre enn dag.

- Jeg likte å lette bedre enn å lande.

- Jeg skulle gifte meg med en jeg bare rakk å møte tre ganger. Planer var ikke helt min greie, åpenbart.

- Jeg reddet en venn i nød (Hei, Thorbjørn.)

- Jeg var veldig tøff. For eksempel smakte jeg milkshake med løvetann og tran som hovedingredienser.

- Jeg hadde et vakkert sinn og var kjekk.. har jeg blitt fortalt.

- Jeg gråt når jeg leste de siste sidene i bøker jeg likte, fordi jeg følte at jeg ble stengt ute av en verden jeg følte meg hjemme i. Jeg gråt rett og slett fordi jeg syntes det var urettferdig.

- Det hendte at jeg var litt for ærlig og åpen for mitt eget beste.

- Jeg kunne bli så sint at hodet mitt ble helt sort inni.

- Jeg kunne bli så glad at jeg ikke kunne slutte å le.

- Jeg elsket neglelakk.

- Jeg hatet religionsboka, for den var så dårlig skrevet at det gjorde fysisk vondt å lese i den.

- Jeg var flink til å lage sjokolademousse.

- Jeg kunne umenneskelige mengder idiotiske funfacts om sære saker.

- Jeg snakket underlig.

- Jeg var aldri på fest uten å hjelpe en eller annen på en eller annen måte.

-

- Jeg var lykkelig.

Når jeg dør i morgen, så er det dette jeg vil bli husket for. Også vil jeg at kule folk skal få bestemme over musikken i bisettelsen. Og hvis ikke alle spiser kake så kommer jeg tilbake og haunter dere alle som en. In the spirit of Halloween and all. Aller helst skal liket fryses ned frem til sjette januar, for da kunne alle begravelsesgjestene gått på revypremiere etter at de var ferdig-deppet, og så kunne de ledd og hatt det kos og gitt Maria og Astrid (kjære medrevysjefer) penger til revyen deres.

Takk.

(Nå kan dere godt ønske meg lykke til. Eventuelt melde dere frivillig til å holde meg i hånda i morgen klokken ti. Værsåsnill? Jeg kommer kanskje til og med til å trenge en klem. Ja, jeg skal ta blodprøver. I underarmen.)

Overhørt med dobbelbetydning

På mandag twitret jeg (ironisk nok bare en time etter at jeg hadde nektet for at jeg hadde twitter.. Peter Fornekteren, det er meg, det) følgende melding:

"Gietlitevink overhører brunkremnewbies på bussen. Sinnsykt."

Jeg satt på bussen, og bak meg satt fem/seks stykker av Bærums Beste Barbier. Å gjette alder på sånne er aldri enkelt fordi de er pene og kler seg likt som tyveåringer, men nå har det seg altså slik at jeg har sett disse pikene tidligere, og derfor vet at det dreier seg om niende-/tiendeklassinger.

I starten var samtalen sånn som alle sånne samtaler pleier å være; stereotypisk dårlig gramatikk og en underholdningsfaktor du helst ikke vil innrømme at du finner glede i (men det gjør du selvfølgelig. Det er jo en grunn til at sånne fjollete High School-filmer og realityserier selger.) "Jeg skjøpte nye sko og de var serr fine liksom men jeg glemte de på jobben så nå skal pappa hente de" og "Kristoffer er døøødsheit!" og "Heidi er en veldig søt jente, assa, jeg har ikke noe imot hun, det er bare at hun er så syyykt irriterende!"

Du kjenner typen.

Men så, etter ti minutter eller så, hørte jeg en ny stemme i fjortizmylderet; det var en av de jentene med mest sminke av dem alle, som nå endelig hadde bestemt seg for å meddele grunnen til at hun hadde sittet i stillhet helt siden de kom på bussen.

"Jeg er kvalm", sa hun.

De andre jentene vekslet et kort blikk.

"Det er sikkert fordi du spiste alt det godteriet", sa en av venninnene.

De andre nikket.

Men jenta så ikke overbevist ut.

"Jeg var kvalm før jeg spiste det også? Jeg har vært kvalm lenge nå..?"

En av jentene tok opp solpudderet sitt og begynte demonstrativt å pudre ansiktet. Samtaleemnet kjedet henne - det var åpenbart at det ikke var første gang det var oppe til diskusjon.

"Men du spiser jo så mye godteri", sa en annen jente. "Du har lagt på deg skikkelig mye, liksom. No offence. Men vi andre spiser ikke så mye godteri."

Og de andre nikket (nikket! "Ja, du er blitt feit, kjære venninne", liksom!).

Hun som var kvalm så tenksom ut, før hun til slutt nikket langsomt, hun også.

"Men påvirker godteri mensen, egentlig..?", undret hun, lavmælt.

"Jaja, selvfølgelig", sa venninnene. Og så var dét emnet ute av verden, og de kunne fortsette å snakke om Heidi som var "veldig hyggelig, altså, det er bare det at hun er så føkka i hodet".

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte.

Sjøhester

På barneskolen valset jeg rundt i eurytmidrakt og var steinerelev. Dette er nok en av hovedgrunnene til at jeg istedenfor å være en kløpper i matte, kjenner en spesiell tilknytning til kastanjenøtter, og til at jeg istedenfor å kunne alle snehvit-sangene på norsk, kan dem sånn ganske-bra på tysk. Det er også grunnen til at jeg har en hel silkebok (silkebok!) full av fakta om sjøhester. For på barneskolen så skulle vi ha særemne om (bortsett fra at jeg tror vi kalte det noe sånt som "lære veldig mye spennende om..", ikke "særemne") de kuleste dyrene vi visste om. Og jeg valgte sjøhesten. (Allerede i ung alder viste jeg altså tydelige tegn på banebrytende kulhet/originalitet, for ikke å snakke om en noe foruroligende mangel på kunnskap om elementær zoologi. Dyr. Sjøhester. Joa.)

Uansett.

I går droppet kjære Caroline innom wallen min på facebook.

"Du Maren, kanke du ... fortelle meg litt om sjøhester? :)

Jeg leste at de parrer kun ved fullmåne, og ble litt forelska i tanken haha. Søtt, på en noe ekkel måte.

", sa hun.

Så da fant jeg frem kjær, gammel kunnskap og rablet ned et par-tre punkter (de som jeg husker best fra.. fjerdeklasse. Eller noe. Noen ting gjør bare rett og slett inntrykk, og kommer til å ligge forrest i hjernearkivet til den dagen du dør. Setter seg fast. I mitt tilfelle er det disse faktaene om sjøhesten, også er det første gang jeg så Sandløven i mumitrollet.)

Og så tenkte jeg at "hm, dette er nok egentlig sånt som flere burde ha lest. Sjøhester er ålreite dyr." (Akk, ja. Tredjeklasse på videregående, og jeg kaller fremdeles alle fisker og sjøhester og insekter for dyr og alle fugler for pipiper. Ohwell. I det minste klarte jeg å manipulere de rette menneskene til å tro at jeg fortjente sekser i naturfag. Hahahaha. Idioter.)

Anyways, here goes (men jeg ber deg altså om å ha i tankene at dette er sånt jeg lærte meg på på den tiden jeg fremdeles skrev med løkkeskrift. Og det er ingen halvnakendame-tegninger i margen, så jeg må ha vært veldig, veldig liten. Mye kan ha endret seg siden den tid. Kanskje har ikke alt vært riktig i det hele tatt. Hvem vet. Steinerlæreren min var i allefall fornøyd.):

Sjøhester

♥ Sjøhester er veldigveldig monogame. Hvis du dreper én sjøhest, er sannsynligheten veldig stor for at du dreper en til: hvis den har rukket å finne seg en make, vil maken nemlig (i nesten alle tilfeller) dø av sorg i løpet av bare et par dager. Hvis maken mot formodning skulle overleve, vil den sannsynligvis ikke kunne finne seg en ny partner igjen så lenge den lever.
♥ Sjøhesten er i familie med Sjødragen.

♥ Det finnes noen sjøhestarter som det aldri er blitt funnet et eneste par av. Man regner med at disse sjøhestene er afile (ingen klissete kjærlighet der i gården!), men kjempeseksuelle. (Min teori er at det er hippiesjøhester.)
♥ Fordi sjøhester er kjempeflinke til å kle seg ut (kamuflere schkamuflere..), er det ingen som vet hvor mange arter som finnes, fordi man ikke kan påvise at den arten man har funnet, ikke allerede ble funnet for et par tiår siden.
♥ Sjøhester er rovdyr. Vi snakker heftig hardcore. De spiser bare krepsedyr - og de spiser dem levende, uten å tygge (av den enkle grunn at de ikke har tenner:)) Og de spiser hele tiden, siden de ikke har noe ordentlig mage. For da har de ikke noe ordentlig fordøyelsessystem heller. De putter snablene sine langt inni krepsedyrhusene også suger de dyrene ut - som om snabelen var sugerør! Så egentlig er det vel helt greit å kalle sjøhesten for Evil Murdermachine. Iallefall gjør jeg det. Hurra!

♥ Hver morgen tar sjøhestene (i sine respektive kjærleikspar) piruetter med hverandre, og under denne seansen er det også vanlig at de skifter farge. Forskerne har hittil ikke funnet noen annen grunn til dansingen enn at de rett og slett /liker det/ - de vil vise hverandre at de elsker hverandre. Okei, det er litt æsj, men litt fint óg. Dansingen varer i ca. 10 min.
♥ Sjøhesthunnen lager egg, før hun forærer dem til ektemannen. Han pludrer rundt med dem i et par uker (avhengig av vanntemperaturen), før han dytter ut.. vel, et sjøhestpar kan få ca 1000 unger på et år. Dødogpine.
♥ .. Heldigvis for småbarnsforeldrene er ungene i opprørsk-tenåring-humør fra day one, og flytter hjemmenifra så fort de bare kan. Allerede dagen etter fødselen kan mamma og pappa gå tilbake til romantisk danse-og-drepe-krepsedyr-tilværelse.

♥ Sjøhester skifter farge når de møter andre skapninger, og noen forskere tror de skifter farge etter humør (levende moodrings, altså!)
♥ Sjøhester har finest farge når de er kjærlighetssyke/forelsket.
♥ Sjøhester kverkes i hopetall, fordi de brukes både i medisiner og som suvernier. Derfor får folk betalt for å fange dem - noe som fører til at alt for mange fanger dem - som igjen fører til at det fanges for mange sjøhester. Tallet for antall døde sjøhester som havner på dynga er deprimerende stort.

Sånn. Nå kommer jeg garantert til å få en rekke sjøhestfanatikere på nakken, som vil fortelle meg at alt jeg vet er feil. Men jeg håper ikke det. For jeg liker å tenke at det finnes dyr der ute som er kulere enn alle menneskene i verden til sammen. Jeg liker at det finnes dyr som klarer å være romantiske på en måte som jeg faktisk kan lage "awww"-lyder til, uten å få brekningsfornemmelser.

Og jeg liker tanken på dyr som svømmer rundt og blir lilla eller rosa eller fingrønne når de er forelska. Okei, så må det være pokker så upraktisk for en sjenert tenåringssjøhest (kanskje er det derfor de ikke blir eldre enn fire år - for å slippe ungdomstida?), men tenk så fint, da. Se for deg en sjøhestfest. Oioi. Psykedelisk. Det er sånt man kan skrive dikt om.