Nesten alle som har kjent meg noe særlig lenger enn fem minutter, er smertelig klar over mine planer for fremtiden. (Jeg sier "nesten" fordi det bare er ca. 80% som er motvillige til å få høre, og å høre på høy, gnagende stemme snakke fort om noe som ikke interesserer deg når du egentlig ikke vil, er smerte. Hvis du faktisk har lyst til å høre, har du 1) en skrue løs og 2) det veldig gøy. Velger jeg å tro, da.)
Men ettersom dere der ute ikke har kjent meg i fem minutter, så tenkte jeg at jeg skulle ta en kort oppsummering, fordi jeg etter dagens hendelser er blitt enda sikrere i min sak. Og det er jo ikke noe kult å bare si "jeg er blitt sikrere i min sak" uten at dere vet hva min sak er. (Bare forestill dere en hel masse tilhørende gestikulering og litt sånn heseblesende "å, nei, jeg glemte jo å si.." osv. Huhei.) Jeg har forresten egentlig to versjoner, men jeg velger å ikke røpe min vei til verdensherredømme, da den er avhengig av et visst element of surprise.
Det er julen totusenogti. Alle de andre barna har juleeksamen i sånne vanskelige fag oppe i Trondheim og i Tromsø og alle andre Teite T-byer som jeg ikke befinner meg i. Selv drikker jeg lunken kaffe i slottsparken. Jeg er bekymret igjen; fordi jeg er fysisk ute av stand til å levere noe som helst før fristen er ute, kom søknaden min om videre utdanning inn for sent, og det ble ingen skoleplass. Det er faktisk veldig synd på meg. Særlig fordi jeg ikke har noen å skylde på.
Plutselig tikker det inn en sms på Jonas (iPhonen Jonas, min eneste venn i Oslo-området), og jeg blir hoppende glad når jeg ser at det er Pink Floyd som spør om jeg skal være med henne å seile til Japan. Der vi skal møte Hello Kitty, ettersom hun er blitt rockestjerne. "Kjør på", svarer jeg, "men er det ikke vanskelig å seile til Japan?"
Pink Floyd svarer lynraskt (okei, det tar vel omtrent to dager, men for henne så er det virkelig lynraskt) med en sms som formelig renner over av entusiasme: "care på detaljene. vi drar. jeg kan seile. ikke noe stress. ok."
Engasjementet smitter selvsagt snart over på meg. Jeg rekker tunge til min far på julaften morgen, når Pink Floyd, Twilight, Elizabeth og jeg setter kursen mot varmere strøk mens han selv må feire jul hjemme i Norge etter å ha brukt hele sitt liv på å prøve å mase seg til en "hvit jul - hvit sand! Hallo? Dykke med haier? Anyone?"
Vel fremme i Japan kidnapper jeg en veldig random (dette er avgjørende for planen) og usedvanlig rik (enda mer avgjørende) mann. Det tar ikke spesielt lang tid å gi ham Stockholmssyndromet.
"Genki, mannen", sier jeg. "I Kina så har de mange flere menn enn kvinner."
"Jaha?", sier mannen. Med stjerner i øynene for at jeg kunne si noe som helst på japansk. Han elsker meg egentlig allerede. Men for at dere skal se min strålende logikk og overtalelsesevne, velger jeg å gå videre.
"Ja", sier jeg så. "Og Kina er egentlig veldig nært Japan."
Han kan jo ikke si noe på dette.
"Så da kan jo fort det samme skje der?", prøver jeg meg.
Og så er det mulig at han sier noe om ettbarnspolitikk og annet sprøyt, som gjør at jeg må skifte taktikk.
"Greit, greit, så står du kanskje ikke i noen umiddelbar fare for å ende opp som sur, gammel ungkar med fjorten høns og en halvkokt bolle med ris. MEN. Det gjør Ping. Du vet, han fetteren din som flyttet til Kina og som du egentlig hater skikkelig sterkt. Sånn som vi hater svenskene, vet du. Ja? Ja. Hadde det ikke da vært litt kult å ha med deg en kone du kunne gni litt opp i ansiktet på'n? Hmmm?"
Det er klart han ville synes dette var veldig kult.
Og når jeg så i tillegg banker i bordet med at jeg er blond (hurra!), så bestemmer vi oss for å ta en svipptur til Vegas for å gifte oss.
Vi tar selvfølgelig med oss mine kjære venninner.
Og istedenfor å dra straka vegen, tar vi oss god tid. Tar interrailruta om igjen. Besøker en venninne i Italia. Bor et par uker i alle de kuleste landene vi vet om. Et par måneder her og der. Random fremtidig-ektemann fungerer som bærehjelp. Av og til sier han litt teite ting, men det overlever vi. Det gjør derimot ikke han. Følg med, følg med.
Vel fremme i Vegas, gifter vi oss. Han skriver under på et sånt kult dokument som gjør at jeg vil få alle pengene når han dør. Alle spiser riskaker og bløtkaker for å feire det kulturelle mangfoldet i vår nye familie og vi har på oss kjoler (ja, ikke han, da, han har selvfølgelig skjorte og jeans og skjerf og en liten flosshatt), og så tar vi første flyet til Bergen. På flyet blir han dessverre utsatt for en forferdelig ulykke. La oss nøye oss til å si at den innebærer imponerende store mengder LSD i en tekopp, og et veldig lykkelig fall. ("Jeg kan flyyyyyyy!!!")
I det minste dør han lykkelig.
Det blir ikke gjort noen undersøkelser på ulykken, da han som tidligere nevnt var eksepsjonelt random, hans eneste slektning vi har hørt om (og derfor den eneste som eksisterer, selvfølgelig) driver og hater ham i Kina, så ingen vil merke at han er borte.
Og siden han var ekstremt rik, er jeg nå ekstremt rik. Og sømmelig sørgelig, selvfølgelig. Noe som fører til at jeg slipper å noensinne gifte meg igjen.
Vel fremme i Bergen kjøper jeg meg et kjempestort hus.
Og nå kommer vi til den eneste delen som faktisk er vesentlig for dagens post:
Dette kjempestore huset skal aldri, aldri fikses.
Hagen skal se ut som Jungelen i den episoden av Mumitrollet der noen planter et magisk frø og plutselig kommer det en hel masse løver og tigere og slanger og hele pakka.
Huset skal se så falleferdig ut at ingen over tolv tør å gå i nærheten av det, i redsel for at det skal falle ned.
De under tolv tør ikke, de heller, fordi de har hørt om Crazy Catlady som bor der inne. (Ja, for jeg skal selvfølgelig ha latterlig mange kattepuser.)
Det skal være rykter om meg, neivent, sagn, som skal fortelles på bergensk, rundt leirbål. "Hun Maren", skal de skarre, "hun er syk! Hun spiser barn!"
Håå. Jeg gleder meg så mye til de kommer på Halloween. De skal løpe forbi huset mitt så fort de korte små stubbene deres kan bære dem.
Av og til skal jeg hente inn et par barn og gi dem bæreposer fulle av godteri mot at de går ut bakutgangen, sånn at folk ser dem komme inn men ikke komme ut igjen. Og de får ikke fortelle noen at huset ser helt fantastisk ut på innsiden. For det gjør det nemlig. Jeg er jo tross alt styrtrik. Det ser himmelsk ut. Og jeg har tyve gjesteværelser så jeg kan ha fester (der det eneste kriteriet for gjestene er at de lager høye, uhyggelige lyder hele natten så folk tror at jeg har hekser på besøk.)
Jeg kommer ikke til å ha noen jobb. Av og til skriver jeg ferdig en bok, og så låser jeg den ned i en kiste.
Min eneste ordentlige jobb skal være å skremme barn, mate katter og fikse huset. Fikse huset? Bare på innsiden. Ikke på utsiden. Og jeg skal gjøre det selv. Ikke pokker om jeg slipper inn så mye som en eneste håndtverker. Jeg hater dem! Da vil jeg heller leve i mørket og uten tyverialarm, altså. Helsike heller.
Nå kan du si hva du vil om antiklimaks. Men det er bare fordi du ikke ser hvordan jeg knytter nevene og blir rød i ansiktet og kjenner hjertet hamre og en intens lyst til å banne trenge seg opp i halsen.
Du kan si hva du vil om antiklimaks.
Men det er isåfall bare fordi du ikke har følt hvordan det er å måtte stå opp grytidlig på den ene dagen du har fri, for å passe på at du ikke er i veien for dustete menn som brauter og bråker og er generelt irriterende og uansett hvor du går er du i veien i ditt eget hjem arghhhh du blir en fange! Eller fordi du ikke har følt hvordan det er å komme hjem og ha regnet ned og du er våt og kald og sulten og stresset og du setter nøkkelen i låsen - men hei, se på det! - døra kan ikke låses opp fordi de idiotene har skiftet lås og se på det, du, de har visst ikke skrudd på kodesystemet som du skulle kunne bruke til å komme deg inn med, heller, så du står utelåst der ute og er sint og banner så naboene blir redde for deg.
Eller fordi du ikke har følt hvordan det er å lese til en dusteprøve hele dagen med denne ene tanken i hodet: "Klokken halv fem får jeg pause for da går friends på tv, halv fem, halv fem, halv fem" - også har de sørenmeg koblet fra tven også.
Paukers håndtverkerfankenskap.